Tag Archives: Forlaget Oktober

Syngja – Lars Amund Vaage

av Ann-Sofi S. Emilsen

Å reflektere over sitt eget liv som et forsøk på å forstå, som et forsøk på å få innsikt i og overblikk over egne valg og påvirkninger, er en nødvendighet for de fleste av oss. Behovet melder seg kanskje sterkest når man har kommet midtveis i livet. Det er tid for å gjøre opp midtveis i livet-regnskapet, det er tid for introspeksjon og ransakelse. Lars Amund Vaage er 60 år, og skriver til sin voksne, autistiske datter i «Syngja». Like mye som en frustrasjons- og kjærlighetserklæring til et uvanlig og høyt elsket barn, er teksten et ærlig og veldig menneskelig forsøk på å forstå seg selv.

Å gi liv til et funksjonshemmet barn er fortsatt problematisk og belagt med en rekke tabuer. Utfordringene kommer haglende fra alle sider; familie, venner, det offentlige, medisinsk personell og institusjoner. Hvem skal bestemme hva som er best for barnet ditt? Hvem vet best? Du, som forelder, eller kvinner og menn i hvite frakker som har studert medisin, pedagogikk og psykologi? I «Syngja» setter Lars Amund Vaage ord på hvordan det har vært å gi liv til og å oppdra og leve med en sterkt funksjonshemmet datter. Med en skjønnlitterær forfatters blikk, blir det mer enn en dokumentarisk skildring av hverdagsliv, behandlinger og innsiden av institusjoner, men det er alikevel en ærlig og til tider nådeløs skildring han gir.

Dattera, som bare kalles «G», er født autist og kan ikke snakke. Hun kan heller ikke lese, og vil mest sannsynlig aldri kunne lese det faren skriver om henne. Gjør det boka til et overgrep? Til en utlevering? Gjør han sin egen datter til latter i offentlighetens øyne? Spørsmålene er mange, og Vaage reflekterer over og stiller seg selv dem alle underveis i skriveprosessen. I et sobert, enkelt språk forteller han om glede, håp og kjærlighet, men også skuffelse, tvil og sinne. De øyeblikkene hvor G ser ut til å kommunisere, hvor hun virker å være funksjonsfrisk og tydelig, slår veksel på venner som slutter å ringe, natt etter natt uten søvn og det å nesten grue seg til å høre datteren hver dag komme hjem. Nå må jeg slippe alt i hendene, for G er hjemme.

Rekkehusleligheten den lille familien bor i, fungerer som et lysende symbol på alt som er galt. Den alt for dyre leiligheten med de alt for store rommene og med det totale fravær av følelsen av et hjem, blir symptomatisk for en familie som slutter å leve mens den bare fortsetter å eksistere. Vaage er allikevel lite interessert i og ytterst forsiktig med å plassere skyld; i stedet er han forståelsesfull og kjærlig mot Gs mor selv når de skiller lag, etter langvarig utroskap fra begges side. «Syngja» hopper uanstrengt frem og tilbake i tid, og får en ekstra litterær dimensjon når Vaage skildrer hverdagsliv og en vanskelig unge som nekter å slutte å løpe rundt med sprang tilbake i tid til sitt eget, ungdommelige overmot og lengselen etter ei varm kvinnefavn.

«Syngja» er 232 sider nydelig fortellerkunst. Hvorfor dikte opp imaginære univers når man har Livet, i all sin prakt og herlighet, i all sin skrekk og gru? I all sin hverdagslighet og gråhet, men også i all dets hjertebankende ekthet og sprakende fargeskala? Knausgård kjempet seg gjennom hundrevis av sider for å tvinge gjennom at litteratur også skal kunne romme bleieskift og trilleturer, og Vaage gjør det samme. Det er det lille, ynkelige mennesket i oss alle som beskrives, det som er fullt av tvil, håp og lengsel og som aldri helt vet om han har gjort det han burde her i livet. Han vil så gjerne gjøre godt, men er aldri helt sikker på i hvor stor grad han lykkes. Det er noe dypt menneskelig over det, og nettopp det at vi alle kan kjenne oss igjen, skaper den store resonnanskassen som bare den aller beste litteraturen klarer å skape.

Forlaget Oktober

ISBN: 978-82-495-0577-7

Utgivelsesår: 2012

232 sider

Syngja - Vaage

Advertisements
Merket med , , , , , , , , , , , ,

Musikk for rasende kvinner – Line Baugstø

av Ann-Sofi S. Emilsen

De små detaljene. De finstemte, skjøre nyansene. De tilsynelatende uskyldige kommentarene og blikkene. Line Baugstø skildrer mellommenneskelige forhold på en usminket, naken måte og får leseren til å vri seg i stolen av ubehag – og gjenkjennelse.

Vi mennesker er noen rare vesener. Vi elsker og lever for å bli elsket av andre, og er på mange måter de mest avanserte skapningene på denne jord. Allikevel er vi også til tider fordømt enkle. Og selvsentrerte. Og beskyttende, ærgjerrige og sentimentale. I novellesamlingen «Musikk for rasende kvinner», løfter Baugstø på teppet og viser glimt av hva som ligger under overflaten til ordinære hverdagsmennesker, altså deg og meg. Med et presist språk uten staffasje og antydninger, setter hun karakterene sine på utstilling, ofte i grelt motlys fra de mange lyskasterne som nådeløst skinner på sine objekter.

Som i «Møte», hvor en kvinnes jobbintervju går i vasken på gunn av en rekke mindre uhell. Det som fra utsiden ser ut som små bagateller, blir for hovedpersonen et sammensurium av vanskeligheter: nye sko som gnager , et lite brannsår som skriker etter aloe vera, svetteringer på blusen og en butikkalarm som går av. Hele tiden leter hun etter en rasjonalitet midt oppe i alt det urasjonelle, og trøster seg selv med at det går nok bra.

Menneskers smålighet på sitt verste avdekkes i «Den røde steinen», en av samlingens beste noveller. Her havner leseren midt oppe i den klassiske nabokrangelen, hvor to parter lenge har gått rundt og skulet på hverandret grunnet stinkende grillos over gjerdet, en alt for stor trampoline og forbudt bilkjøring på fortauet. Når så den ene naboen endelig får nok og skal markere seg, gjør han det ved å plassere en stor, rød stein midt i veien. Hå, ingen skal klare å komme forbi denna, nei! Du kan høre selvtilfredsheten, ikke sant? Det er det som gjør Baugstøs fortellinger så ektefølte, nemlig at vi alle kan kjenne oss igjen i situasjonene hun beskriver.

«En hund etter hyttebøker» er en annen genial historie som gjør at man må gapskratte over hvor tullete vi mennesker er, og hvor langt vi er villig til å gå for å ikke tape ansikt. Vi er alle så opptatt av hva andre tenker og synes om oss, og vi strever for å opprettholde den fasaden vi sjøl mener er riktig, sier Line Baugstø. Det gjør oss ikke nødvendigvis til dårlige mennesker, men sikkert er det at det blir ganske latterlig.

Forlaget Oktober
ISBN: 978-82-495-1053-5
Utgivelsesår: 2012
184 sider

Merket med , , , , , , ,