Monthly Archives: oktober 2012

Agnes i senga – Heidi Linde

av Ann-Sofi S. Emilsen

Singel, forsmådd kvinne i 30-årene som først bruker litt tid på å sørge over kjæresten som har dumpet henne, sittende apatisk og likegyldig i senga med fett hår og spiser pakke på pakke med søt kjeks mens smulehaugene sprer seg mellom laknene. Men vent! sakte våkner hun av sorgdvalen og merker en anelse livsgnist igjen, ansporet av et kjekt, nytt mannlig bekjentskap. Dette er den ytre rammen for Heidi Lindes nye roman «Agnes i senga». Det høres kjent ut, sier du?

Ja, det er ikke akkurat et tillegg til relativitetsteorien som ligger til grunn for fortellingen om nysingle Agnes. Akkurat som Heidi Lindes 10 år gamle romandebut «Under bordet», er historien om Agnes også historien om den umulige kjærligheten. Hun er en frustrert kvinne i stargropa av 30-årene som er singel, litt desperat, veldig forvirret, men også ganske tøff i trynet. Agnes har blitt brutalt dumpet av William, kjæresten gjennom mer enn fem år, og flykter til et sted hvor hun kan være alene med sorgen, nemlig senga. Den aktuelle senga står i en leilighet i en bygård som eies av faren til Agnes, og hvor leietakeren Åsa er ute av byen for noen uker. Slik kan Agnes låne krypinnet for å komme seg til hektene mens hun er sykemeldt fra jobben som flyvertinne (eller flight attendant, som hun selv påpeker).

Gjennom en rekke tilbakeblikk til både forholdet mellom Agnes og William samt Agnes´ oppvekst, forsøker Linde å tegne et bredere bilde av henne. Det fungerer veldig fint med kryssklipping av fortid og nåtid når det gjelder forholdet, mens de mer alvorstunge avsnittene om barndommen føles merkelig malplassert. Sier det egentlig så mye om en person at hun på første skoledag var veldig nervøs da navnet hennes ble ropt opp, eller at hun måtte ha med seg (og for all del skjule) et plastikklaken når hun var på overnattingsbesøk hos venninner fordi hun hadde for vane å tisse på seg om natten? Agnes´ «mørke» historie skal ikke røpes her, men den føles unødvendig. Det er som om Linde ikke riktig tør å hvile fullt på sine humoristiske evner alene, men føler seg tvunget til å slenge på skjellsettende opplevelser i hovedpersonens liv for å gi romanen tyngde.

Den som frembringer mest latter, er venninnen Jorun Helene som til stadighet slår på tråden for å uttrykke sin sympati – ved å fortelle saftig sladder om Williams nye liv. Uten med hensikt å såre, selvsagt, hun vil jo bare vise at hun bryr seg! En karakter som det derimot ikke er mye å smile av, er det nye, mannlige bekjentskapet som likner på en kopi av Ryan Gosling, i følge Agnes. Samuel er typen som lirer av seg naturlige ting som «What the fuck!«, «I don´t really get this!«, «Are you kidding me?» og «Don´t take my kindness for weakness!«. Han synger og spiller gitar i begravelser (og bryllup, skal det vise seg) og har et stort smilehull med ei grop som Agnes tror tuppen av lillefingeren hennes ville passe perfekt inn i. Forholdet deres utvikler seg langs en dørgende forutsigbar akse, og man vet hva som kommer rundt hver eneste neste sving. «Faen Agnes, jeg tror jeg digger deg!» er forresten et av hans minneverdige utsagn som går Wam og Vennerød en høy gang.

Hvorfor nevne den norske regiduoen? Jo, også fordi «Agnes i senga» oser av filmmanus. Linde, som jo er utdannet manusforfatter, skriver i store, fargesterke bilder og med kjappe replikkvekslinger gjør det enkelt å se for seg Agnes, William og de andre på lerretet. Romanen har til og med med den evindelige, norske karakteren som av en eller annen grunn har blitt obligatorisk i norske komedier, den litt «sprø», innpåslitne men velmenende kvinnelige naboen med flagrende, lilla Design Forum-klær som liker å ambushe folk i oppgangen med høy latter, kleine samtaleemner og påtrengende invitasjoner til (i dette tilfellet) vaffelselskap. I Lindes verden heter hun Gro Moe, er «bredbeint og blid» med tannkjøtt som nesten vokser utenpå fortennene. Kan noen vennligst drepe denne forslitte kjerringa, én gang for alle?

Heidi Linde er glad i karakterene sine, det er det ingen tvil om. Hun vil det beste for dem, og særlig for Agnes som hun ikke ønsker å portrettere som kun en selvmedlidende sutrehøne. For å veie opp for dette, lar hun heltinnen komme med kraftige banneord innimellom, hun lar Agnes og William ha for vane å ha sex stående som to bikkjer på badet og hun lar Agnes onanere. Ja, Agnes onanerer, og det til tippekampen (et gørrkjedelig oppgjør mellom Southampton og Fulham)! Og så ljuger hun. Agnes ljuger så det står etter. Før hun aner det, hører hun seg selv lire av seg den ene løgnen etter den andre; både til Gro Moe, faren, Samuel og den unge pakistaneren i butikken på hjørnet. Hun plumper ut i det, og for å komme seg ut av den første løgnen, vikler hun seg fort inn i neste.

Man føler seg som en humørløs surpomp som ikke lar seg sjarmere av Agnes og alle hennes pussigheter. Jovisst humrer man en gang i blant i løpet av de over 260 sidene, men alt for sjeldent. Heidi Linde skriver dog på en flytende og uanstrengt måte som gjør boka enkel å lese og vanskelig å legge fra seg, til tross for at man kjeder seg i blant og undrer seg over hvor hun vil hen.

Gyldendal forlag

ISBN: 978-8205-42932-1

Utgivelsesår: 2012

265 sider

Merket med , , , , , , , , , , ,

Indignasjon – Philip Roth

av Ann-Sofi S. Emilsen

Marcus Messner er en intelligent, ung mann full av sterke følelser. Han vokser opp i New Jersey på 40-tallet, som sønn av en respektert slakter. Han har et godt og nært forhold til foreldrene i barndommen, men når det nærmer seg tiden for løsrivelse, blir livets plutselig komplisert. Marcus frykter etter hvert både faren og sitt eget sinne så mye at han velger å forlate det trygge og begynner på college i Ohio, lengst mulig unna sitt jødiske opphav. Som mørke uværsskyer på himmelen, henger trusselen om Koreakrigen over Marcus, en krig som Messner-familien allerede har mistet to medlemmer i.

Rammen rundt «Indignasjon» er en på mange måter klassisk fortelling om et ungt menneske som skal lære seg å stå på egne bein. Hovedpersonen Marcus er 19 år, og står i startgropa til å bli mann. I alle år har han blitt sett på som en pålitelig, hyggelig og hjelpsom sønn som har blitt godt oppdratt ved å jobbe i foreldrenes slakteri. Her har han lært mye om mange av livets nødvendigheter, som å «å dra innvollene ut av ræva på døde kyllinger» til tross for at han hater det. Han er en pliktoppfyllende sønn som får toppkarakterer på skolen og sjarmerer de gamle, jødiske damene som kommer til kosherslakteren for å kjøpe kjøtt.

Når det så blir dags for college, velger Marcus ett som ligger i hjemstaten slik at han kan fortsette å bo hos foreldrene. Det er et valg han fort angrer på, for faren slår seg vrang og ender opp med å låse sønnen sin ute en kveld han kommer for sent hjem. Oppgjøret som følger, blir avgjørende for at han velger å reise langt vekk, vekk fordi han er redd for at hans eget sinne skal ta livet av faren. På det lille colleget Winesburg i Ohio skal han fullføre advokatstudiene i fred og ro. Virkeligheten slår han i fjeset når han ikke klarer å tilpasse seg studielivet og de strenge kodeksene. Som én av veldig få jødiske studenter, er Marcus allerede fra starten av annerledes, og verre skal det bli.

Gjennom vonde oppgjør med både foreldre, studiekamerater og autoriteter, er Marcus en sta, intelligent og selvsikker enstøing som tar uvanlige valg – og står for dem med rak rygg. Han ber skolens dekan om å kysse seg bak, han nekter å delta på de obligatoriske andaktene og han forelsker seg i Olivia, ei jente synonymt med trøbbel og med synlige arr på håndleddet. Samtidig kjemper han en indre kamp med redselen for å bli kalt inn til krig, og med sinnet over å hele tiden bli plassert i bås – som jøde, ateist, asosial og som den perfekte sønn.

«Indignasjon» er en roman som freser over det meningsløse ved religionstvang og det meningsløse med krig, sett gjennom øynene til en ung mann. Philip Roth har skrevet en god, «enkel» og likefram fortelling om det mennesker må gå gjennom for å ta skrittet fra ungdom til voksenlivet. Vi skal frigjøre oss, og lære å ta egne valg og de mange konsekvensene som følger med det. Alene skal vi vakle avgårde på livets minebelagte veier på ustødige bein, som nyfødte rådyrkalver. Handlingen er lagt til USA og starten på 50-tallet, men kunne ha funnet sted i en hvilken som helst tid og verdensdel, for krig, fordommer og mangel på religionsfrihet er like aktuelle temaer i dag. Roth kunne gjerne ha brukt mer plass på å skildre det vaklende forholdet mellom far og sønn, men klarer allikevel med et konsist språk å legge mye mellom linjene. Helt fri for staffasje og overflødig daukjøtt, er «Indignasjon» en direkte, ærlig fortelling om hvor vanskelig det er å bli voksen.

Aschehoug forlag

ISBN: 978-8-203-21157-7

Utgivelsesår: 2012 (først utgitt på engelsk i 2008).

Original tittel: Indignation

Oversatt av Tone Formo

199 sider

Merket med , , , , , , , , , ,

How should a person be? – Sheila Heti

 av Ann-Sofi S. Emilsen

En av litteraturkritikkens yppersteprester, The New Yorkers James Wood, har hyllet Sheila Hetis «How should a person be?» som noe av det mest originale innen semibiografisk og bekjennende samtidslitteratur. Javel, så finnes det fortsatt noen som ikke er luta lei av ironisering over kjønnsroller og «finne seg sjæl»-problematikk. For de fleste av oss gikk dette av moten i 1999.

Kanadiske Sheila Hetis siste roman «How should a person be?» ble utgitt i hjemlandet i 2010, men først to år senere plukket opp av det amerikanske forlaget Henry Holt and Company. På omslaget står det «a novel from life», og boka er en blanding av fiksjon og selvbiografisk materiale. Hun bruker de faktiske navnene på sine faktiske venner, og deler av teksten skal (visstnok) være ordrette samtaler og e-poster som har blitt utvekslet dem i mellom. Javel, men gjør det romanen mer potent, provoserende og autentisk? Nei, overhodet ikke.

Man kjeder seg når man leser «How should a person be?». Man spør seg om hvorfor enkelte avsnitt og ofte også hele kapitler har blitt funnet gode nok når de kun består av småplaprende karakterer, for det meste Sheila (hovedperson og jeg-forteller)) og kunstmalerinnen og bestevenninnen Margaux, enten rundt et kafébord, på en krakk på pøbben eller i sine studioer. Plaprende, forvirrede noen-og-trettiåringer som så gjerne vil «gjøre en karriere innen kunst». I tillegg kommer klisjémetaforer som at Sheila begynner (og like kjapt slutter) på klovneskole (!), at hun har en deltidsjobb i en frisørsalong som hun forguder fordi hun «elsker å omgi seg med skjønnhet» og at hun måned ut og måned inn forsøker (og mislykkes i) å skrive på et teaterstykke som visstnok er et bestillingsverk fra en feministisk organisasjon. Legg til et helt kapittel om fortreffeligheten ved å være kvinne og kunne gi en mann oralsex til man får blåmerker bakerst i ganen, og du har Bibelen i hvordan ironisere over din egen generasjon.

Avsnittet som fremkalte den høyeste og mest indignerte øyenbrynhevingen, er det om Sheilas teatervenner Ben og Andrew. Duoen drar på ferie til Johannesburg og Cape Town, og kommer hjem igjen i en dyp og tjukk selvrealiseringståke etter å ha opplevd og sett på nært hold hvordan fattige afrikanere lever. «(…) I started  to realize the extent to which I objectify poor people, and the ways we objectify poverty in order to tolerate the incredible disparity and lack of justice in the world – and what I experienced there was like, Oh my God! These are all people! These are a million people that live in shacks that are awesome people, that are smart and, you know, are people». Det har blitt sagt om Heti at hun ikke er en satiriker, men om ikke dette er satire og ironisering over hennes egen blaserte generasjon, levner det ingen andre alternativer enn ren dumskap.

«How should a person be?» kunne like gjerne vært manuset til Miranda Julys neste film. Heti og July har det til felles at de gjennom sine overdrevent «quirky» og originale kvinneskikkelser prøver å sparke ned gamle stereotyper om kjønnsroller, og samtidig ta sin forvirrede generasjon på kornet. Det fungerer ikke så godt for Heti, selv om man som leser får seg et par gode latterkuler. Karakterene/vennene hennes er ikke interessante nok der de anstrenger seg så blodsmaken står i munnen nettopp for å være interessante. Eller vent! det er kanskje ment å skulle være ironisk?

Henry Holt and company

ISBN: 978-0-8050-9472-5

Utgivelsesår: 2012

Språk: Engelsk

306 sider

Merket med , , , , , , , , , , ,

The red house – Mark Haddon

av Ann-Sofi S. Emilsen

Han har virket som barnebokforfatter siden slutten av 1980-tallet, men det var først med voksendebuten «The curious incident with the dog in the night-time» i 2003, at Mark Haddon ble kjent for et større publikum. Nå er han ute med sine tredje roman for det litt eldre publikum, en fortettet fortelling om et søskenpar som i løpet av én uke skal forsøke å tette igjen alle hullene i den sprukne familiehistorien. Med sine respektive familier drar de på hyttetur; åtte mennesker som knapt kjenner hverandre klemt sammen i en hytte i syv lange dager. Det er duket for hverdagsdrama og konflikter.

Søskenparet Richard og Angela har aldri stått hverandre nært, en sannhet som med gru går opp for Richard da moren deres dør. Kan han klare å reparere noen av sårene som har fått vokse seg dype gjennom de siste 15 årene? Han gjør et siste forsøk, og inviterer søsteren og hennes familie med på hyttetur i nærheten av Wales. Angela har ikke lyst, men klarer ikke å si nei til det som virker å være et oppriktig ønske fra broren om å si unnskyld. Haddon kaster oss rett i handlingen ved at Angela, en uke etter morens begravelse, legger på telefonrøret og ser beklemt på ektemannen Dominic. Uten å konsultere andre enn sin dårlige samvittiget, har hun takket ja til brorens invitasjon, og nyheten blir ikke spesielt godt mottatt.

Leseren får etter bare få sider god innsikt i de ytre rammene for de to familiene. Angela og Dominics tre barn har alle sitt å stri med. Den 16 år gamle Daisy søker til religion for å tvinge bort tanker om at hun kanskje er lesbisk, Alex er testosteronbomben som hvert øyeblikk truer med å detonere og Benjy er den nerdete, sårbare ungen som lurer på om han overhode er mulig å elske. Selv har Angela aldri klart å komme over tapet av den døfødte datteren Karen, og Dominic har for lengst gått lei av konas depresjoner. Med det resultat at han i hemmelighet trøster seg med en elskerinne. Richard på sin side har giftet seg på nytt med Louisa, og fått den opprørske datteren hennes Melissa med på lasset.

Som leser får man mange karakterer å forholde seg til, for Haddon gir dem alle vekselvis fortellerstemmen og lar oss få bli med inn i deres tankeverden når de når de tvinges til samarbeid og overbærenhet, når de knekker sammen i gråt over en spydig kommentar over middagen eller når de forbanner familien og skulle ønske de kunne brenne i helvete. Beklemte, halvhjertede forsøk på å lappe på gamle sår mislykkes gang på gang, særlig for Richard. Stemningen mellom de fire hytteveggene beskrives med nerve og et skarpt øye for detaljer, og man kan føle ubehaget på kroppen. «The red house» er en tikkende bombe av en fortelling, og som alle som noensinne har hatt en familie kan kjenne seg igjen i. Innerst inne er vi jo glad i dem, disse menneskene som kalles familie, så hvorfor i huleste skal det alltid være så vanskelig? Mark Haddon stikker fingeren rett inn i det åpne såret, og forklarer hvorfor.

Jonathan Cape
ISBN: 978-0-224-09641-6
Utgivelsesår: 2012
Språk: Engelsk
264 sider

Merket med , , , , , , , , , ,

Musikk for rasende kvinner – Line Baugstø

av Ann-Sofi S. Emilsen

De små detaljene. De finstemte, skjøre nyansene. De tilsynelatende uskyldige kommentarene og blikkene. Line Baugstø skildrer mellommenneskelige forhold på en usminket, naken måte og får leseren til å vri seg i stolen av ubehag – og gjenkjennelse.

Vi mennesker er noen rare vesener. Vi elsker og lever for å bli elsket av andre, og er på mange måter de mest avanserte skapningene på denne jord. Allikevel er vi også til tider fordømt enkle. Og selvsentrerte. Og beskyttende, ærgjerrige og sentimentale. I novellesamlingen «Musikk for rasende kvinner», løfter Baugstø på teppet og viser glimt av hva som ligger under overflaten til ordinære hverdagsmennesker, altså deg og meg. Med et presist språk uten staffasje og antydninger, setter hun karakterene sine på utstilling, ofte i grelt motlys fra de mange lyskasterne som nådeløst skinner på sine objekter.

Som i «Møte», hvor en kvinnes jobbintervju går i vasken på gunn av en rekke mindre uhell. Det som fra utsiden ser ut som små bagateller, blir for hovedpersonen et sammensurium av vanskeligheter: nye sko som gnager , et lite brannsår som skriker etter aloe vera, svetteringer på blusen og en butikkalarm som går av. Hele tiden leter hun etter en rasjonalitet midt oppe i alt det urasjonelle, og trøster seg selv med at det går nok bra.

Menneskers smålighet på sitt verste avdekkes i «Den røde steinen», en av samlingens beste noveller. Her havner leseren midt oppe i den klassiske nabokrangelen, hvor to parter lenge har gått rundt og skulet på hverandret grunnet stinkende grillos over gjerdet, en alt for stor trampoline og forbudt bilkjøring på fortauet. Når så den ene naboen endelig får nok og skal markere seg, gjør han det ved å plassere en stor, rød stein midt i veien. Hå, ingen skal klare å komme forbi denna, nei! Du kan høre selvtilfredsheten, ikke sant? Det er det som gjør Baugstøs fortellinger så ektefølte, nemlig at vi alle kan kjenne oss igjen i situasjonene hun beskriver.

«En hund etter hyttebøker» er en annen genial historie som gjør at man må gapskratte over hvor tullete vi mennesker er, og hvor langt vi er villig til å gå for å ikke tape ansikt. Vi er alle så opptatt av hva andre tenker og synes om oss, og vi strever for å opprettholde den fasaden vi sjøl mener er riktig, sier Line Baugstø. Det gjør oss ikke nødvendigvis til dårlige mennesker, men sikkert er det at det blir ganske latterlig.

Forlaget Oktober
ISBN: 978-82-495-1053-5
Utgivelsesår: 2012
184 sider

Merket med , , , , , , ,

What we talk about when we talk about Anne Frank – Nathan Englander

av Ann-Sofi S. Emilsen

Det er ikke bare som Haruki Murakami som nikker til Raymond Carver med valg av tittel på «What I talk about when I talk about running». Amerikansk litteraturs nye, store håp Nathan Englander gjør det selv, med sin siste novellesamling «What we talk about when we talk about Anne Frank». Gjør han seg selv en bjørnetjeneste, ved å knytte navnet sitt til kortformatets mester Carver?

Brooklyn i New York er som en klekningsanstalt for alt som er ungt, fräscht og hipt. Det handler først og fremst om musikk, men har de senere årene også begynt å gjøre seg gjeldende innen litteratur. Lederstjernene Dave Eggers og Jonathan Safran Foer må nå ta et skritt til venstre, for det er et nytt navn som har festet seg på New York Times´ lepper; nemlig Nathan Englander. Bak seg har han én novellesamling og én roman, og med sin siste utgivelse er han igjen tilbake til det kortere formatet. Og hovedtemaet er fortsatt det samme, nemlig den moderne amerikaner i kræsj med sin tradisjonsbundne, jødiske bakgrunn.

Kan du med strak rygg og på stående fot forklare begrepene yeshiva, kosher, shabbos, hassidic, sukkot, pesach, galusmonger, peyes, heder og chabad? Ikke? Da får også du problemer allerede åtte sider inn i den første novellen. Forfatteren skriver innenfor kulturelle rammer som delvis utelukker mange lesere, og gjør det til tider vanskelig for lesere uten jødisk kulturhistorisk bakgrunn å relatere til karakterene . Man kan selvfølgelig ikke henge seg opp i hvert minste lille ord man ikke forstår i en tekst, men når dette minste lille ord dukker opp i annenhver setning, innser du fort at det er mye «insider info» du går glipp av. Spørsmålet er hvor mye dette har å si for leseropplevelsen, forståelsen av karakterene og sammenhengen. Der hvor israeleren Etgar Keret gjør dette på en finurlig måte, er ikke Englander like god – bevisst eller ubevisst.

Språket hos Englander, derimot, flyter tilsynelatende uanstrengt over sidene, spesielt i de mange gode dialogene mellom karakterene hans. «How we avenged the Blums», for eksempel, er en herlig fortelling hvor du enkelt glir hen til barndommen og ser for deg gatas gjeng med pøbelfrø som alltid var ute etter bråk. Og tittelnovellen kunne like gjerne ha vært tatt ut av et manus av Woody Allen – replikkvekslingene mellom de to venneparene er kjappe, morsomme og fulle av underliggende sarkasme og ironi. Med høyt tempo, kvasst språk og knakende gode historier, blir man som leser kjapt småforelsket i Englanders fortellinger. Så får man heller prøve å glemme faktumet at man ikke forstår alle begrepene og kulturreferansene, selv om man aner at de er av stor betydning for den litterære rammen.

Weidenfeld & Nicolson
ISBN: 978-0-297-86769-2
Utgivelsesår: 2012
Språk: Engelsk
207 sider

Omslag What we talk about when we talk about Anne Frank

Merket med , , , , , , , , , , , ,

Grand mal – Linda Boström Knausgård

av Ann-Sofi S. Emilsen

I Linda Boström Knausgårds debut som prosaist, er det få pusterom for leseren. Med et stramt, tilknappet språk klemmer hun til rundt strupehodet, og slipper ikke før du sitter tilbake i stolen tankefull og med en nagende følelse i hjertet. «Grand mal» er en samling nakne og brutale tekster.

Som leser møter man mange kvinneskikkelser i løpet av de 20 tekstene som utgjør boka. De er alle preget av et direkte og enkelt språk uten staffasje, noe som skaper en nærhet og nesten dagbokliknende følelse. Forfatteren utfordrer fra første linje, som om hun spør «er du sikker på at du orker å høre om dette?«. I  «Önskan» sitter en kvinne og betrakter barna og mannen sin mens de spiser frokost. Man forstår at hun forbereder seg på å forlate dem, enten for å returnere til angsten og depresjonen, eller for å ta sitt eget liv. Man kan tolke det som man vil, men det er uansett en sterk tekst som setter en høy standard for samlingen.

De korte fortellingene veksler mellom barndomsskildringer som i «Skogis» og «I oljerockarnas land», og kvinnelige karakaterer som på hvert sitt vis forsøker eller resignert har gitt opp å forsøke å leve opp til rollen som søster, mor, datter, partner og venninne. De prøver så hardt, de kjemper med usynlige demoner, og det river og sliter i dem før det bryter dem ned. Denne nedbrytningen, både den fysiske og mentale, er menneskets evige kamp mellom viljen til å leve og lengselen etter å dø.

Et annet høydepunkt, er barndomsskildringen » Min bror». Den har en sårhet over seg som minner om det kompliserte forholdet mellom mor og barn i Sara Stridsbergs «Drömfakulteten». Det er skjøre, fine minner som etter mange år lagret i minnebanken tas frem i det grelle lyset av voksendommen, og da er de ikke lenger så fine. Det hviler en tung eim av savn, sorg og lengsel over Boström Knausgårds tekster, samtidig som mange av fortellerstemmene hennes er ærlige og vel vitende om hva som er opphavet til sorgen. De er sterke og svake på én og samme gang, harde og myke, uendelig prisgitt andres bekreftelse men også selvstendige og klare til å gå i døden når som helst.

Modernista bokförlag
ISBN: 978-91-86629-17-5
Utgivelsesår: 2011
Språk: Svensk
108 sider

Bildet hentet fra http://www.modernista.se

Merket med , , , , , , , ,