Tag Archives: Engelsk

Søndager med The Supremes – Edward Kelsey Moore

av Lene Sulusnes

Venninnegjengen ”The Supremes” består av tre damer som har hengt sammen i tykt og tynt siden skoledagene på 60-tallet. Den tøffe og fryktløse Odette, pianisten Clarice som holder fasaden og later som om ektemannens utroskap ikke skjer og Barbara Jean som drukner sorgene i alkohol. De har delt hverdagslivets utfordringer; sorger og gleder, barnefødsler, bryllup og begravelser. Helt siden skoletiden har de møttes hver søndag på stamstedet, ”Spis så mye du orker”, og tradisjonen har de holdt ved like også etter at de har blitt gift og fått barn. Vi blir kjent med venninnegjengen i voksen alder, barna har flyttet ut og flere barnebarn har kommet til.

Odette ble født i ett platantre, noe som forklarer den selvstendige og egenrådige personligheten hennes. Hun er lykkelig gift med politimannen James, og sammen har de tre barn, som også har gitt dem barnebarn. Utad har Odette levd opp til sitt rykte som fryktløs, og hun har på mange måter vært tryggheten i trioen. Odette er fortsatt den sterke og reale dama, men når hun blir alvorlig syk, trenger hun styrke og omsorg fra venninnene.

Clarice har vokst opp med en dypt religiøs mor som er svært opptatt av det ytre. Dette preger også Clarices eget ekteskap med Richmond, en notorisk utro storsjarmør. Hver gang Clarice konfronterer ham, overrasker han med gaver og eksklusive reiser. Trøsten hennes er pianoet. Før hun giftet seg, var hun nemlig en lovende og begavet pianist. Men karrieren la hun på hylla til fordel for mann og barn, og hun begynte i stedet å undervise. Når så Odette blir alvorlig syk, er det noe som våkner i Clarice. Hun gjør oppdagelser om sitt eget liv som ender med at hun flytter fra Richmond, som sitter lamslått og angrende tilbake.

Barbara Jean på sin side, bærer på mange sorger som ofte døyves med alkohol. Som ung giftet hun seg med den langt eldre Lester. Han har fra første stund forgudet henne, noe hun aldri har klart å gjengjelde til fulle. Tapet av den unge sønnen Adam har satt sine spor, og når Barbara Jean plutselig blir enke, forsterkes minnene av tapene hun har lidd. Og det skal vise seg at det ikke bare er tapet av sønnen og ektemannen hun sørger over.

Edward Kelsey Moore forteller en historie om vennskap, der man godtar de dårlige egenskapene ved hverandre like godt som de gode. Et vennskap hvor man hjelper og støtter hverandre i motgang og medgang. ”Søndager med The Supremes” er en fortelling på det jevne, men allikevel såpass god at jeg tok meg i å lure på om forfatteren selv har mange venninner. Fortellingen hans om ”The Supremes” er ukomplisert, lett underholdende og hjertevarm.

Cappelen Damm

Utgitt i 2015

Oversatt fra engelsk av Benedicta Windt-Val

Original tittel: The Supremes at Earl’s All-You-Can-Eat

365 sider

ISBN: 978-82-02-44739-7

9788202447397

Advertisements
Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Historiefortelleren – Jodi Picoult

av Lene Sulusnes

Historier om Holocaust kan det ikke bli nok av, og den brutale historien kan ikke fortelles nok ganger. Tatiana de Rosnays ”Saras nøkkel” og Kristin Harmels ”Så lenge det fins stjerner på himmelen” er bare to av mange gode romaner som beskriver grusomhetene som skjedde for kun noen tiår siden.

Jodi Picoult forteller historien om det brutale folkemordet under 2. verdenskrig på sin måte i ”Historiefortelleren”. Og den fortjener en plass i rekken av bra bøker om denne viktige delen av verdenshistorien. Det er utrolig at det er mulig å overleve noe sånt. Hvordan blir livet etter å ha gjennomlevd noe slikt?

Hovedpersonen i ”Historiefortelleren” er Sage, en ung dame i 20-åra som jobber som baker. Yrkesvalget er ikke bare begrunnet med at hun er glad i å bake, men handler vel så mye om å unngå konfrontasjonen med den sosiale angsten. Etter en dramatisk bilulykke tre år tidligere, har hun fått et arr i ansiktet som hun skjuler så godt hun kan bak langt hår – og ved å unngå nye mennesker. I den samme ulykken mistet hun moren. For å komme gjennom sorgen, deltar hun i en sorggruppe hvor hun blir kjent med Josef – en gammel mann som har mistet kona etter mange års ekteskap. Josef er kjent i det lille amerikanske samfunnet som en snill mann og god samfunnsborger. Han har vært lærer, aktiv i det lokale idrettslaget og engasjert i ungdommen.

Bakgrunnen hans som tysk SS-offiser er det ingen som vet om, og ingen som heller kan forestille seg. Den snille mannen kan da umulig ha vært et uhyre av en drapsmaskin? Sage kan heller ikke forestille seg det. Men da han spør henne om hun kan hjelpe ham med å dø, må han fortelle sin egen livshistorie. Og med det får Sage ett annet bilde av den aldrende, gode samfunnsborgeren. Er det mulig å være så ond, og likevel snill? Det er vanskelig å forestille seg at offiserene som jobbet i konsentrasjonsleirene kan være snille og gode mennesker. Hvor er samvittigheten deres, om de har noen i det hele tatt?

At forfatteren tar opp dette temaet er dristig, og det gir historien dybde. Sage blir satt i kontakt med etterforskeren Leo som jobber med saker som omhandler krigsforbryteri, folkemord og tortur. For hvor riktig er det egentlig at mannen som har stått bak folkemord og tortur ikke skal straffes for det? Å få hjelp til å dø etter å ha gjort noe slikt, er det rettferdighet? Sage tenker at det eneste riktige er å få Josef utlevert og stilt for en domstol for sine handlinger. Men da trengs det bevis, så sammen avdekker Sage og Leo den tidligere SS-offiserens historie, i tillegg til at Sage endelig blir kjent med opprinnelige bakgrunnen til bestemoren. Sage vet at besteforeldrene flyktet fra Tyskland, men bestemoren har aldri villet snakke om fortiden. Ettersom historiene blir fortalt, er sammenhengen mellom dem påfallende. Er det Sages bestemor som til slutt kan bevise at Josef er den tyske offiseren han hevder å være?

I denne romanen om jødeforfølgelsen får vi ikke bare historien gjennom offerets øyne, men også beskrivelsen av det fra hennes torturist. Vi får vite historien til offiseren; vi blir kjent med familien og vennene hans, og får vite hvordan det hele startet. Vi får beskrivelsen fra den jødiske jenta som opplevde å miste friheten og identiteten sin, og som blir jaget ut av hjemmet sitt for så å bli sendt til konsentrasjonsleir. Vi får gjennom henne beskrevet redselen, sulten, lukten og nedverdigelsen som blir hverdagen i konsentrasjonsleiren. For hver side man leser, kjenner man frykten til de som flykter, samtidig som man følger den som jager de. Dette gjør historien spesiell, og derfor skiller den seg ut fra andre bøker om samme tema. Jodi Picoult fortjener all den gode kritikken hun har fått for romanen, og jeg føyer meg inn i rekken av de som opplever å ha historien i hodet lenge etter at den var ferdig lest.

Cappelen Damm

Utgitt 2015

Oversatt fra engelsk av Sissel Busk

Original tittel: The Storyteller, 2013

476 sider

ISBN: 978-82-02-42428-2

9788202424282

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Skygger over Somerset – Leila Meacham

av Lene Sulusnes

Etter å ha lest en skikkelig god historie hender det noen ganger at man undrer seg; hva var forhistorien her? Hvordan har personene i historien blitt den de er? Hvem var forfedrene deres? Det er ikke ofte man får svar på slike spørsmål, men for alle som har lest ”Rosenes hemmelighet”, gled dere til ”Skygger over Somerset”, for nå kan dere nemlig få svar på noen av spørsmålene!

«Skygger over Somerset» er forløperen til «Rosenes hemmelighet” av samme forfatter. Sistnevnte tittel har jeg ikke lest, men det frister etter å ha lest ”Skygger over Somerset”. Man trenger ikke å lese de i bestemt rekkefølge, men litt ergelig er det at jeg ikke leste ”Rosenes hemmelighet” først når man for en gangs skyld har mulighet til å få den opplevelsen det er å lese forhistorien etterpå.

Meacham forteller her hvordan bomullsplantasjen Somerset i Texas ble til tidlig på 1800-tallet. Vi møter det unge paret Silas Toliver og Jessica Wyndham som ble mann og kone under svært spesielle omstendigheter. Silas er oppvokst på en plantasje i South Carolina i en familie av britisk hærkomst. De er velstående takket være de gode inntektene som hovedsaklig kommer av slavedrift. Familien Toliver er kjent for å behandle slavene sine bra. Det er interessant å lese om slavedrift fra et slikt synspunkt, hvor det ikke bare blir beskrevet som voldelig, ydmykende og trakasserende. La oss håpe at det faktisk eksisterte familier som Toliver som behandlet slavene sine pent – hvis det da overhode er mulig å omtale slavedrift med ordet ”pent”.

Jessica Wyndham er datteren på naboplantasjen. Hun er ung og vakker, men opprørsk. Hun er abolosjonist, motstander av slavehold, til familiens store fortvilelse. Jessica tar slaver i forsvar hvis hun mener de blir behandlet urimelig, og har et nært forhold til sine personlige husslaver. Dette gjelder særlig den jevngamle slaven Tippy. Dette er dog ikke akseptabelt i det lille lokalsamfunnet, og foreldrene sender Jessica på kostskole i Boston i håp om å få henne på ”bedre tanker”. Slik ble det ikke. Til slutt ser ikke faren noen annen utvei enn at datteren må bort, for hun bringer skam over familien med sine synspunkter og abolosjonistiske handlinger.

Jessicas far, Carson Wyndham, er en handlekraftig og pengesterk mann som er vant til å få det som han vil. Silas Toliver er gjort arveløs av sin far, mens broren arvet hele godset. Silas ønsker seg vekk. Han har store planer om å realisere drømmen om å etablere seg i Texas, noe han lenge har planlagt sammen med sin gode venn Jeremy. Men dette er svært kostbart, og uheldige omstendigheter fører til at Silas taper deler av sine oppsparte midler. Mr. Wyndham ser dette som en gylden anledning til å avhjelpe hans eget problem – nemlig datteren. Han gir Silas tilbud om ett lån, stort nok til å realisere drømmen om en ny start i Texas, mot at han gifter seg med Jessica. Det er bare det at Silas er forlovet med Lettie, som han virkelig elsker. Alikevel ser han ingen annen utvei. Han takker derfor ja til tilbudet, og legger ut på den lange og farlige reisen med Jessica. De har absolutt ingen følelser for hverandre, og begge ser på ekteskapet som en tvungen avtale. For Jessica var det ikke noe valg. Det til tider ulykkelige paret legger ut på en lang reise ingen av dem vet hvordan vil ende. De er som fremmede for hverandre, men i løpet av den flere måneder lange reisen mot Texas, oppstår det følelser.

Vi følger dem gjennom livet som et kjærlig ektepar som deler hverdagens små og store hendelser, lykke og glede, begravelser og fødsler. De jobber hardt med å etablere den nye plantasjen i en tid hvor motstanden mot slaveriet stadig får ett fastere grep i samfunnet. Noe som også er med å skape konflikt og avstand mellom nord- og sørstatene. Dette er en ting som stadig kaster skygge over ekteskapet siden Jessicas holdninger til slavedriften forblir uendret. I tillegg blir Silas hjemsøkt av morens redsel for at det vil hvile en forbannelse over sønnens nye plantasje, siden den ble skapt under slike ”uheldige omstendigheter”. I det tenker hun på omstendigheten rundt ekteskapet til sønnen, som ikke ble slikt hun hadde forestilt seg. Han undrer seg på om moren fikk rett i det ekteparet møter på mange vanskelige utfordringer og meningsløse ulykker.

Gyldendal forlag

Utgitt i 2014

Oversatt fra engelsk av Elisabeth W. Middelthon

Originaltittel: Somerset, utgitt i 2014

547 sider

ISBN: 978-82-05-46146-8

 Skygger-over-Somerset_productimage
Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Sommerlektyre: Dearie. The remarkable life of Julia Child – Bob Spitz

av Ann-Sofi S. Emilsen

Det var mange europeere som først hørte om Julia Child da Meryl Streep portretterte henne i filmen «Julie & Julia» i 2009. For amerikanere flest, derimot, er hun en levende legende. Uten Julia hadde verken Ingrid Espelid, Jamie Oliver eller Martha Stewart eksistert, for det var Child som første gang gjorde noe så outrert som å lage en omelett – på direktesendt TV!

I «Dearie» tar Bob Spitz med leseren på en kronologisk reise gjennom livet til Julia. Hun vokste opp som Julia McWilliams med to søsken i en velstående, republikansk familie i California på begynnelsen av 1900-tallet. Som jente markerte hun seg tidlig – hun var utadvendt, rebelsk, full av leken djevelskap og alltid midtpunktet. Og de fysiske attributtene hun 40 år senere skulle gjøre til et varemerke på TV, var tidlig på plass: den boblende, høyfrekvente stemmen og ikke minst høyden. Som voksen var Julia nesten 1,95 meter, og allerede i tenårene strakk hun seg et hode eller to over andre på samme alder.

Etter å ha virret retningsløst gjennom studieårene uten særlig mål og mening, flyttet hun til New York hvor hun i en periode jobbet som tekstforfatter – men det var ikke nok til å roe ned den rastløse ungjenta. Under andre verdenskrig meldte hun seg derfor til tjeneste for OSS, Office for Strategic Services, og steg kjapt i gradene som researcher. Så i 1944 ble hun utstasjonert på Sri Lanka, og det ble et opphold som skulle vise seg å forandre livet hennes på mer enn én måte. Aller viktigst var møtet med den sofistikerte og intellektuelle Paul Child.

Ikke bare ble Paul mannen hun skulle dele resten av livet med; det var han som fikk Julia interessert i mat. Etter to år som mann og kone, flyttet de i 1948 til Paris hvor Pauls oppgave var å fremme amerikansk kultur på vegne av myndighetene. Og det er her «Dearie» er på sitt beste, når Spitz beskriver de mange dekadente restaurantene paret besøkte og hvordan Julia sakte og virkelig får øynene (og smaksløkene) opp for det franske kjøkken. Man kan se det for seg; Paris på 50-tallet!

Og Julia, med sin barnslige iver, høylytte latter og utømmelige nysgjerrighet, sugde inn Paris for alt det var verdt. Hun begynte å ta kokketimer ved legendariske Le Cordon Bleu, hun ble en gjenganger på matmarkedene i den franske hovedstaden og hun tilbragte dager og uker hjemme på kjøkkenet – i full krig med ingredienser og redskaper for å lage den perfekte omeletten eller den perfekte bernaisesausen. Gjennom en matlagingsklubb møtte hun Louisette og Simone, og sammen utviklet de et nært forhold gjennom sin felles lidenskap for det franske kjøkken. Trioen lærte også amerikanere alt om fransk mat med bibelen «Mastering the art of French cooking»; ei kokebok som kom ut i 1961 og nesten tok 10 år å få ferdigstilt.

Det var ikke få ganger under det tidkrevende arbeidet med kokeboka at Julia sa til seg selv «aldri mer», men hun skulle fortsette matmisjoneringen sin i de neste 35 årene. Julia og Paul bodde i perioder både i Marseille, Tyskland og Norge (ikke overraskende ble hun aldri særlig glad i verken norsk eller tysk mat), og hvorenn de endte opp, fulgte de mest avanserte kokekar og redskaper med på flyttelasset. Kokkeleringen ble mer enn en fulltidsjobb for Julia; det ble en livsstil som opptok bokstavelig talt hver eneste våkne time av døgnet. Og etter TV-debuten i 1962 – hvor hun lagde en omelett (i svart-hvitt) på direkten – ble livet hennes snudd på hodet atter en gang.

Man trenger ikke engang å være middels interessert i mat for å kose seg med «Dearie». Selv om Bob Spitz helt åpenlyst var mer enn betatt av personen han skriver om, gjør han en veldig god jobb med å beskrive Julia Childs liv ikke bare bak grytene, men hele veien fra barndommen, gjennom voksenlivet og frem til hun døde som 91-åring i 2004. Child var ikke bare en reser til å lage mat; hun var så utrolig mye mer. Hun var et ikon som åpent og høylytt kjempet for abort (i en tid hvor det var mer enn kontroversielt), hun nektet i alle år å la seg kjøpe og utnytte av matprodusenter (men passet heller på å kritisere dem – ved navn – på direktesendt TV) og hun kjempet for å lære amerikanere at mat er mer enn det som kommer ferdig vakumpakket eller ligger i frysedisken. Hun ga blanke i konvensjoner, alt det som var opplest og vedtatt, og fulgte konsekvent sin egen vilje. Javisst var hun også ei sta og bortskjemt rikmannsdatter som nektet å ta nei for et nei, men så brøytet hun også vei for alle andre TV-kokker og kokebøker som fulgte i etterkant. Og ikke minst vekket hun «vanlige» folks interesse for mat og matlaging. Sånne liv blir det gode biografier av!

Knopf

Utgitt i 2012

557 sider

ISBN:  978-0307-4734-17

julia child

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

I en annen verden – Grace McCleen

av Lene Sulusnes

Grace McCleen skildrer gjennom hovedpersonen, Judith, hvordan det er å vokse opp som annerledes. Judith og faren, som hun bor sammen med, er medlemmer av ett trossamfunn som beskrives som lukket og følger andre leveregler og normer enn samfunnet ellers. Det byr på en svært vanskelig hverdag for den 10 år gamle jenta.

På skolen blir hun stående utenfor klassen og har ingen venner. Tvert imot er skolehverdagen et daglig mareritt med mobbing og ydmykelser. Trakasseringen ledes an av en guttegjeng med Neil i spissen. Etter at klassen får en ny lærer, som raskt avslører mobbingen, fortsetter trakasseringen hjemme i stedet.

Judith strever med å nå gjennom til faren, som er veldig opptatt av å gjøre nødvendige ting. Det er nødvendig å spise lam og bitre urter, å studere Bibelen og å forkynne om at verdens undergang er nær. Han jobber på byens fabrikk, i likhet med mange av de andre innbyggerne. Når fabrikkarbeiderne streiker, jobber den standhaftige ettbarns-faren allikevel, noe som naturlig nok faller i dårlig smak hos kollegene. Judith vokser opp uten moren, som døde under fødselen fordi hun nektet å motta en nødvendig blodoverføring da dette stred i mot troen.

På rommet sitt har Judith laget sin egen lille verden av søppel og annet rask hun finner. Denne fantasiverdenen kaller hun Prydelsens land, og blir hennes flukt fra den virkelige hverdagen. En dag snølegger hun Prydelsens land, og morgenen etter våkner hun til snødekte gater og stengte veier. Den 10-årige jenta ser det som ett tegn, og er nå sikker på at hun har fått evnen til å utrette mirakler.

Forfatteren viser stor innsikt i det å vokse opp i et trossamfunn som lever på sidelinja av det øvrige samfunnet. Men så har jo McCleen også opplevd dette selv, så det er kanskje ikke så rart at historien blir troverdig. I tillegg til å ha kunnskap om temaet, er hun god på å beskrive personene og belyse den unge jentas vanskelige dilemma på en god måte.  Historien er sår og vond, og man får en oppriktig sympati for Judith som må gjennomleve de vonde opplevelsene. Gjennom boka bygger det seg opp en spenning for hvordan det vil ende, og svaret kommer ikke før siste side er lest.

Gyldendal forlag

Utgitt i 2013

Originaltittel: The land of decoration, utgitt i 2012

Oversatt fra engelsk av Hilde Rød-Larsen

332 sider

ISBN:978-82-05-41948-3

I en annen verden

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Så lenge det er stjerner på himmelen – Kristin Harmel

av Lene Sulusnes

Dette er boka som har alt, til og med fristende bakeoppskrifter!! Den forteller en familiehistorie gjennom flere generasjoner. Den inneholder hemmeligheter og løgner som har vært godt gjemt, men som til slutt tvinges frem i dagens lys. Og når de gjør det, får det uante konsekvenser for de involverte – men på mange måter positivt. Historien forteller om tre generasjoner kvinner: Rose, hennes datter Josephine og datterdatteren Hope.

Rose er født i Frankrike på 1920-tallet, og når hun får Alzheimer i sin alderdom, blir hun innhentet av en fortid hun ikke har fortalt noen om. På 1940-tallet under 2. verdenskrig kom hun til Amerika som flyktning, traff amerikaneren Ted og fødte kort tid etter datteren Josephine. Gjennom hele sitt voksne liv drev hun et bakeri som har gått i arv i familien, og som  nå drives av Hope. Hun er i midten av 30-årene, nyskilt og forsøker å etablere et nytt liv med datteren Annie.

En dag får Hope en liste med navn av bestemoren, som ber henne innstendig om å reise til Paris for å finne ut hva som hendte med dem. Navnene er helt ukjente for Hope. Hun tviler på hvorvidt det er bestemoren som snakker, eller om det er sykdommen som løper løpsk med den gamle damen. Men etter overtalelser fra tenåringsdatteren og med hjelp fra vennen Gavin, reiser hun til Paris. Der gjør hun overraskende oppdagelser og blir kjent med bestemorens fortid, som hun har hemmeligholdt hele livet. Oppdagelsene gjør også at Hope blir kjent med andre sider av seg selv, samt setter spørsmålstegn ved valgene hun har gjort i løpet av sitt 35-årige liv.

Dette er opptakten til en nydelig historie om kjærlighet og ærlighet, identitet og tilhørighet, samt behovet for å beskytte både seg selv og sine nærmeste for de valg man tar i livet. Samtidig minner boka om hvor viktig det er at verdenshistorien ikke blir glemt. Da siste side var lest, visste jeg at jeg vil huske denne historien svært lenge.

Cappelen Damm

Utgitt i 2013

Oversatt fra engelsk av Benedicta Windt-Val

Originaltittel: The Sweetness of Forgetting, utgitt 2012

381 sider

ISBN:978-82-02-38587-3 

8389b1205f951d54bcab0a129e8580a20d805b079955b6b44d2681f4
Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,

How should a person be? – Sheila Heti

 av Ann-Sofi S. Emilsen

En av litteraturkritikkens yppersteprester, The New Yorkers James Wood, har hyllet Sheila Hetis «How should a person be?» som noe av det mest originale innen semibiografisk og bekjennende samtidslitteratur. Javel, så finnes det fortsatt noen som ikke er luta lei av ironisering over kjønnsroller og «finne seg sjæl»-problematikk. For de fleste av oss gikk dette av moten i 1999.

Kanadiske Sheila Hetis siste roman «How should a person be?» ble utgitt i hjemlandet i 2010, men først to år senere plukket opp av det amerikanske forlaget Henry Holt and Company. På omslaget står det «a novel from life», og boka er en blanding av fiksjon og selvbiografisk materiale. Hun bruker de faktiske navnene på sine faktiske venner, og deler av teksten skal (visstnok) være ordrette samtaler og e-poster som har blitt utvekslet dem i mellom. Javel, men gjør det romanen mer potent, provoserende og autentisk? Nei, overhodet ikke.

Man kjeder seg når man leser «How should a person be?». Man spør seg om hvorfor enkelte avsnitt og ofte også hele kapitler har blitt funnet gode nok når de kun består av småplaprende karakterer, for det meste Sheila (hovedperson og jeg-forteller)) og kunstmalerinnen og bestevenninnen Margaux, enten rundt et kafébord, på en krakk på pøbben eller i sine studioer. Plaprende, forvirrede noen-og-trettiåringer som så gjerne vil «gjøre en karriere innen kunst». I tillegg kommer klisjémetaforer som at Sheila begynner (og like kjapt slutter) på klovneskole (!), at hun har en deltidsjobb i en frisørsalong som hun forguder fordi hun «elsker å omgi seg med skjønnhet» og at hun måned ut og måned inn forsøker (og mislykkes i) å skrive på et teaterstykke som visstnok er et bestillingsverk fra en feministisk organisasjon. Legg til et helt kapittel om fortreffeligheten ved å være kvinne og kunne gi en mann oralsex til man får blåmerker bakerst i ganen, og du har Bibelen i hvordan ironisere over din egen generasjon.

Avsnittet som fremkalte den høyeste og mest indignerte øyenbrynhevingen, er det om Sheilas teatervenner Ben og Andrew. Duoen drar på ferie til Johannesburg og Cape Town, og kommer hjem igjen i en dyp og tjukk selvrealiseringståke etter å ha opplevd og sett på nært hold hvordan fattige afrikanere lever. «(…) I started  to realize the extent to which I objectify poor people, and the ways we objectify poverty in order to tolerate the incredible disparity and lack of justice in the world – and what I experienced there was like, Oh my God! These are all people! These are a million people that live in shacks that are awesome people, that are smart and, you know, are people». Det har blitt sagt om Heti at hun ikke er en satiriker, men om ikke dette er satire og ironisering over hennes egen blaserte generasjon, levner det ingen andre alternativer enn ren dumskap.

«How should a person be?» kunne like gjerne vært manuset til Miranda Julys neste film. Heti og July har det til felles at de gjennom sine overdrevent «quirky» og originale kvinneskikkelser prøver å sparke ned gamle stereotyper om kjønnsroller, og samtidig ta sin forvirrede generasjon på kornet. Det fungerer ikke så godt for Heti, selv om man som leser får seg et par gode latterkuler. Karakterene/vennene hennes er ikke interessante nok der de anstrenger seg så blodsmaken står i munnen nettopp for å være interessante. Eller vent! det er kanskje ment å skulle være ironisk?

Henry Holt and company

ISBN: 978-0-8050-9472-5

Utgivelsesår: 2012

Språk: Engelsk

306 sider

Merket med , , , , , , , , , , ,