Tag Archives: Raymond Carver

Sommerlektyre: The trip to Echo Spring. On writers and drinking – Olivia Laing

av Ann-Sofi S. Emilsen

Hvorfor drikker Jeppe? Og hvorfor drakk flere av storhetene innen amerikansk litteratur seg halvt, og noen ganger helt, i hjel? Det er et vidtfavnende og komplekst spørsmål Olivia Laing prøver å finne svar på i «The trip to Echo Spring. On writers and drinking», men måten hun behandler det på, gjør boka til en stor leseropplevelse.

John Cheever. Tennessee Williams. John Berryman. Raymond Carver. F. Scott Fitzgerald. Ernest Hemingway. Stopp opp og les navnene om igjen noen ganger, og tenk på alle de fantastiske romanene, diktene, skuespillene og novellene disse seks forfatterne har etterlatt seg i litteraturhistorien. Men faen som det kostet. Ingen av dem hadde orden på noe som helst bortsett fra forholdet til skrivemaskinen. Alt gikk i dass, både familieliv, ekteskap, vanlige jobber, hus og eiendom og ikke minst deres egen fysiske og mentale helse. Og den på overflaten innlysende hovedgrunnen til det, var alkohol. Alkohol. Gin, whiskey, vermouth, brandy, øl, sjampanje, rom; hva som helst.

Britiske Olivia Laing har fordypet seg i et enormt kildemateriale før hun skrev denne boka. Selv om dét alene er imponerende, er det andre ting som gjør den så særegen, så… human og varm. Det er måten hun nærmer seg temaet på, hvor hun er ytterst følsom men samtidig helt uredd. Laing bestemmer seg for å reise i forfatternes fotspor, og drar på tvers av USA for å besøke noen av byene, miljøene og husene de levde – og drakk seg til grunne – i. Turen går med tog, fly og bil fra Seattle til Port Angeles, New Orleans og New York. I bagasjen har hun ikke bare «Falconer», «Tender is the night», «A streetcar named desire» og «Dream songs», men også en egen historie om en oppvekst preget av alkoholmisbruk.

Så hva er det som får voksne mennesker til å bli slaver av alkohol? Og kanskje kunstnere og forfattere spesielt, er det noe som gjør dem, mer enn andre, disponert for misbruk? På veien gjennom USA snakker Laing med både fagfolk og AA-medlemmer, hun trekker inn personlige opplevelser med misbruk og leser (om igjen) de seks forfatternes egne opplevelser med alkoholen. Måten hun fletter det sammen på, mens hun hele tiden klarer å bevare en tråd og en sammenheng, gjør «The trip to Echo Spring» både tankevekkende, morsom og grotesk.

Når Berryman etter uker med hard avvenning går rett ut klinikkdøra og inn på en bar, er det grotesk. Når Cheever og Carver lager bremsespor på parkeringsplassen utenfor ei spritsjappe i tjukkeste Iowa klokka 08.58 om morra’n (den åpner klokka 09.00), er det morsomt. Og når man leser gang etter gang hvordan forfatterne selv reflekterer over hvor destruktivt viktig alkoholen er i livene deres, er det tankevekkende. Williams døde alene; deprimert og full av piller og alkohol i New York. Berryman og Hemingway, akkurat som fedrene sine, begikk selvmord. Cheever levde de siste årene som rusfri, mens Carver døde som femtiåring. Fitzgerald ble bare 44 år. Som Cheever selv sa; om det var drikkingen som var opphavet til problemene hans, eller problemene som var opphavet til drikkingen, ble han og legene aldri enige om.

Det er fort gjort å romantisere kunstnere som lever  tilsynelatende frie, «utsvevende bohemliv», og som nekter å ha andre forpliktelser enn virket sitt. Men det er forferdelig naivt, for det er snakk om vanlige folk av kjøtt og blod som må skaffe mat på bordet, betale regninger og ta klesvasken, i likhet med oss andre. Er det greit å drikke seg snydens og sanseløs ti dager i strekk fordi de svetter over skrivemaskinen med å klemme ut ei ny linje i sin neste briljante roman eller novelle? Det beste med «The trip to Echo Spring», er at Laing beskriver mange og vanskelige sider ved denne måten å leve på. Når man vet at en sørpe full og sjalu Carver dengte hodet til kona mot fortauet om og om igjen, eller at en dritings Berryman trynet på gulvet og slo livstruende sprekker i skallen, gir svaret seg selv: nei, det er ikke greit.

Picador

Utgitt i 2013

352  sider

ISBN: 978-1250-03956-9

51G5YQW2r7L

 

Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,

What we talk about when we talk about Anne Frank – Nathan Englander

av Ann-Sofi S. Emilsen

Det er ikke bare som Haruki Murakami som nikker til Raymond Carver med valg av tittel på «What I talk about when I talk about running». Amerikansk litteraturs nye, store håp Nathan Englander gjør det selv, med sin siste novellesamling «What we talk about when we talk about Anne Frank». Gjør han seg selv en bjørnetjeneste, ved å knytte navnet sitt til kortformatets mester Carver?

Brooklyn i New York er som en klekningsanstalt for alt som er ungt, fräscht og hipt. Det handler først og fremst om musikk, men har de senere årene også begynt å gjøre seg gjeldende innen litteratur. Lederstjernene Dave Eggers og Jonathan Safran Foer må nå ta et skritt til venstre, for det er et nytt navn som har festet seg på New York Times´ lepper; nemlig Nathan Englander. Bak seg har han én novellesamling og én roman, og med sin siste utgivelse er han igjen tilbake til det kortere formatet. Og hovedtemaet er fortsatt det samme, nemlig den moderne amerikaner i kræsj med sin tradisjonsbundne, jødiske bakgrunn.

Kan du med strak rygg og på stående fot forklare begrepene yeshiva, kosher, shabbos, hassidic, sukkot, pesach, galusmonger, peyes, heder og chabad? Ikke? Da får også du problemer allerede åtte sider inn i den første novellen. Forfatteren skriver innenfor kulturelle rammer som delvis utelukker mange lesere, og gjør det til tider vanskelig for lesere uten jødisk kulturhistorisk bakgrunn å relatere til karakterene . Man kan selvfølgelig ikke henge seg opp i hvert minste lille ord man ikke forstår i en tekst, men når dette minste lille ord dukker opp i annenhver setning, innser du fort at det er mye «insider info» du går glipp av. Spørsmålet er hvor mye dette har å si for leseropplevelsen, forståelsen av karakterene og sammenhengen. Der hvor israeleren Etgar Keret gjør dette på en finurlig måte, er ikke Englander like god – bevisst eller ubevisst.

Språket hos Englander, derimot, flyter tilsynelatende uanstrengt over sidene, spesielt i de mange gode dialogene mellom karakterene hans. «How we avenged the Blums», for eksempel, er en herlig fortelling hvor du enkelt glir hen til barndommen og ser for deg gatas gjeng med pøbelfrø som alltid var ute etter bråk. Og tittelnovellen kunne like gjerne ha vært tatt ut av et manus av Woody Allen – replikkvekslingene mellom de to venneparene er kjappe, morsomme og fulle av underliggende sarkasme og ironi. Med høyt tempo, kvasst språk og knakende gode historier, blir man som leser kjapt småforelsket i Englanders fortellinger. Så får man heller prøve å glemme faktumet at man ikke forstår alle begrepene og kulturreferansene, selv om man aner at de er av stor betydning for den litterære rammen.

Weidenfeld & Nicolson
ISBN: 978-0-297-86769-2
Utgivelsesår: 2012
Språk: Engelsk
207 sider

Omslag What we talk about when we talk about Anne Frank

Merket med , , , , , , , , , , , ,