Monthly Archives: juni 2014

Hatties tolv stammer – Ayana Mathis

av Lene Sulusnes

Etter å ha lest omtalen på baksiden av Ayana Mathis’ «Hatties tolv stammer», ble jeg raskt interessert i å lese boka. Omtalen beskriver hovedinnholdet i romanen som strekker seg fra 1920-årene til 1980-årene. Den handler om ungjenta Hattie som blir tidlig mor, og gifter seg inn i et kjærlighetsløst ekteskap. To av ekteparets barn dør allerede som spedbarn, og kjernen i historien handler om hvordan dette preger Hattie både som menneske og som mor til de gjenlevende barna. Jeg var ivrig etter å komme i gang med lesingen!

I første kapittel møter vi Hattie som desperat prøver å hjelpe de små tvillingbabyene sine som er feberhete og tunge i pusten av lungebetennelse. Året er 1925, og det er natt i Philadelphia. Hun sitter med de små babyene på badet i dampen i håp om at slimet i brystet deres skal løsne, og gir dem medisinen som legen har foreskrevet. Man kan føle den unge jentas redsel denne natten, og det er ikke hennes første redselsfulle natt uten søvn. Hun er utslitt etter flere dager med barnas sykdom, men den unge moren prøver tappert å beholde roen og holde motet oppe. Hattie er 17 år, men har ingen å støtte seg til. Mannen hennes, August er på jobb for å forsørge den lille familien, og moren døde da Hattie var gravid. Til slutt vekker hun nabokona og spør om hjelp. Nå er Hattie desperat, men det er for sent. Det er hjerteskjærende. Og det vil prege den unge jentas liv for alltid, naturlig nok.

I andre kapittel er året 1948, og vi blir presentert for en ung mann ved navn Floyd, en av Hatties sønner. Han er musiker og reiser fra by til by med trompeten sin for å spille på puber og utesteder. Han er pen, fri og frank og litt av en Don Juan. Så i neste kapittel treffer vi en av de andre sønnene til Hattie, Six. Som 15-åring har han blitt med byens pastor til et vekkelsesmøte i sørstatene for å holde en preken. Den unge gutten er usikker på sin egen tro, men ender opp med å holde en preken som både forsamlingen, og han selv, sent vil glemme.

De to neste kapitlene handler om lille Ruthie og lille Ella, to av døtrene til Hattie.  Og slik fortsetter de neste seks kapitlene. Hattie fikk elleve barn og ett barnebarn, og Mathis beskriver gjennom hver og én av dem hvordan den traumatiske hendelsen preget livet til Hattie. De har alle sin egen opplevelse av moren, og den sørgelige historien har formet livene deres i stor grad, om enn på forskjellige måter. Man får høre historien når barna har blitt voksne, og de beskriver hvordan barndommen har formet dem. Felles for dem alle er at de husker moren som sint og innesluttet, og kjærlighet og ømhet fra henne har vært ett savn. Faren August, huskes som en person som var i bakgrunnen, ofte mer opptatt av puben og andre kvinner.

Som leser var jeg ikke forberedt på måten romanen fortelles på. Da jeg var ferdig med å lese den, var den umiddelbare reaksjonen at det var for mange mennesker og skjebner å forholde seg til. På forhånd forventet jeg at tankene og følelsene til Hattie selv skulle få mye større plass, og for hvert kapittel ventet jeg på at teksten skulle vende tilbake til hovedpersonen. Jeg måtte derfor bruke litt tid på å fordøye historien før jeg kunne bestemme meg for hva jeg syntes, men konklusjonen er at forventningene mine til hvordan historien skulle være, farget leseropplevelse min mer enn jeg kan si at det var en dårlig måte å fortelle historien på. For «Hatties tolv stammer» er ei god bok som er verdt å lese, den er bare fortalt fra ett annet perspektiv enn det jeg hadde forestilt meg. Har du dette på minnet mens du leser, vil du absolutt like den.

Cappelen Damm

Utgitt i 2014

Oversatt fra engelsk av Bente Klinge

Originaltittel: The twelve tribes of Hattie

269 sider

ISBN: 978-82-02-42213-4

Mathies_HattiesTolvStammer

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Sommerlektyre: Dearie. The remarkable life of Julia Child – Bob Spitz

av Ann-Sofi S. Emilsen

Det var mange europeere som først hørte om Julia Child da Meryl Streep portretterte henne i filmen «Julie & Julia» i 2009. For amerikanere flest, derimot, er hun en levende legende. Uten Julia hadde verken Ingrid Espelid, Jamie Oliver eller Martha Stewart eksistert, for det var Child som første gang gjorde noe så outrert som å lage en omelett – på direktesendt TV!

I «Dearie» tar Bob Spitz med leseren på en kronologisk reise gjennom livet til Julia. Hun vokste opp som Julia McWilliams med to søsken i en velstående, republikansk familie i California på begynnelsen av 1900-tallet. Som jente markerte hun seg tidlig – hun var utadvendt, rebelsk, full av leken djevelskap og alltid midtpunktet. Og de fysiske attributtene hun 40 år senere skulle gjøre til et varemerke på TV, var tidlig på plass: den boblende, høyfrekvente stemmen og ikke minst høyden. Som voksen var Julia nesten 1,95 meter, og allerede i tenårene strakk hun seg et hode eller to over andre på samme alder.

Etter å ha virret retningsløst gjennom studieårene uten særlig mål og mening, flyttet hun til New York hvor hun i en periode jobbet som tekstforfatter – men det var ikke nok til å roe ned den rastløse ungjenta. Under andre verdenskrig meldte hun seg derfor til tjeneste for OSS, Office for Strategic Services, og steg kjapt i gradene som researcher. Så i 1944 ble hun utstasjonert på Sri Lanka, og det ble et opphold som skulle vise seg å forandre livet hennes på mer enn én måte. Aller viktigst var møtet med den sofistikerte og intellektuelle Paul Child.

Ikke bare ble Paul mannen hun skulle dele resten av livet med; det var han som fikk Julia interessert i mat. Etter to år som mann og kone, flyttet de i 1948 til Paris hvor Pauls oppgave var å fremme amerikansk kultur på vegne av myndighetene. Og det er her «Dearie» er på sitt beste, når Spitz beskriver de mange dekadente restaurantene paret besøkte og hvordan Julia sakte og virkelig får øynene (og smaksløkene) opp for det franske kjøkken. Man kan se det for seg; Paris på 50-tallet!

Og Julia, med sin barnslige iver, høylytte latter og utømmelige nysgjerrighet, sugde inn Paris for alt det var verdt. Hun begynte å ta kokketimer ved legendariske Le Cordon Bleu, hun ble en gjenganger på matmarkedene i den franske hovedstaden og hun tilbragte dager og uker hjemme på kjøkkenet – i full krig med ingredienser og redskaper for å lage den perfekte omeletten eller den perfekte bernaisesausen. Gjennom en matlagingsklubb møtte hun Louisette og Simone, og sammen utviklet de et nært forhold gjennom sin felles lidenskap for det franske kjøkken. Trioen lærte også amerikanere alt om fransk mat med bibelen «Mastering the art of French cooking»; ei kokebok som kom ut i 1961 og nesten tok 10 år å få ferdigstilt.

Det var ikke få ganger under det tidkrevende arbeidet med kokeboka at Julia sa til seg selv «aldri mer», men hun skulle fortsette matmisjoneringen sin i de neste 35 årene. Julia og Paul bodde i perioder både i Marseille, Tyskland og Norge (ikke overraskende ble hun aldri særlig glad i verken norsk eller tysk mat), og hvorenn de endte opp, fulgte de mest avanserte kokekar og redskaper med på flyttelasset. Kokkeleringen ble mer enn en fulltidsjobb for Julia; det ble en livsstil som opptok bokstavelig talt hver eneste våkne time av døgnet. Og etter TV-debuten i 1962 – hvor hun lagde en omelett (i svart-hvitt) på direkten – ble livet hennes snudd på hodet atter en gang.

Man trenger ikke engang å være middels interessert i mat for å kose seg med «Dearie». Selv om Bob Spitz helt åpenlyst var mer enn betatt av personen han skriver om, gjør han en veldig god jobb med å beskrive Julia Childs liv ikke bare bak grytene, men hele veien fra barndommen, gjennom voksenlivet og frem til hun døde som 91-åring i 2004. Child var ikke bare en reser til å lage mat; hun var så utrolig mye mer. Hun var et ikon som åpent og høylytt kjempet for abort (i en tid hvor det var mer enn kontroversielt), hun nektet i alle år å la seg kjøpe og utnytte av matprodusenter (men passet heller på å kritisere dem – ved navn – på direktesendt TV) og hun kjempet for å lære amerikanere at mat er mer enn det som kommer ferdig vakumpakket eller ligger i frysedisken. Hun ga blanke i konvensjoner, alt det som var opplest og vedtatt, og fulgte konsekvent sin egen vilje. Javisst var hun også ei sta og bortskjemt rikmannsdatter som nektet å ta nei for et nei, men så brøytet hun også vei for alle andre TV-kokker og kokebøker som fulgte i etterkant. Og ikke minst vekket hun «vanlige» folks interesse for mat og matlaging. Sånne liv blir det gode biografier av!

Knopf

Utgitt i 2012

557 sider

ISBN:  978-0307-4734-17

julia child

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Når sypressene hvisker – Yvette Manessis Corporon

av Lene Sulusnes

«Når sypressene hvisker» er amerikanske Yvette Manessis Corporons første roman, og jeg håper hun kommer med flere. Når siste side er lest, får man svar på de mange spørsmålene som dukker opp gjennom historien – men svarene er kanskje ikke helt som forventet? Disse overraskelsesmomentene gjør historien enda bedre.

Hovedpersonen er den unge enken og alenemoren Daphne. Daphne har stor suksess som kokk i New York, og har klart å skape ett liv for seg selv og datteren Evie etter at ektemannen og hennes store kjærlighet døde. Daphne er den greske slektens «amerikanida», som bestemoren kaller henne. Amerikanidaen er nemlig av gresk herkomst, og foreldrene forlot Hellas og øya Erikousa til fordel for Amerika da Daphne var liten for å kunne gi henne en bedre oppvekst. Allikevel husker Daphne godt livet på den eksotiske øya etter alle sommerferiene hun tilbrakte der hos bestemoren, sin yia-yia, som barn.

I tiden som enke og alenemor for Evie, har ikke Daphne hatt mulighet til å reise fra den amerikanske storbyen, men nå er hun tilbake på Erikousa etter flere års fravær. Hun har funnet kjærligheten på nytt med forretningsmannen Stephen, noe som skal feires med bryllup på den greske øya. Den vordende bruden drar i forveien for de siste forberedelsene, og gjensynsgleden med Erikousa og familien er stor. Gjennom bestemoren og den muntre kusinen Popi kommer minnene om øyas hverdagsliv sterkere tilbake. Glemte tradisjoner, skikker, normer og regler som tidligere gjorde henne flau og skamfull, får en ny betydning for Daphne. Endelig føler hun at hun lever igjen, og ikke bare eksisterer.

Yia-yia er en aldrende, klok kvinne som lenge har ventet på sitt kjære barnebarn og oldebarn, men mener at amerikanidaen har mistet seg selv. Hun har hørt øya hviske til henne om at alt ikke er som det skal med datterdatteren. I tiden hun har ventet på at Daphne skal komme på besøk, har hun funnet en venn i den unge fiskeren Yianni. Daphne finner vennskapet merkelig, og reagerer på at bestemoren deler hemmelighetene deres med den arrogante mannen. Men hun oppdager etter hvert at ting ikke er slik hun tror, og kanskje øyas hvisken til yia-yia har rett i at livet hennes ikke er slik det skal være? Under oppholdet på øya lærer Daphne at det ikke er mulig skape en fremtid uten å ta med seg fortiden.

«Når sypressene hvisker» er en feelgood-historie om det å finne tilbake til seg selv. Det er ei god bok som skildrer det greske øysamfunnets tradisjon, mat og kultur, og som passer utmerket til å lese på stranden i sommer.

Cappelen Damm

Utgitt i 2014

Oversatt fra engelsk Kaja Rindal Bakkejord

Original tittel: When the cypress whispers

328 sider

ISBN: 978-82-02-43668-1

Når-sypressene-hvisker

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Historien om huset ved havet – Elisabeth Gifford

av Lene Sulusnes

Ruth og Michael har kjøpt et eldgammelt landsted på den skotske øya Harris, hvor moren til Ruth vokste opp. De skal restaurere eiendommen og satse på turisme. Selv mistet Ruth moren på dramatisk vis som liten jente, og vokste deretter opp i barnehjem og fosterhjem i London. Faren har hun aldri møtt, for moren fortalte aldri hvem han var.

Under restaureringen finner de liket av et barn med sammenvokste bein. Hvem er dette barnet, og hvem i all verden har gravd det ned under plankegulvet? Ruth blir veldig nysgjerrig på husets historie, og begynner å undersøker nærmere. Hun finner ut at eiendommen tidligere huset en prest ved navn Alexander og tjenestefolket hans, og hun finner en bunke med gamle brev. Noen er skrevet av Alexander, og  andre av en kvinne ved navn Moira. Alexander er svært nysgjerrig på sagnene om havfolket ”selkiene”, som verserer på øya.

Gradvis blir Ruth kjent med husets historie, samtidig som hun blir hjemsøkt av fortrengte minner fra sin egen barndom. I tillegg blir Ruth gravid, og jo lenger ut i svangerskapet hun kommer – og jo mer hun finner ut om husets historie – desto mer oppmerksom blir hun på sin egen historie som hun vet svært lite om. Dette opptar henne mer og mer, samtidig som hun synes det er skremmende. Ektemannen Michael er en svært snill og forståelsesfull mann. Han gir ikke opp verken det store restaureringsprosjektet eller troen på kona som sliter med fortiden. Og akkurat da de trenger en hjelpende hånd, får de besøk av broren til Michael og hans nye kjæreste.

Med «Historien om huset ved havet», har Gifford skrevet to historier som følger hverandre og etter hvert bindes sammen. Den ene historien forteller om menneskene som bodde på Harris på 1800-tallet, om øysamfunnet og dens mange sagn og historier om blant annet ”selkiene”. Den andre historien forteller om det unge paret som 150 år senere flytter til den samme øya. Samfunnet og menneskene har naturligvis endret seg, men sagnene og mytene lever videre. Begge historiene handler om menneskelige relasjoner og deres tilknytning til hverandre. Og det handler om menneskets behov for å kjenne sin opprinnelse og å føle seg elsket. Disse behovene bor i oss fortsatt, akkurat som gjorde for 150 år siden og flere år før det igjen.

Silke forlag

Utgitt i 2014

Oversatt fra engelsk av Eva Ulven

Originaltittel: Secrets of the Sea House

330 sider

ISBN: 978-82-8270-075-7

9788282700757