Tag Archives: Ann-Sofi S. Emilsen

Alexander McQueen: Blood beneath the skin – Andrew Wilson

av Ann-Sofi S. Emilsen

Rebell, kompromissløs, uortodoks, dyster, stormannsgal, provokatør, visjonær, pompøs, kontroversiell, morbid, genial… det er ikke få karakteristikker som har blitt brukt til å beskrive Alexander McQueen. Den britiske klesdesigneren deisa inn i moteverdenen tidlig på 90-tallet, og tok den fullstendig på senga. I mekkaene Paris, New York og Milan klødde man seg etter hvert i hodene, og undret hvem er denne kvapsete, eplekjekke snørrvalpen?

Lee Alexander McQueen ble født i London i 1969, og vokste opp i en arbeiderklassefamilie som yngstemann av seks søsken. England på midten av 70-tallet bød på tøffe kår for mange, og McQueen-familien var intet unntak. Men trass i fattigdom, enkle levekår, mobbing på skolen og misbruk; Lee Alexander fikk med seg to fundamentale ting hjemmefra: kjærlighet fra moren, og etter hvert troen på at han burde vurdere en fremtid som skredder.

Blood beneath the skin er bygd opp kronologisk. Den er sparsom på opplysninger om barndommen og tenårene til Lee Alexander, men får et oppsving når han begynner i lære hos en skredder på berømte Savile Row i London på slutten av 80-tallet. Han var tilsynelatende antitesen til en moteinteressert ung mann, og så mer ut som en ølglad fotball-hooligan, men å klippe i og sy stoffer, det kunne han. Veien videre førte til designer-utdanning, og i salen under hans avsluttende show satt Isabelle Blow. Dessverre, er det lett å tenke i etterkant. Forholdet til Blow og McQueen utviklet seg til noe sykelig klamt og destruktivt i årene som fulgte, men var samtidig en indirekte årsak til at McQueen kom seg opp og frem.

Wilson er journalist, og har tidligere skrevet biografier om både Sylvia Plath og Patricia Highsmith. Problemet med fortellingen hans om McQueen, er at han virker å ha påbegynt prosjektet med ett eneste formål: å få bekreftet de mange allerede oppleste og vedtatte sannhetene om mannen han skal biografere. Det er dårlig journalistisk håndverk å stille kun de spørsmålene han vet vil gi de svarene han åpenbart er ute etter.

Alle visste at McQueen var rusmisbruker. Og de fleste visste at han elsket sex og levde et promiskuøst liv, at han hadde en tøff oppvekst og bar på mye mental bagasje. Å få dette repetert om og om igjen, gjennom hele biografien og av utallige kilder, er unødvendig. En god biograf må være mottakelig for overraskende vendinger når han/hun bedriver research, men det virker som om Wilson ikke har vært interessert i å utforske aspekter ved McQueens liv som ikke nødvendigvis nørte opp under hans egne forestillinger.

Det er tydelig at også mange av kildene Wilson har intervjuet; venner og bekjente, tidligere kolleger og samarbeidspartnere, familiemedlemmer og eks-kjærester, fortsatt er sterkt preget av McQueens selvmord. De har ikke den nødvendige distansen som kreves for å kunne se en sak – i dette tilfellet; en person – nyansert og fra flere sider. Som alle andre levende skapninger; McQueen var ikke bare god og kjærlig, eller bare en selvsentrert bråkmaker. Bak Sarah Burtons uttalelser kan man nesten høre gråten ligge på lur, og Daphne Guinness er motbydelig naiv når hun sier at selvmordet kom som et stort sjokk.

Uten å kanskje selv være klar over det, klarer Wilson å avkle kjendistilværelsen og den mye omtalte moteverdenen som en stygg, manipulerende og hard mekanisme som ikke blir fornøyd før du ligger på trynet i grusen. Lee Alexander McQueen hang seg i sitt eget hjem før han fylte 41 år, og er det noe denne biografien lykkes i, trass sine mangler, så er det å underbygge hvilket forferderlig tap dødsfallet hans var. Ikke bare for mote- og kunstverdenen, men for noe større. McQueen var til tider irriterende og barnslig i sin provokative trass, men hadde alltid en sterk og genuin visjon med arbeidet sitt. Sånne folk finnes det ikke mange av, og derfor svir det ekstra når de blir borte alt for tidlig.

Simon & Schuster

Utgitt i 2015

393 sider

ISBN:

alexander mcqueen

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Slik skal vi velge våre ofre – Bjørn Vatne

av Ann-Sofi S. Emilsen

Bjørn Vatne klarer mye på én gang med debutromanen Slik skal vi velge våre ofre. På en direkte og smart måte sier han noe fornuftig om dagens kjønnsroller, om å være aleneforelder, om å stå på sidelinjen av det politisk korrekte og om det moderne samfunnets trang til å kontrollere og overvåke. Ja, det er mye på én gang, men han beholder styringen med alle trådene gjennom store deler av de drøyt 350 sidene. Det er imponerende.

Hovedpersonen og alenefaren Kjetil kunne fort ha blitt redusert til en usaklig karakter uten troverdighet. Hans elskede Aina dør da hun føder datteren deres. Han har en bemidlet og hovmodig svigerfamilie som gjør alt de kan for å knuse ham. Han sliter med å være aleneforelder. Jobben i det lille reklamebyrået er platt og traust. Og han er lei av alle rundt ham som later som at livene deres er perfekte. Kjetil har mye å være frustrert over, og gjør som mange andre i dagens digitale verden: han finner utløp for dette ved å skrive og publisere tekster på internett.

Og så, da? kan man kanskje spørre seg. Her kunne romanen fort ha blitt redusert til et forsvar for nok en frustrert og mannlig furte-Guri som ikke vet hvor han skal gjøre av seg i «den moderne verden». Men det er her Vatne demonstrerer sitt litterære talent med overlegg, for Kjetil er en karakter man føler stor sympati for. Han er lett å kjenne seg igjen i, og Vatne lar ham skli sømløst frem og tilbake i partier om ungdomsårene og partier om historiens nåtid. Det fungerer veldig fint, og danner et bredt bilde av hovedpersonen. Ikke faller forfatteren i fellen med å gi Kjetil en vond barndom som brukes som en mulig forklaringsmodell heller.

Forholdet mellom den fire år gamle datteren Ingrid og Kjetil er bærebjelken i teksten. Naturlig som det skildres, er det et barn-forelder-forhold som de fleste andre; preget av noe usikkerhet, frustrasjon og sinne, men aller mest kjærlighet. Man forstår dog ikke alltid helt hva forfatteren ønsker å si med blogginnleggene til Kjetil, for de pumpes ofte litt for mye opp, for så å dø ut i nesten ingenting. På den annen side er det veldig deilig å møte andre som hater HOME-trenden og alt hva det representerer av et overflatisk dustesamfunn. Je suis Kjetil.

Gyldendal forlag

Utgitt i 2015

343 sider

ISBN: 9-788205-474550

slik skal vi velge våre ofre

Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,

The Revenant – Michael Punke

av Ann-Sofi S. Emilsen

Livet til den amerikanske pelsjegeren og eventyreren Hugh Glass var fullt av fantastiske opplevelser, skrøner og myter. I en blanding av historiske fakta og fiksjon, har Michael Punke forsøkt å gjenskape Glass’ skjebnesvangre opplevelser med Rocky Mountain Fur Company i «The Revenant». Det er ingen stor roman på grunn av sine litterære kvaliteter, men simpelthen på grunn av Glass – en mann hvis liv fortjent har gitt ham legendestatus i amerikanske historiebøker.

Det var hårda bud i den amerikanske midtvesten på starten av 1800-tallet. En rekke indianerstammer og hvite amerikanere lå i konstant krig om landområder, mat og naturressurser. Hugh Glass var midt oppi dramaet da han i 1823 ble en del av pelsjegerlaget Rocky Mountain Fur Company. Han var en av de mest erfarne av det 11 mann store laget, og høyt respektert for sine evner som jeger og speider. Under ledelse av den hardt prøvede Captain Andrew Henry, var laget på vei opp elva Missouri i slutten av september i 1823.

En ettermiddag ble Glass sendt i forkant for å speide etter fiender og samtidig finne en egnet rasteplass for natten. Den ellers så drevne jegeren ble tatt fullstendig på senga da han plutselig snublet gjennom et buskas og rett inn i to lekende bjørnunger. Før han i det hele tatt rakk å plassere hånda på sin kjære Anstadt, ble han angrepet av en aggressiv grizzlybjørn ute etter å beskytte ungene sine. Den ga seg ikke før Glass var maltraktert; med hodeskallen hengende løst, et stort hull i halsen og ryggen revet opp som om den var kjøttdeig.

Alle visste at han kom til å dø. Det var bare et spørsmål om når; samme kveld eller neste morgen? Tre dager senere kommer det fortsatt hvesende lyder ut av hullet i halsen til den bevisstløse Glass, som Henry har lappet sammen så godt han kan. Men pelsjegerlaget mister dyrebar tid; for hver time de venter ved elva på at Glass skal dø, jo større er sjansen for å bli angrepet av indianere. Henry bestemmer seg for å betale to menn for å bli igjen hos Glass, og den sleske John Fitzgerald og unge Jim Berger melder seg frivillig. De skal vente til Glass er død, og deretter gi mannen en respektabel begravelse. Sånn skal det ikke gå.

Etter to dagers venting, er tålmodigheten til Fitzgerald slutt. Fanken, den halvdaue gubben puster jo fortsatt! Når en gruppe indianere så plutselig nærmer seg, avgjør Fitzgerald at de skal ribbe Glass for alt han har av våpen og proviant. Han kommer jo til å dø når som helst allikevel. Berger svelger samvittigheten med tårer i øynene, hardt truet av den eldre kompanjongen, før de forsvinner til skogs. Tilbake sitter en maltraktert og forsvarsløs Glass lent opp mot ett tre; med ingen andre eiendeler igjen enn klærne han har på kroppen. Og opp elva kommer bevæpnede Arikara-indianerne på jakt etter fiender.

Historien om Hugh Glass er makeløs. Det er den uslitelige og gjennomtrengende tanken på hevn som gjør at han, trass i at han er nesten lam i flere kroppsdeler, er fysisk helt immobil og ikke har et eneste våpen å forsvare seg med, overlever. Og ikke bare overlever; han kravler – på alle fire – en distanse på flere hundre kilometer (!) for å sørge for at de to svikerne skal få sin rettmessige straff. Man finner seg selv flere ganger sittende med munnen halvåpen in awe (som det heter) over Glass når man leser «The Revenant». Punke innrømmer at han har tatt seg store friheter med historien; men flere amerikanske historikere har også stadfestet at mange av opplysningene om Glass er korrekte.

Den meksikanske filmregissøren Alejandro González Iñárritu kjøpte rettighetene til Punkes roman for mange år siden, og er endelig i gang med å lage film av materialet – etter mange prøvelser og forsinkelser. Filmen spilles for tiden inn i Vancouver, Canada, med Leondardo DiCaprio i hovedrollen som Glass og Tom Hardy som Fitzgerald. Den skal etter planen ha premiere i desember 2015, og i den anledning kommer den litterære versjonen av «The Revenant» – ikke overraskende – ut i flere nyutgaver (først ut er Picador i januar). Hva annet kan man si enn at selv om romanen alene ikke er noen litterær klassiker, er Glass’ hevntokt alene nok til å fylle både 250 sider i ei bok og en stor Hollywood-produksjon i filmformat. Om det er grunn til å glede seg? Vel, hva tror du?

Carroll & Graf Publishers, New York

Ugitt i 2002

Nyutgave utgis på Picador, januar 2015

258 sider

ISBN: 9-780-786-7102-70

the revenant

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Sommerlektyre: The trip to Echo Spring. On writers and drinking – Olivia Laing

av Ann-Sofi S. Emilsen

Hvorfor drikker Jeppe? Og hvorfor drakk flere av storhetene innen amerikansk litteratur seg halvt, og noen ganger helt, i hjel? Det er et vidtfavnende og komplekst spørsmål Olivia Laing prøver å finne svar på i «The trip to Echo Spring. On writers and drinking», men måten hun behandler det på, gjør boka til en stor leseropplevelse.

John Cheever. Tennessee Williams. John Berryman. Raymond Carver. F. Scott Fitzgerald. Ernest Hemingway. Stopp opp og les navnene om igjen noen ganger, og tenk på alle de fantastiske romanene, diktene, skuespillene og novellene disse seks forfatterne har etterlatt seg i litteraturhistorien. Men faen som det kostet. Ingen av dem hadde orden på noe som helst bortsett fra forholdet til skrivemaskinen. Alt gikk i dass, både familieliv, ekteskap, vanlige jobber, hus og eiendom og ikke minst deres egen fysiske og mentale helse. Og den på overflaten innlysende hovedgrunnen til det, var alkohol. Alkohol. Gin, whiskey, vermouth, brandy, øl, sjampanje, rom; hva som helst.

Britiske Olivia Laing har fordypet seg i et enormt kildemateriale før hun skrev denne boka. Selv om dét alene er imponerende, er det andre ting som gjør den så særegen, så… human og varm. Det er måten hun nærmer seg temaet på, hvor hun er ytterst følsom men samtidig helt uredd. Laing bestemmer seg for å reise i forfatternes fotspor, og drar på tvers av USA for å besøke noen av byene, miljøene og husene de levde – og drakk seg til grunne – i. Turen går med tog, fly og bil fra Seattle til Port Angeles, New Orleans og New York. I bagasjen har hun ikke bare «Falconer», «Tender is the night», «A streetcar named desire» og «Dream songs», men også en egen historie om en oppvekst preget av alkoholmisbruk.

Så hva er det som får voksne mennesker til å bli slaver av alkohol? Og kanskje kunstnere og forfattere spesielt, er det noe som gjør dem, mer enn andre, disponert for misbruk? På veien gjennom USA snakker Laing med både fagfolk og AA-medlemmer, hun trekker inn personlige opplevelser med misbruk og leser (om igjen) de seks forfatternes egne opplevelser med alkoholen. Måten hun fletter det sammen på, mens hun hele tiden klarer å bevare en tråd og en sammenheng, gjør «The trip to Echo Spring» både tankevekkende, morsom og grotesk.

Når Berryman etter uker med hard avvenning går rett ut klinikkdøra og inn på en bar, er det grotesk. Når Cheever og Carver lager bremsespor på parkeringsplassen utenfor ei spritsjappe i tjukkeste Iowa klokka 08.58 om morra’n (den åpner klokka 09.00), er det morsomt. Og når man leser gang etter gang hvordan forfatterne selv reflekterer over hvor destruktivt viktig alkoholen er i livene deres, er det tankevekkende. Williams døde alene; deprimert og full av piller og alkohol i New York. Berryman og Hemingway, akkurat som fedrene sine, begikk selvmord. Cheever levde de siste årene som rusfri, mens Carver døde som femtiåring. Fitzgerald ble bare 44 år. Som Cheever selv sa; om det var drikkingen som var opphavet til problemene hans, eller problemene som var opphavet til drikkingen, ble han og legene aldri enige om.

Det er fort gjort å romantisere kunstnere som lever  tilsynelatende frie, «utsvevende bohemliv», og som nekter å ha andre forpliktelser enn virket sitt. Men det er forferdelig naivt, for det er snakk om vanlige folk av kjøtt og blod som må skaffe mat på bordet, betale regninger og ta klesvasken, i likhet med oss andre. Er det greit å drikke seg snydens og sanseløs ti dager i strekk fordi de svetter over skrivemaskinen med å klemme ut ei ny linje i sin neste briljante roman eller novelle? Det beste med «The trip to Echo Spring», er at Laing beskriver mange og vanskelige sider ved denne måten å leve på. Når man vet at en sørpe full og sjalu Carver dengte hodet til kona mot fortauet om og om igjen, eller at en dritings Berryman trynet på gulvet og slo livstruende sprekker i skallen, gir svaret seg selv: nei, det er ikke greit.

Picador

Utgitt i 2013

352  sider

ISBN: 978-1250-03956-9

51G5YQW2r7L

 

Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,

Sommerlektyre: Dearie. The remarkable life of Julia Child – Bob Spitz

av Ann-Sofi S. Emilsen

Det var mange europeere som først hørte om Julia Child da Meryl Streep portretterte henne i filmen «Julie & Julia» i 2009. For amerikanere flest, derimot, er hun en levende legende. Uten Julia hadde verken Ingrid Espelid, Jamie Oliver eller Martha Stewart eksistert, for det var Child som første gang gjorde noe så outrert som å lage en omelett – på direktesendt TV!

I «Dearie» tar Bob Spitz med leseren på en kronologisk reise gjennom livet til Julia. Hun vokste opp som Julia McWilliams med to søsken i en velstående, republikansk familie i California på begynnelsen av 1900-tallet. Som jente markerte hun seg tidlig – hun var utadvendt, rebelsk, full av leken djevelskap og alltid midtpunktet. Og de fysiske attributtene hun 40 år senere skulle gjøre til et varemerke på TV, var tidlig på plass: den boblende, høyfrekvente stemmen og ikke minst høyden. Som voksen var Julia nesten 1,95 meter, og allerede i tenårene strakk hun seg et hode eller to over andre på samme alder.

Etter å ha virret retningsløst gjennom studieårene uten særlig mål og mening, flyttet hun til New York hvor hun i en periode jobbet som tekstforfatter – men det var ikke nok til å roe ned den rastløse ungjenta. Under andre verdenskrig meldte hun seg derfor til tjeneste for OSS, Office for Strategic Services, og steg kjapt i gradene som researcher. Så i 1944 ble hun utstasjonert på Sri Lanka, og det ble et opphold som skulle vise seg å forandre livet hennes på mer enn én måte. Aller viktigst var møtet med den sofistikerte og intellektuelle Paul Child.

Ikke bare ble Paul mannen hun skulle dele resten av livet med; det var han som fikk Julia interessert i mat. Etter to år som mann og kone, flyttet de i 1948 til Paris hvor Pauls oppgave var å fremme amerikansk kultur på vegne av myndighetene. Og det er her «Dearie» er på sitt beste, når Spitz beskriver de mange dekadente restaurantene paret besøkte og hvordan Julia sakte og virkelig får øynene (og smaksløkene) opp for det franske kjøkken. Man kan se det for seg; Paris på 50-tallet!

Og Julia, med sin barnslige iver, høylytte latter og utømmelige nysgjerrighet, sugde inn Paris for alt det var verdt. Hun begynte å ta kokketimer ved legendariske Le Cordon Bleu, hun ble en gjenganger på matmarkedene i den franske hovedstaden og hun tilbragte dager og uker hjemme på kjøkkenet – i full krig med ingredienser og redskaper for å lage den perfekte omeletten eller den perfekte bernaisesausen. Gjennom en matlagingsklubb møtte hun Louisette og Simone, og sammen utviklet de et nært forhold gjennom sin felles lidenskap for det franske kjøkken. Trioen lærte også amerikanere alt om fransk mat med bibelen «Mastering the art of French cooking»; ei kokebok som kom ut i 1961 og nesten tok 10 år å få ferdigstilt.

Det var ikke få ganger under det tidkrevende arbeidet med kokeboka at Julia sa til seg selv «aldri mer», men hun skulle fortsette matmisjoneringen sin i de neste 35 årene. Julia og Paul bodde i perioder både i Marseille, Tyskland og Norge (ikke overraskende ble hun aldri særlig glad i verken norsk eller tysk mat), og hvorenn de endte opp, fulgte de mest avanserte kokekar og redskaper med på flyttelasset. Kokkeleringen ble mer enn en fulltidsjobb for Julia; det ble en livsstil som opptok bokstavelig talt hver eneste våkne time av døgnet. Og etter TV-debuten i 1962 – hvor hun lagde en omelett (i svart-hvitt) på direkten – ble livet hennes snudd på hodet atter en gang.

Man trenger ikke engang å være middels interessert i mat for å kose seg med «Dearie». Selv om Bob Spitz helt åpenlyst var mer enn betatt av personen han skriver om, gjør han en veldig god jobb med å beskrive Julia Childs liv ikke bare bak grytene, men hele veien fra barndommen, gjennom voksenlivet og frem til hun døde som 91-åring i 2004. Child var ikke bare en reser til å lage mat; hun var så utrolig mye mer. Hun var et ikon som åpent og høylytt kjempet for abort (i en tid hvor det var mer enn kontroversielt), hun nektet i alle år å la seg kjøpe og utnytte av matprodusenter (men passet heller på å kritisere dem – ved navn – på direktesendt TV) og hun kjempet for å lære amerikanere at mat er mer enn det som kommer ferdig vakumpakket eller ligger i frysedisken. Hun ga blanke i konvensjoner, alt det som var opplest og vedtatt, og fulgte konsekvent sin egen vilje. Javisst var hun også ei sta og bortskjemt rikmannsdatter som nektet å ta nei for et nei, men så brøytet hun også vei for alle andre TV-kokker og kokebøker som fulgte i etterkant. Og ikke minst vekket hun «vanlige» folks interesse for mat og matlaging. Sånne liv blir det gode biografier av!

Knopf

Utgitt i 2012

557 sider

ISBN:  978-0307-4734-17

julia child

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Rocky facer demonene – Martin Kellerman

av Ann-Sofi S. Emilsen

Det har vært litt av en reise å få være med på, utviklingen til Martin Kellermans Rocky som gjennom 15 år har gått fra å være en kåt og eplekjekk valp til å bli en rutinert, avslepen kjøter som står på dørterskelen til midtlivskrise og utsikter til et evig liv som barnløs og singel. Kvaliteten har blitt bevist ved at Kellerman hele veien har klart å bevare brodden med provokasjoner, saftig humor og utallige spark som gang på gang treffer svensk korrekthet rett under navlen. Og de biter på, hver bidige gang!

Det har gått med Rocky som det går med de fleste av oss. Vi starter opp som overmodige jyplinger i begynnelsen av tjueårene; vi tror vi eier verden, at alt er mulig og at ingenting kan stoppe oss. Stappfulle av overmot og dumdristighet, store i kjeften og med en følelse av å være uovervinnelige, drikker vi oss sanseløse hver helg, har sex uten beskyttelse, hopper fra jobb til jobb for moro skyld og skyr unna alt som lukter av «voksenliv» – gjør vi ikke?

Men så plutselig er slutten av tjueårene over, man har for lengst bikket over i trettiårene og finner plutselig seg selv i et fast forhold (i Rockys tilfelle med Edith), man flytter fra storbyen til «roligere» strøk (Rocky og Edith befinner seg plutselig i Fredrikstad*) (* = i den norske oversettelsen, vel og merke), man skaffer seg feriested (Rocky får seg hytte og eget landssted) og jaggu en voksenbil også (Rocky kjøper en alt for stor og bensinslukende firehjulstrekker). Og da var vel alt klart for å «slå seg til ro» for godt?

Som leser fikk man faktisk inntrykk av dette var «it» for Rocky – han virket klar for et rolig og stabilt liv, selv om Edith hadde sine åpenbare mentalt utstabile perioder. Men nei – det skulle ikke vare denne gangen heller. Så Rocky er tilbake til ungkarslivet, men denne gang ikke som «ung & sprek», men som tilårskommen snart-førtiåring. Og det er da man må stå ansikt til ansikt med demonene, som tittelen på denne stripesamlingen så fint (ironi) forklarer det. Det betyr å bli beskyldt for å komme med gamlispåskudd for å sjekke opp ungrips på byen, det betyr å ha vondt i leveren og frykte at det skyldes alkoholen, det betyr å bli allergisk mot grapefrukt, å prøve å bevise seg som fortsatt mandig og sprek ved å bestige fjelltopper og det betyr at man foretrekker en stille og rolig strandferie i Thailand fremfor de sedvanlige festeturene.

Den drøye, kvasse og høye latterkvekkfremkallende humoren, ironien og kynismen er allikevel fortsatt til stede, og det er heller ingen panikk å spore hos den aldrende kjøteren. Han tar faktisk livet med ganske så stor ro, trass i alle «demonene» som kommer med alderen, og det uten å bli slappere i observasjonsevnen. Og det er derfor Kellerman fortsatt er relevant og interessant som samfunnssatiriker.

Pelikanen forlag

391 sider

Oversatt fra svensk av Dag F. Gravem

Utgitt i 2013

ISBN: 978-82-93237-17-4

Rocky face demonene

Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,

Yahya Hassan – Yahya Hassan

av Ann-Sofi S. Emilsen

Å pisse piggtråd. Å tråkke barbeint på glasskår. Å skjære seg i fingertuppen med en sløv kjøkkenkniv. Å stikke hull på en svulmende vannblemme. Slik føles det å lese Yahya Hassan, den unge mannen og debutanten som har sprengt seg gjennom den tjukke mursteinveggen av vedtatte regler innen litteraturverdenen med sin diktsamling; stappfull av mentalt sprengstoff, frustrasjon og sinne fra oppveksten som statsløs palestiner i velfødde og striglede Skandinavia.

Yahya Hassans foreldre kom til Danmark på slutten av 1980-tallet som palestinske flyktninger fra Libanon. Selv vokste Hassan opp i Århus, i det som etter hvert ble mer og mer som en ghetto, og han levde ut rollen som en kriminell, sint og frustrert ung gutt som ble arrestert første gang som 13-åring, og deretter fulgte opp med flere institusjonsopphold før en lærer oppdaget at han kunne skrive. Nå er Hassan student ved forfatterskolen i København, og har med debuten satt ord på oppveksten sin og det han kaller den foreldreløse generasjon.

For å i stedet for å gå den åpenbare og forutsigbare veien med å rakke ned på det danske velferdssystemet, i stedet for å tråkke på enhver dansk sosialarbeider og påberope seg å være misforstått og misbrukt, er Hassans diktsamling aller mest et knallhardt ballespark – ordbruken føles helt på sin plass – til sitt eget folk, til sin egen familie og til alle innvandrere som lever opp til høyrevridde stereotypier á lá Frp om snylting, latskap og utnyttelse av det demokratiske velferdssystemet.

Hassan nøler tilsynelatende ikke ett sekund med å beskrive nære familiemedlemmer i mildt sagt lite ærefulle vendinger, og han snur flomlyset rett mot det han ser på som mange konservative muslimers hyklerske livsstil. Likestilling, tvangsekteskap, kriminalitet, trygdesnylting, narkotikamisbruk, flerkoneri og Israels overgrep i Palestina er bare noen av temaene han berører i tekstene, men aller mest er han forbannet på sine egne foreldre som han føler forlot ham og søsknene. Faren er voldelig, brutal og hyklersk, og forteller barna at moren deres er et ludder og at han skulle ønske de aldri var født. Samtidig snur moren troskyldigst ryggen til, før hun forlater familien og blir erstattet av ei ny kone. Alt kan vel rettferdiggjøres ved å gå i moskeen og be, Insha’Allah?

Yahya Hassan er ingen språklig virtuos, men det er nettopp det nakne, ujålete språket som skaper nærvær, som hogger tak og gjør diktene så sterke. Som i «En radius af 100 meter», som åpner med linjen «For nylig slog far mine søstre ned på åben gade» og i «Februaruforudsigelighed» med linjene «Jeg er det svævende det bevidstløse, kønsløs i nøgen luft«. Det er ikke lenge igjen av 2013, så det er lett å våge påstanden om at dette er et av årets aller beste og viktigste litterære utgivelser.

Cappelen Damm har kjøpt rettighetene til Hassans diktsamling, og den norske oversettelsen forventes utgitt våren 2014.

Gyldendal Danmark

Utgitt i 2013

169 sider

ISBN: 978-87-02-15352-1

Yahya Hassan

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,