Tag Archives: Paris

Alexander McQueen: Blood beneath the skin – Andrew Wilson

av Ann-Sofi S. Emilsen

Rebell, kompromissløs, uortodoks, dyster, stormannsgal, provokatør, visjonær, pompøs, kontroversiell, morbid, genial… det er ikke få karakteristikker som har blitt brukt til å beskrive Alexander McQueen. Den britiske klesdesigneren deisa inn i moteverdenen tidlig på 90-tallet, og tok den fullstendig på senga. I mekkaene Paris, New York og Milan klødde man seg etter hvert i hodene, og undret hvem er denne kvapsete, eplekjekke snørrvalpen?

Lee Alexander McQueen ble født i London i 1969, og vokste opp i en arbeiderklassefamilie som yngstemann av seks søsken. England på midten av 70-tallet bød på tøffe kår for mange, og McQueen-familien var intet unntak. Men trass i fattigdom, enkle levekår, mobbing på skolen og misbruk; Lee Alexander fikk med seg to fundamentale ting hjemmefra: kjærlighet fra moren, og etter hvert troen på at han burde vurdere en fremtid som skredder.

Blood beneath the skin er bygd opp kronologisk. Den er sparsom på opplysninger om barndommen og tenårene til Lee Alexander, men får et oppsving når han begynner i lære hos en skredder på berømte Savile Row i London på slutten av 80-tallet. Han var tilsynelatende antitesen til en moteinteressert ung mann, og så mer ut som en ølglad fotball-hooligan, men å klippe i og sy stoffer, det kunne han. Veien videre førte til designer-utdanning, og i salen under hans avsluttende show satt Isabelle Blow. Dessverre, er det lett å tenke i etterkant. Forholdet til Blow og McQueen utviklet seg til noe sykelig klamt og destruktivt i årene som fulgte, men var samtidig en indirekte årsak til at McQueen kom seg opp og frem.

Wilson er journalist, og har tidligere skrevet biografier om både Sylvia Plath og Patricia Highsmith. Problemet med fortellingen hans om McQueen, er at han virker å ha påbegynt prosjektet med ett eneste formål: å få bekreftet de mange allerede oppleste og vedtatte sannhetene om mannen han skal biografere. Det er dårlig journalistisk håndverk å stille kun de spørsmålene han vet vil gi de svarene han åpenbart er ute etter.

Alle visste at McQueen var rusmisbruker. Og de fleste visste at han elsket sex og levde et promiskuøst liv, at han hadde en tøff oppvekst og bar på mye mental bagasje. Å få dette repetert om og om igjen, gjennom hele biografien og av utallige kilder, er unødvendig. En god biograf må være mottakelig for overraskende vendinger når han/hun bedriver research, men det virker som om Wilson ikke har vært interessert i å utforske aspekter ved McQueens liv som ikke nødvendigvis nørte opp under hans egne forestillinger.

Det er tydelig at også mange av kildene Wilson har intervjuet; venner og bekjente, tidligere kolleger og samarbeidspartnere, familiemedlemmer og eks-kjærester, fortsatt er sterkt preget av McQueens selvmord. De har ikke den nødvendige distansen som kreves for å kunne se en sak – i dette tilfellet; en person – nyansert og fra flere sider. Som alle andre levende skapninger; McQueen var ikke bare god og kjærlig, eller bare en selvsentrert bråkmaker. Bak Sarah Burtons uttalelser kan man nesten høre gråten ligge på lur, og Daphne Guinness er motbydelig naiv når hun sier at selvmordet kom som et stort sjokk.

Uten å kanskje selv være klar over det, klarer Wilson å avkle kjendistilværelsen og den mye omtalte moteverdenen som en stygg, manipulerende og hard mekanisme som ikke blir fornøyd før du ligger på trynet i grusen. Lee Alexander McQueen hang seg i sitt eget hjem før han fylte 41 år, og er det noe denne biografien lykkes i, trass sine mangler, så er det å underbygge hvilket forferderlig tap dødsfallet hans var. Ikke bare for mote- og kunstverdenen, men for noe større. McQueen var til tider irriterende og barnslig i sin provokative trass, men hadde alltid en sterk og genuin visjon med arbeidet sitt. Sånne folk finnes det ikke mange av, og derfor svir det ekstra når de blir borte alt for tidlig.

Simon & Schuster

Utgitt i 2015

393 sider

ISBN:

alexander mcqueen

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

De syv søstre – Lucinda Riley

av Lene Sulusnes

Lucinda Riley er tidligere kjent for romaner som ”Orkideens hemmelighet”, ”Jenta på klippen” og ”Lavendelhagen” som alle har høstet gode kritikker. Irske Riley er kjent for å skrive om familiehemmeligheter, og det gjør hun svært godt. ”De syv søstre” er første bok i en serie som skal bli totalt syv bøker, og er oppkalt etter det berømte stjernebildet med samme navn.

Historien forteller om en søskenflokk på seks voksne adoptivsøstre, alle adoptert fra forskjellige land. De har vokst opp hos adoptivfaren Pa Salt på den store eiendommen Atlantis i Sveits, med hushjelpen Marina som adoptivmor. Pa Salt er en rik forretningsmann som reiser mye. Denne første boka i serien starter med at den eldste av søstrene, Maia, får beskjed om at deres kjære Pa Salt er død. På besøk hos ei venninne i London, får hun den triste beskjeden via telefon fra søsteren Marina. Maia varsler de andre, og haster hjem til Atlantis hvor hun fortsatt bor i et eget hus. Så venter den ene overraskelsen etter den andre, og de blir klar over hvor lite de egentlig kjente adoptivfaren. Hvem var han egentlig? Og hvem var han sammen med?

Han etterlater seg et personlig brev til hver av døtrene, og en armillarsfære i hagen, en slags globus som grekerne brukte for å bestemme stjernenes posisjon og tidspunkt på dagen. Pa Salt har skrevet inn en spesiell beskjed til hver av søstrene, samt personlige koordinater til dem på armillarsfæren. Beskjeden til Maia er «la aldri frykten bestemme din skjebne», og koordinatene hennes viser en adresse i Rio Brasil. På impuls bestemmer hun seg for å følge oppfordringen til den avdøde adoptivfaren, og reiser til Brasil. Lite aner hun om at dette blir starten på historien om hennes opprinnelse, og begynnelsen på hennes fremtid.

Adressen leder henne til det gamle herskapshuset A Casa das Orquideas i Rio. Huset som i sin tid utviste rikdom og høy sosial status, er nå et bilde på elde og forfall. Det huser en gammel dame og hennes tjenestepike som hun har vokst opp sammen med. Da Maia kommer til den en gang så staselige eiendommen, blir hun avvist av de to damene uten å finne svar på hvilken forbindelse hun kan ha til huset og adressen. Skuffet og rådvill undrer Maia seg over hva hun har å gjøre i dette landet, men så dukker hjelpen opp i form av en lokal forfatter og historiker. Han blir like nysgjerrig som henne, og sammen begynner de å nøste opp ledetrådene og grave i gamle historiske dokumenter.

Og ja, de peker alle i retning av A Casa das Orquideas. Igjen oppsøker Maia de to gamle damene, og denne gangen drar hun ikke tomhendt tilbake. Tjenestepiken igjenkjenner Maia på hennes utseende og det spesielle smykket hun bærer. Smykket er en liten steinbit hun har fått av Pa Salt.  Bak ryggen på sin arbeidsgiver gir hun Maia en bunke med gamle brev, sier at det er alt hun vet og at Maia må holde brevene for seg selv.

Brevene forteller en sterk og vakker historie om den unge, brasilianske jenta Izabela Bonifacio og hennes forbindelse til den franske skulptøren Laurent Brouilly. I takt med at Maia blir kjent med deres historie, forstår hun forbindelsen til den gamle staselige eiendommen og hennes egen opprinnelse. Samtidig blir hun blir konfrontert med følelser og opplevelser som hun har begravd dypt inni seg selv i lang tid, og hun forstår at hennes kjære Pa Salt kjente henne bedre enn hun kjenner seg selv.

Denne første boka av syv er engasjerende og spennende fra første til siste side. Det er en reise i tid og mellom to kontinenter. Vi blir tatt med til både Paris og Rio på tidlig 1900-tall. I den europeiske storbyen får vi et innblikk i den kulturelle verden, hvor kunstnerne lever sine frie liv på Montparnasse, stikk i strid med hvordan overklassen i Rio lever. I den brasilianske hovedstaden blir vi kjent med overklassen som opparbeider sin formue på store plantasjer med kaffebønner. I denne kulturen er det skikk & bruk og god etikette som rår fremfor friheten og individualismen i Paris’ gater.

Lucinda Riley innfrir alle forventninger, og leverer nok en historie med gode skildringer og troverdige personligheter. Avsløringene kommer litt etter litt, men ikke uten at nye spørsmål og gåter oppstår. Til og med i bokas siste side kommer en ny gåte. Jeg kan nesten ikke vente til neste bok utgis! Forfatteren har et beskrivende språk som gjør historien levende og engasjerende, hvor familiehemmelighetene står i kø. Gled deg til å lese den.

Cappelen Damm

Utgitt i 2015

Oversatt fra engelsk av Benedicta Windt-Val

Original tittel: The seven sisters

536 sider 

ISBN: 978-82-02-44496-9

de syv søstre

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Sommerlektyre: Dearie. The remarkable life of Julia Child – Bob Spitz

av Ann-Sofi S. Emilsen

Det var mange europeere som først hørte om Julia Child da Meryl Streep portretterte henne i filmen «Julie & Julia» i 2009. For amerikanere flest, derimot, er hun en levende legende. Uten Julia hadde verken Ingrid Espelid, Jamie Oliver eller Martha Stewart eksistert, for det var Child som første gang gjorde noe så outrert som å lage en omelett – på direktesendt TV!

I «Dearie» tar Bob Spitz med leseren på en kronologisk reise gjennom livet til Julia. Hun vokste opp som Julia McWilliams med to søsken i en velstående, republikansk familie i California på begynnelsen av 1900-tallet. Som jente markerte hun seg tidlig – hun var utadvendt, rebelsk, full av leken djevelskap og alltid midtpunktet. Og de fysiske attributtene hun 40 år senere skulle gjøre til et varemerke på TV, var tidlig på plass: den boblende, høyfrekvente stemmen og ikke minst høyden. Som voksen var Julia nesten 1,95 meter, og allerede i tenårene strakk hun seg et hode eller to over andre på samme alder.

Etter å ha virret retningsløst gjennom studieårene uten særlig mål og mening, flyttet hun til New York hvor hun i en periode jobbet som tekstforfatter – men det var ikke nok til å roe ned den rastløse ungjenta. Under andre verdenskrig meldte hun seg derfor til tjeneste for OSS, Office for Strategic Services, og steg kjapt i gradene som researcher. Så i 1944 ble hun utstasjonert på Sri Lanka, og det ble et opphold som skulle vise seg å forandre livet hennes på mer enn én måte. Aller viktigst var møtet med den sofistikerte og intellektuelle Paul Child.

Ikke bare ble Paul mannen hun skulle dele resten av livet med; det var han som fikk Julia interessert i mat. Etter to år som mann og kone, flyttet de i 1948 til Paris hvor Pauls oppgave var å fremme amerikansk kultur på vegne av myndighetene. Og det er her «Dearie» er på sitt beste, når Spitz beskriver de mange dekadente restaurantene paret besøkte og hvordan Julia sakte og virkelig får øynene (og smaksløkene) opp for det franske kjøkken. Man kan se det for seg; Paris på 50-tallet!

Og Julia, med sin barnslige iver, høylytte latter og utømmelige nysgjerrighet, sugde inn Paris for alt det var verdt. Hun begynte å ta kokketimer ved legendariske Le Cordon Bleu, hun ble en gjenganger på matmarkedene i den franske hovedstaden og hun tilbragte dager og uker hjemme på kjøkkenet – i full krig med ingredienser og redskaper for å lage den perfekte omeletten eller den perfekte bernaisesausen. Gjennom en matlagingsklubb møtte hun Louisette og Simone, og sammen utviklet de et nært forhold gjennom sin felles lidenskap for det franske kjøkken. Trioen lærte også amerikanere alt om fransk mat med bibelen «Mastering the art of French cooking»; ei kokebok som kom ut i 1961 og nesten tok 10 år å få ferdigstilt.

Det var ikke få ganger under det tidkrevende arbeidet med kokeboka at Julia sa til seg selv «aldri mer», men hun skulle fortsette matmisjoneringen sin i de neste 35 årene. Julia og Paul bodde i perioder både i Marseille, Tyskland og Norge (ikke overraskende ble hun aldri særlig glad i verken norsk eller tysk mat), og hvorenn de endte opp, fulgte de mest avanserte kokekar og redskaper med på flyttelasset. Kokkeleringen ble mer enn en fulltidsjobb for Julia; det ble en livsstil som opptok bokstavelig talt hver eneste våkne time av døgnet. Og etter TV-debuten i 1962 – hvor hun lagde en omelett (i svart-hvitt) på direkten – ble livet hennes snudd på hodet atter en gang.

Man trenger ikke engang å være middels interessert i mat for å kose seg med «Dearie». Selv om Bob Spitz helt åpenlyst var mer enn betatt av personen han skriver om, gjør han en veldig god jobb med å beskrive Julia Childs liv ikke bare bak grytene, men hele veien fra barndommen, gjennom voksenlivet og frem til hun døde som 91-åring i 2004. Child var ikke bare en reser til å lage mat; hun var så utrolig mye mer. Hun var et ikon som åpent og høylytt kjempet for abort (i en tid hvor det var mer enn kontroversielt), hun nektet i alle år å la seg kjøpe og utnytte av matprodusenter (men passet heller på å kritisere dem – ved navn – på direktesendt TV) og hun kjempet for å lære amerikanere at mat er mer enn det som kommer ferdig vakumpakket eller ligger i frysedisken. Hun ga blanke i konvensjoner, alt det som var opplest og vedtatt, og fulgte konsekvent sin egen vilje. Javisst var hun også ei sta og bortskjemt rikmannsdatter som nektet å ta nei for et nei, men så brøytet hun også vei for alle andre TV-kokker og kokebøker som fulgte i etterkant. Og ikke minst vekket hun «vanlige» folks interesse for mat og matlaging. Sånne liv blir det gode biografier av!

Knopf

Utgitt i 2012

557 sider

ISBN:  978-0307-4734-17

julia child

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Alt må vike for natten – Delphine de Vigan

av Ann-Sofi S. Emilsen

Familie. Et lite ord, men allikevel så stort, altoppslukende og betydningsfullt. Hvem er jeg? Hva og hvem er jeg et resultat av? Hvor mye er arv, og hvor mye er miljø? Og viderefører familier sine tradisjoner og levesett til neste generasjon? Delphine de Vigan stiller seg selv mange spørsmål i etterkant av morens selvmord. Resultatet er en dyptgående søken i familiens mørke historie i «Alt må vike for natten».

Den franske forfatteren Delphine de Vigans tredje roman åpner og avslutter med den samme scenen, at hun i voksen alder finner sin mor død i sin egen seng, med blå og blodige pulsårer. Der har hun ligget i fem dager; i hårfestet er det flekker av mugg. Opplevelsen er så sterk, så fordømt vond at hun begynner å lete etter svar. Svar på de mange spørsmålene som barndom og oppveksten rundt moren, besteforeldrene, tantene og onklene har presset frem. I jakten på en form for sannhet, stikker hun kniven rett inn i det blødende hjertet av en storfamilie som fra utsiden er sprudlende, høylytt, småsprø og ukonvensjonell, men som på innsiden er full av gørr.

Hun går først tilbake til moren Luciles barndom, og pusler sammen et bilde av oppveksten hennes i en familie på ni barn satt til verden av det uortodokse foreldreparet Georges og Liane. De bor i Paris fra 1940-årene, i et hus som alltid er fullt av lyd og leven. Disse skildringene er ofte rent vakre; så fulle av farger, følelser og liv. Den etter hvert så store søskenflokken består av sterke individer som alle prøver å finne sin plass, enten ved middagsbordet eller innenfor synsfeltet til faren Georges. Lucile er det vakre barnet som jobber som fotomodell, og får beundrende blikk og foreldrehjerter til å smelte. Hjemme er hun innesluttet, sur og med et stort behov for å være alene. Lucile finner ikke plassen sin i den utadvendte, sosiale storfamilien, og viser tidlig tendenser til det som senere utvikler seg til dype, psykotiske problemer.

de Vigan gjør et fortellerteknisk lurt og interessant grep når hun stopper opp innimellom for å kommentere sin egen rolle, sine metoder, tanker og valgte fremgangsmåter. Hun reflekterer over sin egen tilnærming til både kilder og teksten hun jobber frem, og stiller hele tiden spørsmål ved om hun har valgt den beste løsningen. Som forfatter som skal forsøke å gjenskape morens oppvekst, sitter hun på enorme mengder materiale; både i form av skrevne brev og tekster fra den avdøde moren, men også fotografier, film- og lydopptak av tantene, onklene og besteforeldrene. I tillegg er mange av Luciles søsken fortsatt i live, og lar seg intervjue en rekke ganger.

Det har dukket opp flere selvbiografiske romaner i europeisk samtidslitteratur de siste årene, og mange av dem har fått mye oppmerksomhet og skapt kontroverser. Svenske Felicia Feldts oppgjør med moren Anna Wahlgren i «Felicia försvann» og Karl Ove Knausgårds personlige kamp spredt over seks bind er noen av dem. De gjør ikke noe radikalt nytt, men i stedet noe dypt menneskelig: de forsøker å forstå seg selv, sitt opphav og hvorfor ting ble som de ble. Det er høyst personlig og utleverende ransaking av det som står oss aller nærmest, nemlig oss selv, våre foreldre, vår nærmeste familie. Og det er derfor det gjør så vondtgodt å lese disse bøkene, for det gir gjenklang til tross for at man aldri har hatt en alkoholisert far eller en mor som slår. «Alt må vike for natten» er som et skingrende rop i en nattsvart furuskog, som et rødt, gapende sår som aldri helt vil slutte å blø. Delphine de Vigan har kanskje skrevet av seg noen demoner i prosessen, men som alle oss andre kommer hun aldri til å finne en plasterlapp som er stor nok til å stoppe blødningen.

CappelenDamm

ISBN: 978-82-02-37901-0

Oversatt fra fransk av Agnete Øye

Utgitt første gang i 2011

Norsk utgave: 2012

320 sider

Merket med , , , , , , , , , , , , ,