Category Archives: Amerikansk

Historiefortelleren – Jodi Picoult

av Lene Sulusnes

Historier om Holocaust kan det ikke bli nok av, og den brutale historien kan ikke fortelles nok ganger. Tatiana de Rosnays ”Saras nøkkel” og Kristin Harmels ”Så lenge det fins stjerner på himmelen” er bare to av mange gode romaner som beskriver grusomhetene som skjedde for kun noen tiår siden.

Jodi Picoult forteller historien om det brutale folkemordet under 2. verdenskrig på sin måte i ”Historiefortelleren”. Og den fortjener en plass i rekken av bra bøker om denne viktige delen av verdenshistorien. Det er utrolig at det er mulig å overleve noe sånt. Hvordan blir livet etter å ha gjennomlevd noe slikt?

Hovedpersonen i ”Historiefortelleren” er Sage, en ung dame i 20-åra som jobber som baker. Yrkesvalget er ikke bare begrunnet med at hun er glad i å bake, men handler vel så mye om å unngå konfrontasjonen med den sosiale angsten. Etter en dramatisk bilulykke tre år tidligere, har hun fått et arr i ansiktet som hun skjuler så godt hun kan bak langt hår – og ved å unngå nye mennesker. I den samme ulykken mistet hun moren. For å komme gjennom sorgen, deltar hun i en sorggruppe hvor hun blir kjent med Josef – en gammel mann som har mistet kona etter mange års ekteskap. Josef er kjent i det lille amerikanske samfunnet som en snill mann og god samfunnsborger. Han har vært lærer, aktiv i det lokale idrettslaget og engasjert i ungdommen.

Bakgrunnen hans som tysk SS-offiser er det ingen som vet om, og ingen som heller kan forestille seg. Den snille mannen kan da umulig ha vært et uhyre av en drapsmaskin? Sage kan heller ikke forestille seg det. Men da han spør henne om hun kan hjelpe ham med å dø, må han fortelle sin egen livshistorie. Og med det får Sage ett annet bilde av den aldrende, gode samfunnsborgeren. Er det mulig å være så ond, og likevel snill? Det er vanskelig å forestille seg at offiserene som jobbet i konsentrasjonsleirene kan være snille og gode mennesker. Hvor er samvittigheten deres, om de har noen i det hele tatt?

At forfatteren tar opp dette temaet er dristig, og det gir historien dybde. Sage blir satt i kontakt med etterforskeren Leo som jobber med saker som omhandler krigsforbryteri, folkemord og tortur. For hvor riktig er det egentlig at mannen som har stått bak folkemord og tortur ikke skal straffes for det? Å få hjelp til å dø etter å ha gjort noe slikt, er det rettferdighet? Sage tenker at det eneste riktige er å få Josef utlevert og stilt for en domstol for sine handlinger. Men da trengs det bevis, så sammen avdekker Sage og Leo den tidligere SS-offiserens historie, i tillegg til at Sage endelig blir kjent med opprinnelige bakgrunnen til bestemoren. Sage vet at besteforeldrene flyktet fra Tyskland, men bestemoren har aldri villet snakke om fortiden. Ettersom historiene blir fortalt, er sammenhengen mellom dem påfallende. Er det Sages bestemor som til slutt kan bevise at Josef er den tyske offiseren han hevder å være?

I denne romanen om jødeforfølgelsen får vi ikke bare historien gjennom offerets øyne, men også beskrivelsen av det fra hennes torturist. Vi får vite historien til offiseren; vi blir kjent med familien og vennene hans, og får vite hvordan det hele startet. Vi får beskrivelsen fra den jødiske jenta som opplevde å miste friheten og identiteten sin, og som blir jaget ut av hjemmet sitt for så å bli sendt til konsentrasjonsleir. Vi får gjennom henne beskrevet redselen, sulten, lukten og nedverdigelsen som blir hverdagen i konsentrasjonsleiren. For hver side man leser, kjenner man frykten til de som flykter, samtidig som man følger den som jager de. Dette gjør historien spesiell, og derfor skiller den seg ut fra andre bøker om samme tema. Jodi Picoult fortjener all den gode kritikken hun har fått for romanen, og jeg føyer meg inn i rekken av de som opplever å ha historien i hodet lenge etter at den var ferdig lest.

Cappelen Damm

Utgitt 2015

Oversatt fra engelsk av Sissel Busk

Original tittel: The Storyteller, 2013

476 sider

ISBN: 978-82-02-42428-2

9788202424282

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Brevene fra øya – Jessica Brockmole

av  Lene Sulusnes

To verdenskriger, forbudt kjærlighet, en bunke med kjærlighetsbrev og en mors hemmelig livshistorie som datteren forsøker å finne ut av. Klisjé, sier du? Jo, kanskje, men…

Kjærlighetshistorien i Jessica Brockmoles romandebut «Brevene fra øya», fortelles gjennom brevene mellom forfatteren Elspeth Dunn, som er oppvokst på den skotske øya Skye, og amerikanske David Graham. Hun er forfatter, og har til tross for sin unge alder utgitt flere poesibøker. Det hele starter med ett uskyldig fanbrev fra David, rett før første verdenskrig bryter ut. Hun blir smigret, og besvarer det. Det blir starten på en langvarig brevveksling som etter hvert utvikler seg til voldsomme følelser og et kjærlighetsforhold. Men Elspeth er gift, noe hun ikke forteller i innledningen til brevvekslingen. Hun tenker ikke over at det har noen betydning, for brevene handler hovedsakelig om bøker, poesi og hverdagsliv. Men etter hvert som følelsene utvikler seg – i takt med at innholdet i brevene tar en annen retning – blir dette selvsagt ett dilemma for den gifte, unge forfatteren.

Så bryter første verdenskrig ut, og ektemannen hennes Iain verver seg. Det er harde kår for en kvinne å bo alene på et lite småbruk på en værbitt øy. Ektemannen er langt unna, og lar ikke høre fra seg. Det som er av nyheter om ham, får Elspeth vite gjennom broren som er sammen med ham og andre bekjente på øya. Iain fjerner seg mer og mer fra henne, samtidig som brevvekslingen med David fortsetter, selv etter at han også verver seg. Han reiser til Frankrike for å jobbe som ambulansesjafør, og kjører de skadde bort fra slagmarken. Elspeth og David møtes i London før han reiser til Frankrike, og de lever ut forholdet i noen dager. Brevvekslingen fortsetter, og de er ikke i tvil om at dette er ekte kjærlighet, trass i motstanden og hindringer som gjør forholdet ikke bare vanskelig, men rett og slett uakseptabelt. Når forholdet så blir kjent, får det fatale følger for hele familien til Elspeth. I tillegg slutter plutselig brevene fra hennes kjære David å komme. Hva har skjedd med ham? Har han omkommet i krigen?

I 1940 bryter en ny verdenskrig ut, og bombene faller over England. Elspeth får et brev fra datteren Margaret som forteller at barndomsvennen Paul har fridd til henne. Elspeths minner kommer tilbake med full kraft, og savnet etter hennes livs store kjærlighet fører henne tilbake til London i ett forsøk på å finne ham. Selv er Margaret er helt uvitende om brevvekslingen og morens kjærlighetshistorie. Dette er ett kapittel i livet som Elspeth har holdt skjult, og ungjenta vet ikke engang hvem faren hennes er. Helt til hun tilfeldigvis finner brevene gjemt i morens hus, som kort tid etter forsvinner.

Klisjé, sier du? Jo, historien er kanskje både klisjéaktig og litt forutsigbar. Men allikevel er «Brevene fra øya» godt skrevet, og med en svært rørende slutt blir den allikevel verdt å lese.

Bazar forlag

Utgitt i 2014

Oversatt fra engelsk av Gøril Eldøen

Originaltittel: Letters from Skye, utgitt i 2013

265 sider

ISBN: 978-82-8087-575-4

BrevnFaOy_tbokfsid_6642

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Hatties tolv stammer – Ayana Mathis

av Lene Sulusnes

Etter å ha lest omtalen på baksiden av Ayana Mathis’ «Hatties tolv stammer», ble jeg raskt interessert i å lese boka. Omtalen beskriver hovedinnholdet i romanen som strekker seg fra 1920-årene til 1980-årene. Den handler om ungjenta Hattie som blir tidlig mor, og gifter seg inn i et kjærlighetsløst ekteskap. To av ekteparets barn dør allerede som spedbarn, og kjernen i historien handler om hvordan dette preger Hattie både som menneske og som mor til de gjenlevende barna. Jeg var ivrig etter å komme i gang med lesingen!

I første kapittel møter vi Hattie som desperat prøver å hjelpe de små tvillingbabyene sine som er feberhete og tunge i pusten av lungebetennelse. Året er 1925, og det er natt i Philadelphia. Hun sitter med de små babyene på badet i dampen i håp om at slimet i brystet deres skal løsne, og gir dem medisinen som legen har foreskrevet. Man kan føle den unge jentas redsel denne natten, og det er ikke hennes første redselsfulle natt uten søvn. Hun er utslitt etter flere dager med barnas sykdom, men den unge moren prøver tappert å beholde roen og holde motet oppe. Hattie er 17 år, men har ingen å støtte seg til. Mannen hennes, August er på jobb for å forsørge den lille familien, og moren døde da Hattie var gravid. Til slutt vekker hun nabokona og spør om hjelp. Nå er Hattie desperat, men det er for sent. Det er hjerteskjærende. Og det vil prege den unge jentas liv for alltid, naturlig nok.

I andre kapittel er året 1948, og vi blir presentert for en ung mann ved navn Floyd, en av Hatties sønner. Han er musiker og reiser fra by til by med trompeten sin for å spille på puber og utesteder. Han er pen, fri og frank og litt av en Don Juan. Så i neste kapittel treffer vi en av de andre sønnene til Hattie, Six. Som 15-åring har han blitt med byens pastor til et vekkelsesmøte i sørstatene for å holde en preken. Den unge gutten er usikker på sin egen tro, men ender opp med å holde en preken som både forsamlingen, og han selv, sent vil glemme.

De to neste kapitlene handler om lille Ruthie og lille Ella, to av døtrene til Hattie.  Og slik fortsetter de neste seks kapitlene. Hattie fikk elleve barn og ett barnebarn, og Mathis beskriver gjennom hver og én av dem hvordan den traumatiske hendelsen preget livet til Hattie. De har alle sin egen opplevelse av moren, og den sørgelige historien har formet livene deres i stor grad, om enn på forskjellige måter. Man får høre historien når barna har blitt voksne, og de beskriver hvordan barndommen har formet dem. Felles for dem alle er at de husker moren som sint og innesluttet, og kjærlighet og ømhet fra henne har vært ett savn. Faren August, huskes som en person som var i bakgrunnen, ofte mer opptatt av puben og andre kvinner.

Som leser var jeg ikke forberedt på måten romanen fortelles på. Da jeg var ferdig med å lese den, var den umiddelbare reaksjonen at det var for mange mennesker og skjebner å forholde seg til. På forhånd forventet jeg at tankene og følelsene til Hattie selv skulle få mye større plass, og for hvert kapittel ventet jeg på at teksten skulle vende tilbake til hovedpersonen. Jeg måtte derfor bruke litt tid på å fordøye historien før jeg kunne bestemme meg for hva jeg syntes, men konklusjonen er at forventningene mine til hvordan historien skulle være, farget leseropplevelse min mer enn jeg kan si at det var en dårlig måte å fortelle historien på. For «Hatties tolv stammer» er ei god bok som er verdt å lese, den er bare fortalt fra ett annet perspektiv enn det jeg hadde forestilt meg. Har du dette på minnet mens du leser, vil du absolutt like den.

Cappelen Damm

Utgitt i 2014

Oversatt fra engelsk av Bente Klinge

Originaltittel: The twelve tribes of Hattie

269 sider

ISBN: 978-82-02-42213-4

Mathies_HattiesTolvStammer

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Sommerlektyre: Dearie. The remarkable life of Julia Child – Bob Spitz

av Ann-Sofi S. Emilsen

Det var mange europeere som først hørte om Julia Child da Meryl Streep portretterte henne i filmen «Julie & Julia» i 2009. For amerikanere flest, derimot, er hun en levende legende. Uten Julia hadde verken Ingrid Espelid, Jamie Oliver eller Martha Stewart eksistert, for det var Child som første gang gjorde noe så outrert som å lage en omelett – på direktesendt TV!

I «Dearie» tar Bob Spitz med leseren på en kronologisk reise gjennom livet til Julia. Hun vokste opp som Julia McWilliams med to søsken i en velstående, republikansk familie i California på begynnelsen av 1900-tallet. Som jente markerte hun seg tidlig – hun var utadvendt, rebelsk, full av leken djevelskap og alltid midtpunktet. Og de fysiske attributtene hun 40 år senere skulle gjøre til et varemerke på TV, var tidlig på plass: den boblende, høyfrekvente stemmen og ikke minst høyden. Som voksen var Julia nesten 1,95 meter, og allerede i tenårene strakk hun seg et hode eller to over andre på samme alder.

Etter å ha virret retningsløst gjennom studieårene uten særlig mål og mening, flyttet hun til New York hvor hun i en periode jobbet som tekstforfatter – men det var ikke nok til å roe ned den rastløse ungjenta. Under andre verdenskrig meldte hun seg derfor til tjeneste for OSS, Office for Strategic Services, og steg kjapt i gradene som researcher. Så i 1944 ble hun utstasjonert på Sri Lanka, og det ble et opphold som skulle vise seg å forandre livet hennes på mer enn én måte. Aller viktigst var møtet med den sofistikerte og intellektuelle Paul Child.

Ikke bare ble Paul mannen hun skulle dele resten av livet med; det var han som fikk Julia interessert i mat. Etter to år som mann og kone, flyttet de i 1948 til Paris hvor Pauls oppgave var å fremme amerikansk kultur på vegne av myndighetene. Og det er her «Dearie» er på sitt beste, når Spitz beskriver de mange dekadente restaurantene paret besøkte og hvordan Julia sakte og virkelig får øynene (og smaksløkene) opp for det franske kjøkken. Man kan se det for seg; Paris på 50-tallet!

Og Julia, med sin barnslige iver, høylytte latter og utømmelige nysgjerrighet, sugde inn Paris for alt det var verdt. Hun begynte å ta kokketimer ved legendariske Le Cordon Bleu, hun ble en gjenganger på matmarkedene i den franske hovedstaden og hun tilbragte dager og uker hjemme på kjøkkenet – i full krig med ingredienser og redskaper for å lage den perfekte omeletten eller den perfekte bernaisesausen. Gjennom en matlagingsklubb møtte hun Louisette og Simone, og sammen utviklet de et nært forhold gjennom sin felles lidenskap for det franske kjøkken. Trioen lærte også amerikanere alt om fransk mat med bibelen «Mastering the art of French cooking»; ei kokebok som kom ut i 1961 og nesten tok 10 år å få ferdigstilt.

Det var ikke få ganger under det tidkrevende arbeidet med kokeboka at Julia sa til seg selv «aldri mer», men hun skulle fortsette matmisjoneringen sin i de neste 35 årene. Julia og Paul bodde i perioder både i Marseille, Tyskland og Norge (ikke overraskende ble hun aldri særlig glad i verken norsk eller tysk mat), og hvorenn de endte opp, fulgte de mest avanserte kokekar og redskaper med på flyttelasset. Kokkeleringen ble mer enn en fulltidsjobb for Julia; det ble en livsstil som opptok bokstavelig talt hver eneste våkne time av døgnet. Og etter TV-debuten i 1962 – hvor hun lagde en omelett (i svart-hvitt) på direkten – ble livet hennes snudd på hodet atter en gang.

Man trenger ikke engang å være middels interessert i mat for å kose seg med «Dearie». Selv om Bob Spitz helt åpenlyst var mer enn betatt av personen han skriver om, gjør han en veldig god jobb med å beskrive Julia Childs liv ikke bare bak grytene, men hele veien fra barndommen, gjennom voksenlivet og frem til hun døde som 91-åring i 2004. Child var ikke bare en reser til å lage mat; hun var så utrolig mye mer. Hun var et ikon som åpent og høylytt kjempet for abort (i en tid hvor det var mer enn kontroversielt), hun nektet i alle år å la seg kjøpe og utnytte av matprodusenter (men passet heller på å kritisere dem – ved navn – på direktesendt TV) og hun kjempet for å lære amerikanere at mat er mer enn det som kommer ferdig vakumpakket eller ligger i frysedisken. Hun ga blanke i konvensjoner, alt det som var opplest og vedtatt, og fulgte konsekvent sin egen vilje. Javisst var hun også ei sta og bortskjemt rikmannsdatter som nektet å ta nei for et nei, men så brøytet hun også vei for alle andre TV-kokker og kokebøker som fulgte i etterkant. Og ikke minst vekket hun «vanlige» folks interesse for mat og matlaging. Sånne liv blir det gode biografier av!

Knopf

Utgitt i 2012

557 sider

ISBN:  978-0307-4734-17

julia child

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Når sypressene hvisker – Yvette Manessis Corporon

av Lene Sulusnes

«Når sypressene hvisker» er amerikanske Yvette Manessis Corporons første roman, og jeg håper hun kommer med flere. Når siste side er lest, får man svar på de mange spørsmålene som dukker opp gjennom historien – men svarene er kanskje ikke helt som forventet? Disse overraskelsesmomentene gjør historien enda bedre.

Hovedpersonen er den unge enken og alenemoren Daphne. Daphne har stor suksess som kokk i New York, og har klart å skape ett liv for seg selv og datteren Evie etter at ektemannen og hennes store kjærlighet døde. Daphne er den greske slektens «amerikanida», som bestemoren kaller henne. Amerikanidaen er nemlig av gresk herkomst, og foreldrene forlot Hellas og øya Erikousa til fordel for Amerika da Daphne var liten for å kunne gi henne en bedre oppvekst. Allikevel husker Daphne godt livet på den eksotiske øya etter alle sommerferiene hun tilbrakte der hos bestemoren, sin yia-yia, som barn.

I tiden som enke og alenemor for Evie, har ikke Daphne hatt mulighet til å reise fra den amerikanske storbyen, men nå er hun tilbake på Erikousa etter flere års fravær. Hun har funnet kjærligheten på nytt med forretningsmannen Stephen, noe som skal feires med bryllup på den greske øya. Den vordende bruden drar i forveien for de siste forberedelsene, og gjensynsgleden med Erikousa og familien er stor. Gjennom bestemoren og den muntre kusinen Popi kommer minnene om øyas hverdagsliv sterkere tilbake. Glemte tradisjoner, skikker, normer og regler som tidligere gjorde henne flau og skamfull, får en ny betydning for Daphne. Endelig føler hun at hun lever igjen, og ikke bare eksisterer.

Yia-yia er en aldrende, klok kvinne som lenge har ventet på sitt kjære barnebarn og oldebarn, men mener at amerikanidaen har mistet seg selv. Hun har hørt øya hviske til henne om at alt ikke er som det skal med datterdatteren. I tiden hun har ventet på at Daphne skal komme på besøk, har hun funnet en venn i den unge fiskeren Yianni. Daphne finner vennskapet merkelig, og reagerer på at bestemoren deler hemmelighetene deres med den arrogante mannen. Men hun oppdager etter hvert at ting ikke er slik hun tror, og kanskje øyas hvisken til yia-yia har rett i at livet hennes ikke er slik det skal være? Under oppholdet på øya lærer Daphne at det ikke er mulig skape en fremtid uten å ta med seg fortiden.

«Når sypressene hvisker» er en feelgood-historie om det å finne tilbake til seg selv. Det er ei god bok som skildrer det greske øysamfunnets tradisjon, mat og kultur, og som passer utmerket til å lese på stranden i sommer.

Cappelen Damm

Utgitt i 2014

Oversatt fra engelsk Kaja Rindal Bakkejord

Original tittel: When the cypress whispers

328 sider

ISBN: 978-82-02-43668-1

Når-sypressene-hvisker

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Schroder – Amity Gaige

av Lene Sulusnes

Dessverre er det et faktum at mange barn vokser opp som skilsmissebarn, og dette er intet unntak i USA. En skilsmisse gjør noe med de voksne også, selv om barna alltid blir de skadelidende. Amity Gaige beskriver dette temaet i romanen «Schroder» gjennom pappaen Eric.

Han føler seg vraket og opprørt over skilsmissen, og håper lenge at han og Laura kan finne sammen igjen. Det var hun som ønsket å av slutte ekteskapet, og han håper lenge at hun skal ombestemme seg. Eks-kona derimot, er sikker i sin avgjørelse. Samlivsbruddet skjer samtidig som finanskrisen rammer USA, noe som fører til at Eric blir arbeidsledig. Etter hvert tilspisser konflikten seg mellom det tidligere kjæresteparet, i tråd med med samarbeidet om deres seks år gamle datter Meadow. Eric føler at han mister fotfestet samtidig som han savner Meadow og opplever at Laura saboterer samværet med hans kjære datter.

Som leser tenker man at Eric må ta opp kampen og kjempe for datteren – men han har en hemmelighet som gjør ham maktesløs i denne situasjonen. Hemmeligheten strekker seg tilbake til den dagen han var en 14 år gammel tenåring som ved påmelding til en sommerleir bytter ut sitt tyske navn med det amerikanske navnet Kennedy. Dette for å skjule sin tyske identitet. Han føler seg dermed godtatt, og at han får bedre innpass i det amerikanske samfunnet etter navnebyttet.

Hemmeligheten om sitt opphav og egentlige navn har han siden klart å holde skjult, og han lever på en løgn som nå innhenter ham. Skal han møte eks-kona i retten i en barnefordelingssak, vil han bli avslørt. Løgnen som tidligere opplevdes som en befrielse, gjør ham nå til fange og som et resultat av dette, tar Eric noen valg som får fatale konsekvenser. Han bryter samværsavtalen uten å levere Meadow tilbake til moren til avtalt tid, og tar datteren med på en liten reise hvor han selv blir konfrontert med fortiden og barndommen, og de gamle og gjemte minnene kommer tilbake. Gaige beskriver den fortvilte pappaens følelser svært godt, og enda man vet at det han gjør er galt, får man medfølelse for ham.

Gyldendal forlag

Utgitt i 2013

Oversatt fra engelsk av Johanne Fronth-Nygren

298 sider

ISBN: 978-82-05-44359-4

Schroder

Merket med , , , , , , , , , , , , ,

Så lenge det er stjerner på himmelen – Kristin Harmel

av Lene Sulusnes

Dette er boka som har alt, til og med fristende bakeoppskrifter!! Den forteller en familiehistorie gjennom flere generasjoner. Den inneholder hemmeligheter og løgner som har vært godt gjemt, men som til slutt tvinges frem i dagens lys. Og når de gjør det, får det uante konsekvenser for de involverte – men på mange måter positivt. Historien forteller om tre generasjoner kvinner: Rose, hennes datter Josephine og datterdatteren Hope.

Rose er født i Frankrike på 1920-tallet, og når hun får Alzheimer i sin alderdom, blir hun innhentet av en fortid hun ikke har fortalt noen om. På 1940-tallet under 2. verdenskrig kom hun til Amerika som flyktning, traff amerikaneren Ted og fødte kort tid etter datteren Josephine. Gjennom hele sitt voksne liv drev hun et bakeri som har gått i arv i familien, og som  nå drives av Hope. Hun er i midten av 30-årene, nyskilt og forsøker å etablere et nytt liv med datteren Annie.

En dag får Hope en liste med navn av bestemoren, som ber henne innstendig om å reise til Paris for å finne ut hva som hendte med dem. Navnene er helt ukjente for Hope. Hun tviler på hvorvidt det er bestemoren som snakker, eller om det er sykdommen som løper løpsk med den gamle damen. Men etter overtalelser fra tenåringsdatteren og med hjelp fra vennen Gavin, reiser hun til Paris. Der gjør hun overraskende oppdagelser og blir kjent med bestemorens fortid, som hun har hemmeligholdt hele livet. Oppdagelsene gjør også at Hope blir kjent med andre sider av seg selv, samt setter spørsmålstegn ved valgene hun har gjort i løpet av sitt 35-årige liv.

Dette er opptakten til en nydelig historie om kjærlighet og ærlighet, identitet og tilhørighet, samt behovet for å beskytte både seg selv og sine nærmeste for de valg man tar i livet. Samtidig minner boka om hvor viktig det er at verdenshistorien ikke blir glemt. Da siste side var lest, visste jeg at jeg vil huske denne historien svært lenge.

Cappelen Damm

Utgitt i 2013

Oversatt fra engelsk av Benedicta Windt-Val

Originaltittel: The Sweetness of Forgetting, utgitt 2012

381 sider

ISBN:978-82-02-38587-3 

8389b1205f951d54bcab0a129e8580a20d805b079955b6b44d2681f4
Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,