Tag Archives: USA

Historiefortelleren – Jodi Picoult

av Lene Sulusnes

Historier om Holocaust kan det ikke bli nok av, og den brutale historien kan ikke fortelles nok ganger. Tatiana de Rosnays ”Saras nøkkel” og Kristin Harmels ”Så lenge det fins stjerner på himmelen” er bare to av mange gode romaner som beskriver grusomhetene som skjedde for kun noen tiår siden.

Jodi Picoult forteller historien om det brutale folkemordet under 2. verdenskrig på sin måte i ”Historiefortelleren”. Og den fortjener en plass i rekken av bra bøker om denne viktige delen av verdenshistorien. Det er utrolig at det er mulig å overleve noe sånt. Hvordan blir livet etter å ha gjennomlevd noe slikt?

Hovedpersonen i ”Historiefortelleren” er Sage, en ung dame i 20-åra som jobber som baker. Yrkesvalget er ikke bare begrunnet med at hun er glad i å bake, men handler vel så mye om å unngå konfrontasjonen med den sosiale angsten. Etter en dramatisk bilulykke tre år tidligere, har hun fått et arr i ansiktet som hun skjuler så godt hun kan bak langt hår – og ved å unngå nye mennesker. I den samme ulykken mistet hun moren. For å komme gjennom sorgen, deltar hun i en sorggruppe hvor hun blir kjent med Josef – en gammel mann som har mistet kona etter mange års ekteskap. Josef er kjent i det lille amerikanske samfunnet som en snill mann og god samfunnsborger. Han har vært lærer, aktiv i det lokale idrettslaget og engasjert i ungdommen.

Bakgrunnen hans som tysk SS-offiser er det ingen som vet om, og ingen som heller kan forestille seg. Den snille mannen kan da umulig ha vært et uhyre av en drapsmaskin? Sage kan heller ikke forestille seg det. Men da han spør henne om hun kan hjelpe ham med å dø, må han fortelle sin egen livshistorie. Og med det får Sage ett annet bilde av den aldrende, gode samfunnsborgeren. Er det mulig å være så ond, og likevel snill? Det er vanskelig å forestille seg at offiserene som jobbet i konsentrasjonsleirene kan være snille og gode mennesker. Hvor er samvittigheten deres, om de har noen i det hele tatt?

At forfatteren tar opp dette temaet er dristig, og det gir historien dybde. Sage blir satt i kontakt med etterforskeren Leo som jobber med saker som omhandler krigsforbryteri, folkemord og tortur. For hvor riktig er det egentlig at mannen som har stått bak folkemord og tortur ikke skal straffes for det? Å få hjelp til å dø etter å ha gjort noe slikt, er det rettferdighet? Sage tenker at det eneste riktige er å få Josef utlevert og stilt for en domstol for sine handlinger. Men da trengs det bevis, så sammen avdekker Sage og Leo den tidligere SS-offiserens historie, i tillegg til at Sage endelig blir kjent med opprinnelige bakgrunnen til bestemoren. Sage vet at besteforeldrene flyktet fra Tyskland, men bestemoren har aldri villet snakke om fortiden. Ettersom historiene blir fortalt, er sammenhengen mellom dem påfallende. Er det Sages bestemor som til slutt kan bevise at Josef er den tyske offiseren han hevder å være?

I denne romanen om jødeforfølgelsen får vi ikke bare historien gjennom offerets øyne, men også beskrivelsen av det fra hennes torturist. Vi får vite historien til offiseren; vi blir kjent med familien og vennene hans, og får vite hvordan det hele startet. Vi får beskrivelsen fra den jødiske jenta som opplevde å miste friheten og identiteten sin, og som blir jaget ut av hjemmet sitt for så å bli sendt til konsentrasjonsleir. Vi får gjennom henne beskrevet redselen, sulten, lukten og nedverdigelsen som blir hverdagen i konsentrasjonsleiren. For hver side man leser, kjenner man frykten til de som flykter, samtidig som man følger den som jager de. Dette gjør historien spesiell, og derfor skiller den seg ut fra andre bøker om samme tema. Jodi Picoult fortjener all den gode kritikken hun har fått for romanen, og jeg føyer meg inn i rekken av de som opplever å ha historien i hodet lenge etter at den var ferdig lest.

Cappelen Damm

Utgitt 2015

Oversatt fra engelsk av Sissel Busk

Original tittel: The Storyteller, 2013

476 sider

ISBN: 978-82-02-42428-2

9788202424282

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

The Revenant – Michael Punke

av Ann-Sofi S. Emilsen

Livet til den amerikanske pelsjegeren og eventyreren Hugh Glass var fullt av fantastiske opplevelser, skrøner og myter. I en blanding av historiske fakta og fiksjon, har Michael Punke forsøkt å gjenskape Glass’ skjebnesvangre opplevelser med Rocky Mountain Fur Company i «The Revenant». Det er ingen stor roman på grunn av sine litterære kvaliteter, men simpelthen på grunn av Glass – en mann hvis liv fortjent har gitt ham legendestatus i amerikanske historiebøker.

Det var hårda bud i den amerikanske midtvesten på starten av 1800-tallet. En rekke indianerstammer og hvite amerikanere lå i konstant krig om landområder, mat og naturressurser. Hugh Glass var midt oppi dramaet da han i 1823 ble en del av pelsjegerlaget Rocky Mountain Fur Company. Han var en av de mest erfarne av det 11 mann store laget, og høyt respektert for sine evner som jeger og speider. Under ledelse av den hardt prøvede Captain Andrew Henry, var laget på vei opp elva Missouri i slutten av september i 1823.

En ettermiddag ble Glass sendt i forkant for å speide etter fiender og samtidig finne en egnet rasteplass for natten. Den ellers så drevne jegeren ble tatt fullstendig på senga da han plutselig snublet gjennom et buskas og rett inn i to lekende bjørnunger. Før han i det hele tatt rakk å plassere hånda på sin kjære Anstadt, ble han angrepet av en aggressiv grizzlybjørn ute etter å beskytte ungene sine. Den ga seg ikke før Glass var maltraktert; med hodeskallen hengende løst, et stort hull i halsen og ryggen revet opp som om den var kjøttdeig.

Alle visste at han kom til å dø. Det var bare et spørsmål om når; samme kveld eller neste morgen? Tre dager senere kommer det fortsatt hvesende lyder ut av hullet i halsen til den bevisstløse Glass, som Henry har lappet sammen så godt han kan. Men pelsjegerlaget mister dyrebar tid; for hver time de venter ved elva på at Glass skal dø, jo større er sjansen for å bli angrepet av indianere. Henry bestemmer seg for å betale to menn for å bli igjen hos Glass, og den sleske John Fitzgerald og unge Jim Berger melder seg frivillig. De skal vente til Glass er død, og deretter gi mannen en respektabel begravelse. Sånn skal det ikke gå.

Etter to dagers venting, er tålmodigheten til Fitzgerald slutt. Fanken, den halvdaue gubben puster jo fortsatt! Når en gruppe indianere så plutselig nærmer seg, avgjør Fitzgerald at de skal ribbe Glass for alt han har av våpen og proviant. Han kommer jo til å dø når som helst allikevel. Berger svelger samvittigheten med tårer i øynene, hardt truet av den eldre kompanjongen, før de forsvinner til skogs. Tilbake sitter en maltraktert og forsvarsløs Glass lent opp mot ett tre; med ingen andre eiendeler igjen enn klærne han har på kroppen. Og opp elva kommer bevæpnede Arikara-indianerne på jakt etter fiender.

Historien om Hugh Glass er makeløs. Det er den uslitelige og gjennomtrengende tanken på hevn som gjør at han, trass i at han er nesten lam i flere kroppsdeler, er fysisk helt immobil og ikke har et eneste våpen å forsvare seg med, overlever. Og ikke bare overlever; han kravler – på alle fire – en distanse på flere hundre kilometer (!) for å sørge for at de to svikerne skal få sin rettmessige straff. Man finner seg selv flere ganger sittende med munnen halvåpen in awe (som det heter) over Glass når man leser «The Revenant». Punke innrømmer at han har tatt seg store friheter med historien; men flere amerikanske historikere har også stadfestet at mange av opplysningene om Glass er korrekte.

Den meksikanske filmregissøren Alejandro González Iñárritu kjøpte rettighetene til Punkes roman for mange år siden, og er endelig i gang med å lage film av materialet – etter mange prøvelser og forsinkelser. Filmen spilles for tiden inn i Vancouver, Canada, med Leondardo DiCaprio i hovedrollen som Glass og Tom Hardy som Fitzgerald. Den skal etter planen ha premiere i desember 2015, og i den anledning kommer den litterære versjonen av «The Revenant» – ikke overraskende – ut i flere nyutgaver (først ut er Picador i januar). Hva annet kan man si enn at selv om romanen alene ikke er noen litterær klassiker, er Glass’ hevntokt alene nok til å fylle både 250 sider i ei bok og en stor Hollywood-produksjon i filmformat. Om det er grunn til å glede seg? Vel, hva tror du?

Carroll & Graf Publishers, New York

Ugitt i 2002

Nyutgave utgis på Picador, januar 2015

258 sider

ISBN: 9-780-786-7102-70

the revenant

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Skygger over Somerset – Leila Meacham

av Lene Sulusnes

Etter å ha lest en skikkelig god historie hender det noen ganger at man undrer seg; hva var forhistorien her? Hvordan har personene i historien blitt den de er? Hvem var forfedrene deres? Det er ikke ofte man får svar på slike spørsmål, men for alle som har lest ”Rosenes hemmelighet”, gled dere til ”Skygger over Somerset”, for nå kan dere nemlig få svar på noen av spørsmålene!

«Skygger over Somerset» er forløperen til «Rosenes hemmelighet” av samme forfatter. Sistnevnte tittel har jeg ikke lest, men det frister etter å ha lest ”Skygger over Somerset”. Man trenger ikke å lese de i bestemt rekkefølge, men litt ergelig er det at jeg ikke leste ”Rosenes hemmelighet” først når man for en gangs skyld har mulighet til å få den opplevelsen det er å lese forhistorien etterpå.

Meacham forteller her hvordan bomullsplantasjen Somerset i Texas ble til tidlig på 1800-tallet. Vi møter det unge paret Silas Toliver og Jessica Wyndham som ble mann og kone under svært spesielle omstendigheter. Silas er oppvokst på en plantasje i South Carolina i en familie av britisk hærkomst. De er velstående takket være de gode inntektene som hovedsaklig kommer av slavedrift. Familien Toliver er kjent for å behandle slavene sine bra. Det er interessant å lese om slavedrift fra et slikt synspunkt, hvor det ikke bare blir beskrevet som voldelig, ydmykende og trakasserende. La oss håpe at det faktisk eksisterte familier som Toliver som behandlet slavene sine pent – hvis det da overhode er mulig å omtale slavedrift med ordet ”pent”.

Jessica Wyndham er datteren på naboplantasjen. Hun er ung og vakker, men opprørsk. Hun er abolosjonist, motstander av slavehold, til familiens store fortvilelse. Jessica tar slaver i forsvar hvis hun mener de blir behandlet urimelig, og har et nært forhold til sine personlige husslaver. Dette gjelder særlig den jevngamle slaven Tippy. Dette er dog ikke akseptabelt i det lille lokalsamfunnet, og foreldrene sender Jessica på kostskole i Boston i håp om å få henne på ”bedre tanker”. Slik ble det ikke. Til slutt ser ikke faren noen annen utvei enn at datteren må bort, for hun bringer skam over familien med sine synspunkter og abolosjonistiske handlinger.

Jessicas far, Carson Wyndham, er en handlekraftig og pengesterk mann som er vant til å få det som han vil. Silas Toliver er gjort arveløs av sin far, mens broren arvet hele godset. Silas ønsker seg vekk. Han har store planer om å realisere drømmen om å etablere seg i Texas, noe han lenge har planlagt sammen med sin gode venn Jeremy. Men dette er svært kostbart, og uheldige omstendigheter fører til at Silas taper deler av sine oppsparte midler. Mr. Wyndham ser dette som en gylden anledning til å avhjelpe hans eget problem – nemlig datteren. Han gir Silas tilbud om ett lån, stort nok til å realisere drømmen om en ny start i Texas, mot at han gifter seg med Jessica. Det er bare det at Silas er forlovet med Lettie, som han virkelig elsker. Alikevel ser han ingen annen utvei. Han takker derfor ja til tilbudet, og legger ut på den lange og farlige reisen med Jessica. De har absolutt ingen følelser for hverandre, og begge ser på ekteskapet som en tvungen avtale. For Jessica var det ikke noe valg. Det til tider ulykkelige paret legger ut på en lang reise ingen av dem vet hvordan vil ende. De er som fremmede for hverandre, men i løpet av den flere måneder lange reisen mot Texas, oppstår det følelser.

Vi følger dem gjennom livet som et kjærlig ektepar som deler hverdagens små og store hendelser, lykke og glede, begravelser og fødsler. De jobber hardt med å etablere den nye plantasjen i en tid hvor motstanden mot slaveriet stadig får ett fastere grep i samfunnet. Noe som også er med å skape konflikt og avstand mellom nord- og sørstatene. Dette er en ting som stadig kaster skygge over ekteskapet siden Jessicas holdninger til slavedriften forblir uendret. I tillegg blir Silas hjemsøkt av morens redsel for at det vil hvile en forbannelse over sønnens nye plantasje, siden den ble skapt under slike ”uheldige omstendigheter”. I det tenker hun på omstendigheten rundt ekteskapet til sønnen, som ikke ble slikt hun hadde forestilt seg. Han undrer seg på om moren fikk rett i det ekteparet møter på mange vanskelige utfordringer og meningsløse ulykker.

Gyldendal forlag

Utgitt i 2014

Oversatt fra engelsk av Elisabeth W. Middelthon

Originaltittel: Somerset, utgitt i 2014

547 sider

ISBN: 978-82-05-46146-8

 Skygger-over-Somerset_productimage
Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Hatties tolv stammer – Ayana Mathis

av Lene Sulusnes

Etter å ha lest omtalen på baksiden av Ayana Mathis’ «Hatties tolv stammer», ble jeg raskt interessert i å lese boka. Omtalen beskriver hovedinnholdet i romanen som strekker seg fra 1920-årene til 1980-årene. Den handler om ungjenta Hattie som blir tidlig mor, og gifter seg inn i et kjærlighetsløst ekteskap. To av ekteparets barn dør allerede som spedbarn, og kjernen i historien handler om hvordan dette preger Hattie både som menneske og som mor til de gjenlevende barna. Jeg var ivrig etter å komme i gang med lesingen!

I første kapittel møter vi Hattie som desperat prøver å hjelpe de små tvillingbabyene sine som er feberhete og tunge i pusten av lungebetennelse. Året er 1925, og det er natt i Philadelphia. Hun sitter med de små babyene på badet i dampen i håp om at slimet i brystet deres skal løsne, og gir dem medisinen som legen har foreskrevet. Man kan føle den unge jentas redsel denne natten, og det er ikke hennes første redselsfulle natt uten søvn. Hun er utslitt etter flere dager med barnas sykdom, men den unge moren prøver tappert å beholde roen og holde motet oppe. Hattie er 17 år, men har ingen å støtte seg til. Mannen hennes, August er på jobb for å forsørge den lille familien, og moren døde da Hattie var gravid. Til slutt vekker hun nabokona og spør om hjelp. Nå er Hattie desperat, men det er for sent. Det er hjerteskjærende. Og det vil prege den unge jentas liv for alltid, naturlig nok.

I andre kapittel er året 1948, og vi blir presentert for en ung mann ved navn Floyd, en av Hatties sønner. Han er musiker og reiser fra by til by med trompeten sin for å spille på puber og utesteder. Han er pen, fri og frank og litt av en Don Juan. Så i neste kapittel treffer vi en av de andre sønnene til Hattie, Six. Som 15-åring har han blitt med byens pastor til et vekkelsesmøte i sørstatene for å holde en preken. Den unge gutten er usikker på sin egen tro, men ender opp med å holde en preken som både forsamlingen, og han selv, sent vil glemme.

De to neste kapitlene handler om lille Ruthie og lille Ella, to av døtrene til Hattie.  Og slik fortsetter de neste seks kapitlene. Hattie fikk elleve barn og ett barnebarn, og Mathis beskriver gjennom hver og én av dem hvordan den traumatiske hendelsen preget livet til Hattie. De har alle sin egen opplevelse av moren, og den sørgelige historien har formet livene deres i stor grad, om enn på forskjellige måter. Man får høre historien når barna har blitt voksne, og de beskriver hvordan barndommen har formet dem. Felles for dem alle er at de husker moren som sint og innesluttet, og kjærlighet og ømhet fra henne har vært ett savn. Faren August, huskes som en person som var i bakgrunnen, ofte mer opptatt av puben og andre kvinner.

Som leser var jeg ikke forberedt på måten romanen fortelles på. Da jeg var ferdig med å lese den, var den umiddelbare reaksjonen at det var for mange mennesker og skjebner å forholde seg til. På forhånd forventet jeg at tankene og følelsene til Hattie selv skulle få mye større plass, og for hvert kapittel ventet jeg på at teksten skulle vende tilbake til hovedpersonen. Jeg måtte derfor bruke litt tid på å fordøye historien før jeg kunne bestemme meg for hva jeg syntes, men konklusjonen er at forventningene mine til hvordan historien skulle være, farget leseropplevelse min mer enn jeg kan si at det var en dårlig måte å fortelle historien på. For «Hatties tolv stammer» er ei god bok som er verdt å lese, den er bare fortalt fra ett annet perspektiv enn det jeg hadde forestilt meg. Har du dette på minnet mens du leser, vil du absolutt like den.

Cappelen Damm

Utgitt i 2014

Oversatt fra engelsk av Bente Klinge

Originaltittel: The twelve tribes of Hattie

269 sider

ISBN: 978-82-02-42213-4

Mathies_HattiesTolvStammer

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Sommerlektyre: Dearie. The remarkable life of Julia Child – Bob Spitz

av Ann-Sofi S. Emilsen

Det var mange europeere som først hørte om Julia Child da Meryl Streep portretterte henne i filmen «Julie & Julia» i 2009. For amerikanere flest, derimot, er hun en levende legende. Uten Julia hadde verken Ingrid Espelid, Jamie Oliver eller Martha Stewart eksistert, for det var Child som første gang gjorde noe så outrert som å lage en omelett – på direktesendt TV!

I «Dearie» tar Bob Spitz med leseren på en kronologisk reise gjennom livet til Julia. Hun vokste opp som Julia McWilliams med to søsken i en velstående, republikansk familie i California på begynnelsen av 1900-tallet. Som jente markerte hun seg tidlig – hun var utadvendt, rebelsk, full av leken djevelskap og alltid midtpunktet. Og de fysiske attributtene hun 40 år senere skulle gjøre til et varemerke på TV, var tidlig på plass: den boblende, høyfrekvente stemmen og ikke minst høyden. Som voksen var Julia nesten 1,95 meter, og allerede i tenårene strakk hun seg et hode eller to over andre på samme alder.

Etter å ha virret retningsløst gjennom studieårene uten særlig mål og mening, flyttet hun til New York hvor hun i en periode jobbet som tekstforfatter – men det var ikke nok til å roe ned den rastløse ungjenta. Under andre verdenskrig meldte hun seg derfor til tjeneste for OSS, Office for Strategic Services, og steg kjapt i gradene som researcher. Så i 1944 ble hun utstasjonert på Sri Lanka, og det ble et opphold som skulle vise seg å forandre livet hennes på mer enn én måte. Aller viktigst var møtet med den sofistikerte og intellektuelle Paul Child.

Ikke bare ble Paul mannen hun skulle dele resten av livet med; det var han som fikk Julia interessert i mat. Etter to år som mann og kone, flyttet de i 1948 til Paris hvor Pauls oppgave var å fremme amerikansk kultur på vegne av myndighetene. Og det er her «Dearie» er på sitt beste, når Spitz beskriver de mange dekadente restaurantene paret besøkte og hvordan Julia sakte og virkelig får øynene (og smaksløkene) opp for det franske kjøkken. Man kan se det for seg; Paris på 50-tallet!

Og Julia, med sin barnslige iver, høylytte latter og utømmelige nysgjerrighet, sugde inn Paris for alt det var verdt. Hun begynte å ta kokketimer ved legendariske Le Cordon Bleu, hun ble en gjenganger på matmarkedene i den franske hovedstaden og hun tilbragte dager og uker hjemme på kjøkkenet – i full krig med ingredienser og redskaper for å lage den perfekte omeletten eller den perfekte bernaisesausen. Gjennom en matlagingsklubb møtte hun Louisette og Simone, og sammen utviklet de et nært forhold gjennom sin felles lidenskap for det franske kjøkken. Trioen lærte også amerikanere alt om fransk mat med bibelen «Mastering the art of French cooking»; ei kokebok som kom ut i 1961 og nesten tok 10 år å få ferdigstilt.

Det var ikke få ganger under det tidkrevende arbeidet med kokeboka at Julia sa til seg selv «aldri mer», men hun skulle fortsette matmisjoneringen sin i de neste 35 årene. Julia og Paul bodde i perioder både i Marseille, Tyskland og Norge (ikke overraskende ble hun aldri særlig glad i verken norsk eller tysk mat), og hvorenn de endte opp, fulgte de mest avanserte kokekar og redskaper med på flyttelasset. Kokkeleringen ble mer enn en fulltidsjobb for Julia; det ble en livsstil som opptok bokstavelig talt hver eneste våkne time av døgnet. Og etter TV-debuten i 1962 – hvor hun lagde en omelett (i svart-hvitt) på direkten – ble livet hennes snudd på hodet atter en gang.

Man trenger ikke engang å være middels interessert i mat for å kose seg med «Dearie». Selv om Bob Spitz helt åpenlyst var mer enn betatt av personen han skriver om, gjør han en veldig god jobb med å beskrive Julia Childs liv ikke bare bak grytene, men hele veien fra barndommen, gjennom voksenlivet og frem til hun døde som 91-åring i 2004. Child var ikke bare en reser til å lage mat; hun var så utrolig mye mer. Hun var et ikon som åpent og høylytt kjempet for abort (i en tid hvor det var mer enn kontroversielt), hun nektet i alle år å la seg kjøpe og utnytte av matprodusenter (men passet heller på å kritisere dem – ved navn – på direktesendt TV) og hun kjempet for å lære amerikanere at mat er mer enn det som kommer ferdig vakumpakket eller ligger i frysedisken. Hun ga blanke i konvensjoner, alt det som var opplest og vedtatt, og fulgte konsekvent sin egen vilje. Javisst var hun også ei sta og bortskjemt rikmannsdatter som nektet å ta nei for et nei, men så brøytet hun også vei for alle andre TV-kokker og kokebøker som fulgte i etterkant. Og ikke minst vekket hun «vanlige» folks interesse for mat og matlaging. Sånne liv blir det gode biografier av!

Knopf

Utgitt i 2012

557 sider

ISBN:  978-0307-4734-17

julia child

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Når sypressene hvisker – Yvette Manessis Corporon

av Lene Sulusnes

«Når sypressene hvisker» er amerikanske Yvette Manessis Corporons første roman, og jeg håper hun kommer med flere. Når siste side er lest, får man svar på de mange spørsmålene som dukker opp gjennom historien – men svarene er kanskje ikke helt som forventet? Disse overraskelsesmomentene gjør historien enda bedre.

Hovedpersonen er den unge enken og alenemoren Daphne. Daphne har stor suksess som kokk i New York, og har klart å skape ett liv for seg selv og datteren Evie etter at ektemannen og hennes store kjærlighet døde. Daphne er den greske slektens «amerikanida», som bestemoren kaller henne. Amerikanidaen er nemlig av gresk herkomst, og foreldrene forlot Hellas og øya Erikousa til fordel for Amerika da Daphne var liten for å kunne gi henne en bedre oppvekst. Allikevel husker Daphne godt livet på den eksotiske øya etter alle sommerferiene hun tilbrakte der hos bestemoren, sin yia-yia, som barn.

I tiden som enke og alenemor for Evie, har ikke Daphne hatt mulighet til å reise fra den amerikanske storbyen, men nå er hun tilbake på Erikousa etter flere års fravær. Hun har funnet kjærligheten på nytt med forretningsmannen Stephen, noe som skal feires med bryllup på den greske øya. Den vordende bruden drar i forveien for de siste forberedelsene, og gjensynsgleden med Erikousa og familien er stor. Gjennom bestemoren og den muntre kusinen Popi kommer minnene om øyas hverdagsliv sterkere tilbake. Glemte tradisjoner, skikker, normer og regler som tidligere gjorde henne flau og skamfull, får en ny betydning for Daphne. Endelig føler hun at hun lever igjen, og ikke bare eksisterer.

Yia-yia er en aldrende, klok kvinne som lenge har ventet på sitt kjære barnebarn og oldebarn, men mener at amerikanidaen har mistet seg selv. Hun har hørt øya hviske til henne om at alt ikke er som det skal med datterdatteren. I tiden hun har ventet på at Daphne skal komme på besøk, har hun funnet en venn i den unge fiskeren Yianni. Daphne finner vennskapet merkelig, og reagerer på at bestemoren deler hemmelighetene deres med den arrogante mannen. Men hun oppdager etter hvert at ting ikke er slik hun tror, og kanskje øyas hvisken til yia-yia har rett i at livet hennes ikke er slik det skal være? Under oppholdet på øya lærer Daphne at det ikke er mulig skape en fremtid uten å ta med seg fortiden.

«Når sypressene hvisker» er en feelgood-historie om det å finne tilbake til seg selv. Det er ei god bok som skildrer det greske øysamfunnets tradisjon, mat og kultur, og som passer utmerket til å lese på stranden i sommer.

Cappelen Damm

Utgitt i 2014

Oversatt fra engelsk Kaja Rindal Bakkejord

Original tittel: When the cypress whispers

328 sider

ISBN: 978-82-02-43668-1

Når-sypressene-hvisker

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Americanah – Chimamanda Ngozi Adichie

av Lene Sulusnes

I vårt kalde nord har vi gjennom flere år blitt kjent med at mennesker fra andre verdenshjørner bryter opp fra sitt hjemland og kjente kultur i håp om et bedre liv på vårt kontinent. Det er fattige mennesker som lever et liv i krig og nød, og som ofte ikke kan verken lese eller skrive på grunn av manglende skolegang. De selger alt de eier og har, og forlater gråtende den kjære landsbyen og øvrig familie i håp om å komme ut av fattigdommen. Det er lett å få dette inntrykket av våre nye landsmenn, men stemmer det?

Adichies ”Americanah”  forteller at det ikke er tilfelle. Man får en annen beskrivelse av nigerianere som velger å reise utenlands. De er vanlige mennesker fra middelklassen som kan både lese og skrive, har jobb og egne hus, men som et resultat av vanskelige arbeidsforhold, demonstrasjoner og politisk uro i landet, ønsker seg noe annet.

Dette beskrives gjennom Ifemelu og kjæresten Obinze. De vokser opp i samme by; han tilhører en rik og ressursterk familie mens hun kommer fra middelklassen. Begge er studenter og opptatt av utdanning, de tilhører skolens studentmiljø og lever livet slik studenter flest gjør. Politiske uroligheter i landet fører til at skoler og universiteter stenges i perioder, noe som gjør at undervisningen blir uforutsigbar og eksamen uteblir.  Flere tilsvarende episoder fører til ønsket om å reise utenlands for å studere.

Ifemelu reiser  til Amerika, hvor en av tantene hennes bor, og Obinze skal etter planen reise etter. Gjennom Ifemelu får vi oppleve hvordan det er å være afrikaner i Amerika, om hvordan det er å bli opplevd som ”annerledes”. Hun gjør opplevelser og erfaringer som man som leser kan være glad for å ikke måtte oppleve. Det er ikke lett å komme til et annet land hvor man blir sett på som annerledes. Den nigerianske studenten erfarer blant annet hvordan det føles å ikke bli sett for den man er med sine egenskaper og ferdigheter. Det er vanskelig å få jobb, vanskelig å lære seg de sosiale kodene i det nye samfunnet og å bli akseptert. I takt med disse erfaringene, glir hun mer og mer bort fra sin kjære Obinze, som ikke får kommet allikevel på grunn av terrorangrepet i New York. I tillegg gjør en spesiell hendelse i ungjentas liv at hun taust bryter med ungdomskjæresten.

Hun starter etter hvert en blogg hvor hun forteller om sine opplevelser som innvandrer i Amerika. Gjennom hele boka følger vi disse to som lever hvert sitt liv, men som aldri slutter å tenke på hverandre, ei heller slutter å savne hverandre. Og etter flere år som ”americhana”, vender Ifemelu hjem igjen, spent på hvordan det blir å møte ungdomskjæresten igjen.

”Americanah” er Adichies tredje bok, og min andre leseropplevelse fra den nigerianske forfatteren. Fra tidligere har jeg lest romanen ”En halv gul sol”, som handler om Biafra-krigen. Igjen beskriver hun landet, Nigeria, og folket på en personlig måte, og skildrer karakterene godt. Det er en historie sett gjennom en ”innvandrers” øyne. Hun forteller om problematikken rundt det å være annerledes og innvandrer fra et annet ståsted enn det jeg tidligere har lest.

Hverdagslige episoder som Ifemelu opplever er ikke ondsinnet ment fra amerikanerne, men understreker en forskjell mellom dem som allikevel eksisterer. Dette gjør den unge forfatteren uten at karakterene blir ofre for hendelsene, men Adichie kunne med fordel kuttet ned historien noe da den til tider blir litt kjedelig og noe av innholdet blir overflødig.

Gyldendal forlag

Utgitt i 2013

Oversatt fra engelsk av Hilde Stubhaug

549 sider

ISBN: 978-82-05-45310-4

americanah
Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , ,