Natt i Gaza – Mads Gilbert

av Lene Sulusnes

Mads Gilbert er den norske legen som gir vesten øyne i Gaza når bombene regner. Han har vært der flere ganger og sett likene, redselen, de desperate og sårede menneskene, ødeleggelsene. ”Natt i Gaza” er hans andre bok om Gaza, og beskriver Israels angrep på det Hamas-styrte landområdet sommeren 2014. Bombingen varte i 51 døgn. Den norske legen hjalp til på Al-Shifa sykehuset i 15 av dem. Han hadde alltid med seg kameraet på jobb, og flere av bildene er med i denne boka.

Gilbert introduserer oss for flere av de som blir beskutt og såret; 11 år gamle Motasem forteller: de skjøt på oss selv om de visste at vi var barn som spilte fotball på stranden. 11-åringen var heldig som overlevde, noe ikke kameratene hans gjorde. I løpet én natt på sykehuset kommer det inn en tre-åring med splintskader, en gravid kvinne med stygge skader i ansiktet etter granatsplinter og en ung mann livstruende skadet av eksplosjonskader.

Vi får treffe noen av ofrene som kom til sykehuset den 19. juli da israelerne angrep bydelen Sheiaiya. Natten mellom 19. og 20. juli mottok sykehuset flere hundre skadde og nær 50 døende. Byen er så ødelagt at ambulanse og hjelpemannskap har store vansker med å komme til og hjelpe og frakte de sårede. I tillegg er heller ikke disse fredet fra Israels bomber.

Vi møter ambulansepersonell som blir beskutt når de kjører ut for å hjelpe. I tillegg blir vi presentert for noen av Gilberts kolleger som bor på Gaza-stripen året rundt, og jobber fast ved sykehuset. De som ikke har noe annet hjem å reise til når de er utslitte etter flere døgn med intens jobbing. Legen tar oss også med til en familie hvor han reddet livet til ni måneder gamle Jumana etter det israelske angrepet i 2009.

«Natt i Gaza» er gripende. Det gjør sterkt inntrykk å lese dette, og ikke minst se bildene. Angrepene er brutale, og Gilbert dokumenterer det ved å gi det ikke bare ett ansikt, men flere. Og ansiktene er både gamle og unge. Dette er virkeligheten til menneskene i Gaza. Midt i all elendigheten klarer de samme menneskene å se håp og beholde troen på en bedre fremtid. Utrolig, men de har kanskje ikke noe valg?

Gilberts «Natt i Gaza» er en gripende og ærlig berettelse om det han så sommeren 2014. Og jeg kan nærmest høre hans rop om hjelp til verdenssamfunnet på vegne av de sårbare menneskene på Gaza. Historiene er sterke, og bildene taler for seg selv. Men såpass bør vi vel tåle, vi som tross alt kun opplever grusomhetene gjennom teksten og bildene? Les den.

Kagge forlag

Utgitt i 2014

186 sider

ISBN: 978-82-489-1606-2

 

Yahya Hassan – Yahya Hassan

av Ann-Sofi S. Emilsen

Å pisse piggtråd. Å tråkke barbeint på glasskår. Å skjære seg i fingertuppen med en sløv kjøkkenkniv. Å stikke hull på en svulmende vannblemme. Slik føles det å lese Yahya Hassan, den unge mannen og debutanten som har sprengt seg gjennom den tjukke mursteinveggen av vedtatte regler innen litteraturverdenen med sin diktsamling; stappfull av mentalt sprengstoff, frustrasjon og sinne fra oppveksten som statsløs palestiner i velfødde og striglede Skandinavia.

Yahya Hassans foreldre kom til Danmark på slutten av 1980-tallet som palestinske flyktninger fra Libanon. Selv vokste Hassan opp i Århus, i det som etter hvert ble mer og mer som en ghetto, og han levde ut rollen som en kriminell, sint og frustrert ung gutt som ble arrestert første gang som 13-åring, og deretter fulgte opp med flere institusjonsopphold før en lærer oppdaget at han kunne skrive. Nå er Hassan student ved forfatterskolen i København, og har med debuten satt ord på oppveksten sin og det han kaller den foreldreløse generasjon.

For å i stedet for å gå den åpenbare og forutsigbare veien med å rakke ned på det danske velferdssystemet, i stedet for å tråkke på enhver dansk sosialarbeider og påberope seg å være misforstått og misbrukt, er Hassans diktsamling aller mest et knallhardt ballespark – ordbruken føles helt på sin plass – til sitt eget folk, til sin egen familie og til alle innvandrere som lever opp til høyrevridde stereotypier á lá Frp om snylting, latskap og utnyttelse av det demokratiske velferdssystemet.

Hassan nøler tilsynelatende ikke ett sekund med å beskrive nære familiemedlemmer i mildt sagt lite ærefulle vendinger, og han snur flomlyset rett mot det han ser på som mange konservative muslimers hyklerske livsstil. Likestilling, tvangsekteskap, kriminalitet, trygdesnylting, narkotikamisbruk, flerkoneri og Israels overgrep i Palestina er bare noen av temaene han berører i tekstene, men aller mest er han forbannet på sine egne foreldre som han føler forlot ham og søsknene. Faren er voldelig, brutal og hyklersk, og forteller barna at moren deres er et ludder og at han skulle ønske de aldri var født. Samtidig snur moren troskyldigst ryggen til, før hun forlater familien og blir erstattet av ei ny kone. Alt kan vel rettferdiggjøres ved å gå i moskeen og be, Insha’Allah?

Yahya Hassan er ingen språklig virtuos, men det er nettopp det nakne, ujålete språket som skaper nærvær, som hogger tak og gjør diktene så sterke. Som i «En radius af 100 meter», som åpner med linjen «For nylig slog far mine søstre ned på åben gade» og i «Februaruforudsigelighed» med linjene «Jeg er det svævende det bevidstløse, kønsløs i nøgen luft«. Det er ikke lenge igjen av 2013, så det er lett å våge påstanden om at dette er et av årets aller beste og viktigste litterære utgivelser.

Cappelen Damm har kjøpt rettighetene til Hassans diktsamling, og den norske oversettelsen forventes utgitt våren 2014.

Gyldendal Danmark

Utgitt i 2013

169 sider

ISBN: 978-87-02-15352-1

Evighetens folk kjenner ingen frykt – Shani Boianjiu

av Lene Sulusnes

Dette er en bok om tre israelske jenter og deres opplevelser i militæret. Ikke visste jeg at israelske jenter blir innkalt til verneplikt i militæret, men så er det også mye jeg ikke vet om Israel og landets langvarige konflikt med Palestina. Et interessant tema som jeg hadde forhåpninger om at debutanten Boianjiu skulle lære meg litt mer om gjennom denne romanen som har høstet gode kritikker.

Vi blir introdusert for venninnene Yael, Avishag og Lea. Trekløveret vokser opp sammen og er som tenåringsjenter flest, de er mer opptatt av gutter og sladder enn skolearbeid og lekser. Når venninnegjengen blir innkalt til militærtjeneste, blir de tre jentene adskilt for å tjenestegjøre ved hver sin post.

Deretter følger flere historier om det de opplever, blant annet Leas møte med den palestinske arbeideren Fadi som daglig passerer kontrollposten hun er stasjonert på. Avishag blir vitne til at en sudanesisk flyktning blir sittende fast i piggtrådgjerdet på grensen mellom Egypt og Israel, og den tredje jenta Yael har ansvar for opplæring av skyttere. I tillegg får leseren et innblikk i hvordan dette miljøet er, og i jentenes dagligliv.

Dessverre klarer ikke forfatteren å holde på interessen og nysgjerrigheten min, og til tross for at jeg virkelig ønsker at de viktige historiene skal fenge meg, gjør de ikke det. Man får problemer med å holde historiene og menneskene i dem fra hverandre, da de ofte blir fortalt om hverandre, og man tar seg i å også savne mer om jentenes følelser, og deres egne meninger om det de opplever.

Jeg sitter med en følelse av det ramses opp en rekke historier fra tre forskjellige jenter i det israelske militæret, uten at det blir noe dybde eller personlige skildringer av historiene. Det er mulig at det er bevisst fra Boianjiu, eller at jeg ikke hadde de ”rette lesebrillene” på da jeg leste boka, men dessverre høster ikke denne romanen superlativer fra meg. Teksten strekker seg over 298 sider, men jeg ga opp etter å ha kommet til 157.

Cappelen Damm

Utgitt i 2013

Oversatt fra engelsk av Johanne Fronth-Nygren

Originaltittel: The People of Forever Are Not Afraid, utgitt i 2012

298 sider

ISBN:978-82-02-38250-6

Not the Israel my parents promised me – Harvey Pekar & JT Waldman

av Ann-Sofi S. Emilsen

Harvey Pekar vokste opp i Ohio, USA på 40-tallet med foreldre som var selverklærte sionister, og ble tvunget til å gå på spesialskole for å lære hebraisk. Først som ung voksen, og gjennom sitt eget politiske engasjement, forstod han at verden var ganske annerledes enn foreldrenes fremstilling. Og særlig da kampen om Israel, konflikten mellom israelere og palestinere og jødenes historie.

Han måkte unna mye dritt som ryddet vei for tegneserier som medium, Harvey Pekar, og sammen med sluggeren Robert Crumb gjorde han etter hvert suksess med American splendor, en mangeårig selvbiografisk stripeserie om hverdagsliv i hjembyen Cleveland i Ohio. Han samarbeidet med en lang rekke prominente tegnere opp gjennom årene (Pekar tegner ikke selv, men skriver kun manus), før han fikk diagnosen prostatakreft tidlig på 90-tallet. Etter mange år med behandlinger, friskmeldinger og nye diagnoser, døde Pekar i 2010. Not the Israel my parents promised me er den siste tegneserieromanen på CV´en hans, et samarbeid med den amerikanske kunstneren og serieskaperen JT Waldman.

Hva vil det si å være jøde? Hvorfor er Israel så viktig for jødene? Og hvordan i heiteste kan ett folk kreve at de eier og har krav på et helt land bare fordi en gud en gang for mange hundre år siden har sagt at sånn er det? Pekar er forbannet, oppgitt og sjokkert i Not the Israel my parents promised me, og legger ikke lokk på noe av det. Han kaster seg med hodet først inn i en debatt som har pågått siden han var barn, og som aldri (?) ser ut til å få en løsning alle parter kan leve med. Der hvor mange av oss andre synser og mener ting basert på løs kunnskap hentet fra avisenes overskrifter, går Pekar metodisk og nøye til verks. Han har en enorm kunnskap om jødenes historie, og et dypt og bredt stetoskop som går ned og inn i kjernen til konflikten og kampen om Israel.

Illustrert med Waldmans fantastiske kunstverk av noen tegninger, veksler boka mellom Pekars oppvekst og historiske, faktabaserte skisser av jødenes historie. Det begynner med guds løfte til Abraham om at han og hans folk skal arve Kanaan, det som i dag utgjør Israel, Palestina, Libanon og deler av Syria. Og det begynner med lille Harvey som på kjøkkenet hjemme i Ohio stadig hører mamma si at det jødiske folkeslag aldri vil kunne leve i sikkerhet før de får sitt eget land. Leseren får tre parallelle handlingsforløp; jødenes historie, Harveys oppvekst og i tillegg følger vi dagens Harvey (anno 2010) som sammen med Waldman reiser rundt på jakt etter kilder til nettopp den boka man holder i hånden. De snakker seg i mellom og direkte til leseren, noe som gir boka en nær og personlig vinkling.

Deler av det historiske innholdet kunne fort blitt vanskelig og tørt å følge med på, men på grunn av Waldmans mange originale, kunstneriske krumspring, blir Not the Israel my parents promised me visuelt veldig vakker. Han veksler hele tiden på lengden, utformingen og størrelsen på panelene, og formidler Pekars sinne og frustrasjon på en herlig måte. Waldman er dyktig på å skape både brudd og luft på mange av sidene, noe som er viktig siden Pekar har mye på hjertet = mye tekst. Man tar seg i å tenke at det er veldig synd at hovedpersonen ikke lever lenger, for boka er et krasst, friskt og modig innspill i en debatt som på mange måter går på repetetiv tomgang.

Hill and Wang

ISBN: 978-0-8090-9482-0

172 sider

Utgivelsesår: 2012

Så banker det plutselig på – Etgar Keret

av Ann-Sofi S. Emilsen

I mer enn 10 år har Etgar Keret vært Den Moderne, Uredde Stemmen fra Israel som sterkest har nådd gjennom til Europa med sine saftige, satiriske og kritiske noveller . Hans siste samling «Så banker det plutselig på» bærer dog preg av rutine og repetetiv tematikk, og hinter om at det kanskje er på tide for Keret å abdisere og slippe til noen andre.

Et skjevt blikk på de mange paradoksene man opplever ved å vokse opp og leve i det israelske samfunnet, har hele veien vært Kerets styrke. Han har gjort det med mye humor og stor varme, men med like store mengder ironi og sarkasme. Han har vært en uredd og uvant stemme fra et av verdenshistoriens største politiske vepsebol, og blitt tatt i mot med varme favntak nettopp av den grunn. Den litterære verden er på konstant jakt etter «nye stemmer» som tett på hverdagen kan skildre, fra innsiden, hvordan det er å vokse opp i vårt komplekse, globaliserte samfunn anno 2000-tallet – enten det er på Haiti, i Beirut eller Damaskus. Vi ønsker å komme nærme, nærmere, nærmest; vi utenforstående vil vite hvordan det er å føle konfliktene på kroppen, i dagliglivet. Vi vil så gjerne prøve å forstå, vil så gjerne vite hvordan det føles å måtte klatre over piggtrådgjerder og snike seg unna blikket til kontrollpostvakter med maskingeværer for å komme seg til butikken for å kjøpe melk og brød. Etgar Keret har spilt en viktig rolle for Israel i så måte, helt siden «Bussjåføren som ville være Gud» kom i 2004.

Hans siste samling «Så banker det plutselig på» består av hele 38 noveller, noe som i seg selv er 10 for mange. Den politiske symbolikken hviler tungt over «Lyveland», og mange av tekstene foregår (som vanlig, tar man seg i å si) i drømmenes verden, eller har bisarre, surrealistiske overtoner. Som i «Glidelåsen», hvor en kvinne finner en glidelås i munnen på sin sovende kjæreste Tsiki, drar i den og avdekker en annen mann inni, en tysk sanger ved navn Jurgen fra Düsseldorf. Hun «bretter sammen innpakningen» av Tsiki, og begynner et nytt, men vanskelig liv med Jurgen. Det kunne sikkert vært hylende morsomt, men Keret klarer ikke å engasjere med sine korte, smått aggressive setninger og lett eplekjekke holdning.

Persongalleriet er også velkjent, om man har lest noen av Kerets tidligere noveller; det er fordrukne russere, hissige tyrkere, utro israelske menn og vakre, temperamentsfulle kvinner. Sauset sammen blir de et forutsigbart, skrikende bilde av en kultur hvor man lever hverdagen mellom falafelbodene og glassene med myntete med stor lidenskap; høyttalende, gestikulerende og evig påståelige og standhaftige. Som jeg-personen i «Oppgradering» sier: «Jeg prater for mye. Noen ganger når jeg prater og prater og prater, kommer det øyeblikket – midt i konversasjonen – da jeg legger merke til at personen ved siden av meg for lengst har sluttet å lytte«. Sånn føles det å lese «Så banker det plutselig på» også. Man slites ut som leser av en evindelig talestrøm fra de uttallige karakterene som aldri holder kjeft. Det er ikke rom for hverken luft eller ettertanke, noe disse tekstene kunne hatt godt av. Det føles dessverre ikke så friskt og vovet lenger, Etgar Keret.

CappelenDamm

ISBN: 978-8202-36510-3

Utgivelsesår: 2012

Oversatt fra engelsk av Aleksander Melli

286 sider