Tag Archives: Litteratur

Alexander McQueen: Blood beneath the skin – Andrew Wilson

av Ann-Sofi S. Emilsen

Rebell, kompromissløs, uortodoks, dyster, stormannsgal, provokatør, visjonær, pompøs, kontroversiell, morbid, genial… det er ikke få karakteristikker som har blitt brukt til å beskrive Alexander McQueen. Den britiske klesdesigneren deisa inn i moteverdenen tidlig på 90-tallet, og tok den fullstendig på senga. I mekkaene Paris, New York og Milan klødde man seg etter hvert i hodene, og undret hvem er denne kvapsete, eplekjekke snørrvalpen?

Lee Alexander McQueen ble født i London i 1969, og vokste opp i en arbeiderklassefamilie som yngstemann av seks søsken. England på midten av 70-tallet bød på tøffe kår for mange, og McQueen-familien var intet unntak. Men trass i fattigdom, enkle levekår, mobbing på skolen og misbruk; Lee Alexander fikk med seg to fundamentale ting hjemmefra: kjærlighet fra moren, og etter hvert troen på at han burde vurdere en fremtid som skredder.

Blood beneath the skin er bygd opp kronologisk. Den er sparsom på opplysninger om barndommen og tenårene til Lee Alexander, men får et oppsving når han begynner i lære hos en skredder på berømte Savile Row i London på slutten av 80-tallet. Han var tilsynelatende antitesen til en moteinteressert ung mann, og så mer ut som en ølglad fotball-hooligan, men å klippe i og sy stoffer, det kunne han. Veien videre førte til designer-utdanning, og i salen under hans avsluttende show satt Isabelle Blow. Dessverre, er det lett å tenke i etterkant. Forholdet til Blow og McQueen utviklet seg til noe sykelig klamt og destruktivt i årene som fulgte, men var samtidig en indirekte årsak til at McQueen kom seg opp og frem.

Wilson er journalist, og har tidligere skrevet biografier om både Sylvia Plath og Patricia Highsmith. Problemet med fortellingen hans om McQueen, er at han virker å ha påbegynt prosjektet med ett eneste formål: å få bekreftet de mange allerede oppleste og vedtatte sannhetene om mannen han skal biografere. Det er dårlig journalistisk håndverk å stille kun de spørsmålene han vet vil gi de svarene han åpenbart er ute etter.

Alle visste at McQueen var rusmisbruker. Og de fleste visste at han elsket sex og levde et promiskuøst liv, at han hadde en tøff oppvekst og bar på mye mental bagasje. Å få dette repetert om og om igjen, gjennom hele biografien og av utallige kilder, er unødvendig. En god biograf må være mottakelig for overraskende vendinger når han/hun bedriver research, men det virker som om Wilson ikke har vært interessert i å utforske aspekter ved McQueens liv som ikke nødvendigvis nørte opp under hans egne forestillinger.

Det er tydelig at også mange av kildene Wilson har intervjuet; venner og bekjente, tidligere kolleger og samarbeidspartnere, familiemedlemmer og eks-kjærester, fortsatt er sterkt preget av McQueens selvmord. De har ikke den nødvendige distansen som kreves for å kunne se en sak – i dette tilfellet; en person – nyansert og fra flere sider. Som alle andre levende skapninger; McQueen var ikke bare god og kjærlig, eller bare en selvsentrert bråkmaker. Bak Sarah Burtons uttalelser kan man nesten høre gråten ligge på lur, og Daphne Guinness er motbydelig naiv når hun sier at selvmordet kom som et stort sjokk.

Uten å kanskje selv være klar over det, klarer Wilson å avkle kjendistilværelsen og den mye omtalte moteverdenen som en stygg, manipulerende og hard mekanisme som ikke blir fornøyd før du ligger på trynet i grusen. Lee Alexander McQueen hang seg i sitt eget hjem før han fylte 41 år, og er det noe denne biografien lykkes i, trass sine mangler, så er det å underbygge hvilket forferderlig tap dødsfallet hans var. Ikke bare for mote- og kunstverdenen, men for noe større. McQueen var til tider irriterende og barnslig i sin provokative trass, men hadde alltid en sterk og genuin visjon med arbeidet sitt. Sånne folk finnes det ikke mange av, og derfor svir det ekstra når de blir borte alt for tidlig.

Simon & Schuster

Utgitt i 2015

393 sider

ISBN:

alexander mcqueen

Advertisements
Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Søndager med The Supremes – Edward Kelsey Moore

av Lene Sulusnes

Venninnegjengen ”The Supremes” består av tre damer som har hengt sammen i tykt og tynt siden skoledagene på 60-tallet. Den tøffe og fryktløse Odette, pianisten Clarice som holder fasaden og later som om ektemannens utroskap ikke skjer og Barbara Jean som drukner sorgene i alkohol. De har delt hverdagslivets utfordringer; sorger og gleder, barnefødsler, bryllup og begravelser. Helt siden skoletiden har de møttes hver søndag på stamstedet, ”Spis så mye du orker”, og tradisjonen har de holdt ved like også etter at de har blitt gift og fått barn. Vi blir kjent med venninnegjengen i voksen alder, barna har flyttet ut og flere barnebarn har kommet til.

Odette ble født i ett platantre, noe som forklarer den selvstendige og egenrådige personligheten hennes. Hun er lykkelig gift med politimannen James, og sammen har de tre barn, som også har gitt dem barnebarn. Utad har Odette levd opp til sitt rykte som fryktløs, og hun har på mange måter vært tryggheten i trioen. Odette er fortsatt den sterke og reale dama, men når hun blir alvorlig syk, trenger hun styrke og omsorg fra venninnene.

Clarice har vokst opp med en dypt religiøs mor som er svært opptatt av det ytre. Dette preger også Clarices eget ekteskap med Richmond, en notorisk utro storsjarmør. Hver gang Clarice konfronterer ham, overrasker han med gaver og eksklusive reiser. Trøsten hennes er pianoet. Før hun giftet seg, var hun nemlig en lovende og begavet pianist. Men karrieren la hun på hylla til fordel for mann og barn, og hun begynte i stedet å undervise. Når så Odette blir alvorlig syk, er det noe som våkner i Clarice. Hun gjør oppdagelser om sitt eget liv som ender med at hun flytter fra Richmond, som sitter lamslått og angrende tilbake.

Barbara Jean på sin side, bærer på mange sorger som ofte døyves med alkohol. Som ung giftet hun seg med den langt eldre Lester. Han har fra første stund forgudet henne, noe hun aldri har klart å gjengjelde til fulle. Tapet av den unge sønnen Adam har satt sine spor, og når Barbara Jean plutselig blir enke, forsterkes minnene av tapene hun har lidd. Og det skal vise seg at det ikke bare er tapet av sønnen og ektemannen hun sørger over.

Edward Kelsey Moore forteller en historie om vennskap, der man godtar de dårlige egenskapene ved hverandre like godt som de gode. Et vennskap hvor man hjelper og støtter hverandre i motgang og medgang. ”Søndager med The Supremes” er en fortelling på det jevne, men allikevel såpass god at jeg tok meg i å lure på om forfatteren selv har mange venninner. Fortellingen hans om ”The Supremes” er ukomplisert, lett underholdende og hjertevarm.

Cappelen Damm

Utgitt i 2015

Oversatt fra engelsk av Benedicta Windt-Val

Original tittel: The Supremes at Earl’s All-You-Can-Eat

365 sider

ISBN: 978-82-02-44739-7

9788202447397

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Slik skal vi velge våre ofre – Bjørn Vatne

av Ann-Sofi S. Emilsen

Bjørn Vatne klarer mye på én gang med debutromanen Slik skal vi velge våre ofre. På en direkte og smart måte sier han noe fornuftig om dagens kjønnsroller, om å være aleneforelder, om å stå på sidelinjen av det politisk korrekte og om det moderne samfunnets trang til å kontrollere og overvåke. Ja, det er mye på én gang, men han beholder styringen med alle trådene gjennom store deler av de drøyt 350 sidene. Det er imponerende.

Hovedpersonen og alenefaren Kjetil kunne fort ha blitt redusert til en usaklig karakter uten troverdighet. Hans elskede Aina dør da hun føder datteren deres. Han har en bemidlet og hovmodig svigerfamilie som gjør alt de kan for å knuse ham. Han sliter med å være aleneforelder. Jobben i det lille reklamebyrået er platt og traust. Og han er lei av alle rundt ham som later som at livene deres er perfekte. Kjetil har mye å være frustrert over, og gjør som mange andre i dagens digitale verden: han finner utløp for dette ved å skrive og publisere tekster på internett.

Og så, da? kan man kanskje spørre seg. Her kunne romanen fort ha blitt redusert til et forsvar for nok en frustrert og mannlig furte-Guri som ikke vet hvor han skal gjøre av seg i «den moderne verden». Men det er her Vatne demonstrerer sitt litterære talent med overlegg, for Kjetil er en karakter man føler stor sympati for. Han er lett å kjenne seg igjen i, og Vatne lar ham skli sømløst frem og tilbake i partier om ungdomsårene og partier om historiens nåtid. Det fungerer veldig fint, og danner et bredt bilde av hovedpersonen. Ikke faller forfatteren i fellen med å gi Kjetil en vond barndom som brukes som en mulig forklaringsmodell heller.

Forholdet mellom den fire år gamle datteren Ingrid og Kjetil er bærebjelken i teksten. Naturlig som det skildres, er det et barn-forelder-forhold som de fleste andre; preget av noe usikkerhet, frustrasjon og sinne, men aller mest kjærlighet. Man forstår dog ikke alltid helt hva forfatteren ønsker å si med blogginnleggene til Kjetil, for de pumpes ofte litt for mye opp, for så å dø ut i nesten ingenting. På den annen side er det veldig deilig å møte andre som hater HOME-trenden og alt hva det representerer av et overflatisk dustesamfunn. Je suis Kjetil.

Gyldendal forlag

Utgitt i 2015

343 sider

ISBN: 9-788205-474550

slik skal vi velge våre ofre

Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,

Historiefortelleren – Jodi Picoult

av Lene Sulusnes

Historier om Holocaust kan det ikke bli nok av, og den brutale historien kan ikke fortelles nok ganger. Tatiana de Rosnays ”Saras nøkkel” og Kristin Harmels ”Så lenge det fins stjerner på himmelen” er bare to av mange gode romaner som beskriver grusomhetene som skjedde for kun noen tiår siden.

Jodi Picoult forteller historien om det brutale folkemordet under 2. verdenskrig på sin måte i ”Historiefortelleren”. Og den fortjener en plass i rekken av bra bøker om denne viktige delen av verdenshistorien. Det er utrolig at det er mulig å overleve noe sånt. Hvordan blir livet etter å ha gjennomlevd noe slikt?

Hovedpersonen i ”Historiefortelleren” er Sage, en ung dame i 20-åra som jobber som baker. Yrkesvalget er ikke bare begrunnet med at hun er glad i å bake, men handler vel så mye om å unngå konfrontasjonen med den sosiale angsten. Etter en dramatisk bilulykke tre år tidligere, har hun fått et arr i ansiktet som hun skjuler så godt hun kan bak langt hår – og ved å unngå nye mennesker. I den samme ulykken mistet hun moren. For å komme gjennom sorgen, deltar hun i en sorggruppe hvor hun blir kjent med Josef – en gammel mann som har mistet kona etter mange års ekteskap. Josef er kjent i det lille amerikanske samfunnet som en snill mann og god samfunnsborger. Han har vært lærer, aktiv i det lokale idrettslaget og engasjert i ungdommen.

Bakgrunnen hans som tysk SS-offiser er det ingen som vet om, og ingen som heller kan forestille seg. Den snille mannen kan da umulig ha vært et uhyre av en drapsmaskin? Sage kan heller ikke forestille seg det. Men da han spør henne om hun kan hjelpe ham med å dø, må han fortelle sin egen livshistorie. Og med det får Sage ett annet bilde av den aldrende, gode samfunnsborgeren. Er det mulig å være så ond, og likevel snill? Det er vanskelig å forestille seg at offiserene som jobbet i konsentrasjonsleirene kan være snille og gode mennesker. Hvor er samvittigheten deres, om de har noen i det hele tatt?

At forfatteren tar opp dette temaet er dristig, og det gir historien dybde. Sage blir satt i kontakt med etterforskeren Leo som jobber med saker som omhandler krigsforbryteri, folkemord og tortur. For hvor riktig er det egentlig at mannen som har stått bak folkemord og tortur ikke skal straffes for det? Å få hjelp til å dø etter å ha gjort noe slikt, er det rettferdighet? Sage tenker at det eneste riktige er å få Josef utlevert og stilt for en domstol for sine handlinger. Men da trengs det bevis, så sammen avdekker Sage og Leo den tidligere SS-offiserens historie, i tillegg til at Sage endelig blir kjent med opprinnelige bakgrunnen til bestemoren. Sage vet at besteforeldrene flyktet fra Tyskland, men bestemoren har aldri villet snakke om fortiden. Ettersom historiene blir fortalt, er sammenhengen mellom dem påfallende. Er det Sages bestemor som til slutt kan bevise at Josef er den tyske offiseren han hevder å være?

I denne romanen om jødeforfølgelsen får vi ikke bare historien gjennom offerets øyne, men også beskrivelsen av det fra hennes torturist. Vi får vite historien til offiseren; vi blir kjent med familien og vennene hans, og får vite hvordan det hele startet. Vi får beskrivelsen fra den jødiske jenta som opplevde å miste friheten og identiteten sin, og som blir jaget ut av hjemmet sitt for så å bli sendt til konsentrasjonsleir. Vi får gjennom henne beskrevet redselen, sulten, lukten og nedverdigelsen som blir hverdagen i konsentrasjonsleiren. For hver side man leser, kjenner man frykten til de som flykter, samtidig som man følger den som jager de. Dette gjør historien spesiell, og derfor skiller den seg ut fra andre bøker om samme tema. Jodi Picoult fortjener all den gode kritikken hun har fått for romanen, og jeg føyer meg inn i rekken av de som opplever å ha historien i hodet lenge etter at den var ferdig lest.

Cappelen Damm

Utgitt 2015

Oversatt fra engelsk av Sissel Busk

Original tittel: The Storyteller, 2013

476 sider

ISBN: 978-82-02-42428-2

9788202424282

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Italienske netter – Katherine Webb

av Lene Sulusnes

”Italienske netter” tar oss med til den italienske landsbygda på 1920-tallet, hvor forskjellen på rik og fattig er stor. De fattige har knapt nok mat på bordet, og bor trangt og kummerlig uten rent vann. Som arbeidstakere for de styrtrike godseierne må de tåle fornedrelse og knallhard jobbing for luselønn. De få rike derimot, lever i overflod og er opptatt av å opprettholde denne livsstilen. Og med dette følger maktbruk. Samtidig er fascismen i ferd med å etablere seg i landet. I hele bygda råder mistenksomhet, sinne, avmakt og håpløshet.

Dette samfunnet, med sine vanskelige sosiale kår og brutale politikk, er utgangspunktet for Katherine Webbs nye roman «Italienske netter», hvor hun skildrer menneskene på begge sider og deres forhold til hverandre. Engelske Clare Kingsley skal tilbringe sommeren sammen med stesønnen Pip i den italienske bygda Gioia del Colle, i forbindelse med at arkitektektemannen Boyd skal gjøre en jobb for godseieren Leandro Cardetta. Boyd og Leandro er bekjente fra New York. Leandro er oppvokst på den lille italienske bygda, men har etter noen år i USA kommet hjem igjen som en holden mann og gift med amerikanske Marcie.

Clare kjenner tidlig på den anspente stemningen i bygda, og blir vitne til at en arbeider blir mishandlet og slått i hjel på åpen gate. Er hun er den eneste som ser dette? Hun blir frarådet å gå ut av alene, og ikke under noen omstendighet etter at det blir mørkt. Marcie burde visst om det som skjer, men virker helt uberørt. Hun oppfører seg som fin husfrue, alltid sminket og riktig kledd i siste mote. Ser hun ikke det som skjer rundt seg? Og hva tenker egentlig Leandro om dette? Han er oppvokst blant flere av de fattige arbeiderne, og har familie der. Han er en mann Clare føler hun ikke kan stole på. Clare føler seg fanget på godset, og ønsker bare å reise hjem igjen. Men da Boyd forteller at det kan hun ikke, fordi Leandro ikke vil tillate det før han er ferdig med tegningene, blir hun enda mer sikker på at den italienske godseieren ikke er til å stole på. Hva er det han vil med dem? Med henne?

En dag kommer en skadet arbeider, Ettore, til gården, som viser seg å være Leandros nevø. Han ser seg nødt til å be onkelen om hjelp, og blir på gården mens skaden i beinet heles. Han blir som en del av familien, og for Clare blir han forandringen på hele hennes tilværelse og liv. Hun blir hodestups forelsket, og de innleder ett hemmelig forhold. De vet at forholdet er dømt til å mislykkes, og at de utsetter seg selv for fare. Allikevel treffes de igjen og igjen. Men slike forhold får sjelden en lykkelig slutt, og denne er intet unntak. Når sannheten blir avslørt, viser det seg at langt flere har visst om hemmeligheten deres enn de selv var klar over. Og menneskene Clare trodde hun kjente, kjenner hun ikke så godt likevel. I tillegg er det så visst ikke bare Clare og Ettore som har sine hemmeligheter.

Webbs tidligere romaner ”Arven”, ”Det forbudte barnet” og ”En sang fra fortiden”, har alle til felles at hovedpersonene opplever at deres nåtid preges av historier fra fortiden. ”Italienske netter” er annerledes da den kun handler om én tidsepoke. Essensen i denne historien er forholdet mellom personene med deres opplevelser, og ikke én betydningsfull hendelse. Forfatteren har laget et fantastisk persongalleri, og skildrer forholdet mellom dem på mesterlig vis. Sammen med beskrivelsene av den italienske bygda i 1920-årene som bakteppe, blir dette en veldig god historie. Den bygges opp sakte, og jeg tok meg selv i å bli litt utålmodig underveis. Jeg ventet på at svarene skulle komme, eller på at en stor hendelse skulle gi historien gjennombrudd. Webb ventet helt til slutt med å gi meg uttelling for tålmodigheten min, men med de svarene og de avsløringene, gjorde det verdt å vente.

Gyldendal forlag

Utgitt i 2015

Oversatt fra engelsk av Jan Chr. Næss

Original tittel: The night falling, 2014

412 sider

ISBN: 9788205 481275

Italienske Netter.indd

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

De syv søstre – Lucinda Riley

av Lene Sulusnes

Lucinda Riley er tidligere kjent for romaner som ”Orkideens hemmelighet”, ”Jenta på klippen” og ”Lavendelhagen” som alle har høstet gode kritikker. Irske Riley er kjent for å skrive om familiehemmeligheter, og det gjør hun svært godt. ”De syv søstre” er første bok i en serie som skal bli totalt syv bøker, og er oppkalt etter det berømte stjernebildet med samme navn.

Historien forteller om en søskenflokk på seks voksne adoptivsøstre, alle adoptert fra forskjellige land. De har vokst opp hos adoptivfaren Pa Salt på den store eiendommen Atlantis i Sveits, med hushjelpen Marina som adoptivmor. Pa Salt er en rik forretningsmann som reiser mye. Denne første boka i serien starter med at den eldste av søstrene, Maia, får beskjed om at deres kjære Pa Salt er død. På besøk hos ei venninne i London, får hun den triste beskjeden via telefon fra søsteren Marina. Maia varsler de andre, og haster hjem til Atlantis hvor hun fortsatt bor i et eget hus. Så venter den ene overraskelsen etter den andre, og de blir klar over hvor lite de egentlig kjente adoptivfaren. Hvem var han egentlig? Og hvem var han sammen med?

Han etterlater seg et personlig brev til hver av døtrene, og en armillarsfære i hagen, en slags globus som grekerne brukte for å bestemme stjernenes posisjon og tidspunkt på dagen. Pa Salt har skrevet inn en spesiell beskjed til hver av søstrene, samt personlige koordinater til dem på armillarsfæren. Beskjeden til Maia er «la aldri frykten bestemme din skjebne», og koordinatene hennes viser en adresse i Rio Brasil. På impuls bestemmer hun seg for å følge oppfordringen til den avdøde adoptivfaren, og reiser til Brasil. Lite aner hun om at dette blir starten på historien om hennes opprinnelse, og begynnelsen på hennes fremtid.

Adressen leder henne til det gamle herskapshuset A Casa das Orquideas i Rio. Huset som i sin tid utviste rikdom og høy sosial status, er nå et bilde på elde og forfall. Det huser en gammel dame og hennes tjenestepike som hun har vokst opp sammen med. Da Maia kommer til den en gang så staselige eiendommen, blir hun avvist av de to damene uten å finne svar på hvilken forbindelse hun kan ha til huset og adressen. Skuffet og rådvill undrer Maia seg over hva hun har å gjøre i dette landet, men så dukker hjelpen opp i form av en lokal forfatter og historiker. Han blir like nysgjerrig som henne, og sammen begynner de å nøste opp ledetrådene og grave i gamle historiske dokumenter.

Og ja, de peker alle i retning av A Casa das Orquideas. Igjen oppsøker Maia de to gamle damene, og denne gangen drar hun ikke tomhendt tilbake. Tjenestepiken igjenkjenner Maia på hennes utseende og det spesielle smykket hun bærer. Smykket er en liten steinbit hun har fått av Pa Salt.  Bak ryggen på sin arbeidsgiver gir hun Maia en bunke med gamle brev, sier at det er alt hun vet og at Maia må holde brevene for seg selv.

Brevene forteller en sterk og vakker historie om den unge, brasilianske jenta Izabela Bonifacio og hennes forbindelse til den franske skulptøren Laurent Brouilly. I takt med at Maia blir kjent med deres historie, forstår hun forbindelsen til den gamle staselige eiendommen og hennes egen opprinnelse. Samtidig blir hun blir konfrontert med følelser og opplevelser som hun har begravd dypt inni seg selv i lang tid, og hun forstår at hennes kjære Pa Salt kjente henne bedre enn hun kjenner seg selv.

Denne første boka av syv er engasjerende og spennende fra første til siste side. Det er en reise i tid og mellom to kontinenter. Vi blir tatt med til både Paris og Rio på tidlig 1900-tall. I den europeiske storbyen får vi et innblikk i den kulturelle verden, hvor kunstnerne lever sine frie liv på Montparnasse, stikk i strid med hvordan overklassen i Rio lever. I den brasilianske hovedstaden blir vi kjent med overklassen som opparbeider sin formue på store plantasjer med kaffebønner. I denne kulturen er det skikk & bruk og god etikette som rår fremfor friheten og individualismen i Paris’ gater.

Lucinda Riley innfrir alle forventninger, og leverer nok en historie med gode skildringer og troverdige personligheter. Avsløringene kommer litt etter litt, men ikke uten at nye spørsmål og gåter oppstår. Til og med i bokas siste side kommer en ny gåte. Jeg kan nesten ikke vente til neste bok utgis! Forfatteren har et beskrivende språk som gjør historien levende og engasjerende, hvor familiehemmelighetene står i kø. Gled deg til å lese den.

Cappelen Damm

Utgitt i 2015

Oversatt fra engelsk av Benedicta Windt-Val

Original tittel: The seven sisters

536 sider 

ISBN: 978-82-02-44496-9

de syv søstre

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Maorienes sang – Sarah Lark

av Lene Sulusnes

Dette er oppfølgeren til Sarah Larks «Den lange hvite skyens land». Igjen er vi tilbake på New Zealand på 1800-tallet, til de britiske nybyggerne og de lokale maoriene. Vi er tilbake på Kiward Station hvor Gwyneira bor med sin kjære James. Hun driver fortsatt på med collier, hesteoppdrett og er like driftig som før. Helen driver pensjonatet sitt godt i Queenstown. Fleurette og Ruben har lykkes med varehuset sitt. Siden sist har barnebarna til venninnene Gwyneira og Helen blitt tenåringer. Gwyneiras sønnedatter Kura-Maro-Tini vokser opp på Kiward-station hos farmoren, men til hennes store fortvilelse er barnebarnet overhode ikke interessert i dyr eller gårdsdrift. Hun er bortskjemt og sær, og  kun interessert i sang og musikk. Hennes store drøm i livet er å bli operasangerinne. Hun er kjent for sin voldsomme skjønnhet, men også for sin kjølige og egoistiske personlighet.

Kuras rake motsetning er kusinen Elaine som vokser opp i Queenstown, en liten by langt unna Kiward Station. Men Elaine har arvet Gwynerias lidenskap for gjeterhunder og hesteoppdrett. Hun er stadig å finne på ridetur med collien Callie som selskap, når hun ikke hjelper til på farmorens pensjonat. En dag kommer iren William til Queenstown. Han har nylig kommet til New Zealand i håp om ett bedre liv, og treffer Elaine på pensjonatet da han skal leie seg ett rom for natten. De to blir betatt av hverandre, og snart er de å regne som ett par. William blir etter hvert akseptert av Elaines far, mens moren Fleurette stoler ikke på ham. Hva har han å skjule?

Will er fornøyd med sitt parti, helt til han treffer kjærestens vakre kusine Kura. Det begynner med at Kura er mye sammen med de to. Etter hvert sitter Elaine med en følelse av at det er hun som er sammen med dem. Det ender med at Kura og Will blir tatt på fersken i het omfavnelse, og med det blir Will bortvist fra byen. Elaine er helt knust, mens Will reiser etter sin store kjærlighet Kura og det går ikke lang tiden før det er bryllup på Kiward Station. Will får sin Kura, hun får mannen hun følte en voldsom lidenskap for og Gwyneira en svigersønn med gårdserfaring. Men det går ikke lang tid før idyllen sprekker. Kura klarer ikke å glemme drømmen om å bli operasangerinne, og verken ekteskap eller gårdsdrift kan stoppe henne. Hun er villig til å ofre mye for at drømmen skal gå i oppfyllelse. Og hvor stor erfaring har egentlig Will med sauer og gårdsdrift?

Elaine strever med å finne tilbake til seg selv etter sviket. Tilliten til andre er borte. Dyrene blir hennes beste venn og terapi sammen med New Zealands fantastiske landskap. Etter en stund er det igjen farmorens pensjonat som er stedet hvor hun blir introdusert for mannen hun senere gifter seg med. Ett ekteskap som får fatale følger for ungjentas liv, for mannen viser seg å være en tyrann. Elaine blir sperret inne i hjemmet deres, ydmyket og trakassert på verst tenkelig vis. Hun blir mer og mer desperat for å finne en utvei. Den ender dramatisk, og plutselig er Elaine på flukt i sitt eget land. Ved en tilfeldighet ender hun opp i den lille byen Greymouth hvor hun blir til Lainie og skaper seg ett nytt liv. Hun får seg jobb som pianist i byens noe tvilsomme hotell, hun skaffer seg sitt eget husvære og finner seg til rette i gruvebyen. Men tilliten til det motsatte kjønn er fullstendig ødelagt – helt hun møter Timothy, sønn og arving til en av byens gruveeiere.

Helt siden jeg lukket boka «Den lange hvite skyens land», har jeg ventet på «Maorienes sang». Den er et gledelig gjensyn med landet, de to damene og deres familiebånd. Ikke minst er det fint å bli kjent med barnebarna Kura og Elaine, og deres relasjon. Begge blir preget av livets hendelser, og i løpet av livet er det deres forandringer som fører dem sammen igjen. Historien strekker seg over 698 sider, men med Larks troverdige skildringer av personene og overbevisende fortellerevne, er det ikke en side som er overflødig i denne fantastiske romanen. Jeg er klar hvis det skulle komme en historie om Gwyneira og Helens oldebarn også!

Bazar forlag

Utgitt i 2014

Oversatt fra tysk av Ute Neumann

Original tittel: Das Lied der Maori

698 sider

ISBN: 978-82-8087-600-3

maorienes sang

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , ,