Monthly Archives: september 2013

I’m your man: Leonard Cohens liv – Sylvie Simmons

av Ann-Sofi S. Emilsen

I et språk like dannet og vekledd som personen hun biograferer, har den britiske musikkjournalisten Sylvie Simmons gått løs på livshistorien til populærkulturens kanskje største gentleman; Leonard Cohen. Mannen som fyller 80 neste år, har levd et liv fullt av kontraster og motsetninger, fullt av musikk, poesi, kvinnfolk og reising men også narkotikamisbruk, depresjoner og meditasjon. I «I’m your man» blir man godt kjent med mange av den kanadiske kunstnerens sider.

Født inn i en velstående og tradisjonsrik familie i Montreal på starten av 1930-tallet, var det nok ingen som innbilte seg at lille Leonard skulle bli en av århundrets største visesangere og poeter. Selv som barn og ungdom var han høflig, dannet og velkledd, og den merkelappen har blitt hengende ved ham til dags dato. Det er ikke overraskende at mange av kildene til Simmons forteller om en Cohen som alltid så ut som en outsider. Han skilte seg ut i de fleste miljøene han oppsøkte, enten det var på universitetet, på barene i Montreal, blant Beat-poetene eller hengende rundt Warhols The Factory i New York. Der Cohen på utsiden så ut som en universitetsprofessor, gjemte han en intellektuell rebell under dresskjorta som fikk komme til uttrykk i diktene og etter hvert romanene og låttekstene hans.

Det var ikke gitt at Leonard Cohen skulle bli mest kjent som musiker og visesanger, for det var lidenskapen for poesi og litteratur som først gjorde ham kjent, om ikke akkurat bejublet av kritikerne. Simmons tar leseren med på en detaljrik og lang reise fra Cohens barne- og studieår i Montreal, via kunstnerspireårene i New York og London til livet med norske Marianne Ihlen på den greske øya Hydra og årene med Suzanne i ei hytte i Tennessee.

Den ene røverhistorien biter den neste i halen, og det er særlig årene i New York og Cohens tid på legendariske Chelsea Hotel som er karamellen her. Hvor ellers kan man lese om møter med Janis Joplin i heisen, om Nico som serverer ørefiker og om Patti (Smith) og Robert (Mapplethorpe) som vakler rundt i gangene som underernærte fjærkre? For ikke å glemme Cohens møter med Jimi Hendrix, Bob Dylan, David Crosby og forhold til Joni «Beethoven» Mitchell. Er man ørlite grann over gjennomsnittet interessert i musikk og populærkultur, er disse kapitlene alene verdt de nesten 600 sidene. Fantastisk lesning!

Interessant er det også å få et innblikk i alle motsetningene som rev og nesten slet i stykker Cohen. Der poesien og litteraturen dro ham i én retning, hadde han vanskelig for å se seg selv som en utøvende musiker på en scene. Der de mange vakre kvinnene og musene han hadde et forhold til ga ham kjærlighet, klarte han allikevel ikke å slå seg til ro med noen av dem. Der han på utsiden var en sindig, underfundig intellektuell kjent for sin lune humor og klokskap, var han på innsiden et skjelvende bjørkeløv plaget av depresjoner og paranoia som han forsøkte dempe med alskens kjemikalier.

Skal man gå Sylvie Simmons litt etter sømmene som biograf, blander hun rollene som deltaker og observatør. I passasjer hvor hun hviler på førstehåndskilder, kan hun plutselig bryte gjennom teksten med en personlig kommentar eller ytring som at «Leonard har alltid vært kjent som en elsker, og ikke en fighter«. Det er ingen tvil om at Simmons selv beundrer Cohen, og kanskje litt for mye, i den forstand at hun ikke opererer med nok avstand til personen hun skal skildre. Det er kanskje vanskelig å oppdrive noen som har mindre gode ting å si om Leonard Cohen, men man mistenker at Simmons ikke engang har forsøkt. Skal man tro «I’m your man», elsker alle Leonard Cohen. Hovedpersonen selv vil nok rødme kledelig opp i det sølvgrå hårfestet av en slik påstand, men så lever han også opp til ryktet sitt som en evig, ekte gentleman.

Cappelen Damm

Utgitt i 2013

Oversatt fra engelsk av Håvard Rem

Original utgave utgitt i 2012

588 sider

ISBN: 978-82-02-41040-7

Sylvie Simmons

Advertisements
Merket med , , , , , , , , , , , , , , , ,

En sang fra fortiden – Katherine Webb

av Lene Sulusnes

Katherine Webb har tidligere gitt ut to romaner som har høstet gode kritikker, og av disse har jeg lest debuten ”Arven”, hvor jeg ga all den gode kritikken full støtte. Nå er hennes tredje roman ute på norsk, og igjen synes jeg Webb fortjener ros for sine gode fortellerevner.

”En sang fra fortiden” handler om den fattige jenta Mitzy Hatcher, kalt Dimity, som vokser opp på den engelske landsbygda Blacknowle i 1930-årene med moren Valentina som er langt fra noen kjærlig forelder. Helt siden tidlig barndom har Dimity hatt et stort ansvar for både husarbeide og matlaging, og hun lærer tidlig å tilpasse seg morens vanskelige humør.

Morens historie forteller at hun tilhører sigøynerfolket, noe som gjør det ekstra vanskelig for Dimity med folkegruppens dårlige rykte. Hun blir mobbet av de andre i landsbygda, og har ingen venner. Da moren tar henne ut av skolen fordi hun kan gjøre mer bruk for seg hjemme, er det heller ingen som oppsøker Dimity. Ungjenta lever ett liv i ensomhet uten kjærlighet eller aksept fra noen – helt til familien Aubrey flytter inn på nabogården de har kjøpt som sommersted.

Faren i familien, Charles, er kunstner og livnærer familien som tegner og maler. Han er en eksentrisk type med stor tiltrekningskraft på kvinner, og har de to døtrene Delphine og Èlodie med marokkanske Celeste. Dimity blir venninne med eldstejenta Delphine, og blir straks godt mottatt og innlemmet i familien Aubrey. Men forholdet kompliseres etter hvert som Charles blir mer og mer opptatt av å tegne Dimity. Vi følger Dimitys forhold til familien over flere somre, og hvordan det stadig kompliseres i takt med følelser som utvikles hos den unge og sårbare jenta.

Romanens fortellerstemme er gallerieieren Zach, som lenge har vært en stor beundrer av Charles Aubreys kunstverk. Zach er en fraskilt mann i 30-årene som opplever det svært tungt at ekskona tar med seg deres felles datter og flytter til Amerika. I tillegg går det dårlig i galleriet, og han føler seg rotløs og unyttig. Han reiser til landsbygda Blacknowle for å innhente informasjon om sitt store kunstnerforbilde som han planlegger å skrive en bok om. Det skal vise seg at det finnes langt flere hemmeligheter rundt denne populære kunstneren enn han hadde kunnet forestille seg.

Katherine Webb har skapt en historie med gode skildringer av de forskjellige personlighetene og relasjonene dem i mellom, og med flere spennende vendinger og overraskelser. Vel verdt å lese, god fornøyelse!

Gyldendal forlag

Utgitt i 2013

Originaltittel: A half forgotten song, utgitt i 2012

Oversatt fra engelsk av Jan Chr. Næss

507 sider

ISBN:978-82-05-43614-5

En sang fra fortiden

Merket med , , , , , , , , , , , ,

Stiklingen – Audur Ava Olafsdóttir

av Ann-Sofi S. Emilsen

«Stiklingen» ble utgitt i islandske Audur Ava Olafsdóttirs hjemland i 2007, men er først nå kommet på norsk. I mellomtiden har den sveipet over Frankrike hvor den har solgt i mer enn 230 000 eksemplarer, og blitt kalt både «en åpenbaring» og «årets litterære funn» i panegyriske vendinger i franske medier. Hm, franskmenn er jo kjent for å være ganske så kulturelt kresne, er de ikke?

Arnljótur, med (det grusomt repeterende) kjælenavnet «Lobbi», er en blek 22-åring med rødt hår, han har en funksjonshemmet tvillingbror og bor sammen med sin nesten 80 år gamle far. Ingen av dem kan lage mat, men de prøver fortrøstningsfullt å vekke liv i oppskriftssamlingen til deres nå avdøde mor og kone. «Lobbi» elsker alt som gror opp av bakken, og særlig roser. Han har hatt sex én gang, det var i morens drivhus med Anna, og nå er Anna gravid. «Lobbi» bestemmer seg for å ta en jobb som rosegartner et sted i sør-Europa for å få det hele litt på avstand; morens dødsfall og faktumet at han skal bli pappa. Og for å kunne sniffe på og stelle med roser. Sånn. Der har du rammen rundt Audur Ava Olafsdóttirs siste roman.

På Island er Olafsdóttir lektor, kunsthistoriker og litterær superstjerne, men her til lands er det ikke mange som er kjent med forfatterskapet hennes. Til tross for at «Stiklingen» ble innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris, er ikke det nødvendigvis en opplagt grunn til at flere nordmenn må bli kjent med henne. Romanen er skrevet som en tvangsmessig sjarmbombe som gjør sitt ytterste for å være pussig, søt og kosefnise-fremkallende, og det er nettopp denne tvangsmessige følelsen som gjør at  «Lobbi» setter seg fast i halsen. MÅ faren si «Lobbi min» i annenhver setning? MÅ «Lobbi» si «datteren min» i tredjehver setning?

Hvorfor må «Lobbi» referere til Anna som elskerinnen min, venninnen min og moren til barnet mitt, i stedet for å bare kalle henne, som det naturlige ville vært, for Anna? Må «Lobbi» liksomgruble over livets store mysterier på en måte som absolutt ikke passer seg en 22-åring? Hvorfor gir han ikke etter for disse sterke, kroppslige lystene han hele tiden nevner når han flere ganger har sjansen? Og når han endelig begynner å faktisk ha seg som ei kanin, hvorfor snakker han om det som om det dreide seg om et parti bridge?

Den største innvendingen mot «Stiklingen» er allikevel språket. Ikke vet man hvor mye som skyldes oversettelsen, om noe, men ordene som kommer ut av munnen på (særlig) hovedpersonen, er ofte stive, oppstyltede og rent ut lite sannsynlige. Ingen ung mann snakker som «Lobbi», og ingen ung mann tenker så klinisk og snusfornuftig om livet som ham heller. Man tror rett og slett ikke på ham, for bak fortellerstemmen sitter en middelaldrende, kvinnelig forfatter som ikke klarer å sette seg inn i en ung, mannlig karakters hode.

Faktisk, når man tenker seg om, kunne «Stiklingen» vært manuset til nok en slapp, norsk film. Den inneholder jo alt hva en filmklassiker her på bjerget skal ha: en søt særing med en rar hobby som grubler over livets mange snurrepiperier, en funksjonshemmet bror med dårlig fargesans, en klumsete, godtroende far som bare vil det beste for sin sønn mens han sliter med å steke fisk, en spritdrikkende pastor med sans for Bergman, en vakker og uoppnåelig ung kvinne og litt sex i et klamt drivhus. Steike, hvor er telefonnummeret til NFI?

Pax Forlag

Original tittel: Afleggjarinn

Utgitt på islandsk i 2007

Norsk utgave utgitt i 2013

Oversatt av Silje Beite Løken

266 sider

ISBN: 978-82-530-3641-0

Stiklingen

Merket med , , , , , , , , , ,