Stikkordarkiv: Samtidslitteratur

Natt i Gaza – Mads Gilbert

av Lene Sulusnes

Mads Gilbert er den norske legen som gir vesten øyne i Gaza når bombene regner. Han har vært der flere ganger og sett likene, redselen, de desperate og sårede menneskene, ødeleggelsene. ”Natt i Gaza” er hans andre bok om Gaza, og beskriver Israels angrep på det Hamas-styrte landområdet sommeren 2014. Bombingen varte i 51 døgn. Den norske legen hjalp til på Al-Shifa sykehuset i 15 av dem. Han hadde alltid med seg kameraet på jobb, og flere av bildene er med i denne boka.

Gilbert introduserer oss for flere av de som blir beskutt og såret; 11 år gamle Motasem forteller: de skjøt på oss selv om de visste at vi var barn som spilte fotball på stranden. 11-åringen var heldig som overlevde, noe ikke kameratene hans gjorde. I løpet én natt på sykehuset kommer det inn en tre-åring med splintskader, en gravid kvinne med stygge skader i ansiktet etter granatsplinter og en ung mann livstruende skadet av eksplosjonskader.

Vi får treffe noen av ofrene som kom til sykehuset den 19. juli da israelerne angrep bydelen Sheiaiya. Natten mellom 19. og 20. juli mottok sykehuset flere hundre skadde og nær 50 døende. Byen er så ødelagt at ambulanse og hjelpemannskap har store vansker med å komme til og hjelpe og frakte de sårede. I tillegg er heller ikke disse fredet fra Israels bomber.

Vi møter ambulansepersonell som blir beskutt når de kjører ut for å hjelpe. I tillegg blir vi presentert for noen av Gilberts kolleger som bor på Gaza-stripen året rundt, og jobber fast ved sykehuset. De som ikke har noe annet hjem å reise til når de er utslitte etter flere døgn med intens jobbing. Legen tar oss også med til en familie hvor han reddet livet til ni måneder gamle Jumana etter det israelske angrepet i 2009.

«Natt i Gaza» er gripende. Det gjør sterkt inntrykk å lese dette, og ikke minst se bildene. Angrepene er brutale, og Gilbert dokumenterer det ved å gi det ikke bare ett ansikt, men flere. Og ansiktene er både gamle og unge. Dette er virkeligheten til menneskene i Gaza. Midt i all elendigheten klarer de samme menneskene å se håp og beholde troen på en bedre fremtid. Utrolig, men de har kanskje ikke noe valg?

Gilberts «Natt i Gaza» er en gripende og ærlig berettelse om det han så sommeren 2014. Og jeg kan nærmest høre hans rop om hjelp til verdenssamfunnet på vegne av de sårbare menneskene på Gaza. Historiene er sterke, og bildene taler for seg selv. Men såpass bør vi vel tåle, vi som tross alt kun opplever grusomhetene gjennom teksten og bildene? Les den.

Kagge forlag

Utgitt i 2014

186 sider

ISBN: 978-82-489-1606-2

Natt i Gaza

 

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Bergeners – Tomas Espedal

av Ann-Sofi S. Emilsen

Har Tomas Espedal blitt en aldrende forfatter, redusert til meditasjoner over skrekken for å ende opp som gammel og ensom? I tekstsamlingen «Bergeners» (for det er ingen roman), mediterer han over mange av livets underfundigheter, med temaer som strekker seg fra kjærlighetssorg og 22. juli til ensomhet, reising og nødvendigheten av dører, men det tunge sløret som ligger over dem alle, bærer preg av en mann som ser bakover med lengsel og fremover med frykt.

Han observerer også, venner, kolleger og bekjente, i hjembyen Bergen. På barer, hjemmefester og i de mange regntunge, brosteinsbelagte gatene og trange smugene. Karl Ove, Cecilie, Hildegunn, Frode; de er alle navngitt og viet plass i «Bergeners». Observasjonene er ikke utpreget originale, verken i sin opprinnelige form eller som litteratur. Det er først når Espedal graver innover og videre innover til han blottlegger funnene i all sin alminnelighet, at vi henger oss på. Til tider blir det for pjattete og spjåkete, særlig når han nærmer seg poesiens friere form, mens han i andre tekster glimrer til med dyp innsikt i den konsise, språklige signaturen som har vunnet ham så mange lesere.

På sitt ikke fullt så gode, er «Bergeners» en jattebok fra en aldrendre mann som kanskje (?) ikke finner inspirasjon lenger – han vurderer tross alt å slutte å reise utenfor sitt eget soverom, og er fornøyd med togturer tur-retur Oslo og Bergen. Og eksakt hvor mye kan han klare å tvære ut av faktumet at han har blitt forlatt? Hvor mange ganger skal vi høre om hans livs største Kjærlighet Janne, det var Janne (og før det Agnethe), som forlot ham, forlot ham hardt og brutalt, og lot han sitte igjen med et blødende hjerte hvis innhold renner ut, ut og ned, ned over den hvite, nystrøkne skjorten (i Bergen sier de «skjorten» og ikke «skjorta», må vite). Og om den traumatiske opplevelsen med datteren som selvfølgelig, men like fullt overraskende, flyttet, og flyttet ut, vekk fra Bergen, mot øst, og til Oslo, og lot ham sitte, lot ham sitte igjen i huset – alene, helt alene? Espedal har basert store deler av sitt forfatterskap på å skildre sitt livs mange brudd, på sin egen selvmedlidenhet som følge av dem og hva dette har gjort med ham som mann.

På sitt beste er «Bergeners» Espedal i god, og kanskje til og med i veldig god, form. Når han skriver om å bli jaget ut av barndomshjemmet som femtenåring, ut i den våte natten, og når han forteller om tiden som skrivekurslærer i Bergen Kretsfengsel. «Forfatteren som ikke skriver» og «Om nødvendigheten av en dør» er også stor skrivekunst, sammen med de avsluttende segmentene «Hun» og «Han». Han har vært kledelig beskjeden på egne vegne i mange år, men Tomas Espedal er egentlig like oppmerksomhetskåt som enhver gjennomsnittlig bergenser – og han oser av selvmedlidenhet. Han er norsk samtidslitteraturs største påfugl, forkledd som en unnselig, grå spurv, men det er helt greit når han skriver tekster som de aller beste i «Bergeners».

Gyldendal forlag

Utgitt i 2013

153 sider

ISBN: 978-82-05-44674-8

Bergeners

Merket med , , , , , , , , , , ,