Tag Archives: Ordfront

Nattbarn – Hanna Gustavsson

av Ann-Sofi S. Emilsen

Med en skildring av de forvirrende og følsomme tenårene, føyer serieskaper og bokdebutant Hanna Gustavsson seg inn i en lang tradisjon med tegneserieromanen «Nattbarn». Det er lett å nikke gjenkjennende til fjortisen Ingrid som synes foreldrene er teite og aller helst bare vil sitte på rommet for seg selv.

Det har kommet mange talentfulle serieskapere ut av miljøet rundt svenske Ordfront og Galago de siste 15 årene, og overraskende mange av dem er kvinner. Ja, for enten man vil innrømme det eller ei, både det å lese og skape tegneserier er fortsatt en nisje hvor flertallet er gutter og menn. Suksessen som både Lene Ask, Inga Sætre og Mette Hellenes har hatt her til lands de siste årene er ikke alene nok til å endre på det. Over nabogrensa popper det derimot stadig opp nye talenter, og Hanna Gustavsson er én av dem.

I «Nattbarn» møter vi fjorten år gamle Ingrid som bor alene sammen med mamma´n sin og går på ungdomsskolen. Hun har fett hår og tannregulering, få venner og bruker store deler av fritida sittende på rommet med datamaskinen. Der opppsøker hun chatterom på jakt etter likesinnede, irriterer seg over mamma´n og den nye kjæresten hennes Bosse, sniktitter på pornofilmer med hånda i underbuksa og spiser godteri. En ganske så vanlig fjortis, med andre ord.

Ingrid føler seg utenfor og annerledes, og svever rundt i bobla av en oppfatning om at det er ingen der ute som tenker som henne, som liker det samme som henne eller forstår hva som foregår i hodet hennes. Typisk for tenårene, helt klart, og noe mange kan kjenne seg igjen i. «Spinnet» på historien kommer når Ingrid sammen med resten av klassen stiller opp til skolefotografering, og den unge, mannlige fotografen Stefan gir Ingrid litt mer oppmerksomhet enn han kanskje burde. Smilte han til meg? Liker han meg? tenker hun, og blir smigret – selvfølgelig. De oppdager en felles interesse for AC/DC og hardrock, og i Stefan finner Ingrid en kul voksenperson som ser henne for den hun er – tror hun i hverfall.

Hanna Gustavssons svart-hvite tegninger er ikke nybrottsarbe´ akkurat, men hun får til et brukbart resultat med «Nattbarn». Hun skifter stødig mellom forskjellige perspektiver, selv om det aldri er noen tvil om hvem som har fortellerstemmen og hvem hun vil at leseren skal sympatisere med. Fortellingen går i en rett kronologisk linje, bare avbrutt av enkelte drømmesekvenser som skal illustrere Ingrids tanker. Det skjer ikke så mye i handlingen, men det gjør det kanskje heller ikke et et helt runtinepreget fjortisliv? Hvorfor Gustavsson har tegnet hovedkarakteren sin med en gigantisk, uproporsjonal nese blir man aldri klok på, og det sier vel litt når det er nesa og ikke selve historien som sitter igjen i hukommelsen etter endt lesning. «Nattbarn» er ikke dårlig, neida, bare litt traust og lite engasjerende.

Galago förlag

Utgivelsesår: 2013

188 sider

ISBN: 9170-376-999

Nattbarn

Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,

Förortshat – Johanna Langhorst

av Ann-Sofi S. Emilsen

Den svenske journalisten Johanna Langhorst er ikke bare forbannet, hun er rasende i «Förortshat». I en personlig vinklet og følelsesladd tekst retter hun skytset mot alt fra politikere til institusjoner, politi og ikke minst, den vanlige svensken i gata. Hvorfor blir klasseskillet i rike Sverige stadig større? Hvorfor øker fattigdommen og forskjellene mellom fattige og rike? Og hvorfor er det ikke-vestlige innvandrere som taper alle kampene? Trass i tittelen, er boka en varm og rødglødende kjærlighetserklæring til den utskjelte forstaden.

Utgangspunktet for «Förortshat» var at at tenåringssønnen til Johanna Langhorst, Leslie, en dag var for redd til å gå ut døra. Langhorst har i mange år bodd med familien sin i Tensta, en forstad til Stockholm som er en del av myndighetenes «miljonprogram». Til tross for Tenstas frynsete rykte, har Langhorst, mannen hennes Daniel og deres tre barn alltid stortrivdes i forstaden og stilt seg helt utenforstående til all kritikken og den negative fokuseringen om stedet. Når Leslie blir ranet av en guttegjeng ikke bare én, men to ganger, er det dog stopp. Med tungt hjerte forstår Langhorst at hun ikke kan bli boende – sønnen hennes nekter å gå utenfor hjemmets fire vegger i ren redsel.

Å flytte fra alt det som har vært kjært og kjent siden barndommen, er vanskelig for Langhorst. En lang rekke refleksjoner rundt Tensta, vold, kriminalitet, ulikhet, uretferdighet og klasseskiller settes i gang, og det faktumet som hele tiden har ligget under overflaten i bevisstheten hennes, kommer opp i all sin kraft og stygghet: folk virkelig hater forstedene. Media og den vanlige svensken i gata legger all skyld på forstedene når noe går galt, og særlig fordi i forstedene bor det mange innvandrere.

«Förortshat» reiser mange spørsmål – så mange at både forfatteren selv og leseren til tider mister grepet. Langhorst gaper og gaper til kjeften sprekker, men bare fortsetter å gape. Det er som om hun nekter å gi seg før hun kan summere opp alt i denne ene sekken, nemlig at fra de fleste problemer i dagensk svenske samfunn, går det røde tråder tilbake til dette forstadshatet. Hun snakker med tilfeldige mennesker på gaten, hun snakker med innvandrere i Tensta, hun besøker Malmøs beryktede Rosengård, intervjuer en arkitekt, en ungdomsklubbleder og en politiker.

Til tross for sine mange kilder og intervjuobjekter, gir Langhorst en ganske ensidig fremstilling av sine synspunkter i «Förortshat». Hun argumenterer litt på samme måten som barn, i tonen «om du ikke skjønner hva jeg mener, kan du bare være så dum. Æsjen-bæsjen!«. Hun ser ikke at hennes egen retorikk minner mye om den som kommer fra hennes motstandere; nemlig rasistene, den rike overklassen og byforkjemperne. Hvorfor ødelegger hun sitt eget prosjekt på denne måten, når hun har så mye bra og viktig på hjertet?

Ordfront förlag

Utgivelsesår: 2013

288 sider

ISBN: 978-91-7037-715-0

Förortshat

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Vita kränkta män – Kawa Zolfagary

av Ann-Sofi S. Emilsen

Om du en gang i blant drister deg til å entre et debattforum på nettet, eller om du bare kaster blikket på kommentarfeltet under en artikkel, går det ikke lang tid før du oppdager dem. De usaklige, skrikende og ofte lite intelligente kommentarene som ikke har noe som helst med den opprinnelige tematikken å gjøre. En artikkel om lav vekst i latvisk gulrotproduksjon, kan plutselig måtte se kommentarfeltet bli nedsablet med hatske kommentarer om alt fra innvandring til kvinnesyn. Hvem er det som ser seg nødt til å brøle så høyt – og hvorfor? Svenske Kawa Zolfagary spurte seg selv det samme spørsmålet, og fant kjapt svaret: frustrerte, indignerte menn.

Zolfagary er skribent og nettaktivist, og etablerte siden «Vita kränkta männ» på Facebook for litt over ett år siden. I dag har siden 66 000 følgere, og det som begynte som harselering og moro, har faktisk blitt til et viktig innlegg i den svenske samfunnsdebatten. I Sverige som i Norge, er det et faktum at offentlige debatter og ordskifter veldig ofte skifter fokus, blir usaklige og fort havner utenfor konteksten på grunn av sinte, frustrerte debattanter som roper (tilsynelatende) bare for å rope. De føler seg oversett, og hevder at de har blitt fratatt sin stemme og grunnleggende rett til å bli hørt. Mange ser ut til å lete høyt og lavt etter syndebukker de kan klandre for…. ja, for hva? Sine egne, miserable liv?

Det er ingen fasit her, men i «Vita kränkta män» prøver man å stikke fingeren inn i såret. Over 100 sider har Zolfagary samlet utklipp, kommentarer og bilder fra Twitter, Facebook, diverse nettaviser, kommentarfelt og debattfora. «Vi har hittat det roliga i det hämska och upptäctk att humor är bästa försvar» sier han i innledningen til boka. Den kanskje heteste poteten i Sverige det siste året, har vært genusforskere og debatten om innføringen av den kjønnsnøytrale betegnelsen «hen» i stedet for «han» eller hun». Vi hadde debatten i Norge også, men her til lands fikk den ikke på langt nær så my oppmerksomhet som over grensen.  I tillegg til «hen», er det to andre stikkord som får svenske menn til å se blodtrødt; nemlig feminisme og innvandring. Og aller best er det når to eller alle disse tre temaene sauses sammen til én grøt, da er «kränkta vita männ» virkelig på sitt «vasseste». Spe på med litt homofobi, skattepolitikk og debatt om alkoholreguleringer, og du kommer til kjernen av det som gjør moderne, svenske (og norske) menn sinte.

Skal man bare le høyt og rått av stupiditeten, eller blir det så klamt til tider at latteren setter seg fast i halsen? Når man leser kommentarer som at svenske kvinner som innleder forhold til menn av en annen etnisk bakgrunn bør skytes, og at en kvinne i burka som kjører rundt i en ny Volvo S60 er et bevis på at innvandrere bare kommer til Sverige for å skumme fløten av frynsegodene –  skal man le av uvitenheten og naiviteten, eller bli redd fordi det er garantert mange andre som deler de samme synspunktene? Hvor farlige er disse debattantene?

På den annen side, «Vita kränkta män» inneholder også mange utklipp og kommentarer av nettopp den typen man bare må le på seg pustevansker av. Som den 71 år gamle mannen som blir stoppet på gaten og spurt «hva synes du om Lidl?». Og svarer «Det er et kjerringspørsmål. I 90% av tilfellene er det jo kjerringene som handler, mens vi menn må betale«. Og ikke minst 28-åringen fra Uppsala (med sladdet ansikt) som forteller at han prøver å unngå gatekjøkkenmat og at han «gjerne skulle ha spist mer frukt og grønt, men det er så vanskelig siden jeg er mann«.

Galago förlag

ISBN: 978-91-7037-711-2

Utgivelsesår: 2012

Språk: svensk

101 sider

Vita kränkta män

Merket med , , , , , , , , , , , , ,