Tag Archives: Norsk

Slik skal vi velge våre ofre – Bjørn Vatne

av Ann-Sofi S. Emilsen

Bjørn Vatne klarer mye på én gang med debutromanen Slik skal vi velge våre ofre. På en direkte og smart måte sier han noe fornuftig om dagens kjønnsroller, om å være aleneforelder, om å stå på sidelinjen av det politisk korrekte og om det moderne samfunnets trang til å kontrollere og overvåke. Ja, det er mye på én gang, men han beholder styringen med alle trådene gjennom store deler av de drøyt 350 sidene. Det er imponerende.

Hovedpersonen og alenefaren Kjetil kunne fort ha blitt redusert til en usaklig karakter uten troverdighet. Hans elskede Aina dør da hun føder datteren deres. Han har en bemidlet og hovmodig svigerfamilie som gjør alt de kan for å knuse ham. Han sliter med å være aleneforelder. Jobben i det lille reklamebyrået er platt og traust. Og han er lei av alle rundt ham som later som at livene deres er perfekte. Kjetil har mye å være frustrert over, og gjør som mange andre i dagens digitale verden: han finner utløp for dette ved å skrive og publisere tekster på internett.

Og så, da? kan man kanskje spørre seg. Her kunne romanen fort ha blitt redusert til et forsvar for nok en frustrert og mannlig furte-Guri som ikke vet hvor han skal gjøre av seg i «den moderne verden». Men det er her Vatne demonstrerer sitt litterære talent med overlegg, for Kjetil er en karakter man føler stor sympati for. Han er lett å kjenne seg igjen i, og Vatne lar ham skli sømløst frem og tilbake i partier om ungdomsårene og partier om historiens nåtid. Det fungerer veldig fint, og danner et bredt bilde av hovedpersonen. Ikke faller forfatteren i fellen med å gi Kjetil en vond barndom som brukes som en mulig forklaringsmodell heller.

Forholdet mellom den fire år gamle datteren Ingrid og Kjetil er bærebjelken i teksten. Naturlig som det skildres, er det et barn-forelder-forhold som de fleste andre; preget av noe usikkerhet, frustrasjon og sinne, men aller mest kjærlighet. Man forstår dog ikke alltid helt hva forfatteren ønsker å si med blogginnleggene til Kjetil, for de pumpes ofte litt for mye opp, for så å dø ut i nesten ingenting. På den annen side er det veldig deilig å møte andre som hater HOME-trenden og alt hva det representerer av et overflatisk dustesamfunn. Je suis Kjetil.

Gyldendal forlag

Utgitt i 2015

343 sider

ISBN: 9-788205-474550

slik skal vi velge våre ofre

Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,

Det var stille, det snødde – Mariann Aaland

av Lene Sulusnes

Ei vanlig, ung jente tidlig i 20-åra er på hjemmebesøk fra studenttilværelsen i Oslo, og finner faren død hjemme i huset sitt. Han har hengt seg. Hennes egen far har tatt selvmord. Det er brutalt. Hvordan reagerer man i en slik situasjon? Er det noe som kan kalles en ”normal reaksjon”? Hun får sjokk, men føler seg nummen og vet ikke hvordan hun verken skal reagere eller oppføre seg. Hun føler på en måte at det som skjer ikke angår henne.

Morens hus fylles av familie og slektninger. Hun ringer kjæresten Anders, men klarer ikke å fortelle ham hva som har skjedd, for da blir det på en måte virkelig. Hun ringer en gang til, og han kommer med toget dagen etterpå. Uken som kommer er en uke ulik alle andre i hennes liv. Hvordan reagere ovenfor familien? Hvorfor gråter hun ikke slik som moren? Og hvilke salmer skal synges i begravelsen? Jobben, hun må ringe jobben og si at hun ikke kommer. Men hvordan skal hun si det? Hun tenker i stedet jeg kan ikke bli hjemme fra jobb nå, jeg har jo akkurat fått den.

Forfatteren tar oss med inn i tankene og følelsene til den unge jenta fra dagen hun fant faren sin og fram til begravelsen. Jeg har ikke lest mange bøker om dette temaet, men synes Aaland gir en god skildring av hvordan det kan oppleves. Å sette seg inn i hvordan det er å oppleve noe slikt, burde egentlig være umulig, men det klarer den unge forfatteren utmerket. Flere ganger lurte jeg på om dette er selvopplevd. Hun tar oss med inn i tankene til den etterlatte dattera, og vi opplever sjokket, sorgen og opplevelsen av dette gjennom hennes øyne.

Gyldendal forlag

Utgitt i 2013

187 sider

ISBN: 978-82-05-45558-0

Det var stille, det snødde
Merket med , , , , , , , , , , , , ,

Å holde pusten – Agate Øksendal Kaupang

av Lene Sulusnes

En sekstenårig jente som lenge har røykt Lucky Strike, hun var den første til å ha sex med en gutt og har allerede hatt sex med flere. Hun har sjeldent gjort leksene, er den i klassen som er lengst oppe om kvelden og som skulker skolen uten at noen oppdager det. Vi har da vel alle møtt henne? Eller i alle fall ei som likner i større eller mindre grad. Men hvem er hun egentlig? Hun kan være som storesøsteren til Emilie som vi møter i romanen ”Å holde pusten”.

Dette er en ærlig og brutal historie om oppveksten til et søskenpar som vokser opp alene med sin psykisk syke mor.  Faren bor langt unna, og har etablert seg på nytt med ny dame og hennes barn. Hverdagen blir beskrevet gjennom den eldste av jentene som er 16 år. Det er hun som tar ansvar i huset, og som har passet på sin 10 år gamle lillesøster siden faren forlot dem. Det er hun som er tryggheten til lillesøsteren i hverdagen, for morens psykiske tilstand er uforutsigbar.

Moren veksler mellom å være veldig sint for deretter å kun ligge i sengen og gråte, eller å være veldig aktiv, sosial og blid. Det er ingen selvfølge at det er mat i huset eller rene klær, det er ingen som følger med på hvor jentene er eller hvem de er sammen med, og skolegangen får de selv ta ansvar for. Ved å få beskrevet en slik hverdag gjennom barns øyne og hvilke opplevelser det fører med seg, er det plutselig enkelt å forstå reaksjonsmønsteret til sekstenåringen som røyker, skulker skolen og ligger med gutter. Det er imponerende hvordan den unge debutanten Agate Øksendal Kaupang  på så enkelt vis beskriver et så vanskelig og ømfindtlig tema. Man sitter faktisk og ”holder pusten” av sympati for jentene, og undrer på hvordan den triste og vonde historien skal ende.

Gyldendal forlag

Utgitt i 2013

180 sider

ISBN:978-82-05-45374-6

Å holde pusten

Merket med , , , , , , , , , , , , , ,

Bryllup og begravelser – Jens M. Johansson

av Ann-Sofi S. Emilsen

Slipp meg inn, slipp meg inn! Som leser blir man stående og banke hardt og med knyttet neve på døra til «Bryllup og begravelser», Jens M. Johanssons siste roman. Men når han etter nesten 500 sider fortsatt ikke har åpnet døra inn til teksten mer enn litt på gløtt, trekker man på skuldrene og gir opp. Utmattet, skuffet og lei. Det er synd, for tematikken bærer med seg så mange muligheter for mageknytende nerve og sterke skildringer.

Det er ikke første gang Jens M. Johansson skriver om personlige forhold, om farens dødsfall og sin egen dødsangst, men «Bryllup og begravelser» er den klart mest vidtfavnende og direkte teksten hans så langt. I markedsføringen gis det inntrykk av å være en sterkt personlig tekst som behandler de store spørsmålene; om liv og død, om familie og opphav, om redsel for å ikke strekke til, hverken som sønn, bror, far og ektefelle. Så hvorfor sitter man som leser igjen nesten helt uberørt?

Det er mange norske forfattere som de siste årene har beskrevet, i semi- eller rent ut selvbiografisk form, forholdet til sine avdøde eller levende foreldre. Det er kanskje gitt når man kommer i en viss alder at man reflekterer stadig mer over opphavet sitt. Når ens egne foreldre dør eller blir alvorlig syke, får man sin egen dødelighet kastet rett i ansiktet. Det er ingen vei tilbake, DU skal også dø. Johansson mistet faren sin i ung alder, han selv hadde såvidt fylt 20 år da Olof Johansson døde av et hjerteinfarkt. Angsten det fører til hos Johansson junior, hver eneste gang han føler seg litt uvel, enten det skyldes at han er bakfull eller bare har sovet litt for dårlig, er høyst reell og forståelig. Har han arvet farens svake hjerte? Kommer han også til å dø (relativt) ung, skal han dø fra sine egne barn?

Disse spørsmålene, og denne angsten som han må leve med til daglig, er det man som leser vil lære om. Hvordan det føles, hvor vondt, ekkelt, traumatisk og trist det er. Hva det gjør med en to-barnspappa å hele tiden være redd for at han kanskje ikke skal få se barna sine vokse opp. Der man hadde sett for seg mer nattsvette, mareritt, klamme hender, angstanfall og pusteproblemer, får man i stedet en tekst som vingler i litt for mange retninger.

«Bryllup og begravelser» er dels «Patrick Bateman møter Oslo-hipster» med all sin irriterende navnedropping av venner, semikjendiser (både utilslørt og liksom-tilslørt), merkeklær (!), gatenavn og utesteder på Grünerløkka i Oslo, hvor forfatteren bor med kona Tea og to barn. Hva er det han ønsker å si med dette? Den er også dels et mykt og fint portrett av et familiesammensurium av de sjeldne, med tanter, onkler, hel- og halvsøsken, samboere, eks-samboere, ektefeller og eks-ektefeller, reservepappaer, kjærester, besteforeldre og…. ja, rent ut hele schmæla. Jens M. Johansson holder seg til et nøkternt, usentimentalt språk, også der han med fordel kunne ha smurt på litt for å få det til å røske i hjerterøttene til leseren.

I stedet for en roman, skulle «Bryllup og begravelser» ha vært delt opp i en samling korttekster, for det er flere kapitler her som er gode. Som når han veldig motvillig gir etter for det klamme presset om å stille som dragehode for datterens sirksugruppe. Og minnene om farens sære musikksmak som han sørger for å videreføre til sønnen. Men disse kapitlene er gode alene, enkeltvis og hver for seg, og ikke som del av en roman.

Og når Johansson utgir seg for å skrive ærlig og rett fra lever’n, er det overraskende hvor polert han fremstiller familielivet som forfatter med hjemmekontor, en sykemeldt kone og to aktive unger. Der Linda og Karl Ove klorer ut øynene på hverandre, er Tea og Jens siviliserte, og litt for rene og pene i tøyet. Romanen bærer sterkt preg av en forfatter – og privatperson – som har behov for kontroll, men det er nettopp litt flere brødsmuler i sofaen, litt mer dårlig ånde og ekkel nattsvette som hadde hevet den opp på det nivået ett levd liv, i all sin gru og herlighet, fortjener.

Tiden Norsk forlag

487 sider

Utgitt i 2013

ISBN: 97882-1005-332-0

bryllup og begravelser

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Mors gaver – Cecilie Enger

av Ann-Sofi S. Emilsen

Mennesker blir født, mennesker lever og mennesker dør. Det er én av de få ubestridte faktumene i livet vi alle kan enes om, uansett tro eller livssyn. Fødsel, liv, død. Så naturlig, men allikevel så vanskelig å forsone seg med.  I «Mors gaver» skriver Cecilie Enger om de mange sidene ved det på én gang både umulige, deilige, kranglete og fantastiske livet, men mest om hvordan vi klorer og sliter for å prøve å holde fast i det.

Med en mor på sykehjem som sakte og skremmende mister hukommelsen, blir Cecilie Enger konfrontert med døden. Den stirrer uredd på henne når hun møter morens tomme blikk, og når angsten kryper opp i halsen om moren ikke svarer fort nok i telefonen. Noen reagerer med sinne, andre trekker seg unna eller viser en kvelende omsorg for sin aldrende og syke forelder, men Enger finner sin egen metode. Hun finner morens gamle julegavelister, skrevet og oppbevart gjennom en årrekke, og bruker dem som utgangspunkt til å tegne opp historien om sin egen familie. Som i et forsøk på å forstå de mange nyansene i morens liv før hun skal dø, før hun forsvinner for aldri mer å komme tilbake.

Gjennom tanter, onkler, besteforeldre, søsken og søskenbarn, fra utvandring til USA og tilbake til Halden og videre til Oslo og Asker. Gjennom hverdagsliv, skolegang, høytider, sommerferier, barnefødsler og død, skuffelser, gleder, kjærlighet og tenårsopprør; Cecile Enger bruker julegavelistene til å spore an sin egen hukommelse om familiehistorier og opplevelser. Der tingene skrevet med penn på et stykke papir bare gir skinn av å være «ting», ligger det bak hver enkelt av dem så mange historier og minner. En ting er ikke bare en fysisk ting; for oss mennesker representerer de så mye mer når vi ser på dem gjennom hukommelsen blikk, noe Enger fremhever ved å veksle mellom fortid og nåtid.

Det er noe nydelig hjelpeløst over «Mors gaver», og samtidig en følelse av desperasjon som resonnerer langt inn i hjertekammeret. Enger vil så inderlig gjerne forstå; ikke bare hvorfor det «ble som det ble», men for å kunne forsone seg med at et liv snart er over, at moren skal dø. Kontrasten mellom hennes egen skarpe hukommelse som vekkes av julegavelistene og morens sviktende minne, er sterk og skildres på en så myk, men allikevel vond måte at det setter seg en klump i halsen. Hva vil det si å gi, å få og hvor viktig er fysiske ting for oss mennesker når vi skal holde fast ved minner – og tiden som har gått? Og hva er hukommelsen vår uten faktiske ting? «Mors gaver» er skrevet med dyp innsikt og en finstemt evne til å se de mange synlige og usynlige trådene som binder mennesker sammen. Og når trådene brytes, har vi tingene som bærer minnene og hukommelsen videre.

Gyldendal forlag

Utgitt i 2013

258 sider

ISBN: 978-82-05-45560-3

Mors-gaver_productimage

Merket med , , , , , , , , , , , , , ,

Bergeners – Tomas Espedal

av Ann-Sofi S. Emilsen

Har Tomas Espedal blitt en aldrende forfatter, redusert til meditasjoner over skrekken for å ende opp som gammel og ensom? I tekstsamlingen «Bergeners» (for det er ingen roman), mediterer han over mange av livets underfundigheter, med temaer som strekker seg fra kjærlighetssorg og 22. juli til ensomhet, reising og nødvendigheten av dører, men det tunge sløret som ligger over dem alle, bærer preg av en mann som ser bakover med lengsel og fremover med frykt.

Han observerer også, venner, kolleger og bekjente, i hjembyen Bergen. På barer, hjemmefester og i de mange regntunge, brosteinsbelagte gatene og trange smugene. Karl Ove, Cecilie, Hildegunn, Frode; de er alle navngitt og viet plass i «Bergeners». Observasjonene er ikke utpreget originale, verken i sin opprinnelige form eller som litteratur. Det er først når Espedal graver innover og videre innover til han blottlegger funnene i all sin alminnelighet, at vi henger oss på. Til tider blir det for pjattete og spjåkete, særlig når han nærmer seg poesiens friere form, mens han i andre tekster glimrer til med dyp innsikt i den konsise, språklige signaturen som har vunnet ham så mange lesere.

På sitt ikke fullt så gode, er «Bergeners» en jattebok fra en aldrendre mann som kanskje (?) ikke finner inspirasjon lenger – han vurderer tross alt å slutte å reise utenfor sitt eget soverom, og er fornøyd med togturer tur-retur Oslo og Bergen. Og eksakt hvor mye kan han klare å tvære ut av faktumet at han har blitt forlatt? Hvor mange ganger skal vi høre om hans livs største Kjærlighet Janne, det var Janne (og før det Agnethe), som forlot ham, forlot ham hardt og brutalt, og lot han sitte igjen med et blødende hjerte hvis innhold renner ut, ut og ned, ned over den hvite, nystrøkne skjorten (i Bergen sier de «skjorten» og ikke «skjorta», må vite). Og om den traumatiske opplevelsen med datteren som selvfølgelig, men like fullt overraskende, flyttet, og flyttet ut, vekk fra Bergen, mot øst, og til Oslo, og lot ham sitte, lot ham sitte igjen i huset – alene, helt alene? Espedal har basert store deler av sitt forfatterskap på å skildre sitt livs mange brudd, på sin egen selvmedlidenhet som følge av dem og hva dette har gjort med ham som mann.

På sitt beste er «Bergeners» Espedal i god, og kanskje til og med i veldig god, form. Når han skriver om å bli jaget ut av barndomshjemmet som femtenåring, ut i den våte natten, og når han forteller om tiden som skrivekurslærer i Bergen Kretsfengsel. «Forfatteren som ikke skriver» og «Om nødvendigheten av en dør» er også stor skrivekunst, sammen med de avsluttende segmentene «Hun» og «Han». Han har vært kledelig beskjeden på egne vegne i mange år, men Tomas Espedal er egentlig like oppmerksomhetskåt som enhver gjennomsnittlig bergenser – og han oser av selvmedlidenhet. Han er norsk samtidslitteraturs største påfugl, forkledd som en unnselig, grå spurv, men det er helt greit når han skriver tekster som de aller beste i «Bergeners».

Gyldendal forlag

Utgitt i 2013

153 sider

ISBN: 978-82-05-44674-8

Bergeners

Merket med , , , , , , , , , , ,

Over det kinesiske hav – Gaute Heivoll

av Ann-Sofi S. Emilsen

Det føles ikke bra å bruke «kjedelig» som hovedargument for at en tekst ikke er særlig god, men etter å ha lest Gaute Heivolls siste roman «Over det kinesiske hav», er det nettopp kjedelig som beskriver leseropplevelsen best. Gjentatte ganger var det kjedelig, kjedelig, kjedelig. Etter å ha bladd om side etter side til man endelig (takk!) kom til slutten, fant man seg i å undre over hvordan denne ikke-historien endte opp mellom to stive permer.

Forsøk på å forklare hvorfor «Over det kinesiske hav» er en usedvanlig kjedelig roman:

1. SPRÅKET. Språket til Gaute Heivoll er flatere enn bestemors hjemmelagde flatbrød. Der en forfatter med litt fantasi kunne ha briljert med vakre beskrivelser av natur, lukter, de skjøre trådene i et familieforhold og ikke minst sinnsstemninger (som det er mange av i teksten), virker det som om Heivoll har gått til verket med en helt tom verktøykasse. Han har slengt oppi hammer og spiker i all hast, men utelatt både malerkost og malingsspann i prosessen. Slik kan han helt fint bygge en simpel utedo (les: skrive en enkel, deskriptiv tekst), men den blir stående der i landskapet som grå og fargeløs, uten at noen legger merke til den.

2. REPETISJONENE. Som en naturlig følge (?) av et flatt språk, er teksten overstrødd med repetisjoner. Man leser om og om og om igjen om Ingrids undertrykte uling, om Matiassen som rugger på stolen, om asketreet med alt lauvet/alternativt fravær av lauv, om Josef med uniformsjakka og om vedovnen med det inngraverte paret som danser under den svarte solen. For å nevne noen. Det ligger en forslitt symbolikk både i asketreet, den svarte solen og også nellikene som etter hvert symboliserer døden for jeg-personen. Den gjennomgående historien som romanens tittel er basert på, er heller intet kreativt valg fra forfatterens side.

3. KARAKTERENE. Den mannlige jeg-personen i «Over det kinesiske hav» betrakter og observerer omverdenen nøytralt fra utsiden. Han vokser opp i en familie på sørlandet på 1940-tallet, hvor foreldrene tar til seg en søskenflokk på fem «åndssvake», som det het dengang, for å pleie dem i sitt eget hjem. I tillegg bor tre herremenn ved navn Christian Jensen, Matiassen og Josef sammen med storfamilien, også disse anses som åndssvake. De bor i ei lita bygd hvor alle kjenner alle, og ikke mye skjer. Sammen med søsteren Tone og foreldrene går jeg-personen i kirken, de går alle turer, de sitter rundt kjøkkenbordet og spiser – de åndssvake i etasjen over. Og sånn går no dagan. Romanen har et bredt persongalleri med storfamilien, lærere, kirketjenere, prester og bygdefolk, men ingen av dem makter å engasjere særlig. Gaute Heivoll har glemt malerpenselen også her, og holder seg i stedet til en platt, traust og repetetiv fortellerteknikk for å beskrive dem. Det er et trist faktum at ingen av dem makter å engasjere, vekke interesse, sympati, glede eller irritasjon.

4. DRAMATURGIEN. I en tekst som omhandler hverdagsliv og noe av det mest dagligdagse som finnes – å spise, gå turer, gå på skolen – er det fristende å henge ei gulrot foran leseren som hele tiden skal lokke med at historiens toppunkt nærmer seg  – like rundt hjørnet nå, bare hold ut litt til! Et åndssvakt persongalleri holder ikke, for strengt tatt er disse karaktenene veldig normale, og verken spennende eller uoriginale. Forsøket på å løfte teksten og heve historiens spenningshakk gjøres ved at Heivoll gang etter gang benytter seg av følgende metode: en setning blir stående alene på én linje, som for å markere at dette er alvor, og med et definitivt standpunkt á lá «men det skullle ikke bli slik jeg hadde tenkt», «vi så ikke da hva som skulle komme senere» eller «hadde jeg bare visst den gang hvordan det kom til å bli». Hele tiden hinter han om at det skal skje noe skjellsettende, noe forløsende, men det skjer jo for svingende aldri. Og det vaskeseddelen kaller «tragedien som kommer til å forfølge dem alle, resten av livet» er egentlig ikke mer enn et pfffttt.

«Over det kinesiske hav» er ingen dårlig roman, bare uutsigelig kjedelig. Uinteressant. Traust. Alt for hverdagslig. Som i «Før jeg brenner ned» viser Gaute Heivoll at han er langt unna å være en språklig virtuos, men der denne romanen var suggerende, fandenivoldsk og umulig å legge fra seg, er «Over det kinesiske hav» nesten umulig å fullføre uten sovepauser.

Tiden Norsk Forlag

248 sider

Utgitt i 2013

ISBN: 978-82-10-05326-9

over det kinesiske hav

Merket med , , , , , , , , , , ,