Tag Archives: 2012

Før du døde – Camilla Grebe og Åsa Traff

av Lene Sulusnes

Camilla Grebe og Åsa Traffs «Før du døde» er den tredje krimromanen om psykologen Siri Bergman. Denne gang møter vi henne i det hun har etablert seg på nytt med mann og barn etter at hun mistet sin tidligere samboer, Stefan. Han begikk selvmord fem år tidligere, og Siri har gjort det som er helt nødvendig etter en slik opplevelse; hun har klart å gå videre. Med Markus og sønnen deres Erik, er hun fornøyd med sitt nye liv. Hun har venner og en jobb hun trives i.

Men allikevel plages hun av at hun aldri har fått svar på hvorfor Stefan tok sitt eget liv. Først ble dødsfallet antatt å være en dykkerulykke, men etter hvert kom det frem at dette ikke var tilfelle. Men hvorfor, fikk verken Siri eller familien aldri svar på. Når Siri en dag går gjennom Stefans gamle saker fra ungdomstiden, finner hun noen notater i tillegg til ett bilde av ei ung jente hun aldri har sett. Dette vekker nysgjerrigheten og igjen trangen til å finne svar. Siri begynner å lete, og finner ut at en gammel skolekamerat av Stefan ble drept bare noen måneder før han selv døde. Drapet er en stor gåte, og drapsmannen ble aldri tatt. Og attpåtil er det en kamerat hun aldri har hørt om. Hun oppsøker Stefans mor som forteller at sønnen, den avdøde skolekameraten og to andre venner stod hverandre svært nær i tiden på videregående. De fire skolekameratene holdt sammen i tykt og tynt, helt til de begynte å studere på hver sin kant.

Siri stiller seg uforstående til dette, for Stefan har aldri fortalt om verken vennene eller drapet på kameraten. Hvorfor ikke? Hun aner en forbindelse mellom de to dødsfallene, og trass i motstand fra Markus og vennene, etterforsker hun saken nærmere på egen hånd. Hun kontakter de to gjenlevende i kameratgjengen, og får i tillegg prate med ett vitne som var i parken den kvelden kameraten til Stefan ble drept. Det gir henne ikke mange svar, men allikevel fører det henne videre i letingen. Hun føler seg mer og mer fanget i fortiden. Nåtiden og fremtiden blir fjernere og fjernere uten at det er det hun ønsker. Og etter hvert som hun graver i fortiden til den avdøde kjæresten, virker det som om han slettes ikke var den hun trodde. Er det mulig å leve sammen med en person uten å kjenne denne ordentlig?

De to forfatterne, som er søstre, har med «Før du døde» skrevet en god krimbok. Avsløringen gjemmes til siste slutt, og det gjør de ved å blant annet å ta leseren med tilbake til Stefans skoletid med guttegjengen på 1980-tallet, samtidig som vi følger Siri på jakt etter svar. Dette gjør at vi som lesere får innblikk i hemmelighetene litt før Siri, samtidig som de ikke avslører alt. Personskildringene er gode, og man blir godt kjent med karakterene. Er det ikke en kjensgjerning at psykologer har flere metoder for å hjelpe andre, men at de sannelig er vanskelig å bruke for å hjelpe en selv? Og sønnen til den rike og suksessfulle forretningsmannen er kanskje ikke så perfekt likevel?

”Før du døde” er en god krimhistorie uten gjenferd og spøkelser, men med desto flere skjeletter i skapet. Les den på stranda i sommer!

Gyldendal forlag

Utgitt i 2014

Oversatt fra svensk av Øyvind Reisegg

Originaltittel: Innan du dog, utgitt i 2012 

419 sider

ISBN: 978-82-05-42723-5

Foer-du-doede_productimage

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Sonjas siste vilje – Åsa Hellberg

av Lene Sulusnes

Tenk deg at du helt plutselig mister en av dine nærmeste venninner. Så kommer ett brev hvor hun forteller deg og resten av vennegjengen at hun ønsker at det holdes fest etter begravelsen. Motvillig oppfyller du ønsket, for det var jo hennes siste vilje….

Deretter blir du og de andre venninnene innkalt til møte hos advokaten hennes, som kan fortelle at deres kjære, avdøde venninne var mangemillionær. Og alle millionene kan bli deres hvis dere følger hennes godt gjennomtenkte plan, som innebærer oppsigelse av jobben og flytting utenlands!

Dette er opptakten til Åsa Hellbergs historie om venninnegjengen Rebecka, Maggan og Susanne. Alle godt voksne og sprelske damer i 50-åra. De var opprinnelig fire i gjengen, men den siste av dem, Sonja, dør plutselig av hjertesykdom. De tre gjenlevende er sjokkert over å ha mistet sin kjære venninne, men det som kommer etterpå, gir dem ett enda større sjokk. Jentene trodde ikke de hadde noen hemmeligheter for hverandre, men der tok de skammelig feil. Sonja har visst om sin hjertesykdom i mange år, men har valgt å leve livet mens hun kan og nytt hvert eneste øyeblikk som om det var hennes siste. I tillegg har hun i hemmelighet planlagt sin egen begravelse og, som om ikke det var nok, er hun veldig mye rikere enn noen kunne ha forestilt seg.

Sonja var kunstner, barnløs og singel, og la en snedig plan for formuen sin som hun ønsker at venninnene skal forvalte – men ikke helt uten gitte premisser som hun har valgt med omhu. Rebecka er karrierekvinnen i gjengen, kontrollfreak og nøyaktig. Hun var gift med Robert i mange i år, og trodde de hadde et lykkelig ekteskap helt til han, som lyn fra klar himmel, fortalte at han hadde truffet en annen og ville skilles. Selv etter syv år har hun ikke kommet over sviket. Sonjas plan for henne er å pusse opp en villa på Mallorca.

Maggan er den eneste i firerbanden som har fått barn. Hun fikk datteren Anneli i svært ung alder, og har oppdratt henne alene. Hun har aldri fortalt til noen hvem som er faren til hennes kjære datter. Maggans venninner har fulgt Anneli gjennom oppveksten, og ser på seg selv som tantene hennes. Nå har Anneli blitt voksen og selv fått barn, og Maggan er svært knyttet til den lille familien. Hun lever mye av sitt liv gjennom dem, og særlig fordi hun ikke kan jobbe i barnehagen lenger etter en trafikkulykke noen år tilbake. For Maggan har Sonja planlagt ett opphold i Paris hvor hun skal skrive bok.

Susanne er  flyvertinne og en mannfolkmagnet. Hun kan med sin skjønnhet og karisma få hvem hun vil når hun vil, noe hun så visst benytter seg av når hun måtte ønske. Men hun knytter seg ikke til noen, og forholdene forblir flyktige og kortvarige. Sonjas siste vilje for henne, er at hun flytter til London og åpner et hotell.

Til alle oppdragene følger det med hjelpere som skal være damenes faglige støttespillere. De er alle menn, og etter hvert kan det virke som om valget av dem ikke er så tilfeldig som det først så ut til. Har Sonja virkelig valgt dem kun for den faglige støtten, og hva er egentlig forbindelsen her? Det blir forviklinger, et vell av blandede følelser, humor, sex og romantikk underveis, men først og fremst handler historien om vennskap og samhold.

Skal du lese bare én bok i år, bør du velge Åsa Hellbergs ”Sonjas siste vilje»! Romanen er hjertevarm og morsom, med et budskap om at det overhodet ikke er for sent å forandre kursen i livet eller finne den store kjærligheten – selv om man har passert 50 år og er i overgangsalderen.

Gyldendal forlag

Utgitt i 2014

Oversatt fra svensk av Elisabeth Bjørnson

Original tittel: Sonjas sista vilja, utgitt i 2012

341 sider

ISBN: 978-82-05-45964-9

Sonjas-siste-vilje_productimage

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , ,

Sommerlektyre: Dearie. The remarkable life of Julia Child – Bob Spitz

av Ann-Sofi S. Emilsen

Det var mange europeere som først hørte om Julia Child da Meryl Streep portretterte henne i filmen «Julie & Julia» i 2009. For amerikanere flest, derimot, er hun en levende legende. Uten Julia hadde verken Ingrid Espelid, Jamie Oliver eller Martha Stewart eksistert, for det var Child som første gang gjorde noe så outrert som å lage en omelett – på direktesendt TV!

I «Dearie» tar Bob Spitz med leseren på en kronologisk reise gjennom livet til Julia. Hun vokste opp som Julia McWilliams med to søsken i en velstående, republikansk familie i California på begynnelsen av 1900-tallet. Som jente markerte hun seg tidlig – hun var utadvendt, rebelsk, full av leken djevelskap og alltid midtpunktet. Og de fysiske attributtene hun 40 år senere skulle gjøre til et varemerke på TV, var tidlig på plass: den boblende, høyfrekvente stemmen og ikke minst høyden. Som voksen var Julia nesten 1,95 meter, og allerede i tenårene strakk hun seg et hode eller to over andre på samme alder.

Etter å ha virret retningsløst gjennom studieårene uten særlig mål og mening, flyttet hun til New York hvor hun i en periode jobbet som tekstforfatter – men det var ikke nok til å roe ned den rastløse ungjenta. Under andre verdenskrig meldte hun seg derfor til tjeneste for OSS, Office for Strategic Services, og steg kjapt i gradene som researcher. Så i 1944 ble hun utstasjonert på Sri Lanka, og det ble et opphold som skulle vise seg å forandre livet hennes på mer enn én måte. Aller viktigst var møtet med den sofistikerte og intellektuelle Paul Child.

Ikke bare ble Paul mannen hun skulle dele resten av livet med; det var han som fikk Julia interessert i mat. Etter to år som mann og kone, flyttet de i 1948 til Paris hvor Pauls oppgave var å fremme amerikansk kultur på vegne av myndighetene. Og det er her «Dearie» er på sitt beste, når Spitz beskriver de mange dekadente restaurantene paret besøkte og hvordan Julia sakte og virkelig får øynene (og smaksløkene) opp for det franske kjøkken. Man kan se det for seg; Paris på 50-tallet!

Og Julia, med sin barnslige iver, høylytte latter og utømmelige nysgjerrighet, sugde inn Paris for alt det var verdt. Hun begynte å ta kokketimer ved legendariske Le Cordon Bleu, hun ble en gjenganger på matmarkedene i den franske hovedstaden og hun tilbragte dager og uker hjemme på kjøkkenet – i full krig med ingredienser og redskaper for å lage den perfekte omeletten eller den perfekte bernaisesausen. Gjennom en matlagingsklubb møtte hun Louisette og Simone, og sammen utviklet de et nært forhold gjennom sin felles lidenskap for det franske kjøkken. Trioen lærte også amerikanere alt om fransk mat med bibelen «Mastering the art of French cooking»; ei kokebok som kom ut i 1961 og nesten tok 10 år å få ferdigstilt.

Det var ikke få ganger under det tidkrevende arbeidet med kokeboka at Julia sa til seg selv «aldri mer», men hun skulle fortsette matmisjoneringen sin i de neste 35 årene. Julia og Paul bodde i perioder både i Marseille, Tyskland og Norge (ikke overraskende ble hun aldri særlig glad i verken norsk eller tysk mat), og hvorenn de endte opp, fulgte de mest avanserte kokekar og redskaper med på flyttelasset. Kokkeleringen ble mer enn en fulltidsjobb for Julia; det ble en livsstil som opptok bokstavelig talt hver eneste våkne time av døgnet. Og etter TV-debuten i 1962 – hvor hun lagde en omelett (i svart-hvitt) på direkten – ble livet hennes snudd på hodet atter en gang.

Man trenger ikke engang å være middels interessert i mat for å kose seg med «Dearie». Selv om Bob Spitz helt åpenlyst var mer enn betatt av personen han skriver om, gjør han en veldig god jobb med å beskrive Julia Childs liv ikke bare bak grytene, men hele veien fra barndommen, gjennom voksenlivet og frem til hun døde som 91-åring i 2004. Child var ikke bare en reser til å lage mat; hun var så utrolig mye mer. Hun var et ikon som åpent og høylytt kjempet for abort (i en tid hvor det var mer enn kontroversielt), hun nektet i alle år å la seg kjøpe og utnytte av matprodusenter (men passet heller på å kritisere dem – ved navn – på direktesendt TV) og hun kjempet for å lære amerikanere at mat er mer enn det som kommer ferdig vakumpakket eller ligger i frysedisken. Hun ga blanke i konvensjoner, alt det som var opplest og vedtatt, og fulgte konsekvent sin egen vilje. Javisst var hun også ei sta og bortskjemt rikmannsdatter som nektet å ta nei for et nei, men så brøytet hun også vei for alle andre TV-kokker og kokebøker som fulgte i etterkant. Og ikke minst vekket hun «vanlige» folks interesse for mat og matlaging. Sånne liv blir det gode biografier av!

Knopf

Utgitt i 2012

557 sider

ISBN:  978-0307-4734-17

julia child

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Så lenge det er stjerner på himmelen – Kristin Harmel

av Lene Sulusnes

Dette er boka som har alt, til og med fristende bakeoppskrifter!! Den forteller en familiehistorie gjennom flere generasjoner. Den inneholder hemmeligheter og løgner som har vært godt gjemt, men som til slutt tvinges frem i dagens lys. Og når de gjør det, får det uante konsekvenser for de involverte – men på mange måter positivt. Historien forteller om tre generasjoner kvinner: Rose, hennes datter Josephine og datterdatteren Hope.

Rose er født i Frankrike på 1920-tallet, og når hun får Alzheimer i sin alderdom, blir hun innhentet av en fortid hun ikke har fortalt noen om. På 1940-tallet under 2. verdenskrig kom hun til Amerika som flyktning, traff amerikaneren Ted og fødte kort tid etter datteren Josephine. Gjennom hele sitt voksne liv drev hun et bakeri som har gått i arv i familien, og som  nå drives av Hope. Hun er i midten av 30-årene, nyskilt og forsøker å etablere et nytt liv med datteren Annie.

En dag får Hope en liste med navn av bestemoren, som ber henne innstendig om å reise til Paris for å finne ut hva som hendte med dem. Navnene er helt ukjente for Hope. Hun tviler på hvorvidt det er bestemoren som snakker, eller om det er sykdommen som løper løpsk med den gamle damen. Men etter overtalelser fra tenåringsdatteren og med hjelp fra vennen Gavin, reiser hun til Paris. Der gjør hun overraskende oppdagelser og blir kjent med bestemorens fortid, som hun har hemmeligholdt hele livet. Oppdagelsene gjør også at Hope blir kjent med andre sider av seg selv, samt setter spørsmålstegn ved valgene hun har gjort i løpet av sitt 35-årige liv.

Dette er opptakten til en nydelig historie om kjærlighet og ærlighet, identitet og tilhørighet, samt behovet for å beskytte både seg selv og sine nærmeste for de valg man tar i livet. Samtidig minner boka om hvor viktig det er at verdenshistorien ikke blir glemt. Da siste side var lest, visste jeg at jeg vil huske denne historien svært lenge.

Cappelen Damm

Utgitt i 2013

Oversatt fra engelsk av Benedicta Windt-Val

Originaltittel: The Sweetness of Forgetting, utgitt 2012

381 sider

ISBN:978-82-02-38587-3 

8389b1205f951d54bcab0a129e8580a20d805b079955b6b44d2681f4
Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,

Sommerlektyre: Livet tilbake – Lori Lansens

av Lene Sulusnes

”Livet tilbake” er Lori Lansens tredje roman på norsk, og mitt andre møte med denne kanadiske forfatteren. Alle hennes utgivelser har fått gode kritikker, og etter å ha lest ”Reisen hjem”, som jeg synes var en god historie, ble appetitten på å lese mer vekket.

I ”Livet tilbake” tar Lansens hovedsakelig for seg temaet overvekt, og beskriver gjennom hovedpersonen Mary Gooch hva det gjør med henne. I tillegg handler romanen om hvor lett det er å bli passiv i eget liv, og at man ubevisst bare flyter med. Dette uavhengig av årsak, det være seg overvekt, personlige problemer, rusmisbruk, dårlige samlivsforhold eller rett og slett en stressende hverdag. I perioder i livet kjenner vel alle på den følelsen?

43 år gamle Mary Gooch har hele livet hatt et spesielt forhold til mat, og har lidd av overvekt siden hun var en liten jente. Vi kommer inn i hennes liv på et tidspunkt hvor hun har vært gift med Jimmy i 25 år. De giftet seg unge, men samlivet har i stor grad vært preget av Marys overvekt som har ført til sosial isolasjon med en hverdag som består av det å spise. Etter hvert som hun blir større, blir hun latere og spiser enda mer – og slik fortsetter det. Det blir en ond sirkel som er vanskelig å bryte. Dette i seg selv høres kjent ut, men her blir vi kjent med og kommer på innsiden av denne onde sirkelen. Lansens skildrer godt Marys tanker og følelser rundt dette på en god og troverdig måte.

Mary legger ufrivillig ut på en reise, både fysisk og mentalt, når Jimmy ikke kommer hjem fra jobb på sølvbryllupsdagen. Han etterlater en lapp som forteller at han trenger tid og har reist bort for å tenke, uten å fortelle hvor. Mary følger de få sporene hun har i letingen etter ektemannen, og ender opp hos svigermoren i California i håp om at han skal komme dit. På sin vei blir hun kjent med nye mennesker, og gjør seg erfaringer som gradvis endrer kursen i hennes liv. Hun får kontakt med svigermoren og hennes samboer på nytt, og får venner i den meksikanske arbeideren Jesus Garcia og i Ronni etter å ha sittet barnevakt for hennes tre gutter.

Historien om Marys liv som overvektig blir troverdig ved hjelp av gode beskrivelser og skildringer av hovedpersonens tanker og føleleser. Det er nettopp dette som er bærebjelken i romanen, og jeg velger å tro at det også er meningen med denne boka. Forøvrig blir handlingen litt tynn og den mangler høydepunkt, som jeg mener ei bok bør ha. I tillegg savner jeg intensitet og driv i historien, noe som absolutt var til stede i ”Reisen hjem” .

Juritzen forlag

Utgitt i 2012

401 sider

Oversatt av Jorunn Leite

Original språk: Engelsk

ISBN: 978-82-8205-215-3

Livet-tilbake

Merket med , , , , , , , , , ,

Not the Israel my parents promised me – Harvey Pekar & JT Waldman

av Ann-Sofi S. Emilsen

Harvey Pekar vokste opp i Ohio, USA på 40-tallet med foreldre som var selverklærte sionister, og ble tvunget til å gå på spesialskole for å lære hebraisk. Først som ung voksen, og gjennom sitt eget politiske engasjement, forstod han at verden var ganske annerledes enn foreldrenes fremstilling. Og særlig da kampen om Israel, konflikten mellom israelere og palestinere og jødenes historie.

Han måkte unna mye dritt som ryddet vei for tegneserier som medium, Harvey Pekar, og sammen med sluggeren Robert Crumb gjorde han etter hvert suksess med American splendor, en mangeårig selvbiografisk stripeserie om hverdagsliv i hjembyen Cleveland i Ohio. Han samarbeidet med en lang rekke prominente tegnere opp gjennom årene (Pekar tegner ikke selv, men skriver kun manus), før han fikk diagnosen prostatakreft tidlig på 90-tallet. Etter mange år med behandlinger, friskmeldinger og nye diagnoser, døde Pekar i 2010. Not the Israel my parents promised me er den siste tegneserieromanen på CV´en hans, et samarbeid med den amerikanske kunstneren og serieskaperen JT Waldman.

Hva vil det si å være jøde? Hvorfor er Israel så viktig for jødene? Og hvordan i heiteste kan ett folk kreve at de eier og har krav på et helt land bare fordi en gud en gang for mange hundre år siden har sagt at sånn er det? Pekar er forbannet, oppgitt og sjokkert i Not the Israel my parents promised me, og legger ikke lokk på noe av det. Han kaster seg med hodet først inn i en debatt som har pågått siden han var barn, og som aldri (?) ser ut til å få en løsning alle parter kan leve med. Der hvor mange av oss andre synser og mener ting basert på løs kunnskap hentet fra avisenes overskrifter, går Pekar metodisk og nøye til verks. Han har en enorm kunnskap om jødenes historie, og et dypt og bredt stetoskop som går ned og inn i kjernen til konflikten og kampen om Israel.

Illustrert med Waldmans fantastiske kunstverk av noen tegninger, veksler boka mellom Pekars oppvekst og historiske, faktabaserte skisser av jødenes historie. Det begynner med guds løfte til Abraham om at han og hans folk skal arve Kanaan, det som i dag utgjør Israel, Palestina, Libanon og deler av Syria. Og det begynner med lille Harvey som på kjøkkenet hjemme i Ohio stadig hører mamma si at det jødiske folkeslag aldri vil kunne leve i sikkerhet før de får sitt eget land. Leseren får tre parallelle handlingsforløp; jødenes historie, Harveys oppvekst og i tillegg følger vi dagens Harvey (anno 2010) som sammen med Waldman reiser rundt på jakt etter kilder til nettopp den boka man holder i hånden. De snakker seg i mellom og direkte til leseren, noe som gir boka en nær og personlig vinkling.

Deler av det historiske innholdet kunne fort blitt vanskelig og tørt å følge med på, men på grunn av Waldmans mange originale, kunstneriske krumspring, blir Not the Israel my parents promised me visuelt veldig vakker. Han veksler hele tiden på lengden, utformingen og størrelsen på panelene, og formidler Pekars sinne og frustrasjon på en herlig måte. Waldman er dyktig på å skape både brudd og luft på mange av sidene, noe som er viktig siden Pekar har mye på hjertet = mye tekst. Man tar seg i å tenke at det er veldig synd at hovedpersonen ikke lever lenger, for boka er et krasst, friskt og modig innspill i en debatt som på mange måter går på repetetiv tomgang.

Hill and Wang

ISBN: 978-0-8090-9482-0

172 sider

Utgivelsesår: 2012

Not the Israel my parents promised me - Pekar

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Syngja – Lars Amund Vaage

av Ann-Sofi S. Emilsen

Å reflektere over sitt eget liv som et forsøk på å forstå, som et forsøk på å få innsikt i og overblikk over egne valg og påvirkninger, er en nødvendighet for de fleste av oss. Behovet melder seg kanskje sterkest når man har kommet midtveis i livet. Det er tid for å gjøre opp midtveis i livet-regnskapet, det er tid for introspeksjon og ransakelse. Lars Amund Vaage er 60 år, og skriver til sin voksne, autistiske datter i «Syngja». Like mye som en frustrasjons- og kjærlighetserklæring til et uvanlig og høyt elsket barn, er teksten et ærlig og veldig menneskelig forsøk på å forstå seg selv.

Å gi liv til et funksjonshemmet barn er fortsatt problematisk og belagt med en rekke tabuer. Utfordringene kommer haglende fra alle sider; familie, venner, det offentlige, medisinsk personell og institusjoner. Hvem skal bestemme hva som er best for barnet ditt? Hvem vet best? Du, som forelder, eller kvinner og menn i hvite frakker som har studert medisin, pedagogikk og psykologi? I «Syngja» setter Lars Amund Vaage ord på hvordan det har vært å gi liv til og å oppdra og leve med en sterkt funksjonshemmet datter. Med en skjønnlitterær forfatters blikk, blir det mer enn en dokumentarisk skildring av hverdagsliv, behandlinger og innsiden av institusjoner, men det er alikevel en ærlig og til tider nådeløs skildring han gir.

Dattera, som bare kalles «G», er født autist og kan ikke snakke. Hun kan heller ikke lese, og vil mest sannsynlig aldri kunne lese det faren skriver om henne. Gjør det boka til et overgrep? Til en utlevering? Gjør han sin egen datter til latter i offentlighetens øyne? Spørsmålene er mange, og Vaage reflekterer over og stiller seg selv dem alle underveis i skriveprosessen. I et sobert, enkelt språk forteller han om glede, håp og kjærlighet, men også skuffelse, tvil og sinne. De øyeblikkene hvor G ser ut til å kommunisere, hvor hun virker å være funksjonsfrisk og tydelig, slår veksel på venner som slutter å ringe, natt etter natt uten søvn og det å nesten grue seg til å høre datteren hver dag komme hjem. Nå må jeg slippe alt i hendene, for G er hjemme.

Rekkehusleligheten den lille familien bor i, fungerer som et lysende symbol på alt som er galt. Den alt for dyre leiligheten med de alt for store rommene og med det totale fravær av følelsen av et hjem, blir symptomatisk for en familie som slutter å leve mens den bare fortsetter å eksistere. Vaage er allikevel lite interessert i og ytterst forsiktig med å plassere skyld; i stedet er han forståelsesfull og kjærlig mot Gs mor selv når de skiller lag, etter langvarig utroskap fra begges side. «Syngja» hopper uanstrengt frem og tilbake i tid, og får en ekstra litterær dimensjon når Vaage skildrer hverdagsliv og en vanskelig unge som nekter å slutte å løpe rundt med sprang tilbake i tid til sitt eget, ungdommelige overmot og lengselen etter ei varm kvinnefavn.

«Syngja» er 232 sider nydelig fortellerkunst. Hvorfor dikte opp imaginære univers når man har Livet, i all sin prakt og herlighet, i all sin skrekk og gru? I all sin hverdagslighet og gråhet, men også i all dets hjertebankende ekthet og sprakende fargeskala? Knausgård kjempet seg gjennom hundrevis av sider for å tvinge gjennom at litteratur også skal kunne romme bleieskift og trilleturer, og Vaage gjør det samme. Det er det lille, ynkelige mennesket i oss alle som beskrives, det som er fullt av tvil, håp og lengsel og som aldri helt vet om han har gjort det han burde her i livet. Han vil så gjerne gjøre godt, men er aldri helt sikker på i hvor stor grad han lykkes. Det er noe dypt menneskelig over det, og nettopp det at vi alle kan kjenne oss igjen, skaper den store resonnanskassen som bare den aller beste litteraturen klarer å skape.

Forlaget Oktober

ISBN: 978-82-495-0577-7

Utgivelsesår: 2012

232 sider

Syngja - Vaage

Merket med , , , , , , , , , , , ,