Monthly Archives: november 2012

Svar på brev frå Helga – Bergsveinn Birgisson

av Ann-Sofi S. Emilsen

Når man hører den ytre rammen for romanen «Svar på brev frå Helga» – en islandsk sauebonde ved navn Bjarne sitter som olding og ser tilbake på sitt liv og skriver endelig et svar på brev fra sitt livs store kjærlighet Helga – er det lett å tenke romantiske blødmer, søtladen mimring og lett klønete bonderomantikk. Så feil går det an å ta.

Islendingen Bergsveinn Birgisson startet som poet med sin første utgivelse i 1992, og hans tredje roman «Svar við bréfi Helgu» utkom i 2010. Den lille romanen har virkelig gjort vei i vellinga for Birgissons forfatterskap, og sikret ham både en nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris og den gjeve, hjemlige bokhandlerprisen. I tillegg er kjærlighetshistorien om Bjarne og Helga oversatt til flere språk, etter å ha gjort stor suksess på Island. Så hva er det som gjør at denne lille, store fortellingen fascinerer den litterære verden sånn?

Der Torgny Lindgren skriver om mannlige enstøinger på de svenske bygdene i Västerbotten, skriver Birgisson om bonde- og bygdefolk på den islandske landsbygda utenfor Reykjavik etter andre verdenskrig. Bjarne og Helga er naboer, gårdseiere og ulykkelig gift på hver sin kant. Kjærligheten mellom dem starter med ren kåtskap (bokstavelig talt) i halmen, og bygger seg sakte opp til kjærlighet og et forslag fra Helga om å stikke av sammen, til storbyen hvor de kan leve fritt, uten naboenes sladder og mistenksomme blikk. Bjarne trenger tid. Og mens tiden går, forsures forholdet gradvis inntil Helga ikke lenger vil vente. Hun skiller seg fra mannen sin, tar med seg barna og flytter til Reykjavik.

Ganske tidlig i lesningen får man inntrykk av at Bjarne er en litt naiv mann med en nesegrus beundring for og lengsel etter fortiden. Etter hvert blir bildet dog mer nyansert, og poesien, nerven og aller mest kjærligheten, ikke bare til Helga, men til naturen, det ekte og det autentiske reiser seg opp fra sidene. Og man oppdager styrken til en karakter som på tross av alt tar et bevisst valg, selv om han vet det vil føre med seg år med lidelse og savn. Samtidig finner han en indre ro i overbevisningen om at han simpelthen ikke kunne ha valgt annerledes. Han er på sett og vis beundringsverdig sterk og tro mot sine idealer, denne sauebonden, selv når kjærligheten, villskapen og lysten sliter i ham.

«Svar på brev frå Helga» er Bjarnes forklaring på de valgene han tok. Han sitter og ser tilbake, mimrer og tenker på tiden som har gått. Han forteller Helga alt, om hverdagslivet på gården med ei kone han ikke elsker og om hvordan Helga vekket en sterk lengsel og lidenskap i ham. Bergsveinn Birgisson skildrer dette på en frisk og likefram måte, for bonden Bjarne er ikke en mann med sans for rosa sukkerspinn og bomullsdrømmer. Han er allikevel en mann som savner noen å være glad i, noen å få barn og dele fremtiden med. Kan Helga gi ham det? Som leser tar man etter hvert et forsiktig hint om at dette ikke kommer til å ende godt, de to elskende kommer ikke til å få hverandre. Det er denne skjelvende, sårbare anelsen som bærer teksten frem. Ulykkelig og umulig kjærlighet har alltid hatt en stor plass i litteraturhistorien, og en sterk dragning på oss lesere. Det er noe med håpet, ønsket og mulighetene for at det kanskje kan ende bra, men å samtidig vite at dypt under alle lagene med håp, er en lykkelig slutt uoppnåelig.

Pelikanen forlag

ISBN: 978-82-93237-01-3

Utgivelsesår norsk utgave: 2012

Oversatt fra islandsk av Johannes Gjerdåker

111 sider

Advertisements
Merket med , , , , , , , , , , , ,

Are you my mother? A comic drama – Alison Bechdel

av Ann-Sofi S. Emilsen

Alison Bechdel har mye på hjertet. Veldig mye på hjertet, i tillegg til et stort behov for å dele det. I sin andre selvbiografiske tegneserieroman er hun om mulig enda mer åpen og utleverende enn i debuten «Fun Home», uten at formidlingsevnen og fortellergleden holder samme nivå. Det er fortsatt familien og oppveksten som står i fokus, og det er fortsatt foreldrene hun retter sitt analytiske mikroskop mot. Forskjellen er at denne gang er hun mer opptatt av å snakke om psykoanalyse og Virginia Woolf enn å egentlig fortelle om moren sin.

Stripen Dykes to watch out for ble starten på den tegnede karrieren til amerikanske Bechdel på midten av 80-tallet , også den med selvbiografiske elementer. Stripen gikk i flere mindre amerikanske aviser i en årrekke før hun tok steget opp og debuterte med sin første grafiske roman, «Fun Home», i 2006. Historien tok hun fra sitt eget liv, fra oppveksten i en familie med en far som drev et begravelsesbyrå, og som stod frem som homofil før han tok livet av seg. Boka skildrer på en fin måte det vanskelige, men uslitelige forholdet mellom barn og foreldre.

Bechdel gikk så i flere år med tanken om å skrive en bok om forholdet til moren, men satte det lenge på vent – mye på grunn av frykt for hvordan nyheten ville bli mottatt. I mellomtiden gikk hun i terapi, og leste seg opp på psykoanalytikeren Donald Winnicott og den omstridte psykologen og sosiologen Alice Miller. Hun studerte memoarer og dagboken som litterær sjanger, og fordypet seg i Virginia Woolf. Dette, sammen med en ekstrem selvreflektiv metode, utgjør bunnmaterialet for «Are you my mother?», i motsetning til «Fun Home» hvor familien og faren alene var materialet. Og det er nettopp her bristen ligger, at Bechdel beveger seg vekk fra en allmenn tematikk som mange kan kjenne seg igjen i, til tross for at de fleste av oss nok ikke har en far som er skaphomofil og driver et begravelsesbyrå.

Alt for mange sider av «Are you my mother?» er fylt med sitater fra Winnicotts studier og Woolfs egne dagbøker. Etter hver opprivende telefonsamtale med moren, og etter hver morgen hun våkner av en ladet drøm, tar Bechdel på seg analysehatten og dykker ned i Winnicotts teorier for å finne svar. Det var utvilsomt et viktig personlig prosjekt som ble påbegynt i disse årene, men å skrive og illustrere det i en grafisk roman? Man ser ikke poenget, og interessen daler fort når Bechdel vender hele historien innover, med pinsomt kjedelige, selvkritiske refleksjoner og utallige spørsmål om hva som gikk galt. Det samme med de mange rutene som gjengir stillestående samtaler mellom pasient Alison og de to terapeutene hun går til. Det makter ikke å vekke engasjement hos en utenforstående leser, og man ender opp med å gjespe likegyldig og lure på hvorfor ikke bekjennelsene bare kunne blitt værende i terapirommet eller mellom to private dagbokpermer. Det har ingenting i en (tegneserie)roman å gjøre.

I likhet med debuten, har «Are you my mother?» en begrenset fargepalett; forskjellen er at her er variasjoner av grønt (fra «Fun Home») byttet ut med rosa. Svart, hvitt og rosa skaper sterke kontraster, og Bechdel er god på å variere vinkler og virkemidler gjennom de mer enn 280 sidene. Noen tegninger er helsider, andre er rammet inn av svart eller delt opp i alt fra to til seks paneler. Både gamle fotografier, minner fra morens tid som skuespiller, drømmer, samt forestilte scener med Winnicott og Woolf er gjenskapt i Bechdels strek, på en levende og sterk måte. Hadde bare manuset og historien stått i stil.

Houghton Mifflin Harcourt

ISBN: 978-0-618-98250-9

Utgivelsesår: 2012

289 sider

Merket med , , , , , , , , , , , , ,

Så banker det plutselig på – Etgar Keret

av Ann-Sofi S. Emilsen

I mer enn 10 år har Etgar Keret vært Den Moderne, Uredde Stemmen fra Israel som sterkest har nådd gjennom til Europa med sine saftige, satiriske og kritiske noveller . Hans siste samling «Så banker det plutselig på» bærer dog preg av rutine og repetetiv tematikk, og hinter om at det kanskje er på tide for Keret å abdisere og slippe til noen andre.

Et skjevt blikk på de mange paradoksene man opplever ved å vokse opp og leve i det israelske samfunnet, har hele veien vært Kerets styrke. Han har gjort det med mye humor og stor varme, men med like store mengder ironi og sarkasme. Han har vært en uredd og uvant stemme fra et av verdenshistoriens største politiske vepsebol, og blitt tatt i mot med varme favntak nettopp av den grunn. Den litterære verden er på konstant jakt etter «nye stemmer» som tett på hverdagen kan skildre, fra innsiden, hvordan det er å vokse opp i vårt komplekse, globaliserte samfunn anno 2000-tallet – enten det er på Haiti, i Beirut eller Damaskus. Vi ønsker å komme nærme, nærmere, nærmest; vi utenforstående vil vite hvordan det er å føle konfliktene på kroppen, i dagliglivet. Vi vil så gjerne prøve å forstå, vil så gjerne vite hvordan det føles å måtte klatre over piggtrådgjerder og snike seg unna blikket til kontrollpostvakter med maskingeværer for å komme seg til butikken for å kjøpe melk og brød. Etgar Keret har spilt en viktig rolle for Israel i så måte, helt siden «Bussjåføren som ville være Gud» kom i 2004.

Hans siste samling «Så banker det plutselig på» består av hele 38 noveller, noe som i seg selv er 10 for mange. Den politiske symbolikken hviler tungt over «Lyveland», og mange av tekstene foregår (som vanlig, tar man seg i å si) i drømmenes verden, eller har bisarre, surrealistiske overtoner. Som i «Glidelåsen», hvor en kvinne finner en glidelås i munnen på sin sovende kjæreste Tsiki, drar i den og avdekker en annen mann inni, en tysk sanger ved navn Jurgen fra Düsseldorf. Hun «bretter sammen innpakningen» av Tsiki, og begynner et nytt, men vanskelig liv med Jurgen. Det kunne sikkert vært hylende morsomt, men Keret klarer ikke å engasjere med sine korte, smått aggressive setninger og lett eplekjekke holdning.

Persongalleriet er også velkjent, om man har lest noen av Kerets tidligere noveller; det er fordrukne russere, hissige tyrkere, utro israelske menn og vakre, temperamentsfulle kvinner. Sauset sammen blir de et forutsigbart, skrikende bilde av en kultur hvor man lever hverdagen mellom falafelbodene og glassene med myntete med stor lidenskap; høyttalende, gestikulerende og evig påståelige og standhaftige. Som jeg-personen i «Oppgradering» sier: «Jeg prater for mye. Noen ganger når jeg prater og prater og prater, kommer det øyeblikket – midt i konversasjonen – da jeg legger merke til at personen ved siden av meg for lengst har sluttet å lytte«. Sånn føles det å lese «Så banker det plutselig på» også. Man slites ut som leser av en evindelig talestrøm fra de uttallige karakterene som aldri holder kjeft. Det er ikke rom for hverken luft eller ettertanke, noe disse tekstene kunne hatt godt av. Det føles dessverre ikke så friskt og vovet lenger, Etgar Keret.

CappelenDamm

ISBN: 978-8202-36510-3

Utgivelsesår: 2012

Oversatt fra engelsk av Aleksander Melli

286 sider

Merket med , , , , , , , , ,

Hjem til meg – Trude Marstein

av Ann-Sofi S. Emilsen

Ove Haugli er kanskje en av de mest mangefasetterte karakterene i nyere norsk samtidslitteratur. Trude Marstein har skapt en karakter som det er umulig å ikke like, vanskelig å ikke sympatisere med, men også en du får lyst til å gripe hardt rundt skuldrene og rope høyt «neimen så ta deg sammen, da!» inn i øret til. Han er en moderne mann, med alt hva det innebærer av kvaler og krav.

I romanen «Hjem til meg» følger vi Ove gjennom ulike stadier av livet først som turnuskandidat og utro kjæreste, og deretter som far og utro ektemann. Vi følger ham fra historien starter i i 1978, med turnustjeneste på Lillehammer da han er utro for første gang, før vi får vi innblikk i livet hans i blokker gjennom årene 1983, 1991, 1994, 2004 og til sist 2010. Familieliv, barn, bikkje og hage med Wenche; utenfra ser det stabilt, trygt og harmonisk ut. Fra innsiden er det ikke fullt så glamorøst, for Ove savner å bli sett. Han ønsker å være en mann noen har behov for, en mann som har en rolle og funksjon å fylle i huset. En pappa som er tilstede, som har dyp kontakt med sine barn. I stedet glir hverdagen avgårde med bleieskift, oppussing av kjellerstua, pasienter på legekontoret, søndagskoteletter og frukttrær i hagen. Han beundrer Wenche som har orden, kontroll og styr på alt, mens han ser seg selv lullende rundt uten helt å finne en rolle han er komfortabel med.

Marstein skildrer det sammensatte mennesket på en nydelig og samtidig usentimental, nøktern måte. Hun lar leseren ta del i Oves tankeverden gjennom frustrasjon, sorg, tvil, anger, ømhet og kjærlighet. Med et kort, konsist språk uten staffasje og parfyme, reflekteres hovedpersonens tankelogikk og måte å resonnere på. Han vet jo hele tiden at det han gjør er galt, selv om det også er forbannet nødvendig og deilig – før det blir bare vondt og fælt. Så hvorfor gjør han det? Det passerer mange kvinner gjennom Oves liv i løpet av «Hjem til meg», og uten å røpe for mye, kan man si at han for det meste får lov til å holde på som han vil uten at det får konsekvenser. «Jeg skjønner» er Oves repeterende replikk til de mange kvinnene, bare for å få «nei, det gjør du virkelig ikke! Du skjønner jo ingenting!» i retur. Ove gir komplimenter, og han elsker dem alle like oppriktig, i hvertfall i starten, men det går galt stort sett hver gang. Konsekvensene bærer han alene på sine aldrende skuldre, og den dype, indre ensomheten blir stadig mer trykkende.

Mennesker som er utro og som bevisst innleder forhold til noen på si´, blir ofte avskrevet som egoistiske og samvittighetsløse, uten omtanke for andre. Ove Haugli er egentlig ingen av delene. Han vil jo bare alle så vel – egentlig. Han er jo bare full av ømhet – egentlig. Allikevel gjør han det gang etter gang etter gang. Han klarer ikke å styre seg, og forteller alle sine sidesprang hvor fantastisk vakre de er. Hvor unike de er. Og til slutt, at han elsker dem. Ove er ikke mannen som finner tilfredsstillelse i et engangsligg etter et par øl for mye på byen, han er en mann som jakter ærlig og oppriktig på den evige kjærligheten. Han er til tider naiv og dum som et brød, men under overflaten ligger et åpent, verkende sår: han vil bli sett og elsket for den han er. Akkurat som labradoren Solo er glad i ham, uten betingelser, vil Ove ha en kvinne som elsker ham, med alle hans utilstrekkeligheter. «Hjem til meg» er en roman som gjør en både glad og trist, fordi den ser både det beste, men også det verste i oss alle. Bunnlinjen er dog trøstende, for den gir oss en klem og sier at det er greit, for tross alt er vi da alle bare mennesker.

Gyldendal forlag

ISBN: 978-88205-4-28706

Utgivelsesår: 2012

385 sider

Merket med , , , , , , ,

Far och jag: fortsättningen – Jan & Maria Berglin

 av Ann-Sofi S. Emilsen

Det er syv år siden «Far och jag» kom ut, en samling striper som ble til etter at Jan Berglin hadde lest og fundert over Pär Lagerkvists novelle ved samme navn. Det handler om den evigvarende generasjonskløften mellom foreldre og avkom, med alt det innebærer av frustrasjoner, men også pinlige, ironiske og ikke minst morsomme situasjoner. Nå er Jan og kona Maria Berglin klar med en ny stripesamling, og livet har ikke akkurat blitt enklere siden sist, hverken for den forvirrede faren eller for sønnen, som nå har blitt tenåring.

Svenske Jan Berglin har i mer enn 20 år skapt tegneserier av verdensklasse, og det har skjedd rett under nesa på norske serielesere, utrolig nok. Er det noen som rekker opp hånda i en norsk forsamling for å svare på «hvem er Jan Berglin?«. Nei. På den annen side har svenskene alltid vært vilt glad i sin sjefssatiriker, og stripene hans trykkes daglig i aviser som Arbetarbladet og Lärarnas tidning. «Far och jag – fortsättningen» er akkurat det tittelen gir den ut for å være; en oppfølger til «Far och jag» som startet med å skildre hverdagssituasjoner mellom en ung sønn og hans velmenende, men ikke alltid like skarpe far. Nå har naturlig nok både faren og sønnen blitt eldre, men konfrontasjonene deres er likefullt til stede – bare av en litt annen art.

Der hvor den helt unge sønnen spurte en rødmende far «Vad betyder motherfucker egentligen?«, nøler ikke den eldre utgaven med å svare «Whiskey!» når faren spør hva han ønsker seg som eksamensgave. Det er ikke enkelt å være forelder, men det å være forelder til en tenåring tar kaka. Skal man være kompis eller formynder? er det neverending dilemma, og foreldre flest ender opp med noe midt i mellom. Jan Berglin skildrer forholdet med sin sedvanlige lett naive og enkle strek (som til en viss grad kan minne om Fredrik Skavlan), men med en fantastisk timing og observasjonsevne.

Det er mange klassiske scener/striper her, som når faren og sønnen ser sexscener på tv (og faren er den som blir flau), når  avkommet ber faren om å beskytte seg når han skal ut på date (fordi han ikke vil ha noen «plastsøsken») og når sønnen forteller at han vil skaffe seg en tatovering, og faren repliserer «ja, så bra, det har jeg lyst til også, da kan vi gå sammen!«. Ellers er det faren som ikke skjønner bæret av sønnens mattelekser, faren som må prøve å motivere/true det late kreket til å stå opp når klokka viser ettermiddag og faren som må innse at femtenåringen ikke engang vet hvordan man skreller gulrøtter. Jan Berglin er ikke suverén bare som tegner og vitsemaker, men klarer også å si noe om samtiden vår, på en sylkvass og morsom måte.  Jeg sier det med en liten vri på gode, gamle Kennedy: «Ich bin ein Bergliner!».

Galago förlag

ISBN: 978-91-7037-655-9

Utgivelsesår: 2012

Språk: svensk

150 sider

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , ,

Rocky & Edith – Martin Kellerman

av Ann-Sofi S. Emilsen

For alle som fulgte forholdet mellom kjøteren Rocky og kjæresten Edith gjennom den norske bladutgaven, var det i blant en plage å måtte vente i flere uker på neste nummer. Det passer derfor perfekt at alle stripene nå er samlet mellom to stive permer, og kan leses som en mer helhetlig historie. En historie om oppturer, nedturer, tvil, sjalusi, utroskap og andre vanlige ingredienser som settes frem på bordet når to mennesker skal prøve å koke kjærlighet- og samlivssuppe. Har du et forhold til Rocky fra før, kommer det ikke som et stort sjokk at det hele går skikkelig på snørra.

Oppsummert er «Rocky & Edith» en illustrert bibel om hvorfor man ikke bør gå inn i et forhold og prøve å stole på et annet menneske. Martin Kellerman har i snart 20 år blottlagt det meste i sine selvbiografiske striper; fra sex og fyllekuler til venner og bekjentes privatliv, men mest av alt henger han ut seg selv. Når Rocky blir overfalt av den da ukjente Edith på en festival, hvor begge er fulle og ender i sengehalmen, er det ingen som vet at de har mer enn to år foran seg med følelsesmessig karusellkjøring av mørkeste sort. Som vanlig bringer damer frem det verste i Rocky, og han blir sjalu, mistenksom, overbeskyttende og selvrettferdig. Han blir også mjuk og ettergivende som enhver forelsket fjott, og ender faktisk opp med å gå til psykolog for første gang i sitt liv – fordi Edith mener han trenger det – og han slutter i en periode å drikke – fordi Edith mener han har et alkoholproblem. «Du har å gjøre med en tøffel av bibelske proporsjoner!» sier han selv.

Tror du at «Rocky & Edith» er en sentimental, tegnet roman om ulykkelig kjærliget, tar du mer enn feil. Du kan i stedet droppe å gå på Elixia den uka, for magemusklene får kjørt seg kraftigere gjennom de 350 sidene enn noen hard treningsøkt kan få til. Kellerman er så sarkastisk og sjølvironisk at det er bare å rydde gulvet så du får plass til å rulle rundt i spastiske latteranfall.

Dag F. Gravem har vært fast Rocky-oversetter siden serien begynte å gå i norske blader, og har alltid gjort en glimrende jobb. Mange svenske poenger går naturlig nok tapt, men Gravem har et genialt talent for å finne gode norske versjoner og alternativer. Dette kommer særlig frem når man leser en samling av striper (som til vanlig publiseres individuelt), og hvor flyten og koordineringen er så god at man rent glemmer at originalspråket er svensk.

Fra første tilfeldige møte, gjennom tvil og utroskap, lengsel og desperasjon, til flytting fra Oslo og samboerskap i utkantstrøket Fredrikstad (i den norske utgaven), til returen til Oslo og enighet om at de passer bedre som venner. Som leser blir man med på hele  heisaturen fra start til slutt. Så ligger han der alene igjen, da, på sofaen. Javisst kan Rocky slippe så mange brakere han bare vil som singel, men den gleden varer ikke lenge når du er 36 år og har klart å ødelegge enda et forhold.

Pelikanen forlag

ISBN: 978-8-2932-3705-1

Utgivelsesår: 2012 

Oversatt av Dag F. Gravem

350 sider

Merket med , , , , , , , , , ,

Joseph Anton – Salman Rushdie

av Ann-Sofi S. Emilsen

Salman Rushdies memoarer «Joseph Anton» er en over 600 sider lang tekst med store variasjoner. På sitt beste er det en sterk fortelling om hva et menneske er i stand til å utholde og overleve på tross av ekstremt vanskelige levekår og forhold. Å leve med frykt og angst, i uvitenhet og med en sterk tvil gjennom så mange år som Rushdie gjorde, er en forsiktig sagt beundringsverdig bragd. I den andre enden av skalaen, derimot, er «Joseph Anton» en alt for lang tekst med mye overflødig, litterært kjøtt. Den hadde hatt godt av et par ekstra runder i redigeringskverna før den ble sluppet på markedet.

Utgangspunktet for memoarene er godt: endelig skulle verden få den uredigerte versjonen av hva som ledet opp til at Rushdie om morgenen den 14. februar 1989 ble vekket av en telefon. Stemmen i den andre enden tilhørte en journalist fra BBC som fortalte ham at Irans ayatolla Khomeini nettopp hadde utlyst en fatwa over den britisk-indiske forfatteren. Han hadde med viten og vilje krenket profeten Muhammed i boken «Sataniske vers», en utilgivelig handling i følge det iranske prestestyret.

Jeg var ikke mer enn 11 år, men husker godt tv-bildene av en mann med turban, langt skjegg og hatefullt blikk kryssklippet med bilder av horder med rasende menn som løp rundt i gatene og ropte slagord som «død over Salman». Mannen med turbanen hadde nettopp fortalt verden at det var satt en fatwa på hodet til forfatteren Salman Rushdie, et ord jeg aldri hadde hørt før. Fatwa hvaforno?

Det er her den sterke fascinasjonen for boka ligger, for hele historien rundt Rushdies liv de siste 25 årene. Det er dette man vil høre om; hvordan det føltes å få den absurde dødsdommen, hvordan det føltes å få (nesten) en hel muslimsk verden mot seg, hvordan han tok denne virkeligheten inn over seg, og hvordan han etter hvert bestemte seg for å leve med det. Rushdie graver dypt i «Joseph Anton». Han forteller om barndommen, om oppveksten og familien i Bombay. Han forteller om koner, kjærester, ekskoner, sønnen, søsken og venner. Han forteller også om sin spede start som forfatter, og hvordan noen av romanene hans tok form. Over side etter side forteller han om seg selv, men man får allikevel en rar følelse av å ikke kjenne mannen særlig godt når man ender opp på side 646. Det er kanskje fordi han vier så stor plass til karakteristikker (både vennlige og tåpelige) av Harold Pinter, Doris Lessing, Edward Said, Carlos Fuentes, Nadime Gordimer, Bill Buford, Bruce Chatwin, Bono og Nigella Lawson, for å nevne noen (!)? Et viktigere moment som skaper avstand mellom teksten og leseren, er at Salman Rushdie – av en eller annem dustete grunn – har valgt å skrive sitt livs mest personlige tekst i tredjeperson.

Kampen for Den Ukrenkelige Ytringsfriheten er selvfølgelig kjernen i den britisk-indiske forfatterens memoarer, og det er ekkelt å bli minnet på hvor mange som fikk kalde føtter og trakk seg unna da fatwaen var et faktum, blant dem en lang rekke bokhandlere, forlag, journalister, politikere og forfatterkolleger. Med skarpe klør strever dog hovedpersonen for å rettferdiggjøre sine egne valg, i alt fra privatlivet til karrieren, og stille dem i et skinnende lys, mens han henviser kritikerne til de svarteste avkroker. Slik fremstiller han seg selv som en litt naiv og forfengelig allviter som konsekvent lukket ørene for andres kritikk. Han tar også med mye sladder som ikke lar seg hverken bekrefte eller avkrefte – som at prinsen av Wales hadde sagt til Martin Amis under en middag at «denne Rushdie får klare seg på egenhånd etter hva han har gjort«.  Resultatet er at forfatteren virker både furten og forsmådd, og ikke minst tåpelig som bryr seg om slikt.

«Joseph Anton» er klart best og mest interessant når den skildrer hverdagslivet og hverdagsdramaet til en mann som har en dødsdom hengende over seg. Det er både humoristisk og absurd, skremmende og ekkelt på én og samme gang. Det er en fortelling om uredde vennskap og urokkelig kjærlighet, men også om mennesker som svikter fordi de er redde og usikre. Rushdie er nådeløs mot alle de sistnevnte, og nøler ikke med å nevne forræderne i spydige ordelag. På den annen side er det også mye kjærlighet her, til alle som støttet ham, til livvaktene, vennene og ikke minst sønnen Zafar.

Etter endt lesning spør man seg om Rushdie egentlig forstod den fulle og hele kraften i hvilket udyr han vekket med «Sataniske vers». Selv ikke synet av tusenvis av muslimske demonstranter i hjembyen London så ut til å feste seg til fatteevnen hans. Men så var det også kanskje helt ufattelig. Kanskje bygget han seg opp et mentalt skjold som beskyttelse, for hadde han latt motstanderne stramme taket, hadde han tapt. En sladrebass og kjendisoman som elsker å baske seg i rampelyset til tross; Salman Rushdie er et bevis av kjøtt og blod på at det skrevne ord og troen på det er det sterkeste våpen som finnes. Det skrevne ord kan vekke troll og uhyrer, og det kan antenne bokbål og sterkt hat. Viktigst av alt er at det også har evnen til å temme og slukke.

Aschehoug forlag

ISBN: 978-82-03-21642-8

Utgivelsesår: 2012 

Original tittel: Joseph Anton

Oversatt av Kari Risvik

646 sider

Merket med , , , , , , , , , , , ,