Monthly Archives: oktober 2013

I en annen verden – Grace McCleen

av Lene Sulusnes

Grace McCleen skildrer gjennom hovedpersonen, Judith, hvordan det er å vokse opp som annerledes. Judith og faren, som hun bor sammen med, er medlemmer av ett trossamfunn som beskrives som lukket og følger andre leveregler og normer enn samfunnet ellers. Det byr på en svært vanskelig hverdag for den 10 år gamle jenta.

På skolen blir hun stående utenfor klassen og har ingen venner. Tvert imot er skolehverdagen et daglig mareritt med mobbing og ydmykelser. Trakasseringen ledes an av en guttegjeng med Neil i spissen. Etter at klassen får en ny lærer, som raskt avslører mobbingen, fortsetter trakasseringen hjemme i stedet.

Judith strever med å nå gjennom til faren, som er veldig opptatt av å gjøre nødvendige ting. Det er nødvendig å spise lam og bitre urter, å studere Bibelen og å forkynne om at verdens undergang er nær. Han jobber på byens fabrikk, i likhet med mange av de andre innbyggerne. Når fabrikkarbeiderne streiker, jobber den standhaftige ettbarns-faren allikevel, noe som naturlig nok faller i dårlig smak hos kollegene. Judith vokser opp uten moren, som døde under fødselen fordi hun nektet å motta en nødvendig blodoverføring da dette stred i mot troen.

På rommet sitt har Judith laget sin egen lille verden av søppel og annet rask hun finner. Denne fantasiverdenen kaller hun Prydelsens land, og blir hennes flukt fra den virkelige hverdagen. En dag snølegger hun Prydelsens land, og morgenen etter våkner hun til snødekte gater og stengte veier. Den 10-årige jenta ser det som ett tegn, og er nå sikker på at hun har fått evnen til å utrette mirakler.

Forfatteren viser stor innsikt i det å vokse opp i et trossamfunn som lever på sidelinja av det øvrige samfunnet. Men så har jo McCleen også opplevd dette selv, så det er kanskje ikke så rart at historien blir troverdig. I tillegg til å ha kunnskap om temaet, er hun god på å beskrive personene og belyse den unge jentas vanskelige dilemma på en god måte.  Historien er sår og vond, og man får en oppriktig sympati for Judith som må gjennomleve de vonde opplevelsene. Gjennom boka bygger det seg opp en spenning for hvordan det vil ende, og svaret kommer ikke før siste side er lest.

Gyldendal forlag

Utgitt i 2013

Originaltittel: The land of decoration, utgitt i 2012

Oversatt fra engelsk av Hilde Rød-Larsen

332 sider

ISBN:978-82-05-41948-3

I en annen verden

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Bryllup og begravelser – Jens M. Johansson

av Ann-Sofi S. Emilsen

Slipp meg inn, slipp meg inn! Som leser blir man stående og banke hardt og med knyttet neve på døra til «Bryllup og begravelser», Jens M. Johanssons siste roman. Men når han etter nesten 500 sider fortsatt ikke har åpnet døra inn til teksten mer enn litt på gløtt, trekker man på skuldrene og gir opp. Utmattet, skuffet og lei. Det er synd, for tematikken bærer med seg så mange muligheter for mageknytende nerve og sterke skildringer.

Det er ikke første gang Jens M. Johansson skriver om personlige forhold, om farens dødsfall og sin egen dødsangst, men «Bryllup og begravelser» er den klart mest vidtfavnende og direkte teksten hans så langt. I markedsføringen gis det inntrykk av å være en sterkt personlig tekst som behandler de store spørsmålene; om liv og død, om familie og opphav, om redsel for å ikke strekke til, hverken som sønn, bror, far og ektefelle. Så hvorfor sitter man som leser igjen nesten helt uberørt?

Det er mange norske forfattere som de siste årene har beskrevet, i semi- eller rent ut selvbiografisk form, forholdet til sine avdøde eller levende foreldre. Det er kanskje gitt når man kommer i en viss alder at man reflekterer stadig mer over opphavet sitt. Når ens egne foreldre dør eller blir alvorlig syke, får man sin egen dødelighet kastet rett i ansiktet. Det er ingen vei tilbake, DU skal også dø. Johansson mistet faren sin i ung alder, han selv hadde såvidt fylt 20 år da Olof Johansson døde av et hjerteinfarkt. Angsten det fører til hos Johansson junior, hver eneste gang han føler seg litt uvel, enten det skyldes at han er bakfull eller bare har sovet litt for dårlig, er høyst reell og forståelig. Har han arvet farens svake hjerte? Kommer han også til å dø (relativt) ung, skal han dø fra sine egne barn?

Disse spørsmålene, og denne angsten som han må leve med til daglig, er det man som leser vil lære om. Hvordan det føles, hvor vondt, ekkelt, traumatisk og trist det er. Hva det gjør med en to-barnspappa å hele tiden være redd for at han kanskje ikke skal få se barna sine vokse opp. Der man hadde sett for seg mer nattsvette, mareritt, klamme hender, angstanfall og pusteproblemer, får man i stedet en tekst som vingler i litt for mange retninger.

«Bryllup og begravelser» er dels «Patrick Bateman møter Oslo-hipster» med all sin irriterende navnedropping av venner, semikjendiser (både utilslørt og liksom-tilslørt), merkeklær (!), gatenavn og utesteder på Grünerløkka i Oslo, hvor forfatteren bor med kona Tea og to barn. Hva er det han ønsker å si med dette? Den er også dels et mykt og fint portrett av et familiesammensurium av de sjeldne, med tanter, onkler, hel- og halvsøsken, samboere, eks-samboere, ektefeller og eks-ektefeller, reservepappaer, kjærester, besteforeldre og…. ja, rent ut hele schmæla. Jens M. Johansson holder seg til et nøkternt, usentimentalt språk, også der han med fordel kunne ha smurt på litt for å få det til å røske i hjerterøttene til leseren.

I stedet for en roman, skulle «Bryllup og begravelser» ha vært delt opp i en samling korttekster, for det er flere kapitler her som er gode. Som når han veldig motvillig gir etter for det klamme presset om å stille som dragehode for datterens sirksugruppe. Og minnene om farens sære musikksmak som han sørger for å videreføre til sønnen. Men disse kapitlene er gode alene, enkeltvis og hver for seg, og ikke som del av en roman.

Og når Johansson utgir seg for å skrive ærlig og rett fra lever’n, er det overraskende hvor polert han fremstiller familielivet som forfatter med hjemmekontor, en sykemeldt kone og to aktive unger. Der Linda og Karl Ove klorer ut øynene på hverandre, er Tea og Jens siviliserte, og litt for rene og pene i tøyet. Romanen bærer sterkt preg av en forfatter – og privatperson – som har behov for kontroll, men det er nettopp litt flere brødsmuler i sofaen, litt mer dårlig ånde og ekkel nattsvette som hadde hevet den opp på det nivået ett levd liv, i all sin gru og herlighet, fortjener.

Tiden Norsk forlag

487 sider

Utgitt i 2013

ISBN: 97882-1005-332-0

bryllup og begravelser

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Så lenge det er stjerner på himmelen – Kristin Harmel

av Lene Sulusnes

Dette er boka som har alt, til og med fristende bakeoppskrifter!! Den forteller en familiehistorie gjennom flere generasjoner. Den inneholder hemmeligheter og løgner som har vært godt gjemt, men som til slutt tvinges frem i dagens lys. Og når de gjør det, får det uante konsekvenser for de involverte – men på mange måter positivt. Historien forteller om tre generasjoner kvinner: Rose, hennes datter Josephine og datterdatteren Hope.

Rose er født i Frankrike på 1920-tallet, og når hun får Alzheimer i sin alderdom, blir hun innhentet av en fortid hun ikke har fortalt noen om. På 1940-tallet under 2. verdenskrig kom hun til Amerika som flyktning, traff amerikaneren Ted og fødte kort tid etter datteren Josephine. Gjennom hele sitt voksne liv drev hun et bakeri som har gått i arv i familien, og som  nå drives av Hope. Hun er i midten av 30-årene, nyskilt og forsøker å etablere et nytt liv med datteren Annie.

En dag får Hope en liste med navn av bestemoren, som ber henne innstendig om å reise til Paris for å finne ut hva som hendte med dem. Navnene er helt ukjente for Hope. Hun tviler på hvorvidt det er bestemoren som snakker, eller om det er sykdommen som løper løpsk med den gamle damen. Men etter overtalelser fra tenåringsdatteren og med hjelp fra vennen Gavin, reiser hun til Paris. Der gjør hun overraskende oppdagelser og blir kjent med bestemorens fortid, som hun har hemmeligholdt hele livet. Oppdagelsene gjør også at Hope blir kjent med andre sider av seg selv, samt setter spørsmålstegn ved valgene hun har gjort i løpet av sitt 35-årige liv.

Dette er opptakten til en nydelig historie om kjærlighet og ærlighet, identitet og tilhørighet, samt behovet for å beskytte både seg selv og sine nærmeste for de valg man tar i livet. Samtidig minner boka om hvor viktig det er at verdenshistorien ikke blir glemt. Da siste side var lest, visste jeg at jeg vil huske denne historien svært lenge.

Cappelen Damm

Utgitt i 2013

Oversatt fra engelsk av Benedicta Windt-Val

Originaltittel: The Sweetness of Forgetting, utgitt 2012

381 sider

ISBN:978-82-02-38587-3 

8389b1205f951d54bcab0a129e8580a20d805b079955b6b44d2681f4
Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,

Mors gaver – Cecilie Enger

av Ann-Sofi S. Emilsen

Mennesker blir født, mennesker lever og mennesker dør. Det er én av de få ubestridte faktumene i livet vi alle kan enes om, uansett tro eller livssyn. Fødsel, liv, død. Så naturlig, men allikevel så vanskelig å forsone seg med.  I «Mors gaver» skriver Cecilie Enger om de mange sidene ved det på én gang både umulige, deilige, kranglete og fantastiske livet, men mest om hvordan vi klorer og sliter for å prøve å holde fast i det.

Med en mor på sykehjem som sakte og skremmende mister hukommelsen, blir Cecilie Enger konfrontert med døden. Den stirrer uredd på henne når hun møter morens tomme blikk, og når angsten kryper opp i halsen om moren ikke svarer fort nok i telefonen. Noen reagerer med sinne, andre trekker seg unna eller viser en kvelende omsorg for sin aldrende og syke forelder, men Enger finner sin egen metode. Hun finner morens gamle julegavelister, skrevet og oppbevart gjennom en årrekke, og bruker dem som utgangspunkt til å tegne opp historien om sin egen familie. Som i et forsøk på å forstå de mange nyansene i morens liv før hun skal dø, før hun forsvinner for aldri mer å komme tilbake.

Gjennom tanter, onkler, besteforeldre, søsken og søskenbarn, fra utvandring til USA og tilbake til Halden og videre til Oslo og Asker. Gjennom hverdagsliv, skolegang, høytider, sommerferier, barnefødsler og død, skuffelser, gleder, kjærlighet og tenårsopprør; Cecile Enger bruker julegavelistene til å spore an sin egen hukommelse om familiehistorier og opplevelser. Der tingene skrevet med penn på et stykke papir bare gir skinn av å være «ting», ligger det bak hver enkelt av dem så mange historier og minner. En ting er ikke bare en fysisk ting; for oss mennesker representerer de så mye mer når vi ser på dem gjennom hukommelsen blikk, noe Enger fremhever ved å veksle mellom fortid og nåtid.

Det er noe nydelig hjelpeløst over «Mors gaver», og samtidig en følelse av desperasjon som resonnerer langt inn i hjertekammeret. Enger vil så inderlig gjerne forstå; ikke bare hvorfor det «ble som det ble», men for å kunne forsone seg med at et liv snart er over, at moren skal dø. Kontrasten mellom hennes egen skarpe hukommelse som vekkes av julegavelistene og morens sviktende minne, er sterk og skildres på en så myk, men allikevel vond måte at det setter seg en klump i halsen. Hva vil det si å gi, å få og hvor viktig er fysiske ting for oss mennesker når vi skal holde fast ved minner – og tiden som har gått? Og hva er hukommelsen vår uten faktiske ting? «Mors gaver» er skrevet med dyp innsikt og en finstemt evne til å se de mange synlige og usynlige trådene som binder mennesker sammen. Og når trådene brytes, har vi tingene som bærer minnene og hukommelsen videre.

Gyldendal forlag

Utgitt i 2013

258 sider

ISBN: 978-82-05-45560-3

Mors-gaver_productimage

Merket med , , , , , , , , , , , , , ,

Evighetens folk kjenner ingen frykt – Shani Boianjiu

av Lene Sulusnes

Dette er en bok om tre israelske jenter og deres opplevelser i militæret. Ikke visste jeg at israelske jenter blir innkalt til verneplikt i militæret, men så er det også mye jeg ikke vet om Israel og landets langvarige konflikt med Palestina. Et interessant tema som jeg hadde forhåpninger om at debutanten Boianjiu skulle lære meg litt mer om gjennom denne romanen som har høstet gode kritikker.

Vi blir introdusert for venninnene Yael, Avishag og Lea. Trekløveret vokser opp sammen og er som tenåringsjenter flest, de er mer opptatt av gutter og sladder enn skolearbeid og lekser. Når venninnegjengen blir innkalt til militærtjeneste, blir de tre jentene adskilt for å tjenestegjøre ved hver sin post.

Deretter følger flere historier om det de opplever, blant annet Leas møte med den palestinske arbeideren Fadi som daglig passerer kontrollposten hun er stasjonert på. Avishag blir vitne til at en sudanesisk flyktning blir sittende fast i piggtrådgjerdet på grensen mellom Egypt og Israel, og den tredje jenta Yael har ansvar for opplæring av skyttere. I tillegg får leseren et innblikk i hvordan dette miljøet er, og i jentenes dagligliv.

Dessverre klarer ikke forfatteren å holde på interessen og nysgjerrigheten min, og til tross for at jeg virkelig ønsker at de viktige historiene skal fenge meg, gjør de ikke det. Man får problemer med å holde historiene og menneskene i dem fra hverandre, da de ofte blir fortalt om hverandre, og man tar seg i å også savne mer om jentenes følelser, og deres egne meninger om det de opplever.

Jeg sitter med en følelse av det ramses opp en rekke historier fra tre forskjellige jenter i det israelske militæret, uten at det blir noe dybde eller personlige skildringer av historiene. Det er mulig at det er bevisst fra Boianjiu, eller at jeg ikke hadde de ”rette lesebrillene” på da jeg leste boka, men dessverre høster ikke denne romanen superlativer fra meg. Teksten strekker seg over 298 sider, men jeg ga opp etter å ha kommet til 157.

Cappelen Damm

Utgitt i 2013

Oversatt fra engelsk av Johanne Fronth-Nygren

Originaltittel: The People of Forever Are Not Afraid, utgitt i 2012

298 sider

ISBN:978-82-02-38250-6

Shani Boianjiu

Merket med , , , , , , , , , , , ,

Bergeners – Tomas Espedal

av Ann-Sofi S. Emilsen

Har Tomas Espedal blitt en aldrende forfatter, redusert til meditasjoner over skrekken for å ende opp som gammel og ensom? I tekstsamlingen «Bergeners» (for det er ingen roman), mediterer han over mange av livets underfundigheter, med temaer som strekker seg fra kjærlighetssorg og 22. juli til ensomhet, reising og nødvendigheten av dører, men det tunge sløret som ligger over dem alle, bærer preg av en mann som ser bakover med lengsel og fremover med frykt.

Han observerer også, venner, kolleger og bekjente, i hjembyen Bergen. På barer, hjemmefester og i de mange regntunge, brosteinsbelagte gatene og trange smugene. Karl Ove, Cecilie, Hildegunn, Frode; de er alle navngitt og viet plass i «Bergeners». Observasjonene er ikke utpreget originale, verken i sin opprinnelige form eller som litteratur. Det er først når Espedal graver innover og videre innover til han blottlegger funnene i all sin alminnelighet, at vi henger oss på. Til tider blir det for pjattete og spjåkete, særlig når han nærmer seg poesiens friere form, mens han i andre tekster glimrer til med dyp innsikt i den konsise, språklige signaturen som har vunnet ham så mange lesere.

På sitt ikke fullt så gode, er «Bergeners» en jattebok fra en aldrendre mann som kanskje (?) ikke finner inspirasjon lenger – han vurderer tross alt å slutte å reise utenfor sitt eget soverom, og er fornøyd med togturer tur-retur Oslo og Bergen. Og eksakt hvor mye kan han klare å tvære ut av faktumet at han har blitt forlatt? Hvor mange ganger skal vi høre om hans livs største Kjærlighet Janne, det var Janne (og før det Agnethe), som forlot ham, forlot ham hardt og brutalt, og lot han sitte igjen med et blødende hjerte hvis innhold renner ut, ut og ned, ned over den hvite, nystrøkne skjorten (i Bergen sier de «skjorten» og ikke «skjorta», må vite). Og om den traumatiske opplevelsen med datteren som selvfølgelig, men like fullt overraskende, flyttet, og flyttet ut, vekk fra Bergen, mot øst, og til Oslo, og lot ham sitte, lot ham sitte igjen i huset – alene, helt alene? Espedal har basert store deler av sitt forfatterskap på å skildre sitt livs mange brudd, på sin egen selvmedlidenhet som følge av dem og hva dette har gjort med ham som mann.

På sitt beste er «Bergeners» Espedal i god, og kanskje til og med i veldig god, form. Når han skriver om å bli jaget ut av barndomshjemmet som femtenåring, ut i den våte natten, og når han forteller om tiden som skrivekurslærer i Bergen Kretsfengsel. «Forfatteren som ikke skriver» og «Om nødvendigheten av en dør» er også stor skrivekunst, sammen med de avsluttende segmentene «Hun» og «Han». Han har vært kledelig beskjeden på egne vegne i mange år, men Tomas Espedal er egentlig like oppmerksomhetskåt som enhver gjennomsnittlig bergenser – og han oser av selvmedlidenhet. Han er norsk samtidslitteraturs største påfugl, forkledd som en unnselig, grå spurv, men det er helt greit når han skriver tekster som de aller beste i «Bergeners».

Gyldendal forlag

Utgitt i 2013

153 sider

ISBN: 978-82-05-44674-8

Bergeners

Merket med , , , , , , , , , , ,