Tag Archives: Krig

Historiefortelleren – Jodi Picoult

av Lene Sulusnes

Historier om Holocaust kan det ikke bli nok av, og den brutale historien kan ikke fortelles nok ganger. Tatiana de Rosnays ”Saras nøkkel” og Kristin Harmels ”Så lenge det fins stjerner på himmelen” er bare to av mange gode romaner som beskriver grusomhetene som skjedde for kun noen tiår siden.

Jodi Picoult forteller historien om det brutale folkemordet under 2. verdenskrig på sin måte i ”Historiefortelleren”. Og den fortjener en plass i rekken av bra bøker om denne viktige delen av verdenshistorien. Det er utrolig at det er mulig å overleve noe sånt. Hvordan blir livet etter å ha gjennomlevd noe slikt?

Hovedpersonen i ”Historiefortelleren” er Sage, en ung dame i 20-åra som jobber som baker. Yrkesvalget er ikke bare begrunnet med at hun er glad i å bake, men handler vel så mye om å unngå konfrontasjonen med den sosiale angsten. Etter en dramatisk bilulykke tre år tidligere, har hun fått et arr i ansiktet som hun skjuler så godt hun kan bak langt hår – og ved å unngå nye mennesker. I den samme ulykken mistet hun moren. For å komme gjennom sorgen, deltar hun i en sorggruppe hvor hun blir kjent med Josef – en gammel mann som har mistet kona etter mange års ekteskap. Josef er kjent i det lille amerikanske samfunnet som en snill mann og god samfunnsborger. Han har vært lærer, aktiv i det lokale idrettslaget og engasjert i ungdommen.

Bakgrunnen hans som tysk SS-offiser er det ingen som vet om, og ingen som heller kan forestille seg. Den snille mannen kan da umulig ha vært et uhyre av en drapsmaskin? Sage kan heller ikke forestille seg det. Men da han spør henne om hun kan hjelpe ham med å dø, må han fortelle sin egen livshistorie. Og med det får Sage ett annet bilde av den aldrende, gode samfunnsborgeren. Er det mulig å være så ond, og likevel snill? Det er vanskelig å forestille seg at offiserene som jobbet i konsentrasjonsleirene kan være snille og gode mennesker. Hvor er samvittigheten deres, om de har noen i det hele tatt?

At forfatteren tar opp dette temaet er dristig, og det gir historien dybde. Sage blir satt i kontakt med etterforskeren Leo som jobber med saker som omhandler krigsforbryteri, folkemord og tortur. For hvor riktig er det egentlig at mannen som har stått bak folkemord og tortur ikke skal straffes for det? Å få hjelp til å dø etter å ha gjort noe slikt, er det rettferdighet? Sage tenker at det eneste riktige er å få Josef utlevert og stilt for en domstol for sine handlinger. Men da trengs det bevis, så sammen avdekker Sage og Leo den tidligere SS-offiserens historie, i tillegg til at Sage endelig blir kjent med opprinnelige bakgrunnen til bestemoren. Sage vet at besteforeldrene flyktet fra Tyskland, men bestemoren har aldri villet snakke om fortiden. Ettersom historiene blir fortalt, er sammenhengen mellom dem påfallende. Er det Sages bestemor som til slutt kan bevise at Josef er den tyske offiseren han hevder å være?

I denne romanen om jødeforfølgelsen får vi ikke bare historien gjennom offerets øyne, men også beskrivelsen av det fra hennes torturist. Vi får vite historien til offiseren; vi blir kjent med familien og vennene hans, og får vite hvordan det hele startet. Vi får beskrivelsen fra den jødiske jenta som opplevde å miste friheten og identiteten sin, og som blir jaget ut av hjemmet sitt for så å bli sendt til konsentrasjonsleir. Vi får gjennom henne beskrevet redselen, sulten, lukten og nedverdigelsen som blir hverdagen i konsentrasjonsleiren. For hver side man leser, kjenner man frykten til de som flykter, samtidig som man følger den som jager de. Dette gjør historien spesiell, og derfor skiller den seg ut fra andre bøker om samme tema. Jodi Picoult fortjener all den gode kritikken hun har fått for romanen, og jeg føyer meg inn i rekken av de som opplever å ha historien i hodet lenge etter at den var ferdig lest.

Cappelen Damm

Utgitt 2015

Oversatt fra engelsk av Sissel Busk

Original tittel: The Storyteller, 2013

476 sider

ISBN: 978-82-02-42428-2

9788202424282

Advertisements
Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Natt i Gaza – Mads Gilbert

av Lene Sulusnes

Mads Gilbert er den norske legen som gir vesten øyne i Gaza når bombene regner. Han har vært der flere ganger og sett likene, redselen, de desperate og sårede menneskene, ødeleggelsene. ”Natt i Gaza” er hans andre bok om Gaza, og beskriver Israels angrep på det Hamas-styrte landområdet sommeren 2014. Bombingen varte i 51 døgn. Den norske legen hjalp til på Al-Shifa sykehuset i 15 av dem. Han hadde alltid med seg kameraet på jobb, og flere av bildene er med i denne boka.

Gilbert introduserer oss for flere av de som blir beskutt og såret; 11 år gamle Motasem forteller: de skjøt på oss selv om de visste at vi var barn som spilte fotball på stranden. 11-åringen var heldig som overlevde, noe ikke kameratene hans gjorde. I løpet én natt på sykehuset kommer det inn en tre-åring med splintskader, en gravid kvinne med stygge skader i ansiktet etter granatsplinter og en ung mann livstruende skadet av eksplosjonskader.

Vi får treffe noen av ofrene som kom til sykehuset den 19. juli da israelerne angrep bydelen Sheiaiya. Natten mellom 19. og 20. juli mottok sykehuset flere hundre skadde og nær 50 døende. Byen er så ødelagt at ambulanse og hjelpemannskap har store vansker med å komme til og hjelpe og frakte de sårede. I tillegg er heller ikke disse fredet fra Israels bomber.

Vi møter ambulansepersonell som blir beskutt når de kjører ut for å hjelpe. I tillegg blir vi presentert for noen av Gilberts kolleger som bor på Gaza-stripen året rundt, og jobber fast ved sykehuset. De som ikke har noe annet hjem å reise til når de er utslitte etter flere døgn med intens jobbing. Legen tar oss også med til en familie hvor han reddet livet til ni måneder gamle Jumana etter det israelske angrepet i 2009.

«Natt i Gaza» er gripende. Det gjør sterkt inntrykk å lese dette, og ikke minst se bildene. Angrepene er brutale, og Gilbert dokumenterer det ved å gi det ikke bare ett ansikt, men flere. Og ansiktene er både gamle og unge. Dette er virkeligheten til menneskene i Gaza. Midt i all elendigheten klarer de samme menneskene å se håp og beholde troen på en bedre fremtid. Utrolig, men de har kanskje ikke noe valg?

Gilberts «Natt i Gaza» er en gripende og ærlig berettelse om det han så sommeren 2014. Og jeg kan nærmest høre hans rop om hjelp til verdenssamfunnet på vegne av de sårbare menneskene på Gaza. Historiene er sterke, og bildene taler for seg selv. Men såpass bør vi vel tåle, vi som tross alt kun opplever grusomhetene gjennom teksten og bildene? Les den.

Kagge forlag

Utgitt i 2014

186 sider

ISBN: 978-82-489-1606-2

Natt i Gaza

 

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Brevene fra øya – Jessica Brockmole

av  Lene Sulusnes

To verdenskriger, forbudt kjærlighet, en bunke med kjærlighetsbrev og en mors hemmelig livshistorie som datteren forsøker å finne ut av. Klisjé, sier du? Jo, kanskje, men…

Kjærlighetshistorien i Jessica Brockmoles romandebut «Brevene fra øya», fortelles gjennom brevene mellom forfatteren Elspeth Dunn, som er oppvokst på den skotske øya Skye, og amerikanske David Graham. Hun er forfatter, og har til tross for sin unge alder utgitt flere poesibøker. Det hele starter med ett uskyldig fanbrev fra David, rett før første verdenskrig bryter ut. Hun blir smigret, og besvarer det. Det blir starten på en langvarig brevveksling som etter hvert utvikler seg til voldsomme følelser og et kjærlighetsforhold. Men Elspeth er gift, noe hun ikke forteller i innledningen til brevvekslingen. Hun tenker ikke over at det har noen betydning, for brevene handler hovedsakelig om bøker, poesi og hverdagsliv. Men etter hvert som følelsene utvikler seg – i takt med at innholdet i brevene tar en annen retning – blir dette selvsagt ett dilemma for den gifte, unge forfatteren.

Så bryter første verdenskrig ut, og ektemannen hennes Iain verver seg. Det er harde kår for en kvinne å bo alene på et lite småbruk på en værbitt øy. Ektemannen er langt unna, og lar ikke høre fra seg. Det som er av nyheter om ham, får Elspeth vite gjennom broren som er sammen med ham og andre bekjente på øya. Iain fjerner seg mer og mer fra henne, samtidig som brevvekslingen med David fortsetter, selv etter at han også verver seg. Han reiser til Frankrike for å jobbe som ambulansesjafør, og kjører de skadde bort fra slagmarken. Elspeth og David møtes i London før han reiser til Frankrike, og de lever ut forholdet i noen dager. Brevvekslingen fortsetter, og de er ikke i tvil om at dette er ekte kjærlighet, trass i motstanden og hindringer som gjør forholdet ikke bare vanskelig, men rett og slett uakseptabelt. Når forholdet så blir kjent, får det fatale følger for hele familien til Elspeth. I tillegg slutter plutselig brevene fra hennes kjære David å komme. Hva har skjedd med ham? Har han omkommet i krigen?

I 1940 bryter en ny verdenskrig ut, og bombene faller over England. Elspeth får et brev fra datteren Margaret som forteller at barndomsvennen Paul har fridd til henne. Elspeths minner kommer tilbake med full kraft, og savnet etter hennes livs store kjærlighet fører henne tilbake til London i ett forsøk på å finne ham. Selv er Margaret er helt uvitende om brevvekslingen og morens kjærlighetshistorie. Dette er ett kapittel i livet som Elspeth har holdt skjult, og ungjenta vet ikke engang hvem faren hennes er. Helt til hun tilfeldigvis finner brevene gjemt i morens hus, som kort tid etter forsvinner.

Klisjé, sier du? Jo, historien er kanskje både klisjéaktig og litt forutsigbar. Men allikevel er «Brevene fra øya» godt skrevet, og med en svært rørende slutt blir den allikevel verdt å lese.

Bazar forlag

Utgitt i 2014

Oversatt fra engelsk av Gøril Eldøen

Originaltittel: Letters from Skye, utgitt i 2013

265 sider

ISBN: 978-82-8087-575-4

BrevnFaOy_tbokfsid_6642

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Eldorado – Laurent Gaudè

av Lene Sulusnes

Vi skriver år 2014 og fortsatt er mange, mange tusen mennesker på flukt verden over fra krig, undertrykkelse, fattigdom og forfølgelse. Vi ser det på TV og leser om det i avisa. Tar det aldri slutt? Det er så mange skjebner, så mange mennesker, at det blir vanskelig å ta innover seg individene bak det enorme tallet av flyktninger og immigranter. Dette har franske Laurent Gaudè forsøkt å gjøre noe med.

I «Eldorado» møter vi kaptein Salvatore Piracci, to sudanesiske brødre, en libanesisk kvinne og en mann ved navn Boubakar. Piracci har jobbet mange år til havs med å stanse illegale flyktninger utenfor den italienske øya Lampedusa. Han har møtt mange menneskeskjebner, og sett blikkene deres, redselen deres og håpet til de som overlever den tøffe overfarten fra Afrika i de dårlige båtene. Kaptein Piracci er en eldre mann som begynner å føle at jobben er meningsløs. Han redder de som overlever, men til hva? I det ene øyeblikket er han deres redningsmann fra drukning på havet, i det neste er han den som arresterer dem og leverer dem til interneringsleiren.

En dag blir han oppsøkt av den libanesiske kvinnen Vittoria han en gang reddet fra en overfylt båt. Hun mistet babyen sin underveis, i det skipets mannskap stakk fra skipet i livbåtene. Vittoria drev rundt i vannet i dagevis, før kaptein Piracci kom til unnsetning og reddet de som fortsatt var i live. Hun har overlevd traumen av én grunn; å hevne eieren av flyktningeskipet som gav ordre om at mannskapet skulle overlate flyktningene til seg selv på åpent hav. Nå ber hun om Piraccis hjelp til én spesiell ting som skal forandre kapteinens liv. På neste redningsoppdrag utøver han nemlig en handling som fører til at han bryter med sitt gamle liv.

Omtrent samtidig tar de sudanesiske brødrene Soleiman og Jamal farvel med sitt hjem for å reise til Europa i håp om et bedre liv. Så på veien forteller Jamal lillebroren Soleiman at han har blitt alvorlig syk og ikke kan fortsette. Jamal, som har planlagt og allerede betalt for deler av reisen, overtaler lillebroren til å fortsette uten ham og gir ham resten av pengene og smykket sitt. Lillebroren drar motvillig av gårde, uvitende om at reisen ikke skal bli som planlagt. Han blir ranet og slått ned av de som har fått betalt for å hjelpe han deler av veien. Den sudanesiske unggutten blir forlatt i veikanten, svimeslått og blakk. Når han våkner opp dagen etter, blir han kjent med Boubakar. Boubakar er en mann som har vært på reise i syv år i håp om en dag å nå målet: Europa, via Marokko og så til Spania. Soleiman fortsetter reisen sammen med ham.

Gjennom kapteinen får vi beskrevet én side av historien. Gjennom den libanesiske kvinnen, de sudanesiske brødrene og Boubakar får vi en beskrivelse av noen av menneskene som skjuler seg bak det enorme tallet av flyktninger, asylsøkere og immigranter. Alle har de hver sin historie. Forfatteren beskriver personene godt, og skildrer reisen, menneskesmuglerne og grensevaktene på en troverdig måte. Han gir dem alle ett navn og ett ansikt, og historien er levende og realistisk. Selv savner jeg en større sammenheng mellom karakterene. For meg ville det vært naturlig at hovedpersonenes veier og skjebner møttes i større grad enn de gjør – og særlig når alle personene er involvert i samme historie, slik som i denne romanen. Det er ei god bok som har en viktig historie å fortelle, men den kunne med fordel vært lengre og fyldigere.

Bazar forlag

Utgitt på norsk i 2014

Oversatt fra fransk av Kjell Olaf Jensen

Originaltittel: Eldorado, utgitt i 2006

222 sider

ISBN: 978-82-8087-207-4

Laurent Gaudé- Eldorado
Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Yahya Hassan – Yahya Hassan

av Ann-Sofi S. Emilsen

Å pisse piggtråd. Å tråkke barbeint på glasskår. Å skjære seg i fingertuppen med en sløv kjøkkenkniv. Å stikke hull på en svulmende vannblemme. Slik føles det å lese Yahya Hassan, den unge mannen og debutanten som har sprengt seg gjennom den tjukke mursteinveggen av vedtatte regler innen litteraturverdenen med sin diktsamling; stappfull av mentalt sprengstoff, frustrasjon og sinne fra oppveksten som statsløs palestiner i velfødde og striglede Skandinavia.

Yahya Hassans foreldre kom til Danmark på slutten av 1980-tallet som palestinske flyktninger fra Libanon. Selv vokste Hassan opp i Århus, i det som etter hvert ble mer og mer som en ghetto, og han levde ut rollen som en kriminell, sint og frustrert ung gutt som ble arrestert første gang som 13-åring, og deretter fulgte opp med flere institusjonsopphold før en lærer oppdaget at han kunne skrive. Nå er Hassan student ved forfatterskolen i København, og har med debuten satt ord på oppveksten sin og det han kaller den foreldreløse generasjon.

For å i stedet for å gå den åpenbare og forutsigbare veien med å rakke ned på det danske velferdssystemet, i stedet for å tråkke på enhver dansk sosialarbeider og påberope seg å være misforstått og misbrukt, er Hassans diktsamling aller mest et knallhardt ballespark – ordbruken føles helt på sin plass – til sitt eget folk, til sin egen familie og til alle innvandrere som lever opp til høyrevridde stereotypier á lá Frp om snylting, latskap og utnyttelse av det demokratiske velferdssystemet.

Hassan nøler tilsynelatende ikke ett sekund med å beskrive nære familiemedlemmer i mildt sagt lite ærefulle vendinger, og han snur flomlyset rett mot det han ser på som mange konservative muslimers hyklerske livsstil. Likestilling, tvangsekteskap, kriminalitet, trygdesnylting, narkotikamisbruk, flerkoneri og Israels overgrep i Palestina er bare noen av temaene han berører i tekstene, men aller mest er han forbannet på sine egne foreldre som han føler forlot ham og søsknene. Faren er voldelig, brutal og hyklersk, og forteller barna at moren deres er et ludder og at han skulle ønske de aldri var født. Samtidig snur moren troskyldigst ryggen til, før hun forlater familien og blir erstattet av ei ny kone. Alt kan vel rettferdiggjøres ved å gå i moskeen og be, Insha’Allah?

Yahya Hassan er ingen språklig virtuos, men det er nettopp det nakne, ujålete språket som skaper nærvær, som hogger tak og gjør diktene så sterke. Som i «En radius af 100 meter», som åpner med linjen «For nylig slog far mine søstre ned på åben gade» og i «Februaruforudsigelighed» med linjene «Jeg er det svævende det bevidstløse, kønsløs i nøgen luft«. Det er ikke lenge igjen av 2013, så det er lett å våge påstanden om at dette er et av årets aller beste og viktigste litterære utgivelser.

Cappelen Damm har kjøpt rettighetene til Hassans diktsamling, og den norske oversettelsen forventes utgitt våren 2014.

Gyldendal Danmark

Utgitt i 2013

169 sider

ISBN: 978-87-02-15352-1

Yahya Hassan

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

De gule fuglene – Kevin Powers

av Ann-Sofi S. Emilsen

«De gule fuglene» er en roman om krig. Om unge soldater som lærer seg å drepe andre mennesker før de egentlig kjenner seg selv som mennesker, før de vet hva de vil bli når de «blir store». Historien tar utgangspunkt i den knapt 20 år gamle amerikanske soldaten John Bartle som har vervet seg for å tjenestegjøre ett år i Irak. Det er langt fra hjemstaten Virginia til Irak, og historien hopper mellom livet før, under og etter krigen. Forfatter Kevin Powers er selv eks-soldat, og den semi-selvbiografiske romanen hviler i stor del på hans egne erfaringer fra frontlinjen.

Det finnes et eget sett med stereotypier, kan man nesten si, om livet som soldat i krig. De har blitt overlevert fra både filmer og litteratur, og har en del typiske karakterer og/eller handlingsmønstre: den venneløse, usikre soldaten som blir hele kompaniets mobbeoffer. Den sadistiske, snørrspyttende sersjanten som elsker å gjøre livet surt for alt og alle, og ikke minst den intellektuelle soldaten som er modig nok til å stå utenfor fellesskapet. I tillegg kommer de ofte overraskende og snåle vennskapsbåndene som knyttes, de tomme løftene som blir gitt til familiene der hjemme, om at «jeg lover at jeg skal komme tilbake, uskadd og i live» og brevene hjemmefra med bilder av soldatenes søte kjærester. «De gule fuglene» viderefører flere av disse stereotypiene, så når hovedpersonen John blir bestevenn med den litt rare Daniel «Murph» Murphy, blir man ikke overrasket. Heller ikke når sersjant Sterling viser sitt bøllete, mandige jeg.

Kevin Powers er poet, og man tenker at kanskje det er grunnen til det litt stive, formsatte språket. Mer enn å brutalt og ærlig skildre krigshandlinger og visuelle opplevelser, bruker han mye plass på å la John gruble, meditere og filosofere over sin egen situasjon. Og det med til tider tung bruk av adjektiver og beskrivelser som føles påtatte og oppstyltet. Eller er det oversetter Vibeke Saugestad som ikke har maktet å overføre et billedlig, metafortungt engelsk til godt norsk? Teksten er i hvertfall veldig stiv og formell, og har et flinkispreg over seg som ikke passer når handlingene som skildres er de mest naturgitte og banale i menneskers liv – nemlig kampen for å overleve.

Man skulle ønske at Powers tok det «ned» på nivået til soldatene som faktisk ligger med trynet i søla, det hadde kledd romanen mye bedre enn de anstrengte forsøkene på å beskrive krigshandlingene på en var og poetisk måte. «De gule fuglene» er klart best når leseren følger Bartle og Murph ute i kamp. Når det ligger døde kropper foran dem med invollene på bakken, når det lukter av kulebrent hud og soldatene og sersjantene snakker om øl og puling. Når de viser hvilket banalt nivå mennesker ofte senker seg ned på som en beskyttelsesmekanisme for å kunne takle det som egentlig ikke kan takles, det er denne psykologien som er mest interessant i Powers´ roman, men vi får alt for lite av den. Allikevel er det en viktig bok; viktig fordi den skildrer opplevelser av krig som ikke kan beskrives i media, for man kommer ikke nærmere frontlinjene enn gjennom øynene på de som har vært der selv. De som har holdt i geværene, de som har kjent lukten av råtne lik rive i nesa, de som har slitt seg søvnløst gjennom utallige netter.

Gyldendal forlag

Utgivelsesår: 2013

232 sider

Oversatt av Vibeke Saugestad

Original utgave utgitt på engelsk i 2012

Original tittel: The yellow birds

ISBN: 978-82-05-42554-5

De gule fuglene

Merket med , , , , , , , ,