Tag Archives: England

Alexander McQueen: Blood beneath the skin – Andrew Wilson

av Ann-Sofi S. Emilsen

Rebell, kompromissløs, uortodoks, dyster, stormannsgal, provokatør, visjonær, pompøs, kontroversiell, morbid, genial… det er ikke få karakteristikker som har blitt brukt til å beskrive Alexander McQueen. Den britiske klesdesigneren deisa inn i moteverdenen tidlig på 90-tallet, og tok den fullstendig på senga. I mekkaene Paris, New York og Milan klødde man seg etter hvert i hodene, og undret hvem er denne kvapsete, eplekjekke snørrvalpen?

Lee Alexander McQueen ble født i London i 1969, og vokste opp i en arbeiderklassefamilie som yngstemann av seks søsken. England på midten av 70-tallet bød på tøffe kår for mange, og McQueen-familien var intet unntak. Men trass i fattigdom, enkle levekår, mobbing på skolen og misbruk; Lee Alexander fikk med seg to fundamentale ting hjemmefra: kjærlighet fra moren, og etter hvert troen på at han burde vurdere en fremtid som skredder.

Blood beneath the skin er bygd opp kronologisk. Den er sparsom på opplysninger om barndommen og tenårene til Lee Alexander, men får et oppsving når han begynner i lære hos en skredder på berømte Savile Row i London på slutten av 80-tallet. Han var tilsynelatende antitesen til en moteinteressert ung mann, og så mer ut som en ølglad fotball-hooligan, men å klippe i og sy stoffer, det kunne han. Veien videre førte til designer-utdanning, og i salen under hans avsluttende show satt Isabelle Blow. Dessverre, er det lett å tenke i etterkant. Forholdet til Blow og McQueen utviklet seg til noe sykelig klamt og destruktivt i årene som fulgte, men var samtidig en indirekte årsak til at McQueen kom seg opp og frem.

Wilson er journalist, og har tidligere skrevet biografier om både Sylvia Plath og Patricia Highsmith. Problemet med fortellingen hans om McQueen, er at han virker å ha påbegynt prosjektet med ett eneste formål: å få bekreftet de mange allerede oppleste og vedtatte sannhetene om mannen han skal biografere. Det er dårlig journalistisk håndverk å stille kun de spørsmålene han vet vil gi de svarene han åpenbart er ute etter.

Alle visste at McQueen var rusmisbruker. Og de fleste visste at han elsket sex og levde et promiskuøst liv, at han hadde en tøff oppvekst og bar på mye mental bagasje. Å få dette repetert om og om igjen, gjennom hele biografien og av utallige kilder, er unødvendig. En god biograf må være mottakelig for overraskende vendinger når han/hun bedriver research, men det virker som om Wilson ikke har vært interessert i å utforske aspekter ved McQueens liv som ikke nødvendigvis nørte opp under hans egne forestillinger.

Det er tydelig at også mange av kildene Wilson har intervjuet; venner og bekjente, tidligere kolleger og samarbeidspartnere, familiemedlemmer og eks-kjærester, fortsatt er sterkt preget av McQueens selvmord. De har ikke den nødvendige distansen som kreves for å kunne se en sak – i dette tilfellet; en person – nyansert og fra flere sider. Som alle andre levende skapninger; McQueen var ikke bare god og kjærlig, eller bare en selvsentrert bråkmaker. Bak Sarah Burtons uttalelser kan man nesten høre gråten ligge på lur, og Daphne Guinness er motbydelig naiv når hun sier at selvmordet kom som et stort sjokk.

Uten å kanskje selv være klar over det, klarer Wilson å avkle kjendistilværelsen og den mye omtalte moteverdenen som en stygg, manipulerende og hard mekanisme som ikke blir fornøyd før du ligger på trynet i grusen. Lee Alexander McQueen hang seg i sitt eget hjem før han fylte 41 år, og er det noe denne biografien lykkes i, trass sine mangler, så er det å underbygge hvilket forferderlig tap dødsfallet hans var. Ikke bare for mote- og kunstverdenen, men for noe større. McQueen var til tider irriterende og barnslig i sin provokative trass, men hadde alltid en sterk og genuin visjon med arbeidet sitt. Sånne folk finnes det ikke mange av, og derfor svir det ekstra når de blir borte alt for tidlig.

Simon & Schuster

Utgitt i 2015

393 sider

ISBN:

alexander mcqueen

Advertisements
Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Det forbudte barnet – Katherine Webb

av Lene Sulusnes

Katherine Webb har flere kritikerroste romaner bak seg, og ”Det forbudte barnet” er min tredje leseropplevelse fra denne forfatteren, etter ”En sang fra fortiden” og ”Arven”. I mine øyne er britiske Webb god til å lage familiehistorier med hemmeligheter hvor hovedpersonenes skjebner og valg flettes i hverandre og påvirker mange flere enn dem selv – gjerne over flere generasjoner. Dette er ingen enkel oppgave å gi seg i kast med, men igjen har hun klart nettopp det. Så vel som i ”Arven” og en ”Sang fra fortiden” blir vi også denne gang tatt med tilbake i tid, nærmere bestemt til 1800-tallets England.

Historiens hovedpersoner er de tre kvinnene Rachel, Stær og avdøde Alice. Alice var en ung jente som vokste opp uten å vite verken hvem foreldrene var eller hvor hun kom fra. Hun ble tatt vare på av den velstående Lord Faukes, som fortalte henne at han var en god venn av foreldrene som døde da Alice var ung. Han ansatte Bridget som hennes guvernante og leide et eget hus til dem.

Stær er en liten, forslått og utmagret jentunge som plutselig en dag kommer traskende inn på tunet til Alice og Bridget. Den omstreifende jenta er møkkete og utsultet, og Alice som alltid drømte om å ha en stor søskenflokk, tar henne til seg, noe som på mirakuløst vis blir godtatt av Lord Faukes. I savnet av en egen familie, blir Alice og Stær svært knyttet til hverandre tross aldersforskjellen. De blir som søstre. Så en dag forsvinner Alice sporløst. Tilbake sitter Stær med mange ubesvarte spørsmål om søsterens mystiske forsvinning.

20 år senere møter vi Rachel, som helt uvitende er Alice sin ”dobbeltgjenger”. Rachel kommer fra en fin familie med et godt rennomé, men mistet foreldrene i en ulykke som ung. Hun har jobbet som guvernante i mange år før hun gifter seg med vinhandleren Richard Weeks. Weeks virker som en anstendig gentleman, og hun tør ikke la denne sjansen til giftermål gå fra seg. Hun flytter fra hjembyen til ektemannens leilighet i byen Bath, og forsøker så godt hun kan å skape seg en tilværelse. Gjennom Richard blir hun introdusert for den rike og mektige familien Alleyn. Fru Alleyn er en god kunde av Richard, og takket være henne har han fått en stor kundekrets. Men familien har sine hemmeligheter. Sønnen Jonathan har blitt gal og ødelagt etter å ha vært soldat i krigen, og lever innelukket i husets andre etasje. Moren har uten hell forsøkt å hjelpe ham, men sønnen isolerer seg fra omverdenen; aggressiv og paranoid. Han skremmer bort både tjenestefolk og gamle bekjente, bortsett fra én – Stær.

Når Rachel besøker Alleyn-familien for første gang, forundrer hun seg over reaksjonene deres. Fru Alleyn forklarer at hun likner veldig på ei jente som het Alice, som betydde mye for sønnen hennes, men som plutselig forsvant for mange år siden. Fru Alleyn tenker at likheten mellom Rachel og Alice  kan ha en god innvirkning på den isolerte sønnen,  og spør Rachel om hun ikke kan besøke ham og kanskje lese litt for ham? Det første møtet mellom Rachel og Jonathan blir skrekkelig, men Rachel gir ikke opp. Etter hvert som hun blir kjent med denne skadede og bitre mannen, dukker mange spørsmål opp. Hva hendte egentlig med Alice? Hvorfor er Jonathan så sint på moren? Hva var det han opplevde i krigen? Og er det krigen som er den egentlige årsaken til at han har blitt den han har blitt?

Stær jobber som tjenestepike hos familien Alleyn, og blir nysgjerrig på denne Rachel – kvinnen som visstnok likner så veldig på hennes kjære Alice. Stær har sin egen teori om hva som skjedde med Alice, og vet ting om både Alice og Jonathan som svært få gjør. Hun er overbevist om at stesøsteren ble drept, og blir besatt av at drapsmannen skal avsløre seg. Kan Rachel hjelpe henne? Nysgjerrigheten er gjensidig, i det Stær stadig «tilfeldig» dukker opp når Rachel besøker Alleyn-godset. Rachel føler seg iakttatt, og tar Stær på fersken i å spionere på henne og Jonathan. Etter hvert blir de to kjent med hverandre, og Rachel blir stadig mer nysgjerrig på å finne ut hva som hendte med den unge jenta alle likte så godt. For det viser seg at det er en sammenheng mellom Jonathan psykiske problemer og Alice sin forsvinning. Men hva er sammenhengen og hva hendte? Jo nærmere sannheten hun kommer, jo mer går det opp for henne at de menneskene hun omgås ikke er slik hun tror de er. Og når familien Alleyns grusomme historie kommer for en dag, hva vil da skje med de det angår? Plutselig befinner Rachel seg i en verden hvor hun ikke vet hvem hun kan stole på, ikke en gang ektemannen som viser seg å være langt fra den han utga seg for.

Igjen har Katherine Webb laget en god historie om en familie med en mørk fortid. ”Det forbudte barnet” er en historie om sårbare mennesker hvis skjebne ligger i andres hender.H vis det skal nevnes noe som trekker ned på den ellers så gode romanen, er det lengden. Webb kunne klart å gjøre historien vel så god om hun hadde kortet den ned litt, for mot slutten føles det som om ting ble gjentatt. Samtidig stopper ”drivet” litt opp i den ellers så spennende historien, så da slutten kom, satt jeg med en følelse av at den kunne ha kommet litt før. Bortsett fra det: les den!

Gyldendal forlag

Utgitt i 2014

Oversatt fra engelsk av Jan Chr. Næss

Originaltittel: The Misbegotten, utgitt i 2013

527 sider

ISBN: 978-82-05-46082-9

det forbudte barnet webb

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Sensommerlektyre: Den lange, hvite skyens land – Sarah Lark

av Lene Sulusnes

New Zealand på 1850-tallet er under britisk herredømme og under oppbygning. Nybyggerne kommer fra England og Australia i håp om eget land og bedre liv. For en billig penge kjøper de land og eiendommer av maoriene som har levd på New Zealand i mange år, og omskolerer dem til tjenestefolk i sine nybygde hus. For å komme til ”Den lange, hvite skyens land” fra England, må man reise med båt i tre måneder, og billetten er dyr. Det er kun et fåtall som får reise, og de fleste er velstående mennesker som tilhører den engelske sosieteten.

Rikmannsdatteren Gwyneira er en av dem, og hun blir ”lovet bort” av faren i ett pokerlag med den velstående sauebaronen, Gerald Warden. Mr. Warden er av britisk herkomst og har en stor gård på New Zealand. Som enkemann og far til Lucas, som er i gifteklar alder, ser han Gwyneira som passende selskap for sønnen. Gwyneira er energisk og fyrrig, men også ei vakker ung jente på 17 år. Hun er en dyktig rytterske og skulle gjerne ha byttet ut damesalen med en herresal, og i tillegg er hun en ener på å føre gjeterhunder. Hun foretrekker å lese westernromaner og å delta i gjeterkonkurranser fremfor kjedelige teselskaper hvor kvinnene snakker om roser og håndarbeid. Foreldrene vet at de får problemer med å finne en passende mann til henne i sosieteten, og synes derfor tross alt at dette giftermålet er en god løsning. Gwyneira godtar etter hvert sin skjebne, eventyrlysten som hun er. Men hun har sine betingelser; hun vil blant annet ha med seg hesten og gjeterhunden sin.

Helen Davenport er en ugift guvernante i en av Londons rikmannsfamilier. Hun er 27 år, og lengter etter en ektemann og egne barn. Helen fikk tidlig ansvar for sine småbrødre da foreldrene deres døde, så noen medgift følger ikke med henne inn i ett ekteskap. Det gjør det vanskelig å finne noen å gifte seg med, men på New Zealand er det overskudd av unge, gifteklare ungkarer. Hun tar sjansen på å besvare en ekteskapsannonse i et menighetsblad, og etter flere ukers ventetid kommer svaret i form av ett veldig romantisk brev fra Howard O’Keefe. Helen forelsker seg umiddelbart i denne ukjente bonden fra landet langt, langt borte. Hun svarer ham, men før hun rekker å få ett nytt brev, er hun på vei med båten ”Dublin” over havet til sitt nye liv. Tilfeldighetene vil nemlig ha det til at Helen blir spurt om å bli med som ledsager for noen barnehjemsjenter som skal til New Zealand for å jobbe som tjenestepiker. Selv om hun ikke vet om det blir noe giftemål med Mr. O’Keefe, reiser hun likevel.

Om bord på skipet ”Dublin” reiser Gwyneira og Helen på hver sin klasse, men de blir kjent med hverandre likevel og vennskapet de utvikler viser seg å bli svært verdifullt. Når de ankommer det ukjente landet og starter sine nye liv, er det mye som ikke blir slik de hadde sett for seg. Helens ukjente forelskelse er nok ikke så romantisk som han utga seg for å være, og gården er slett ikke slik hun hadde tenkt seg.

Gwyneira på sin side, gifter seg med Lucas i et storslagent bryllup. Gården og velstanden er som forventet, men likevel er det mye som ikke er helt som det skal i sosietetsfamilien Warden. Det nygifte paret sliter med å få barn, noe som ergrer Mr. Warden veldig. Han mobber og trakasserer dem, og til slutt føler Gwyneira seg tvunget til å finne en løsning på problemet alene. Det gir det nygifte paret fred for en liten stund, men svigerfaren blir aldri fornøyd og med tiden øker også drikkingen hans.

De engelske jentene gjør det beste ut av sin nye hverdag, og vi følger dem gjennom flere tiår med gleder, sorger og kriser. Det er en historie om ett knallhardt liv for å overleve, blandet med håp, drømmer, romantikk og pågangsmot. Man blir satt tilbake til en tid hvor jenter ikke blir hørt og deres rolle i samfunnet er forhåndsbestemt, likeså deres ektemenn. En tid hvor man kan ta loven i egne hender dersom man er velstående nok. En tid hvor man er heldig hvis man kan lese og skrive. En tid hvor man er helt avhengig av å stå på egne bein, og utnytte det naturen gir for å leve videre. Sarah Lark skildrer alt dette på mesterlig vis. Spenningen avløses av høydepunkter flere ganger før nye bygger seg opp igjen. Historien rører og engasjerer, det er vemodig når man kommer til siste side. «Den lange, hvite skyens land» strekker seg over 717 sider, men man leser hver eneste en av dem med glede og forventning. Gled deg!

Bazar forlag

Utgitt i 2013

Oversatt av fra tysk av Ute Neumann

Original tittel: Im land der weissen wolke

717 sider

ISBN: 978-82-8087-615-7

Den_laghvitskyd_op_6542

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , ,

Brevene fra øya – Jessica Brockmole

av  Lene Sulusnes

To verdenskriger, forbudt kjærlighet, en bunke med kjærlighetsbrev og en mors hemmelig livshistorie som datteren forsøker å finne ut av. Klisjé, sier du? Jo, kanskje, men…

Kjærlighetshistorien i Jessica Brockmoles romandebut «Brevene fra øya», fortelles gjennom brevene mellom forfatteren Elspeth Dunn, som er oppvokst på den skotske øya Skye, og amerikanske David Graham. Hun er forfatter, og har til tross for sin unge alder utgitt flere poesibøker. Det hele starter med ett uskyldig fanbrev fra David, rett før første verdenskrig bryter ut. Hun blir smigret, og besvarer det. Det blir starten på en langvarig brevveksling som etter hvert utvikler seg til voldsomme følelser og et kjærlighetsforhold. Men Elspeth er gift, noe hun ikke forteller i innledningen til brevvekslingen. Hun tenker ikke over at det har noen betydning, for brevene handler hovedsakelig om bøker, poesi og hverdagsliv. Men etter hvert som følelsene utvikler seg – i takt med at innholdet i brevene tar en annen retning – blir dette selvsagt ett dilemma for den gifte, unge forfatteren.

Så bryter første verdenskrig ut, og ektemannen hennes Iain verver seg. Det er harde kår for en kvinne å bo alene på et lite småbruk på en værbitt øy. Ektemannen er langt unna, og lar ikke høre fra seg. Det som er av nyheter om ham, får Elspeth vite gjennom broren som er sammen med ham og andre bekjente på øya. Iain fjerner seg mer og mer fra henne, samtidig som brevvekslingen med David fortsetter, selv etter at han også verver seg. Han reiser til Frankrike for å jobbe som ambulansesjafør, og kjører de skadde bort fra slagmarken. Elspeth og David møtes i London før han reiser til Frankrike, og de lever ut forholdet i noen dager. Brevvekslingen fortsetter, og de er ikke i tvil om at dette er ekte kjærlighet, trass i motstanden og hindringer som gjør forholdet ikke bare vanskelig, men rett og slett uakseptabelt. Når forholdet så blir kjent, får det fatale følger for hele familien til Elspeth. I tillegg slutter plutselig brevene fra hennes kjære David å komme. Hva har skjedd med ham? Har han omkommet i krigen?

I 1940 bryter en ny verdenskrig ut, og bombene faller over England. Elspeth får et brev fra datteren Margaret som forteller at barndomsvennen Paul har fridd til henne. Elspeths minner kommer tilbake med full kraft, og savnet etter hennes livs store kjærlighet fører henne tilbake til London i ett forsøk på å finne ham. Selv er Margaret er helt uvitende om brevvekslingen og morens kjærlighetshistorie. Dette er ett kapittel i livet som Elspeth har holdt skjult, og ungjenta vet ikke engang hvem faren hennes er. Helt til hun tilfeldigvis finner brevene gjemt i morens hus, som kort tid etter forsvinner.

Klisjé, sier du? Jo, historien er kanskje både klisjéaktig og litt forutsigbar. Men allikevel er «Brevene fra øya» godt skrevet, og med en svært rørende slutt blir den allikevel verdt å lese.

Bazar forlag

Utgitt i 2014

Oversatt fra engelsk av Gøril Eldøen

Originaltittel: Letters from Skye, utgitt i 2013

265 sider

ISBN: 978-82-8087-575-4

BrevnFaOy_tbokfsid_6642

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Midnattsrosen – Lucinda Riley

av Lene Sulusnes

Man blir fylt med vemod når man har lest siste side av Lucinda Rileys «Midnattsrosen». Det føles som om man har tatt farvel med en god venn man ikke skal se igjen, men som har gjort ett uslettelig inntrykk. Den gode vennen er ikke bare hovedpersonene, men hele historien.

Riley har skrevet en historie som strekker seg over et århundre, og man møter to generasjoner av en indisk og en britisk slekt. Reisen starter i India i år 2000 med dødsfallet til Anahita, en gammel dame av indisk opprinnelse som etterlater seg en stor familie, deriblant oldebarnet Ari. På dødsleiet overlater hun Ari en brevbunke som inneholder historien om deler av et liv hun har holdt hemmelig for familien. Hun ber ham om å gå i hennes fotspor, og finne sønnen hennes som angivelig skal ha dødd som spedbarn i England. Til tross for dødsattesten, er Anahita overbevist om at han ikke døde som liten. Det skal gå 10 år før Ari leser brevene og blir kjent med oldemorens fascinerende historie.

Vi blir tatt med hundre år tilbake i tid, til Anahitas oppvekst i India hvor hun og foreldrene jobber som tjenere ved ett stort palass, og hvor hun som elleveåring treffer den bortskjemte prinsessen Indira. Anahita blir hennes selskapsvenninne, og får bli med på reiser og opplevelser hun ellers ikke ville hatt muligheten til.

Reisen til England hvor jentene skal gå på kostskole vil prege Anahita, som nå kalles Anni, for alltid. Hun og Indira er uadskillelige, og vennskapet mellom dem visker ut klasseforskjellene. For sosieteten rundt dem, derimot, er Anni Indiras tjenestepike. Anni jobber hardt på skolen for å få sin uavhengighet, for uten den kommer hun til å ende opp som tjenestepike sammen med de andre tjenestefolkene den dagen Indira blir giftet bort.

Så bryter andre verdenskrig, og det blir vanskelig å reise hjem til India i skolens sommerferie. Anni og Indira tilbringer sommeren på godset Astbury på den engelske landsbygda, og den flotte eiendommen eies av en rik adelsfamilie som er venner av prinsessens familie. Her blir hun kjent med de to jevnaldrende barna Selina og Donald, og deres utspekulerte mor.

Disse personene skal senere vise seg å bli svært betydningsfulle i Annis liv. Ari reiser til Astbury for å forske i oldemorens historie. På godset foregår det en filminnspilling, og han treffer den vakre, amerikanske skuespillerinnen Rebecca. Filmens handling er lagt til tidlig 1900-tallet, og likheten mellom Rebecca og Violet, en av godsets tidligere kvinner, er slående. Hva er forbindelsen? Og hva er egentlig tilknytningen mellom Aris oldemor og Astbury?

Historien veksler mellom nåtid og Annis fortid. Spenningen holdes gjennom hele boka, og helt til siste side. Personskildringene er solide, og forfatterens beskrivelser av både India og det engelske samfunnet i forrige århundre er en fryd å lese. Det er så godt beskrevet at man nærmest kan kjenne lukten av de indiske elefantene som de rike red på. Man ser for seg gullet og rikdommen i palasset som om man har sett det tidligere. Og man kan føle stemningen i den britiske sosieteten med alle de strenge sosiale reglene og normene. Anbefales!

Cappelen Damm

Utgitt på norsk i 2014

Originaltittel: «The midnight rose», utgitt i 2013

Oversatt fra engelsk av Benedicta Windt-Val

593 sider

ISBN: 978-82-02-43189-1

Riley - Midnattsrosen

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

En sang fra fortiden – Katherine Webb

av Lene Sulusnes

Katherine Webb har tidligere gitt ut to romaner som har høstet gode kritikker, og av disse har jeg lest debuten ”Arven”, hvor jeg ga all den gode kritikken full støtte. Nå er hennes tredje roman ute på norsk, og igjen synes jeg Webb fortjener ros for sine gode fortellerevner.

”En sang fra fortiden” handler om den fattige jenta Mitzy Hatcher, kalt Dimity, som vokser opp på den engelske landsbygda Blacknowle i 1930-årene med moren Valentina som er langt fra noen kjærlig forelder. Helt siden tidlig barndom har Dimity hatt et stort ansvar for både husarbeide og matlaging, og hun lærer tidlig å tilpasse seg morens vanskelige humør.

Morens historie forteller at hun tilhører sigøynerfolket, noe som gjør det ekstra vanskelig for Dimity med folkegruppens dårlige rykte. Hun blir mobbet av de andre i landsbygda, og har ingen venner. Da moren tar henne ut av skolen fordi hun kan gjøre mer bruk for seg hjemme, er det heller ingen som oppsøker Dimity. Ungjenta lever ett liv i ensomhet uten kjærlighet eller aksept fra noen – helt til familien Aubrey flytter inn på nabogården de har kjøpt som sommersted.

Faren i familien, Charles, er kunstner og livnærer familien som tegner og maler. Han er en eksentrisk type med stor tiltrekningskraft på kvinner, og har de to døtrene Delphine og Èlodie med marokkanske Celeste. Dimity blir venninne med eldstejenta Delphine, og blir straks godt mottatt og innlemmet i familien Aubrey. Men forholdet kompliseres etter hvert som Charles blir mer og mer opptatt av å tegne Dimity. Vi følger Dimitys forhold til familien over flere somre, og hvordan det stadig kompliseres i takt med følelser som utvikles hos den unge og sårbare jenta.

Romanens fortellerstemme er gallerieieren Zach, som lenge har vært en stor beundrer av Charles Aubreys kunstverk. Zach er en fraskilt mann i 30-årene som opplever det svært tungt at ekskona tar med seg deres felles datter og flytter til Amerika. I tillegg går det dårlig i galleriet, og han føler seg rotløs og unyttig. Han reiser til landsbygda Blacknowle for å innhente informasjon om sitt store kunstnerforbilde som han planlegger å skrive en bok om. Det skal vise seg at det finnes langt flere hemmeligheter rundt denne populære kunstneren enn han hadde kunnet forestille seg.

Katherine Webb har skapt en historie med gode skildringer av de forskjellige personlighetene og relasjonene dem i mellom, og med flere spennende vendinger og overraskelser. Vel verdt å lese, god fornøyelse!

Gyldendal forlag

Utgitt i 2013

Originaltittel: A half forgotten song, utgitt i 2012

Oversatt fra engelsk av Jan Chr. Næss

507 sider

ISBN:978-82-05-43614-5

En sang fra fortiden

Merket med , , , , , , , , , , , ,

Joseph Anton – Salman Rushdie

av Ann-Sofi S. Emilsen

Salman Rushdies memoarer «Joseph Anton» er en over 600 sider lang tekst med store variasjoner. På sitt beste er det en sterk fortelling om hva et menneske er i stand til å utholde og overleve på tross av ekstremt vanskelige levekår og forhold. Å leve med frykt og angst, i uvitenhet og med en sterk tvil gjennom så mange år som Rushdie gjorde, er en forsiktig sagt beundringsverdig bragd. I den andre enden av skalaen, derimot, er «Joseph Anton» en alt for lang tekst med mye overflødig, litterært kjøtt. Den hadde hatt godt av et par ekstra runder i redigeringskverna før den ble sluppet på markedet.

Utgangspunktet for memoarene er godt: endelig skulle verden få den uredigerte versjonen av hva som ledet opp til at Rushdie om morgenen den 14. februar 1989 ble vekket av en telefon. Stemmen i den andre enden tilhørte en journalist fra BBC som fortalte ham at Irans ayatolla Khomeini nettopp hadde utlyst en fatwa over den britisk-indiske forfatteren. Han hadde med viten og vilje krenket profeten Muhammed i boken «Sataniske vers», en utilgivelig handling i følge det iranske prestestyret.

Jeg var ikke mer enn 11 år, men husker godt tv-bildene av en mann med turban, langt skjegg og hatefullt blikk kryssklippet med bilder av horder med rasende menn som løp rundt i gatene og ropte slagord som «død over Salman». Mannen med turbanen hadde nettopp fortalt verden at det var satt en fatwa på hodet til forfatteren Salman Rushdie, et ord jeg aldri hadde hørt før. Fatwa hvaforno?

Det er her den sterke fascinasjonen for boka ligger, for hele historien rundt Rushdies liv de siste 25 årene. Det er dette man vil høre om; hvordan det føltes å få den absurde dødsdommen, hvordan det føltes å få (nesten) en hel muslimsk verden mot seg, hvordan han tok denne virkeligheten inn over seg, og hvordan han etter hvert bestemte seg for å leve med det. Rushdie graver dypt i «Joseph Anton». Han forteller om barndommen, om oppveksten og familien i Bombay. Han forteller om koner, kjærester, ekskoner, sønnen, søsken og venner. Han forteller også om sin spede start som forfatter, og hvordan noen av romanene hans tok form. Over side etter side forteller han om seg selv, men man får allikevel en rar følelse av å ikke kjenne mannen særlig godt når man ender opp på side 646. Det er kanskje fordi han vier så stor plass til karakteristikker (både vennlige og tåpelige) av Harold Pinter, Doris Lessing, Edward Said, Carlos Fuentes, Nadime Gordimer, Bill Buford, Bruce Chatwin, Bono og Nigella Lawson, for å nevne noen (!)? Et viktigere moment som skaper avstand mellom teksten og leseren, er at Salman Rushdie – av en eller annem dustete grunn – har valgt å skrive sitt livs mest personlige tekst i tredjeperson.

Kampen for Den Ukrenkelige Ytringsfriheten er selvfølgelig kjernen i den britisk-indiske forfatterens memoarer, og det er ekkelt å bli minnet på hvor mange som fikk kalde føtter og trakk seg unna da fatwaen var et faktum, blant dem en lang rekke bokhandlere, forlag, journalister, politikere og forfatterkolleger. Med skarpe klør strever dog hovedpersonen for å rettferdiggjøre sine egne valg, i alt fra privatlivet til karrieren, og stille dem i et skinnende lys, mens han henviser kritikerne til de svarteste avkroker. Slik fremstiller han seg selv som en litt naiv og forfengelig allviter som konsekvent lukket ørene for andres kritikk. Han tar også med mye sladder som ikke lar seg hverken bekrefte eller avkrefte – som at prinsen av Wales hadde sagt til Martin Amis under en middag at «denne Rushdie får klare seg på egenhånd etter hva han har gjort«.  Resultatet er at forfatteren virker både furten og forsmådd, og ikke minst tåpelig som bryr seg om slikt.

«Joseph Anton» er klart best og mest interessant når den skildrer hverdagslivet og hverdagsdramaet til en mann som har en dødsdom hengende over seg. Det er både humoristisk og absurd, skremmende og ekkelt på én og samme gang. Det er en fortelling om uredde vennskap og urokkelig kjærlighet, men også om mennesker som svikter fordi de er redde og usikre. Rushdie er nådeløs mot alle de sistnevnte, og nøler ikke med å nevne forræderne i spydige ordelag. På den annen side er det også mye kjærlighet her, til alle som støttet ham, til livvaktene, vennene og ikke minst sønnen Zafar.

Etter endt lesning spør man seg om Rushdie egentlig forstod den fulle og hele kraften i hvilket udyr han vekket med «Sataniske vers». Selv ikke synet av tusenvis av muslimske demonstranter i hjembyen London så ut til å feste seg til fatteevnen hans. Men så var det også kanskje helt ufattelig. Kanskje bygget han seg opp et mentalt skjold som beskyttelse, for hadde han latt motstanderne stramme taket, hadde han tapt. En sladrebass og kjendisoman som elsker å baske seg i rampelyset til tross; Salman Rushdie er et bevis av kjøtt og blod på at det skrevne ord og troen på det er det sterkeste våpen som finnes. Det skrevne ord kan vekke troll og uhyrer, og det kan antenne bokbål og sterkt hat. Viktigst av alt er at det også har evnen til å temme og slukke.

Aschehoug forlag

ISBN: 978-82-03-21642-8

Utgivelsesår: 2012 

Original tittel: Joseph Anton

Oversatt av Kari Risvik

646 sider

Merket med , , , , , , , , , , , ,