Tag Archives: CappelenDamm

Evighetens folk kjenner ingen frykt – Shani Boianjiu

av Lene Sulusnes

Dette er en bok om tre israelske jenter og deres opplevelser i militæret. Ikke visste jeg at israelske jenter blir innkalt til verneplikt i militæret, men så er det også mye jeg ikke vet om Israel og landets langvarige konflikt med Palestina. Et interessant tema som jeg hadde forhåpninger om at debutanten Boianjiu skulle lære meg litt mer om gjennom denne romanen som har høstet gode kritikker.

Vi blir introdusert for venninnene Yael, Avishag og Lea. Trekløveret vokser opp sammen og er som tenåringsjenter flest, de er mer opptatt av gutter og sladder enn skolearbeid og lekser. Når venninnegjengen blir innkalt til militærtjeneste, blir de tre jentene adskilt for å tjenestegjøre ved hver sin post.

Deretter følger flere historier om det de opplever, blant annet Leas møte med den palestinske arbeideren Fadi som daglig passerer kontrollposten hun er stasjonert på. Avishag blir vitne til at en sudanesisk flyktning blir sittende fast i piggtrådgjerdet på grensen mellom Egypt og Israel, og den tredje jenta Yael har ansvar for opplæring av skyttere. I tillegg får leseren et innblikk i hvordan dette miljøet er, og i jentenes dagligliv.

Dessverre klarer ikke forfatteren å holde på interessen og nysgjerrigheten min, og til tross for at jeg virkelig ønsker at de viktige historiene skal fenge meg, gjør de ikke det. Man får problemer med å holde historiene og menneskene i dem fra hverandre, da de ofte blir fortalt om hverandre, og man tar seg i å også savne mer om jentenes følelser, og deres egne meninger om det de opplever.

Jeg sitter med en følelse av det ramses opp en rekke historier fra tre forskjellige jenter i det israelske militæret, uten at det blir noe dybde eller personlige skildringer av historiene. Det er mulig at det er bevisst fra Boianjiu, eller at jeg ikke hadde de ”rette lesebrillene” på da jeg leste boka, men dessverre høster ikke denne romanen superlativer fra meg. Teksten strekker seg over 298 sider, men jeg ga opp etter å ha kommet til 157.

Cappelen Damm

Utgitt i 2013

Oversatt fra engelsk av Johanne Fronth-Nygren

Originaltittel: The People of Forever Are Not Afraid, utgitt i 2012

298 sider

ISBN:978-82-02-38250-6

Shani Boianjiu

Merket med , , , , , , , , , , , ,

I’m your man: Leonard Cohens liv – Sylvie Simmons

av Ann-Sofi S. Emilsen

I et språk like dannet og vekledd som personen hun biograferer, har den britiske musikkjournalisten Sylvie Simmons gått løs på livshistorien til populærkulturens kanskje største gentleman; Leonard Cohen. Mannen som fyller 80 neste år, har levd et liv fullt av kontraster og motsetninger, fullt av musikk, poesi, kvinnfolk og reising men også narkotikamisbruk, depresjoner og meditasjon. I «I’m your man» blir man godt kjent med mange av den kanadiske kunstnerens sider.

Født inn i en velstående og tradisjonsrik familie i Montreal på starten av 1930-tallet, var det nok ingen som innbilte seg at lille Leonard skulle bli en av århundrets største visesangere og poeter. Selv som barn og ungdom var han høflig, dannet og velkledd, og den merkelappen har blitt hengende ved ham til dags dato. Det er ikke overraskende at mange av kildene til Simmons forteller om en Cohen som alltid så ut som en outsider. Han skilte seg ut i de fleste miljøene han oppsøkte, enten det var på universitetet, på barene i Montreal, blant Beat-poetene eller hengende rundt Warhols The Factory i New York. Der Cohen på utsiden så ut som en universitetsprofessor, gjemte han en intellektuell rebell under dresskjorta som fikk komme til uttrykk i diktene og etter hvert romanene og låttekstene hans.

Det var ikke gitt at Leonard Cohen skulle bli mest kjent som musiker og visesanger, for det var lidenskapen for poesi og litteratur som først gjorde ham kjent, om ikke akkurat bejublet av kritikerne. Simmons tar leseren med på en detaljrik og lang reise fra Cohens barne- og studieår i Montreal, via kunstnerspireårene i New York og London til livet med norske Marianne Ihlen på den greske øya Hydra og årene med Suzanne i ei hytte i Tennessee.

Den ene røverhistorien biter den neste i halen, og det er særlig årene i New York og Cohens tid på legendariske Chelsea Hotel som er karamellen her. Hvor ellers kan man lese om møter med Janis Joplin i heisen, om Nico som serverer ørefiker og om Patti (Smith) og Robert (Mapplethorpe) som vakler rundt i gangene som underernærte fjærkre? For ikke å glemme Cohens møter med Jimi Hendrix, Bob Dylan, David Crosby og forhold til Joni «Beethoven» Mitchell. Er man ørlite grann over gjennomsnittet interessert i musikk og populærkultur, er disse kapitlene alene verdt de nesten 600 sidene. Fantastisk lesning!

Interessant er det også å få et innblikk i alle motsetningene som rev og nesten slet i stykker Cohen. Der poesien og litteraturen dro ham i én retning, hadde han vanskelig for å se seg selv som en utøvende musiker på en scene. Der de mange vakre kvinnene og musene han hadde et forhold til ga ham kjærlighet, klarte han allikevel ikke å slå seg til ro med noen av dem. Der han på utsiden var en sindig, underfundig intellektuell kjent for sin lune humor og klokskap, var han på innsiden et skjelvende bjørkeløv plaget av depresjoner og paranoia som han forsøkte dempe med alskens kjemikalier.

Skal man gå Sylvie Simmons litt etter sømmene som biograf, blander hun rollene som deltaker og observatør. I passasjer hvor hun hviler på førstehåndskilder, kan hun plutselig bryte gjennom teksten med en personlig kommentar eller ytring som at «Leonard har alltid vært kjent som en elsker, og ikke en fighter«. Det er ingen tvil om at Simmons selv beundrer Cohen, og kanskje litt for mye, i den forstand at hun ikke opererer med nok avstand til personen hun skal skildre. Det er kanskje vanskelig å oppdrive noen som har mindre gode ting å si om Leonard Cohen, men man mistenker at Simmons ikke engang har forsøkt. Skal man tro «I’m your man», elsker alle Leonard Cohen. Hovedpersonen selv vil nok rødme kledelig opp i det sølvgrå hårfestet av en slik påstand, men så lever han også opp til ryktet sitt som en evig, ekte gentleman.

Cappelen Damm

Utgitt i 2013

Oversatt fra engelsk av Håvard Rem

Original utgave utgitt i 2012

588 sider

ISBN: 978-82-02-41040-7

Sylvie Simmons

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , ,

Sommerlektyre: mord.net – Dan Buthler og Dag Øhrlund

av Lene Sulusnes

«mord.net» er mitt første bekjentskap med de svenske forfatterne Dan Buthler og Dag Øhrlund, til tross for at dette bare er én av flere krimromaner med etterforsker Jacob Colt i handlingen. Men etter at siste side er lest, er jeg fristet til å lese mer. Dette er en historie som omhandler mord, internett, narkotikahandel, trafficking og prostitusjon. Buthler og Øhland forteller en historie om tilsynelatende tilfeldige drap i flere forskjellige land som politiet ikke klarer å oppklare.

Tilfeldigheter fører til et internasjonalt samarbeid, uten at etterforskerne vet rekkevidden av resultatet. Det hele starter i Sverige, nærmere bestemt i Stockholm hvor Linda Norgren blir skutt da hun skal stenge nærbutikken hun jobber i. Linda har et forhold til en gift og velstående mann, men bortsett fra dette virker drapet helt tilfeldig. Dette inntrykket forsterkes når man i neste avsnitt stifter bekjentskap med morderen, som blir beskrevet som en helt vanlig familiefar fra Hamburg uten noen som helst relasjon til offeret. Spørsmålet hvilken syk person er dette? dukker raskt opp. Etterforsker Jacob Colt blir satt på saken, men står helt uten spor. Jacob Colt er, i motsetning til mange andre politibetjenter i krimlitteraturens verden, en helt vanlig mann med politi som yrke. Han er verken alkoholisert, ensom eller bitter men derimot gift med to voksne barn, og både sosial, godt likt og flink i jobben.

I Russland blir vi kjent med psykopaten Nikolaj Sjentsin. En ung og fremadstormende ”mafiaboss” som ikke skyr noen midler for å få det han vil; penger og makt. Bak sin fars rygg er han i ferd med å utvikle familiegeskjeften med internettvirksomhet. Han ansetter unge og dyktige IT-studenter som han betaler godt for å hacke seg inn på vestlige bedrifters datasystemer, for deretter å presse dem for penger. I den forbindelse blir vi introdusert for Hector Venderaz, FBI-agent i avdelingen for internett-kriminalitet og ekspert på området.

Colt og Venderaz kjenner hverandre fra tidligere, og når de begge deltar på en konferanse om internasjonal kriminalitet i London, treffer de også igjen flere kolleger fra andre land: visepolitimesteren i St. Petersburg, politibetjent Silvio Bondi fra Milano og politioverbetjent Angela van der Wijk fra Amsterdam. De forteller alle om liknende drap som det som ble begått på Linda Norgren i Sverige, og dette blir opptakten til et politisamarbeid på tvers av landegrenser og kontinenter. Deretter følger flere beskrivelser av offer og drapsmenn, som forfatterne på imponerende vis klarer å gjennomføre uten at leseren mister tråden.

Leseren blir kjent med både ofrene og morderne. I starten kan man få en følelse av at det er for mange personer å bli kjent med, men det er nettopp dette som danner sammenhengen for historien som utspiller seg i boken. Historien er som beskrevet over godt oppbygd. Forfatterne har få sider å beskrive personene på siden de blir mange, men ved hjelp av gode skildringer klarer de det fint  og man rekker faktisk å bli godt kjent med alle sammen. ”mord.net” er en spennende bok fra begynnelse til slutt, og jeg sitter igjen med en skremmende følelse av at handlingen kanskje ikke er langt unna virkeligheten.

Cappelen Damm

Utgitt i 2008

Oversatt av Kirsti Vogt

Originalspråk: svensk

461 sider

ISBN: 978-82-02-29825-8

mord.net
Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Alt må vike for natten – Delphine de Vigan

av Ann-Sofi S. Emilsen

Familie. Et lite ord, men allikevel så stort, altoppslukende og betydningsfullt. Hvem er jeg? Hva og hvem er jeg et resultat av? Hvor mye er arv, og hvor mye er miljø? Og viderefører familier sine tradisjoner og levesett til neste generasjon? Delphine de Vigan stiller seg selv mange spørsmål i etterkant av morens selvmord. Resultatet er en dyptgående søken i familiens mørke historie i «Alt må vike for natten».

Den franske forfatteren Delphine de Vigans tredje roman åpner og avslutter med den samme scenen, at hun i voksen alder finner sin mor død i sin egen seng, med blå og blodige pulsårer. Der har hun ligget i fem dager; i hårfestet er det flekker av mugg. Opplevelsen er så sterk, så fordømt vond at hun begynner å lete etter svar. Svar på de mange spørsmålene som barndom og oppveksten rundt moren, besteforeldrene, tantene og onklene har presset frem. I jakten på en form for sannhet, stikker hun kniven rett inn i det blødende hjertet av en storfamilie som fra utsiden er sprudlende, høylytt, småsprø og ukonvensjonell, men som på innsiden er full av gørr.

Hun går først tilbake til moren Luciles barndom, og pusler sammen et bilde av oppveksten hennes i en familie på ni barn satt til verden av det uortodokse foreldreparet Georges og Liane. De bor i Paris fra 1940-årene, i et hus som alltid er fullt av lyd og leven. Disse skildringene er ofte rent vakre; så fulle av farger, følelser og liv. Den etter hvert så store søskenflokken består av sterke individer som alle prøver å finne sin plass, enten ved middagsbordet eller innenfor synsfeltet til faren Georges. Lucile er det vakre barnet som jobber som fotomodell, og får beundrende blikk og foreldrehjerter til å smelte. Hjemme er hun innesluttet, sur og med et stort behov for å være alene. Lucile finner ikke plassen sin i den utadvendte, sosiale storfamilien, og viser tidlig tendenser til det som senere utvikler seg til dype, psykotiske problemer.

de Vigan gjør et fortellerteknisk lurt og interessant grep når hun stopper opp innimellom for å kommentere sin egen rolle, sine metoder, tanker og valgte fremgangsmåter. Hun reflekterer over sin egen tilnærming til både kilder og teksten hun jobber frem, og stiller hele tiden spørsmål ved om hun har valgt den beste løsningen. Som forfatter som skal forsøke å gjenskape morens oppvekst, sitter hun på enorme mengder materiale; både i form av skrevne brev og tekster fra den avdøde moren, men også fotografier, film- og lydopptak av tantene, onklene og besteforeldrene. I tillegg er mange av Luciles søsken fortsatt i live, og lar seg intervjue en rekke ganger.

Det har dukket opp flere selvbiografiske romaner i europeisk samtidslitteratur de siste årene, og mange av dem har fått mye oppmerksomhet og skapt kontroverser. Svenske Felicia Feldts oppgjør med moren Anna Wahlgren i «Felicia försvann» og Karl Ove Knausgårds personlige kamp spredt over seks bind er noen av dem. De gjør ikke noe radikalt nytt, men i stedet noe dypt menneskelig: de forsøker å forstå seg selv, sitt opphav og hvorfor ting ble som de ble. Det er høyst personlig og utleverende ransaking av det som står oss aller nærmest, nemlig oss selv, våre foreldre, vår nærmeste familie. Og det er derfor det gjør så vondtgodt å lese disse bøkene, for det gir gjenklang til tross for at man aldri har hatt en alkoholisert far eller en mor som slår. «Alt må vike for natten» er som et skingrende rop i en nattsvart furuskog, som et rødt, gapende sår som aldri helt vil slutte å blø. Delphine de Vigan har kanskje skrevet av seg noen demoner i prosessen, men som alle oss andre kommer hun aldri til å finne en plasterlapp som er stor nok til å stoppe blødningen.

CappelenDamm

ISBN: 978-82-02-37901-0

Oversatt fra fransk av Agnete Øye

Utgitt første gang i 2011

Norsk utgave: 2012

320 sider

Merket med , , , , , , , , , , , , ,

Så banker det plutselig på – Etgar Keret

av Ann-Sofi S. Emilsen

I mer enn 10 år har Etgar Keret vært Den Moderne, Uredde Stemmen fra Israel som sterkest har nådd gjennom til Europa med sine saftige, satiriske og kritiske noveller . Hans siste samling «Så banker det plutselig på» bærer dog preg av rutine og repetetiv tematikk, og hinter om at det kanskje er på tide for Keret å abdisere og slippe til noen andre.

Et skjevt blikk på de mange paradoksene man opplever ved å vokse opp og leve i det israelske samfunnet, har hele veien vært Kerets styrke. Han har gjort det med mye humor og stor varme, men med like store mengder ironi og sarkasme. Han har vært en uredd og uvant stemme fra et av verdenshistoriens største politiske vepsebol, og blitt tatt i mot med varme favntak nettopp av den grunn. Den litterære verden er på konstant jakt etter «nye stemmer» som tett på hverdagen kan skildre, fra innsiden, hvordan det er å vokse opp i vårt komplekse, globaliserte samfunn anno 2000-tallet – enten det er på Haiti, i Beirut eller Damaskus. Vi ønsker å komme nærme, nærmere, nærmest; vi utenforstående vil vite hvordan det er å føle konfliktene på kroppen, i dagliglivet. Vi vil så gjerne prøve å forstå, vil så gjerne vite hvordan det føles å måtte klatre over piggtrådgjerder og snike seg unna blikket til kontrollpostvakter med maskingeværer for å komme seg til butikken for å kjøpe melk og brød. Etgar Keret har spilt en viktig rolle for Israel i så måte, helt siden «Bussjåføren som ville være Gud» kom i 2004.

Hans siste samling «Så banker det plutselig på» består av hele 38 noveller, noe som i seg selv er 10 for mange. Den politiske symbolikken hviler tungt over «Lyveland», og mange av tekstene foregår (som vanlig, tar man seg i å si) i drømmenes verden, eller har bisarre, surrealistiske overtoner. Som i «Glidelåsen», hvor en kvinne finner en glidelås i munnen på sin sovende kjæreste Tsiki, drar i den og avdekker en annen mann inni, en tysk sanger ved navn Jurgen fra Düsseldorf. Hun «bretter sammen innpakningen» av Tsiki, og begynner et nytt, men vanskelig liv med Jurgen. Det kunne sikkert vært hylende morsomt, men Keret klarer ikke å engasjere med sine korte, smått aggressive setninger og lett eplekjekke holdning.

Persongalleriet er også velkjent, om man har lest noen av Kerets tidligere noveller; det er fordrukne russere, hissige tyrkere, utro israelske menn og vakre, temperamentsfulle kvinner. Sauset sammen blir de et forutsigbart, skrikende bilde av en kultur hvor man lever hverdagen mellom falafelbodene og glassene med myntete med stor lidenskap; høyttalende, gestikulerende og evig påståelige og standhaftige. Som jeg-personen i «Oppgradering» sier: «Jeg prater for mye. Noen ganger når jeg prater og prater og prater, kommer det øyeblikket – midt i konversasjonen – da jeg legger merke til at personen ved siden av meg for lengst har sluttet å lytte«. Sånn føles det å lese «Så banker det plutselig på» også. Man slites ut som leser av en evindelig talestrøm fra de uttallige karakterene som aldri holder kjeft. Det er ikke rom for hverken luft eller ettertanke, noe disse tekstene kunne hatt godt av. Det føles dessverre ikke så friskt og vovet lenger, Etgar Keret.

CappelenDamm

ISBN: 978-8202-36510-3

Utgivelsesår: 2012

Oversatt fra engelsk av Aleksander Melli

286 sider

Merket med , , , , , , , , ,