Tag Archives: Oppvekst

Midnattsrosen – Lucinda Riley

av Lene Sulusnes

Man blir fylt med vemod når man har lest siste side av Lucinda Rileys «Midnattsrosen». Det føles som om man har tatt farvel med en god venn man ikke skal se igjen, men som har gjort ett uslettelig inntrykk. Den gode vennen er ikke bare hovedpersonene, men hele historien.

Riley har skrevet en historie som strekker seg over et århundre, og man møter to generasjoner av en indisk og en britisk slekt. Reisen starter i India i år 2000 med dødsfallet til Anahita, en gammel dame av indisk opprinnelse som etterlater seg en stor familie, deriblant oldebarnet Ari. På dødsleiet overlater hun Ari en brevbunke som inneholder historien om deler av et liv hun har holdt hemmelig for familien. Hun ber ham om å gå i hennes fotspor, og finne sønnen hennes som angivelig skal ha dødd som spedbarn i England. Til tross for dødsattesten, er Anahita overbevist om at han ikke døde som liten. Det skal gå 10 år før Ari leser brevene og blir kjent med oldemorens fascinerende historie.

Vi blir tatt med hundre år tilbake i tid, til Anahitas oppvekst i India hvor hun og foreldrene jobber som tjenere ved ett stort palass, og hvor hun som elleveåring treffer den bortskjemte prinsessen Indira. Anahita blir hennes selskapsvenninne, og får bli med på reiser og opplevelser hun ellers ikke ville hatt muligheten til.

Reisen til England hvor jentene skal gå på kostskole vil prege Anahita, som nå kalles Anni, for alltid. Hun og Indira er uadskillelige, og vennskapet mellom dem visker ut klasseforskjellene. For sosieteten rundt dem, derimot, er Anni Indiras tjenestepike. Anni jobber hardt på skolen for å få sin uavhengighet, for uten den kommer hun til å ende opp som tjenestepike sammen med de andre tjenestefolkene den dagen Indira blir giftet bort.

Så bryter andre verdenskrig, og det blir vanskelig å reise hjem til India i skolens sommerferie. Anni og Indira tilbringer sommeren på godset Astbury på den engelske landsbygda, og den flotte eiendommen eies av en rik adelsfamilie som er venner av prinsessens familie. Her blir hun kjent med de to jevnaldrende barna Selina og Donald, og deres utspekulerte mor.

Disse personene skal senere vise seg å bli svært betydningsfulle i Annis liv. Ari reiser til Astbury for å forske i oldemorens historie. På godset foregår det en filminnspilling, og han treffer den vakre, amerikanske skuespillerinnen Rebecca. Filmens handling er lagt til tidlig 1900-tallet, og likheten mellom Rebecca og Violet, en av godsets tidligere kvinner, er slående. Hva er forbindelsen? Og hva er egentlig tilknytningen mellom Aris oldemor og Astbury?

Historien veksler mellom nåtid og Annis fortid. Spenningen holdes gjennom hele boka, og helt til siste side. Personskildringene er solide, og forfatterens beskrivelser av både India og det engelske samfunnet i forrige århundre er en fryd å lese. Det er så godt beskrevet at man nærmest kan kjenne lukten av de indiske elefantene som de rike red på. Man ser for seg gullet og rikdommen i palasset som om man har sett det tidligere. Og man kan føle stemningen i den britiske sosieteten med alle de strenge sosiale reglene og normene. Anbefales!

Cappelen Damm

Utgitt på norsk i 2014

Originaltittel: «The midnight rose», utgitt i 2013

Oversatt fra engelsk av Benedicta Windt-Val

593 sider

ISBN: 978-82-02-43189-1

Riley - Midnattsrosen

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Den stumme gutten – Parinoush Saniee

av Lene Sulusnes

Tenk deg at du som lite barn har en barnepike som snakker et helt annet språk enn det foreldrene og søsknene dine gjør. Hver dag er du forvirret over ord du ikke forstår, samtidig som du så gjerne vil lære å utrykke deg. Og på toppen av det hele er det ingen som forstår forvirringen du opplever, men derimot stiller spørsmålstegn ved hvorfor du ikke snakker slik som alle andre barn på din alder gjør. Du vil så gjerne, men når du åpner munnen for å si noe, snører halsen seg sammen og du får ikke fram en lyd.

Du blir ikke møtt med forståelse av omgivelsene, snarere tvert i mot, for alle lurer høylytt på hva som er galt med deg. Av dine nærmeste blir du stemplet som en idiot. Du blir avvist av de som i utgangspunktet skal hjelpe og støtte deg. Er det da så rart du blir sint? Eller er det rart at du endrer væremåte og gjør ting som du ellers ikke ville ha gjort?

Dette opplever Shahab, den mellomste gutten i en søskenflokk på tre.Som lillebror til farens øyesten Arash, føler Shahab seg avvist og dette preger han gjennom hele oppveksten. Spenningsforholdet mellom far og sønn fører til at den lille gutten ikke snakker. Det starter med at barnepiken snakker tyrkisk, men morsmålet hans er persisk. Han opplever dette som forvirrende, samtidig som han er i en alder hvor det er naturlig at man begynner å snakke; noe også foreldrene forventer. Når dette ikke skjer, føler Shahab presset fra foreldrene og øvrig familie, som igjen fører til at han synes det er enda vanskeligere. Dermed er den onde sirkelen startet.

”Den stumme gutten” er Saniees andre roman om det iranske levesettet med dets kultur og skikker. Debuten ”Det som ventet meg”, er en god og engasjerende historie om hvordan det er å vokse opp i Iran, og oppfølgeren er absolutt en like bra historie. Stikkord er familiens ære og mannens dominans i familien. Ved å skildre forholdet mellom Shahab og faren, beskriver hun dette på en troverdig og ærlig måte. Det er vondt å lese hvordan ett lite barn kan bli behandlet og møtt av familien, og hvilket ansvar et barn blir pålagt av hensyn til en fars ære.

Font forlag

Utgitt i 2013

Oversatt fra persisk av Nina Zandjani

283 sider

ISBN: 978-82-8169-259-6

Den stumme gutten

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , ,

Å holde pusten – Agate Øksendal Kaupang

av Lene Sulusnes

En sekstenårig jente som lenge har røykt Lucky Strike, hun var den første til å ha sex med en gutt og har allerede hatt sex med flere. Hun har sjeldent gjort leksene, er den i klassen som er lengst oppe om kvelden og som skulker skolen uten at noen oppdager det. Vi har da vel alle møtt henne? Eller i alle fall ei som likner i større eller mindre grad. Men hvem er hun egentlig? Hun kan være som storesøsteren til Emilie som vi møter i romanen ”Å holde pusten”.

Dette er en ærlig og brutal historie om oppveksten til et søskenpar som vokser opp alene med sin psykisk syke mor.  Faren bor langt unna, og har etablert seg på nytt med ny dame og hennes barn. Hverdagen blir beskrevet gjennom den eldste av jentene som er 16 år. Det er hun som tar ansvar i huset, og som har passet på sin 10 år gamle lillesøster siden faren forlot dem. Det er hun som er tryggheten til lillesøsteren i hverdagen, for morens psykiske tilstand er uforutsigbar.

Moren veksler mellom å være veldig sint for deretter å kun ligge i sengen og gråte, eller å være veldig aktiv, sosial og blid. Det er ingen selvfølge at det er mat i huset eller rene klær, det er ingen som følger med på hvor jentene er eller hvem de er sammen med, og skolegangen får de selv ta ansvar for. Ved å få beskrevet en slik hverdag gjennom barns øyne og hvilke opplevelser det fører med seg, er det plutselig enkelt å forstå reaksjonsmønsteret til sekstenåringen som røyker, skulker skolen og ligger med gutter. Det er imponerende hvordan den unge debutanten Agate Øksendal Kaupang  på så enkelt vis beskriver et så vanskelig og ømfindtlig tema. Man sitter faktisk og ”holder pusten” av sympati for jentene, og undrer på hvordan den triste og vonde historien skal ende.

Gyldendal forlag

Utgitt i 2013

180 sider

ISBN:978-82-05-45374-6

Å holde pusten

Merket med , , , , , , , , , , , , , ,

Yahya Hassan – Yahya Hassan

av Ann-Sofi S. Emilsen

Å pisse piggtråd. Å tråkke barbeint på glasskår. Å skjære seg i fingertuppen med en sløv kjøkkenkniv. Å stikke hull på en svulmende vannblemme. Slik føles det å lese Yahya Hassan, den unge mannen og debutanten som har sprengt seg gjennom den tjukke mursteinveggen av vedtatte regler innen litteraturverdenen med sin diktsamling; stappfull av mentalt sprengstoff, frustrasjon og sinne fra oppveksten som statsløs palestiner i velfødde og striglede Skandinavia.

Yahya Hassans foreldre kom til Danmark på slutten av 1980-tallet som palestinske flyktninger fra Libanon. Selv vokste Hassan opp i Århus, i det som etter hvert ble mer og mer som en ghetto, og han levde ut rollen som en kriminell, sint og frustrert ung gutt som ble arrestert første gang som 13-åring, og deretter fulgte opp med flere institusjonsopphold før en lærer oppdaget at han kunne skrive. Nå er Hassan student ved forfatterskolen i København, og har med debuten satt ord på oppveksten sin og det han kaller den foreldreløse generasjon.

For å i stedet for å gå den åpenbare og forutsigbare veien med å rakke ned på det danske velferdssystemet, i stedet for å tråkke på enhver dansk sosialarbeider og påberope seg å være misforstått og misbrukt, er Hassans diktsamling aller mest et knallhardt ballespark – ordbruken føles helt på sin plass – til sitt eget folk, til sin egen familie og til alle innvandrere som lever opp til høyrevridde stereotypier á lá Frp om snylting, latskap og utnyttelse av det demokratiske velferdssystemet.

Hassan nøler tilsynelatende ikke ett sekund med å beskrive nære familiemedlemmer i mildt sagt lite ærefulle vendinger, og han snur flomlyset rett mot det han ser på som mange konservative muslimers hyklerske livsstil. Likestilling, tvangsekteskap, kriminalitet, trygdesnylting, narkotikamisbruk, flerkoneri og Israels overgrep i Palestina er bare noen av temaene han berører i tekstene, men aller mest er han forbannet på sine egne foreldre som han føler forlot ham og søsknene. Faren er voldelig, brutal og hyklersk, og forteller barna at moren deres er et ludder og at han skulle ønske de aldri var født. Samtidig snur moren troskyldigst ryggen til, før hun forlater familien og blir erstattet av ei ny kone. Alt kan vel rettferdiggjøres ved å gå i moskeen og be, Insha’Allah?

Yahya Hassan er ingen språklig virtuos, men det er nettopp det nakne, ujålete språket som skaper nærvær, som hogger tak og gjør diktene så sterke. Som i «En radius af 100 meter», som åpner med linjen «For nylig slog far mine søstre ned på åben gade» og i «Februaruforudsigelighed» med linjene «Jeg er det svævende det bevidstløse, kønsløs i nøgen luft«. Det er ikke lenge igjen av 2013, så det er lett å våge påstanden om at dette er et av årets aller beste og viktigste litterære utgivelser.

Cappelen Damm har kjøpt rettighetene til Hassans diktsamling, og den norske oversettelsen forventes utgitt våren 2014.

Gyldendal Danmark

Utgitt i 2013

169 sider

ISBN: 978-87-02-15352-1

Yahya Hassan

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

I en annen verden – Grace McCleen

av Lene Sulusnes

Grace McCleen skildrer gjennom hovedpersonen, Judith, hvordan det er å vokse opp som annerledes. Judith og faren, som hun bor sammen med, er medlemmer av ett trossamfunn som beskrives som lukket og følger andre leveregler og normer enn samfunnet ellers. Det byr på en svært vanskelig hverdag for den 10 år gamle jenta.

På skolen blir hun stående utenfor klassen og har ingen venner. Tvert imot er skolehverdagen et daglig mareritt med mobbing og ydmykelser. Trakasseringen ledes an av en guttegjeng med Neil i spissen. Etter at klassen får en ny lærer, som raskt avslører mobbingen, fortsetter trakasseringen hjemme i stedet.

Judith strever med å nå gjennom til faren, som er veldig opptatt av å gjøre nødvendige ting. Det er nødvendig å spise lam og bitre urter, å studere Bibelen og å forkynne om at verdens undergang er nær. Han jobber på byens fabrikk, i likhet med mange av de andre innbyggerne. Når fabrikkarbeiderne streiker, jobber den standhaftige ettbarns-faren allikevel, noe som naturlig nok faller i dårlig smak hos kollegene. Judith vokser opp uten moren, som døde under fødselen fordi hun nektet å motta en nødvendig blodoverføring da dette stred i mot troen.

På rommet sitt har Judith laget sin egen lille verden av søppel og annet rask hun finner. Denne fantasiverdenen kaller hun Prydelsens land, og blir hennes flukt fra den virkelige hverdagen. En dag snølegger hun Prydelsens land, og morgenen etter våkner hun til snødekte gater og stengte veier. Den 10-årige jenta ser det som ett tegn, og er nå sikker på at hun har fått evnen til å utrette mirakler.

Forfatteren viser stor innsikt i det å vokse opp i et trossamfunn som lever på sidelinja av det øvrige samfunnet. Men så har jo McCleen også opplevd dette selv, så det er kanskje ikke så rart at historien blir troverdig. I tillegg til å ha kunnskap om temaet, er hun god på å beskrive personene og belyse den unge jentas vanskelige dilemma på en god måte.  Historien er sår og vond, og man får en oppriktig sympati for Judith som må gjennomleve de vonde opplevelsene. Gjennom boka bygger det seg opp en spenning for hvordan det vil ende, og svaret kommer ikke før siste side er lest.

Gyldendal forlag

Utgitt i 2013

Originaltittel: The land of decoration, utgitt i 2012

Oversatt fra engelsk av Hilde Rød-Larsen

332 sider

ISBN:978-82-05-41948-3

I en annen verden

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Bryllup og begravelser – Jens M. Johansson

av Ann-Sofi S. Emilsen

Slipp meg inn, slipp meg inn! Som leser blir man stående og banke hardt og med knyttet neve på døra til «Bryllup og begravelser», Jens M. Johanssons siste roman. Men når han etter nesten 500 sider fortsatt ikke har åpnet døra inn til teksten mer enn litt på gløtt, trekker man på skuldrene og gir opp. Utmattet, skuffet og lei. Det er synd, for tematikken bærer med seg så mange muligheter for mageknytende nerve og sterke skildringer.

Det er ikke første gang Jens M. Johansson skriver om personlige forhold, om farens dødsfall og sin egen dødsangst, men «Bryllup og begravelser» er den klart mest vidtfavnende og direkte teksten hans så langt. I markedsføringen gis det inntrykk av å være en sterkt personlig tekst som behandler de store spørsmålene; om liv og død, om familie og opphav, om redsel for å ikke strekke til, hverken som sønn, bror, far og ektefelle. Så hvorfor sitter man som leser igjen nesten helt uberørt?

Det er mange norske forfattere som de siste årene har beskrevet, i semi- eller rent ut selvbiografisk form, forholdet til sine avdøde eller levende foreldre. Det er kanskje gitt når man kommer i en viss alder at man reflekterer stadig mer over opphavet sitt. Når ens egne foreldre dør eller blir alvorlig syke, får man sin egen dødelighet kastet rett i ansiktet. Det er ingen vei tilbake, DU skal også dø. Johansson mistet faren sin i ung alder, han selv hadde såvidt fylt 20 år da Olof Johansson døde av et hjerteinfarkt. Angsten det fører til hos Johansson junior, hver eneste gang han føler seg litt uvel, enten det skyldes at han er bakfull eller bare har sovet litt for dårlig, er høyst reell og forståelig. Har han arvet farens svake hjerte? Kommer han også til å dø (relativt) ung, skal han dø fra sine egne barn?

Disse spørsmålene, og denne angsten som han må leve med til daglig, er det man som leser vil lære om. Hvordan det føles, hvor vondt, ekkelt, traumatisk og trist det er. Hva det gjør med en to-barnspappa å hele tiden være redd for at han kanskje ikke skal få se barna sine vokse opp. Der man hadde sett for seg mer nattsvette, mareritt, klamme hender, angstanfall og pusteproblemer, får man i stedet en tekst som vingler i litt for mange retninger.

«Bryllup og begravelser» er dels «Patrick Bateman møter Oslo-hipster» med all sin irriterende navnedropping av venner, semikjendiser (både utilslørt og liksom-tilslørt), merkeklær (!), gatenavn og utesteder på Grünerløkka i Oslo, hvor forfatteren bor med kona Tea og to barn. Hva er det han ønsker å si med dette? Den er også dels et mykt og fint portrett av et familiesammensurium av de sjeldne, med tanter, onkler, hel- og halvsøsken, samboere, eks-samboere, ektefeller og eks-ektefeller, reservepappaer, kjærester, besteforeldre og…. ja, rent ut hele schmæla. Jens M. Johansson holder seg til et nøkternt, usentimentalt språk, også der han med fordel kunne ha smurt på litt for å få det til å røske i hjerterøttene til leseren.

I stedet for en roman, skulle «Bryllup og begravelser» ha vært delt opp i en samling korttekster, for det er flere kapitler her som er gode. Som når han veldig motvillig gir etter for det klamme presset om å stille som dragehode for datterens sirksugruppe. Og minnene om farens sære musikksmak som han sørger for å videreføre til sønnen. Men disse kapitlene er gode alene, enkeltvis og hver for seg, og ikke som del av en roman.

Og når Johansson utgir seg for å skrive ærlig og rett fra lever’n, er det overraskende hvor polert han fremstiller familielivet som forfatter med hjemmekontor, en sykemeldt kone og to aktive unger. Der Linda og Karl Ove klorer ut øynene på hverandre, er Tea og Jens siviliserte, og litt for rene og pene i tøyet. Romanen bærer sterkt preg av en forfatter – og privatperson – som har behov for kontroll, men det er nettopp litt flere brødsmuler i sofaen, litt mer dårlig ånde og ekkel nattsvette som hadde hevet den opp på det nivået ett levd liv, i all sin gru og herlighet, fortjener.

Tiden Norsk forlag

487 sider

Utgitt i 2013

ISBN: 97882-1005-332-0

bryllup og begravelser

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Mors gaver – Cecilie Enger

av Ann-Sofi S. Emilsen

Mennesker blir født, mennesker lever og mennesker dør. Det er én av de få ubestridte faktumene i livet vi alle kan enes om, uansett tro eller livssyn. Fødsel, liv, død. Så naturlig, men allikevel så vanskelig å forsone seg med.  I «Mors gaver» skriver Cecilie Enger om de mange sidene ved det på én gang både umulige, deilige, kranglete og fantastiske livet, men mest om hvordan vi klorer og sliter for å prøve å holde fast i det.

Med en mor på sykehjem som sakte og skremmende mister hukommelsen, blir Cecilie Enger konfrontert med døden. Den stirrer uredd på henne når hun møter morens tomme blikk, og når angsten kryper opp i halsen om moren ikke svarer fort nok i telefonen. Noen reagerer med sinne, andre trekker seg unna eller viser en kvelende omsorg for sin aldrende og syke forelder, men Enger finner sin egen metode. Hun finner morens gamle julegavelister, skrevet og oppbevart gjennom en årrekke, og bruker dem som utgangspunkt til å tegne opp historien om sin egen familie. Som i et forsøk på å forstå de mange nyansene i morens liv før hun skal dø, før hun forsvinner for aldri mer å komme tilbake.

Gjennom tanter, onkler, besteforeldre, søsken og søskenbarn, fra utvandring til USA og tilbake til Halden og videre til Oslo og Asker. Gjennom hverdagsliv, skolegang, høytider, sommerferier, barnefødsler og død, skuffelser, gleder, kjærlighet og tenårsopprør; Cecile Enger bruker julegavelistene til å spore an sin egen hukommelse om familiehistorier og opplevelser. Der tingene skrevet med penn på et stykke papir bare gir skinn av å være «ting», ligger det bak hver enkelt av dem så mange historier og minner. En ting er ikke bare en fysisk ting; for oss mennesker representerer de så mye mer når vi ser på dem gjennom hukommelsen blikk, noe Enger fremhever ved å veksle mellom fortid og nåtid.

Det er noe nydelig hjelpeløst over «Mors gaver», og samtidig en følelse av desperasjon som resonnerer langt inn i hjertekammeret. Enger vil så inderlig gjerne forstå; ikke bare hvorfor det «ble som det ble», men for å kunne forsone seg med at et liv snart er over, at moren skal dø. Kontrasten mellom hennes egen skarpe hukommelse som vekkes av julegavelistene og morens sviktende minne, er sterk og skildres på en så myk, men allikevel vond måte at det setter seg en klump i halsen. Hva vil det si å gi, å få og hvor viktig er fysiske ting for oss mennesker når vi skal holde fast ved minner – og tiden som har gått? Og hva er hukommelsen vår uten faktiske ting? «Mors gaver» er skrevet med dyp innsikt og en finstemt evne til å se de mange synlige og usynlige trådene som binder mennesker sammen. Og når trådene brytes, har vi tingene som bærer minnene og hukommelsen videre.

Gyldendal forlag

Utgitt i 2013

258 sider

ISBN: 978-82-05-45560-3

Mors-gaver_productimage

Merket med , , , , , , , , , , , , , ,