Tag Archives: Humor

Rocky facer demonene – Martin Kellerman

av Ann-Sofi S. Emilsen

Det har vært litt av en reise å få være med på, utviklingen til Martin Kellermans Rocky som gjennom 15 år har gått fra å være en kåt og eplekjekk valp til å bli en rutinert, avslepen kjøter som står på dørterskelen til midtlivskrise og utsikter til et evig liv som barnløs og singel. Kvaliteten har blitt bevist ved at Kellerman hele veien har klart å bevare brodden med provokasjoner, saftig humor og utallige spark som gang på gang treffer svensk korrekthet rett under navlen. Og de biter på, hver bidige gang!

Det har gått med Rocky som det går med de fleste av oss. Vi starter opp som overmodige jyplinger i begynnelsen av tjueårene; vi tror vi eier verden, at alt er mulig og at ingenting kan stoppe oss. Stappfulle av overmot og dumdristighet, store i kjeften og med en følelse av å være uovervinnelige, drikker vi oss sanseløse hver helg, har sex uten beskyttelse, hopper fra jobb til jobb for moro skyld og skyr unna alt som lukter av «voksenliv» – gjør vi ikke?

Men så plutselig er slutten av tjueårene over, man har for lengst bikket over i trettiårene og finner plutselig seg selv i et fast forhold (i Rockys tilfelle med Edith), man flytter fra storbyen til «roligere» strøk (Rocky og Edith befinner seg plutselig i Fredrikstad*) (* = i den norske oversettelsen, vel og merke), man skaffer seg feriested (Rocky får seg hytte og eget landssted) og jaggu en voksenbil også (Rocky kjøper en alt for stor og bensinslukende firehjulstrekker). Og da var vel alt klart for å «slå seg til ro» for godt?

Som leser fikk man faktisk inntrykk av dette var «it» for Rocky – han virket klar for et rolig og stabilt liv, selv om Edith hadde sine åpenbare mentalt utstabile perioder. Men nei – det skulle ikke vare denne gangen heller. Så Rocky er tilbake til ungkarslivet, men denne gang ikke som «ung & sprek», men som tilårskommen snart-førtiåring. Og det er da man må stå ansikt til ansikt med demonene, som tittelen på denne stripesamlingen så fint (ironi) forklarer det. Det betyr å bli beskyldt for å komme med gamlispåskudd for å sjekke opp ungrips på byen, det betyr å ha vondt i leveren og frykte at det skyldes alkoholen, det betyr å bli allergisk mot grapefrukt, å prøve å bevise seg som fortsatt mandig og sprek ved å bestige fjelltopper og det betyr at man foretrekker en stille og rolig strandferie i Thailand fremfor de sedvanlige festeturene.

Den drøye, kvasse og høye latterkvekkfremkallende humoren, ironien og kynismen er allikevel fortsatt til stede, og det er heller ingen panikk å spore hos den aldrende kjøteren. Han tar faktisk livet med ganske så stor ro, trass i alle «demonene» som kommer med alderen, og det uten å bli slappere i observasjonsevnen. Og det er derfor Kellerman fortsatt er relevant og interessant som samfunnssatiriker.

Pelikanen forlag

391 sider

Oversatt fra svensk av Dag F. Gravem

Utgitt i 2013

ISBN: 978-82-93237-17-4

Rocky face demonene

Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,

Vita kränkta män – Kawa Zolfagary

av Ann-Sofi S. Emilsen

Om du en gang i blant drister deg til å entre et debattforum på nettet, eller om du bare kaster blikket på kommentarfeltet under en artikkel, går det ikke lang tid før du oppdager dem. De usaklige, skrikende og ofte lite intelligente kommentarene som ikke har noe som helst med den opprinnelige tematikken å gjøre. En artikkel om lav vekst i latvisk gulrotproduksjon, kan plutselig måtte se kommentarfeltet bli nedsablet med hatske kommentarer om alt fra innvandring til kvinnesyn. Hvem er det som ser seg nødt til å brøle så høyt – og hvorfor? Svenske Kawa Zolfagary spurte seg selv det samme spørsmålet, og fant kjapt svaret: frustrerte, indignerte menn.

Zolfagary er skribent og nettaktivist, og etablerte siden «Vita kränkta männ» på Facebook for litt over ett år siden. I dag har siden 66 000 følgere, og det som begynte som harselering og moro, har faktisk blitt til et viktig innlegg i den svenske samfunnsdebatten. I Sverige som i Norge, er det et faktum at offentlige debatter og ordskifter veldig ofte skifter fokus, blir usaklige og fort havner utenfor konteksten på grunn av sinte, frustrerte debattanter som roper (tilsynelatende) bare for å rope. De føler seg oversett, og hevder at de har blitt fratatt sin stemme og grunnleggende rett til å bli hørt. Mange ser ut til å lete høyt og lavt etter syndebukker de kan klandre for…. ja, for hva? Sine egne, miserable liv?

Det er ingen fasit her, men i «Vita kränkta män» prøver man å stikke fingeren inn i såret. Over 100 sider har Zolfagary samlet utklipp, kommentarer og bilder fra Twitter, Facebook, diverse nettaviser, kommentarfelt og debattfora. «Vi har hittat det roliga i det hämska och upptäctk att humor är bästa försvar» sier han i innledningen til boka. Den kanskje heteste poteten i Sverige det siste året, har vært genusforskere og debatten om innføringen av den kjønnsnøytrale betegnelsen «hen» i stedet for «han» eller hun». Vi hadde debatten i Norge også, men her til lands fikk den ikke på langt nær så my oppmerksomhet som over grensen.  I tillegg til «hen», er det to andre stikkord som får svenske menn til å se blodtrødt; nemlig feminisme og innvandring. Og aller best er det når to eller alle disse tre temaene sauses sammen til én grøt, da er «kränkta vita männ» virkelig på sitt «vasseste». Spe på med litt homofobi, skattepolitikk og debatt om alkoholreguleringer, og du kommer til kjernen av det som gjør moderne, svenske (og norske) menn sinte.

Skal man bare le høyt og rått av stupiditeten, eller blir det så klamt til tider at latteren setter seg fast i halsen? Når man leser kommentarer som at svenske kvinner som innleder forhold til menn av en annen etnisk bakgrunn bør skytes, og at en kvinne i burka som kjører rundt i en ny Volvo S60 er et bevis på at innvandrere bare kommer til Sverige for å skumme fløten av frynsegodene –  skal man le av uvitenheten og naiviteten, eller bli redd fordi det er garantert mange andre som deler de samme synspunktene? Hvor farlige er disse debattantene?

På den annen side, «Vita kränkta män» inneholder også mange utklipp og kommentarer av nettopp den typen man bare må le på seg pustevansker av. Som den 71 år gamle mannen som blir stoppet på gaten og spurt «hva synes du om Lidl?». Og svarer «Det er et kjerringspørsmål. I 90% av tilfellene er det jo kjerringene som handler, mens vi menn må betale«. Og ikke minst 28-åringen fra Uppsala (med sladdet ansikt) som forteller at han prøver å unngå gatekjøkkenmat og at han «gjerne skulle ha spist mer frukt og grønt, men det er så vanskelig siden jeg er mann«.

Galago förlag

ISBN: 978-91-7037-711-2

Utgivelsesår: 2012

Språk: svensk

101 sider

Vita kränkta män

Merket med , , , , , , , , , , , , ,

Far och jag: fortsättningen – Jan & Maria Berglin

 av Ann-Sofi S. Emilsen

Det er syv år siden «Far och jag» kom ut, en samling striper som ble til etter at Jan Berglin hadde lest og fundert over Pär Lagerkvists novelle ved samme navn. Det handler om den evigvarende generasjonskløften mellom foreldre og avkom, med alt det innebærer av frustrasjoner, men også pinlige, ironiske og ikke minst morsomme situasjoner. Nå er Jan og kona Maria Berglin klar med en ny stripesamling, og livet har ikke akkurat blitt enklere siden sist, hverken for den forvirrede faren eller for sønnen, som nå har blitt tenåring.

Svenske Jan Berglin har i mer enn 20 år skapt tegneserier av verdensklasse, og det har skjedd rett under nesa på norske serielesere, utrolig nok. Er det noen som rekker opp hånda i en norsk forsamling for å svare på «hvem er Jan Berglin?«. Nei. På den annen side har svenskene alltid vært vilt glad i sin sjefssatiriker, og stripene hans trykkes daglig i aviser som Arbetarbladet og Lärarnas tidning. «Far och jag – fortsättningen» er akkurat det tittelen gir den ut for å være; en oppfølger til «Far och jag» som startet med å skildre hverdagssituasjoner mellom en ung sønn og hans velmenende, men ikke alltid like skarpe far. Nå har naturlig nok både faren og sønnen blitt eldre, men konfrontasjonene deres er likefullt til stede – bare av en litt annen art.

Der hvor den helt unge sønnen spurte en rødmende far «Vad betyder motherfucker egentligen?«, nøler ikke den eldre utgaven med å svare «Whiskey!» når faren spør hva han ønsker seg som eksamensgave. Det er ikke enkelt å være forelder, men det å være forelder til en tenåring tar kaka. Skal man være kompis eller formynder? er det neverending dilemma, og foreldre flest ender opp med noe midt i mellom. Jan Berglin skildrer forholdet med sin sedvanlige lett naive og enkle strek (som til en viss grad kan minne om Fredrik Skavlan), men med en fantastisk timing og observasjonsevne.

Det er mange klassiske scener/striper her, som når faren og sønnen ser sexscener på tv (og faren er den som blir flau), når  avkommet ber faren om å beskytte seg når han skal ut på date (fordi han ikke vil ha noen «plastsøsken») og når sønnen forteller at han vil skaffe seg en tatovering, og faren repliserer «ja, så bra, det har jeg lyst til også, da kan vi gå sammen!«. Ellers er det faren som ikke skjønner bæret av sønnens mattelekser, faren som må prøve å motivere/true det late kreket til å stå opp når klokka viser ettermiddag og faren som må innse at femtenåringen ikke engang vet hvordan man skreller gulrøtter. Jan Berglin er ikke suverén bare som tegner og vitsemaker, men klarer også å si noe om samtiden vår, på en sylkvass og morsom måte.  Jeg sier det med en liten vri på gode, gamle Kennedy: «Ich bin ein Bergliner!».

Galago förlag

ISBN: 978-91-7037-655-9

Utgivelsesår: 2012

Språk: svensk

150 sider

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , ,

Rocky & Edith – Martin Kellerman

av Ann-Sofi S. Emilsen

For alle som fulgte forholdet mellom kjøteren Rocky og kjæresten Edith gjennom den norske bladutgaven, var det i blant en plage å måtte vente i flere uker på neste nummer. Det passer derfor perfekt at alle stripene nå er samlet mellom to stive permer, og kan leses som en mer helhetlig historie. En historie om oppturer, nedturer, tvil, sjalusi, utroskap og andre vanlige ingredienser som settes frem på bordet når to mennesker skal prøve å koke kjærlighet- og samlivssuppe. Har du et forhold til Rocky fra før, kommer det ikke som et stort sjokk at det hele går skikkelig på snørra.

Oppsummert er «Rocky & Edith» en illustrert bibel om hvorfor man ikke bør gå inn i et forhold og prøve å stole på et annet menneske. Martin Kellerman har i snart 20 år blottlagt det meste i sine selvbiografiske striper; fra sex og fyllekuler til venner og bekjentes privatliv, men mest av alt henger han ut seg selv. Når Rocky blir overfalt av den da ukjente Edith på en festival, hvor begge er fulle og ender i sengehalmen, er det ingen som vet at de har mer enn to år foran seg med følelsesmessig karusellkjøring av mørkeste sort. Som vanlig bringer damer frem det verste i Rocky, og han blir sjalu, mistenksom, overbeskyttende og selvrettferdig. Han blir også mjuk og ettergivende som enhver forelsket fjott, og ender faktisk opp med å gå til psykolog for første gang i sitt liv – fordi Edith mener han trenger det – og han slutter i en periode å drikke – fordi Edith mener han har et alkoholproblem. «Du har å gjøre med en tøffel av bibelske proporsjoner!» sier han selv.

Tror du at «Rocky & Edith» er en sentimental, tegnet roman om ulykkelig kjærliget, tar du mer enn feil. Du kan i stedet droppe å gå på Elixia den uka, for magemusklene får kjørt seg kraftigere gjennom de 350 sidene enn noen hard treningsøkt kan få til. Kellerman er så sarkastisk og sjølvironisk at det er bare å rydde gulvet så du får plass til å rulle rundt i spastiske latteranfall.

Dag F. Gravem har vært fast Rocky-oversetter siden serien begynte å gå i norske blader, og har alltid gjort en glimrende jobb. Mange svenske poenger går naturlig nok tapt, men Gravem har et genialt talent for å finne gode norske versjoner og alternativer. Dette kommer særlig frem når man leser en samling av striper (som til vanlig publiseres individuelt), og hvor flyten og koordineringen er så god at man rent glemmer at originalspråket er svensk.

Fra første tilfeldige møte, gjennom tvil og utroskap, lengsel og desperasjon, til flytting fra Oslo og samboerskap i utkantstrøket Fredrikstad (i den norske utgaven), til returen til Oslo og enighet om at de passer bedre som venner. Som leser blir man med på hele  heisaturen fra start til slutt. Så ligger han der alene igjen, da, på sofaen. Javisst kan Rocky slippe så mange brakere han bare vil som singel, men den gleden varer ikke lenge når du er 36 år og har klart å ødelegge enda et forhold.

Pelikanen forlag

ISBN: 978-8-2932-3705-1

Utgivelsesår: 2012 

Oversatt av Dag F. Gravem

350 sider

Merket med , , , , , , , , , ,

Agnes i senga – Heidi Linde

av Ann-Sofi S. Emilsen

Singel, forsmådd kvinne i 30-årene som først bruker litt tid på å sørge over kjæresten som har dumpet henne, sittende apatisk og likegyldig i senga med fett hår og spiser pakke på pakke med søt kjeks mens smulehaugene sprer seg mellom laknene. Men vent! sakte våkner hun av sorgdvalen og merker en anelse livsgnist igjen, ansporet av et kjekt, nytt mannlig bekjentskap. Dette er den ytre rammen for Heidi Lindes nye roman «Agnes i senga». Det høres kjent ut, sier du?

Ja, det er ikke akkurat et tillegg til relativitetsteorien som ligger til grunn for fortellingen om nysingle Agnes. Akkurat som Heidi Lindes 10 år gamle romandebut «Under bordet», er historien om Agnes også historien om den umulige kjærligheten. Hun er en frustrert kvinne i stargropa av 30-årene som er singel, litt desperat, veldig forvirret, men også ganske tøff i trynet. Agnes har blitt brutalt dumpet av William, kjæresten gjennom mer enn fem år, og flykter til et sted hvor hun kan være alene med sorgen, nemlig senga. Den aktuelle senga står i en leilighet i en bygård som eies av faren til Agnes, og hvor leietakeren Åsa er ute av byen for noen uker. Slik kan Agnes låne krypinnet for å komme seg til hektene mens hun er sykemeldt fra jobben som flyvertinne (eller flight attendant, som hun selv påpeker).

Gjennom en rekke tilbakeblikk til både forholdet mellom Agnes og William samt Agnes´ oppvekst, forsøker Linde å tegne et bredere bilde av henne. Det fungerer veldig fint med kryssklipping av fortid og nåtid når det gjelder forholdet, mens de mer alvorstunge avsnittene om barndommen føles merkelig malplassert. Sier det egentlig så mye om en person at hun på første skoledag var veldig nervøs da navnet hennes ble ropt opp, eller at hun måtte ha med seg (og for all del skjule) et plastikklaken når hun var på overnattingsbesøk hos venninner fordi hun hadde for vane å tisse på seg om natten? Agnes´ «mørke» historie skal ikke røpes her, men den føles unødvendig. Det er som om Linde ikke riktig tør å hvile fullt på sine humoristiske evner alene, men føler seg tvunget til å slenge på skjellsettende opplevelser i hovedpersonens liv for å gi romanen tyngde.

Den som frembringer mest latter, er venninnen Jorun Helene som til stadighet slår på tråden for å uttrykke sin sympati – ved å fortelle saftig sladder om Williams nye liv. Uten med hensikt å såre, selvsagt, hun vil jo bare vise at hun bryr seg! En karakter som det derimot ikke er mye å smile av, er det nye, mannlige bekjentskapet som likner på en kopi av Ryan Gosling, i følge Agnes. Samuel er typen som lirer av seg naturlige ting som «What the fuck!«, «I don´t really get this!«, «Are you kidding me?» og «Don´t take my kindness for weakness!«. Han synger og spiller gitar i begravelser (og bryllup, skal det vise seg) og har et stort smilehull med ei grop som Agnes tror tuppen av lillefingeren hennes ville passe perfekt inn i. Forholdet deres utvikler seg langs en dørgende forutsigbar akse, og man vet hva som kommer rundt hver eneste neste sving. «Faen Agnes, jeg tror jeg digger deg!» er forresten et av hans minneverdige utsagn som går Wam og Vennerød en høy gang.

Hvorfor nevne den norske regiduoen? Jo, også fordi «Agnes i senga» oser av filmmanus. Linde, som jo er utdannet manusforfatter, skriver i store, fargesterke bilder og med kjappe replikkvekslinger gjør det enkelt å se for seg Agnes, William og de andre på lerretet. Romanen har til og med med den evindelige, norske karakteren som av en eller annen grunn har blitt obligatorisk i norske komedier, den litt «sprø», innpåslitne men velmenende kvinnelige naboen med flagrende, lilla Design Forum-klær som liker å ambushe folk i oppgangen med høy latter, kleine samtaleemner og påtrengende invitasjoner til (i dette tilfellet) vaffelselskap. I Lindes verden heter hun Gro Moe, er «bredbeint og blid» med tannkjøtt som nesten vokser utenpå fortennene. Kan noen vennligst drepe denne forslitte kjerringa, én gang for alle?

Heidi Linde er glad i karakterene sine, det er det ingen tvil om. Hun vil det beste for dem, og særlig for Agnes som hun ikke ønsker å portrettere som kun en selvmedlidende sutrehøne. For å veie opp for dette, lar hun heltinnen komme med kraftige banneord innimellom, hun lar Agnes og William ha for vane å ha sex stående som to bikkjer på badet og hun lar Agnes onanere. Ja, Agnes onanerer, og det til tippekampen (et gørrkjedelig oppgjør mellom Southampton og Fulham)! Og så ljuger hun. Agnes ljuger så det står etter. Før hun aner det, hører hun seg selv lire av seg den ene løgnen etter den andre; både til Gro Moe, faren, Samuel og den unge pakistaneren i butikken på hjørnet. Hun plumper ut i det, og for å komme seg ut av den første løgnen, vikler hun seg fort inn i neste.

Man føler seg som en humørløs surpomp som ikke lar seg sjarmere av Agnes og alle hennes pussigheter. Jovisst humrer man en gang i blant i løpet av de over 260 sidene, men alt for sjeldent. Heidi Linde skriver dog på en flytende og uanstrengt måte som gjør boka enkel å lese og vanskelig å legge fra seg, til tross for at man kjeder seg i blant og undrer seg over hvor hun vil hen.

Gyldendal forlag

ISBN: 978-8205-42932-1

Utgivelsesår: 2012

265 sider

Merket med , , , , , , , , , , ,