Tag Archives: Galago förlag

Nattbarn – Hanna Gustavsson

av Ann-Sofi S. Emilsen

Med en skildring av de forvirrende og følsomme tenårene, føyer serieskaper og bokdebutant Hanna Gustavsson seg inn i en lang tradisjon med tegneserieromanen «Nattbarn». Det er lett å nikke gjenkjennende til fjortisen Ingrid som synes foreldrene er teite og aller helst bare vil sitte på rommet for seg selv.

Det har kommet mange talentfulle serieskapere ut av miljøet rundt svenske Ordfront og Galago de siste 15 årene, og overraskende mange av dem er kvinner. Ja, for enten man vil innrømme det eller ei, både det å lese og skape tegneserier er fortsatt en nisje hvor flertallet er gutter og menn. Suksessen som både Lene Ask, Inga Sætre og Mette Hellenes har hatt her til lands de siste årene er ikke alene nok til å endre på det. Over nabogrensa popper det derimot stadig opp nye talenter, og Hanna Gustavsson er én av dem.

I «Nattbarn» møter vi fjorten år gamle Ingrid som bor alene sammen med mamma´n sin og går på ungdomsskolen. Hun har fett hår og tannregulering, få venner og bruker store deler av fritida sittende på rommet med datamaskinen. Der opppsøker hun chatterom på jakt etter likesinnede, irriterer seg over mamma´n og den nye kjæresten hennes Bosse, sniktitter på pornofilmer med hånda i underbuksa og spiser godteri. En ganske så vanlig fjortis, med andre ord.

Ingrid føler seg utenfor og annerledes, og svever rundt i bobla av en oppfatning om at det er ingen der ute som tenker som henne, som liker det samme som henne eller forstår hva som foregår i hodet hennes. Typisk for tenårene, helt klart, og noe mange kan kjenne seg igjen i. «Spinnet» på historien kommer når Ingrid sammen med resten av klassen stiller opp til skolefotografering, og den unge, mannlige fotografen Stefan gir Ingrid litt mer oppmerksomhet enn han kanskje burde. Smilte han til meg? Liker han meg? tenker hun, og blir smigret – selvfølgelig. De oppdager en felles interesse for AC/DC og hardrock, og i Stefan finner Ingrid en kul voksenperson som ser henne for den hun er – tror hun i hverfall.

Hanna Gustavssons svart-hvite tegninger er ikke nybrottsarbe´ akkurat, men hun får til et brukbart resultat med «Nattbarn». Hun skifter stødig mellom forskjellige perspektiver, selv om det aldri er noen tvil om hvem som har fortellerstemmen og hvem hun vil at leseren skal sympatisere med. Fortellingen går i en rett kronologisk linje, bare avbrutt av enkelte drømmesekvenser som skal illustrere Ingrids tanker. Det skjer ikke så mye i handlingen, men det gjør det kanskje heller ikke et et helt runtinepreget fjortisliv? Hvorfor Gustavsson har tegnet hovedkarakteren sin med en gigantisk, uproporsjonal nese blir man aldri klok på, og det sier vel litt når det er nesa og ikke selve historien som sitter igjen i hukommelsen etter endt lesning. «Nattbarn» er ikke dårlig, neida, bare litt traust og lite engasjerende.

Galago förlag

Utgivelsesår: 2013

188 sider

ISBN: 9170-376-999

Nattbarn

Advertisements
Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,

Det bästa barnet – Sofia Olsson

av Ann-Sofi S. Emilsen

Ufrivillig barnløshet har lenge vært en politisk sak i både Norge og Sverige, og den betente tematikken blir stadig debattert i medier og andre fora. Men hva skjer egentlig i hjemmene til folk, i hverdagen, hos de som prøver og prøver men aldri får det til? Den svenske serieskaperen Sofia Olsson skildrer situasjonen med både humor og dypt alvor.

I «Det bästa barnet» følger vi paret  fra «Hetero i Hägersten» som kom ut mellom samlede permer i 2010. Historiene er fortsatt basert på Olssons egne erfaringer, men denne gang er hun enda mer naken og ærlig – det krever mot å blottlegge sine private og personlige problemer på den måten hun gjør i «Det bästa barnet», for det er ingen tvil om at ufrivillig barnløshet fortsatt er et vanskelig tema. Og ikke bare det, åpningen kaster leseren rett inn vepsebolet når Han forteller Henne at «jeg tror ikke jeg elsker deg lenger». Hvor går man videre fra noe sånt?

Fortellingen går så tilbake i tid, og leseren får være med når paret bestemmer seg for at de vil prøve å få barn. Som sagt, så gjort. Men forsøk etter forsøk fører ikke frem, og måned etter måned går uten at de lykkes. Frustrasjon, sinne, og sorg blandes sammen med behandlinger med hormonsprøyter og kunstig inseminasjon. Det gjør vondt, det tar tid og det er dyrt. Og det fører ikke til noe som helst. Va fan….. Hvem sin skyld er det egentlig? Og hvorfor må alle andre strutte rundt med gravide mager, mens venner og familie gnåler om «er det ikke deres tur snart, da?«. Og så, som en brutal, rusten spiker i älende-kisten, kommer nyheten om at Han er forelsket i en annen. Han har til og med hatt sex med med denne «annen» – mens Han og Hun har prøvd å bli gravide.

I en naivistisk strek som minner om danske Jakob Martin Strid, helt uten staffasje, skaper Sofia Olsson sine ekspressive karakterer, høyst levende der de sitter fastlåst i ei vogn på følelsenes berg-og-dalbane. Det er lett å sympatisere med både Han og Henne, for de fleste vet hvor vanskelig og vond kjærligheten kan være. Selv om man er i trettiårene og liksom skal være voksen, griner man så snørra renner og øynene blir røde og hovne. Man blir usaklig, urimelig og føler fortsatt sjalusi, misunnelse og hevntanker. Etter at Han flytter ut, er det med et tjukt lag av skadefryd Hun forteller etter en fest at hun ble sjekket opp av en annen mann. Ha! «Det bästa barnet» er lett å relatere til, selv om man ikke har hverken lykkes og/eller mislyktes i å få barn. Det er tydelig at Olsson er glad i karaterene sine, og det smitter over på leseren.

Galago förlag

Utgivelsesår: 2013

171 sider

ISBN:  978-917037-7181

Det bästa barnet

Merket med , , , , , , , , , , ,

Vita kränkta män – Kawa Zolfagary

av Ann-Sofi S. Emilsen

Om du en gang i blant drister deg til å entre et debattforum på nettet, eller om du bare kaster blikket på kommentarfeltet under en artikkel, går det ikke lang tid før du oppdager dem. De usaklige, skrikende og ofte lite intelligente kommentarene som ikke har noe som helst med den opprinnelige tematikken å gjøre. En artikkel om lav vekst i latvisk gulrotproduksjon, kan plutselig måtte se kommentarfeltet bli nedsablet med hatske kommentarer om alt fra innvandring til kvinnesyn. Hvem er det som ser seg nødt til å brøle så høyt – og hvorfor? Svenske Kawa Zolfagary spurte seg selv det samme spørsmålet, og fant kjapt svaret: frustrerte, indignerte menn.

Zolfagary er skribent og nettaktivist, og etablerte siden «Vita kränkta männ» på Facebook for litt over ett år siden. I dag har siden 66 000 følgere, og det som begynte som harselering og moro, har faktisk blitt til et viktig innlegg i den svenske samfunnsdebatten. I Sverige som i Norge, er det et faktum at offentlige debatter og ordskifter veldig ofte skifter fokus, blir usaklige og fort havner utenfor konteksten på grunn av sinte, frustrerte debattanter som roper (tilsynelatende) bare for å rope. De føler seg oversett, og hevder at de har blitt fratatt sin stemme og grunnleggende rett til å bli hørt. Mange ser ut til å lete høyt og lavt etter syndebukker de kan klandre for…. ja, for hva? Sine egne, miserable liv?

Det er ingen fasit her, men i «Vita kränkta män» prøver man å stikke fingeren inn i såret. Over 100 sider har Zolfagary samlet utklipp, kommentarer og bilder fra Twitter, Facebook, diverse nettaviser, kommentarfelt og debattfora. «Vi har hittat det roliga i det hämska och upptäctk att humor är bästa försvar» sier han i innledningen til boka. Den kanskje heteste poteten i Sverige det siste året, har vært genusforskere og debatten om innføringen av den kjønnsnøytrale betegnelsen «hen» i stedet for «han» eller hun». Vi hadde debatten i Norge også, men her til lands fikk den ikke på langt nær så my oppmerksomhet som over grensen.  I tillegg til «hen», er det to andre stikkord som får svenske menn til å se blodtrødt; nemlig feminisme og innvandring. Og aller best er det når to eller alle disse tre temaene sauses sammen til én grøt, da er «kränkta vita männ» virkelig på sitt «vasseste». Spe på med litt homofobi, skattepolitikk og debatt om alkoholreguleringer, og du kommer til kjernen av det som gjør moderne, svenske (og norske) menn sinte.

Skal man bare le høyt og rått av stupiditeten, eller blir det så klamt til tider at latteren setter seg fast i halsen? Når man leser kommentarer som at svenske kvinner som innleder forhold til menn av en annen etnisk bakgrunn bør skytes, og at en kvinne i burka som kjører rundt i en ny Volvo S60 er et bevis på at innvandrere bare kommer til Sverige for å skumme fløten av frynsegodene –  skal man le av uvitenheten og naiviteten, eller bli redd fordi det er garantert mange andre som deler de samme synspunktene? Hvor farlige er disse debattantene?

På den annen side, «Vita kränkta män» inneholder også mange utklipp og kommentarer av nettopp den typen man bare må le på seg pustevansker av. Som den 71 år gamle mannen som blir stoppet på gaten og spurt «hva synes du om Lidl?». Og svarer «Det er et kjerringspørsmål. I 90% av tilfellene er det jo kjerringene som handler, mens vi menn må betale«. Og ikke minst 28-åringen fra Uppsala (med sladdet ansikt) som forteller at han prøver å unngå gatekjøkkenmat og at han «gjerne skulle ha spist mer frukt og grønt, men det er så vanskelig siden jeg er mann«.

Galago förlag

ISBN: 978-91-7037-711-2

Utgivelsesår: 2012

Språk: svensk

101 sider

Vita kränkta män

Merket med , , , , , , , , , , , , ,

Far och jag: fortsättningen – Jan & Maria Berglin

 av Ann-Sofi S. Emilsen

Det er syv år siden «Far och jag» kom ut, en samling striper som ble til etter at Jan Berglin hadde lest og fundert over Pär Lagerkvists novelle ved samme navn. Det handler om den evigvarende generasjonskløften mellom foreldre og avkom, med alt det innebærer av frustrasjoner, men også pinlige, ironiske og ikke minst morsomme situasjoner. Nå er Jan og kona Maria Berglin klar med en ny stripesamling, og livet har ikke akkurat blitt enklere siden sist, hverken for den forvirrede faren eller for sønnen, som nå har blitt tenåring.

Svenske Jan Berglin har i mer enn 20 år skapt tegneserier av verdensklasse, og det har skjedd rett under nesa på norske serielesere, utrolig nok. Er det noen som rekker opp hånda i en norsk forsamling for å svare på «hvem er Jan Berglin?«. Nei. På den annen side har svenskene alltid vært vilt glad i sin sjefssatiriker, og stripene hans trykkes daglig i aviser som Arbetarbladet og Lärarnas tidning. «Far och jag – fortsättningen» er akkurat det tittelen gir den ut for å være; en oppfølger til «Far och jag» som startet med å skildre hverdagssituasjoner mellom en ung sønn og hans velmenende, men ikke alltid like skarpe far. Nå har naturlig nok både faren og sønnen blitt eldre, men konfrontasjonene deres er likefullt til stede – bare av en litt annen art.

Der hvor den helt unge sønnen spurte en rødmende far «Vad betyder motherfucker egentligen?«, nøler ikke den eldre utgaven med å svare «Whiskey!» når faren spør hva han ønsker seg som eksamensgave. Det er ikke enkelt å være forelder, men det å være forelder til en tenåring tar kaka. Skal man være kompis eller formynder? er det neverending dilemma, og foreldre flest ender opp med noe midt i mellom. Jan Berglin skildrer forholdet med sin sedvanlige lett naive og enkle strek (som til en viss grad kan minne om Fredrik Skavlan), men med en fantastisk timing og observasjonsevne.

Det er mange klassiske scener/striper her, som når faren og sønnen ser sexscener på tv (og faren er den som blir flau), når  avkommet ber faren om å beskytte seg når han skal ut på date (fordi han ikke vil ha noen «plastsøsken») og når sønnen forteller at han vil skaffe seg en tatovering, og faren repliserer «ja, så bra, det har jeg lyst til også, da kan vi gå sammen!«. Ellers er det faren som ikke skjønner bæret av sønnens mattelekser, faren som må prøve å motivere/true det late kreket til å stå opp når klokka viser ettermiddag og faren som må innse at femtenåringen ikke engang vet hvordan man skreller gulrøtter. Jan Berglin er ikke suverén bare som tegner og vitsemaker, men klarer også å si noe om samtiden vår, på en sylkvass og morsom måte.  Jeg sier det med en liten vri på gode, gamle Kennedy: «Ich bin ein Bergliner!».

Galago förlag

ISBN: 978-91-7037-655-9

Utgivelsesår: 2012

Språk: svensk

150 sider

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , ,