Tag Archives: Canada

The Revenant – Michael Punke

av Ann-Sofi S. Emilsen

Livet til den amerikanske pelsjegeren og eventyreren Hugh Glass var fullt av fantastiske opplevelser, skrøner og myter. I en blanding av historiske fakta og fiksjon, har Michael Punke forsøkt å gjenskape Glass’ skjebnesvangre opplevelser med Rocky Mountain Fur Company i «The Revenant». Det er ingen stor roman på grunn av sine litterære kvaliteter, men simpelthen på grunn av Glass – en mann hvis liv fortjent har gitt ham legendestatus i amerikanske historiebøker.

Det var hårda bud i den amerikanske midtvesten på starten av 1800-tallet. En rekke indianerstammer og hvite amerikanere lå i konstant krig om landområder, mat og naturressurser. Hugh Glass var midt oppi dramaet da han i 1823 ble en del av pelsjegerlaget Rocky Mountain Fur Company. Han var en av de mest erfarne av det 11 mann store laget, og høyt respektert for sine evner som jeger og speider. Under ledelse av den hardt prøvede Captain Andrew Henry, var laget på vei opp elva Missouri i slutten av september i 1823.

En ettermiddag ble Glass sendt i forkant for å speide etter fiender og samtidig finne en egnet rasteplass for natten. Den ellers så drevne jegeren ble tatt fullstendig på senga da han plutselig snublet gjennom et buskas og rett inn i to lekende bjørnunger. Før han i det hele tatt rakk å plassere hånda på sin kjære Anstadt, ble han angrepet av en aggressiv grizzlybjørn ute etter å beskytte ungene sine. Den ga seg ikke før Glass var maltraktert; med hodeskallen hengende løst, et stort hull i halsen og ryggen revet opp som om den var kjøttdeig.

Alle visste at han kom til å dø. Det var bare et spørsmål om når; samme kveld eller neste morgen? Tre dager senere kommer det fortsatt hvesende lyder ut av hullet i halsen til den bevisstløse Glass, som Henry har lappet sammen så godt han kan. Men pelsjegerlaget mister dyrebar tid; for hver time de venter ved elva på at Glass skal dø, jo større er sjansen for å bli angrepet av indianere. Henry bestemmer seg for å betale to menn for å bli igjen hos Glass, og den sleske John Fitzgerald og unge Jim Berger melder seg frivillig. De skal vente til Glass er død, og deretter gi mannen en respektabel begravelse. Sånn skal det ikke gå.

Etter to dagers venting, er tålmodigheten til Fitzgerald slutt. Fanken, den halvdaue gubben puster jo fortsatt! Når en gruppe indianere så plutselig nærmer seg, avgjør Fitzgerald at de skal ribbe Glass for alt han har av våpen og proviant. Han kommer jo til å dø når som helst allikevel. Berger svelger samvittigheten med tårer i øynene, hardt truet av den eldre kompanjongen, før de forsvinner til skogs. Tilbake sitter en maltraktert og forsvarsløs Glass lent opp mot ett tre; med ingen andre eiendeler igjen enn klærne han har på kroppen. Og opp elva kommer bevæpnede Arikara-indianerne på jakt etter fiender.

Historien om Hugh Glass er makeløs. Det er den uslitelige og gjennomtrengende tanken på hevn som gjør at han, trass i at han er nesten lam i flere kroppsdeler, er fysisk helt immobil og ikke har et eneste våpen å forsvare seg med, overlever. Og ikke bare overlever; han kravler – på alle fire – en distanse på flere hundre kilometer (!) for å sørge for at de to svikerne skal få sin rettmessige straff. Man finner seg selv flere ganger sittende med munnen halvåpen in awe (som det heter) over Glass når man leser «The Revenant». Punke innrømmer at han har tatt seg store friheter med historien; men flere amerikanske historikere har også stadfestet at mange av opplysningene om Glass er korrekte.

Den meksikanske filmregissøren Alejandro González Iñárritu kjøpte rettighetene til Punkes roman for mange år siden, og er endelig i gang med å lage film av materialet – etter mange prøvelser og forsinkelser. Filmen spilles for tiden inn i Vancouver, Canada, med Leondardo DiCaprio i hovedrollen som Glass og Tom Hardy som Fitzgerald. Den skal etter planen ha premiere i desember 2015, og i den anledning kommer den litterære versjonen av «The Revenant» – ikke overraskende – ut i flere nyutgaver (først ut er Picador i januar). Hva annet kan man si enn at selv om romanen alene ikke er noen litterær klassiker, er Glass’ hevntokt alene nok til å fylle både 250 sider i ei bok og en stor Hollywood-produksjon i filmformat. Om det er grunn til å glede seg? Vel, hva tror du?

Carroll & Graf Publishers, New York

Ugitt i 2002

Nyutgave utgis på Picador, januar 2015

258 sider

ISBN: 9-780-786-7102-70

the revenant

Advertisements
Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

I’m your man: Leonard Cohens liv – Sylvie Simmons

av Ann-Sofi S. Emilsen

I et språk like dannet og vekledd som personen hun biograferer, har den britiske musikkjournalisten Sylvie Simmons gått løs på livshistorien til populærkulturens kanskje største gentleman; Leonard Cohen. Mannen som fyller 80 neste år, har levd et liv fullt av kontraster og motsetninger, fullt av musikk, poesi, kvinnfolk og reising men også narkotikamisbruk, depresjoner og meditasjon. I «I’m your man» blir man godt kjent med mange av den kanadiske kunstnerens sider.

Født inn i en velstående og tradisjonsrik familie i Montreal på starten av 1930-tallet, var det nok ingen som innbilte seg at lille Leonard skulle bli en av århundrets største visesangere og poeter. Selv som barn og ungdom var han høflig, dannet og velkledd, og den merkelappen har blitt hengende ved ham til dags dato. Det er ikke overraskende at mange av kildene til Simmons forteller om en Cohen som alltid så ut som en outsider. Han skilte seg ut i de fleste miljøene han oppsøkte, enten det var på universitetet, på barene i Montreal, blant Beat-poetene eller hengende rundt Warhols The Factory i New York. Der Cohen på utsiden så ut som en universitetsprofessor, gjemte han en intellektuell rebell under dresskjorta som fikk komme til uttrykk i diktene og etter hvert romanene og låttekstene hans.

Det var ikke gitt at Leonard Cohen skulle bli mest kjent som musiker og visesanger, for det var lidenskapen for poesi og litteratur som først gjorde ham kjent, om ikke akkurat bejublet av kritikerne. Simmons tar leseren med på en detaljrik og lang reise fra Cohens barne- og studieår i Montreal, via kunstnerspireårene i New York og London til livet med norske Marianne Ihlen på den greske øya Hydra og årene med Suzanne i ei hytte i Tennessee.

Den ene røverhistorien biter den neste i halen, og det er særlig årene i New York og Cohens tid på legendariske Chelsea Hotel som er karamellen her. Hvor ellers kan man lese om møter med Janis Joplin i heisen, om Nico som serverer ørefiker og om Patti (Smith) og Robert (Mapplethorpe) som vakler rundt i gangene som underernærte fjærkre? For ikke å glemme Cohens møter med Jimi Hendrix, Bob Dylan, David Crosby og forhold til Joni «Beethoven» Mitchell. Er man ørlite grann over gjennomsnittet interessert i musikk og populærkultur, er disse kapitlene alene verdt de nesten 600 sidene. Fantastisk lesning!

Interessant er det også å få et innblikk i alle motsetningene som rev og nesten slet i stykker Cohen. Der poesien og litteraturen dro ham i én retning, hadde han vanskelig for å se seg selv som en utøvende musiker på en scene. Der de mange vakre kvinnene og musene han hadde et forhold til ga ham kjærlighet, klarte han allikevel ikke å slå seg til ro med noen av dem. Der han på utsiden var en sindig, underfundig intellektuell kjent for sin lune humor og klokskap, var han på innsiden et skjelvende bjørkeløv plaget av depresjoner og paranoia som han forsøkte dempe med alskens kjemikalier.

Skal man gå Sylvie Simmons litt etter sømmene som biograf, blander hun rollene som deltaker og observatør. I passasjer hvor hun hviler på førstehåndskilder, kan hun plutselig bryte gjennom teksten med en personlig kommentar eller ytring som at «Leonard har alltid vært kjent som en elsker, og ikke en fighter«. Det er ingen tvil om at Simmons selv beundrer Cohen, og kanskje litt for mye, i den forstand at hun ikke opererer med nok avstand til personen hun skal skildre. Det er kanskje vanskelig å oppdrive noen som har mindre gode ting å si om Leonard Cohen, men man mistenker at Simmons ikke engang har forsøkt. Skal man tro «I’m your man», elsker alle Leonard Cohen. Hovedpersonen selv vil nok rødme kledelig opp i det sølvgrå hårfestet av en slik påstand, men så lever han også opp til ryktet sitt som en evig, ekte gentleman.

Cappelen Damm

Utgitt i 2013

Oversatt fra engelsk av Håvard Rem

Original utgave utgitt i 2012

588 sider

ISBN: 978-82-02-41040-7

Sylvie Simmons

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , ,

How should a person be? – Sheila Heti

 av Ann-Sofi S. Emilsen

En av litteraturkritikkens yppersteprester, The New Yorkers James Wood, har hyllet Sheila Hetis «How should a person be?» som noe av det mest originale innen semibiografisk og bekjennende samtidslitteratur. Javel, så finnes det fortsatt noen som ikke er luta lei av ironisering over kjønnsroller og «finne seg sjæl»-problematikk. For de fleste av oss gikk dette av moten i 1999.

Kanadiske Sheila Hetis siste roman «How should a person be?» ble utgitt i hjemlandet i 2010, men først to år senere plukket opp av det amerikanske forlaget Henry Holt and Company. På omslaget står det «a novel from life», og boka er en blanding av fiksjon og selvbiografisk materiale. Hun bruker de faktiske navnene på sine faktiske venner, og deler av teksten skal (visstnok) være ordrette samtaler og e-poster som har blitt utvekslet dem i mellom. Javel, men gjør det romanen mer potent, provoserende og autentisk? Nei, overhodet ikke.

Man kjeder seg når man leser «How should a person be?». Man spør seg om hvorfor enkelte avsnitt og ofte også hele kapitler har blitt funnet gode nok når de kun består av småplaprende karakterer, for det meste Sheila (hovedperson og jeg-forteller)) og kunstmalerinnen og bestevenninnen Margaux, enten rundt et kafébord, på en krakk på pøbben eller i sine studioer. Plaprende, forvirrede noen-og-trettiåringer som så gjerne vil «gjøre en karriere innen kunst». I tillegg kommer klisjémetaforer som at Sheila begynner (og like kjapt slutter) på klovneskole (!), at hun har en deltidsjobb i en frisørsalong som hun forguder fordi hun «elsker å omgi seg med skjønnhet» og at hun måned ut og måned inn forsøker (og mislykkes i) å skrive på et teaterstykke som visstnok er et bestillingsverk fra en feministisk organisasjon. Legg til et helt kapittel om fortreffeligheten ved å være kvinne og kunne gi en mann oralsex til man får blåmerker bakerst i ganen, og du har Bibelen i hvordan ironisere over din egen generasjon.

Avsnittet som fremkalte den høyeste og mest indignerte øyenbrynhevingen, er det om Sheilas teatervenner Ben og Andrew. Duoen drar på ferie til Johannesburg og Cape Town, og kommer hjem igjen i en dyp og tjukk selvrealiseringståke etter å ha opplevd og sett på nært hold hvordan fattige afrikanere lever. «(…) I started  to realize the extent to which I objectify poor people, and the ways we objectify poverty in order to tolerate the incredible disparity and lack of justice in the world – and what I experienced there was like, Oh my God! These are all people! These are a million people that live in shacks that are awesome people, that are smart and, you know, are people». Det har blitt sagt om Heti at hun ikke er en satiriker, men om ikke dette er satire og ironisering over hennes egen blaserte generasjon, levner det ingen andre alternativer enn ren dumskap.

«How should a person be?» kunne like gjerne vært manuset til Miranda Julys neste film. Heti og July har det til felles at de gjennom sine overdrevent «quirky» og originale kvinneskikkelser prøver å sparke ned gamle stereotyper om kjønnsroller, og samtidig ta sin forvirrede generasjon på kornet. Det fungerer ikke så godt for Heti, selv om man som leser får seg et par gode latterkuler. Karakterene/vennene hennes er ikke interessante nok der de anstrenger seg så blodsmaken står i munnen nettopp for å være interessante. Eller vent! det er kanskje ment å skulle være ironisk?

Henry Holt and company

ISBN: 978-0-8050-9472-5

Utgivelsesår: 2012

Språk: Engelsk

306 sider

Merket med , , , , , , , , , , ,