Tag Archives: Biografi

Alexander McQueen: Blood beneath the skin – Andrew Wilson

av Ann-Sofi S. Emilsen

Rebell, kompromissløs, uortodoks, dyster, stormannsgal, provokatør, visjonær, pompøs, kontroversiell, morbid, genial… det er ikke få karakteristikker som har blitt brukt til å beskrive Alexander McQueen. Den britiske klesdesigneren deisa inn i moteverdenen tidlig på 90-tallet, og tok den fullstendig på senga. I mekkaene Paris, New York og Milan klødde man seg etter hvert i hodene, og undret hvem er denne kvapsete, eplekjekke snørrvalpen?

Lee Alexander McQueen ble født i London i 1969, og vokste opp i en arbeiderklassefamilie som yngstemann av seks søsken. England på midten av 70-tallet bød på tøffe kår for mange, og McQueen-familien var intet unntak. Men trass i fattigdom, enkle levekår, mobbing på skolen og misbruk; Lee Alexander fikk med seg to fundamentale ting hjemmefra: kjærlighet fra moren, og etter hvert troen på at han burde vurdere en fremtid som skredder.

Blood beneath the skin er bygd opp kronologisk. Den er sparsom på opplysninger om barndommen og tenårene til Lee Alexander, men får et oppsving når han begynner i lære hos en skredder på berømte Savile Row i London på slutten av 80-tallet. Han var tilsynelatende antitesen til en moteinteressert ung mann, og så mer ut som en ølglad fotball-hooligan, men å klippe i og sy stoffer, det kunne han. Veien videre førte til designer-utdanning, og i salen under hans avsluttende show satt Isabelle Blow. Dessverre, er det lett å tenke i etterkant. Forholdet til Blow og McQueen utviklet seg til noe sykelig klamt og destruktivt i årene som fulgte, men var samtidig en indirekte årsak til at McQueen kom seg opp og frem.

Wilson er journalist, og har tidligere skrevet biografier om både Sylvia Plath og Patricia Highsmith. Problemet med fortellingen hans om McQueen, er at han virker å ha påbegynt prosjektet med ett eneste formål: å få bekreftet de mange allerede oppleste og vedtatte sannhetene om mannen han skal biografere. Det er dårlig journalistisk håndverk å stille kun de spørsmålene han vet vil gi de svarene han åpenbart er ute etter.

Alle visste at McQueen var rusmisbruker. Og de fleste visste at han elsket sex og levde et promiskuøst liv, at han hadde en tøff oppvekst og bar på mye mental bagasje. Å få dette repetert om og om igjen, gjennom hele biografien og av utallige kilder, er unødvendig. En god biograf må være mottakelig for overraskende vendinger når han/hun bedriver research, men det virker som om Wilson ikke har vært interessert i å utforske aspekter ved McQueens liv som ikke nødvendigvis nørte opp under hans egne forestillinger.

Det er tydelig at også mange av kildene Wilson har intervjuet; venner og bekjente, tidligere kolleger og samarbeidspartnere, familiemedlemmer og eks-kjærester, fortsatt er sterkt preget av McQueens selvmord. De har ikke den nødvendige distansen som kreves for å kunne se en sak – i dette tilfellet; en person – nyansert og fra flere sider. Som alle andre levende skapninger; McQueen var ikke bare god og kjærlig, eller bare en selvsentrert bråkmaker. Bak Sarah Burtons uttalelser kan man nesten høre gråten ligge på lur, og Daphne Guinness er motbydelig naiv når hun sier at selvmordet kom som et stort sjokk.

Uten å kanskje selv være klar over det, klarer Wilson å avkle kjendistilværelsen og den mye omtalte moteverdenen som en stygg, manipulerende og hard mekanisme som ikke blir fornøyd før du ligger på trynet i grusen. Lee Alexander McQueen hang seg i sitt eget hjem før han fylte 41 år, og er det noe denne biografien lykkes i, trass sine mangler, så er det å underbygge hvilket forferderlig tap dødsfallet hans var. Ikke bare for mote- og kunstverdenen, men for noe større. McQueen var til tider irriterende og barnslig i sin provokative trass, men hadde alltid en sterk og genuin visjon med arbeidet sitt. Sånne folk finnes det ikke mange av, og derfor svir det ekstra når de blir borte alt for tidlig.

Simon & Schuster

Utgitt i 2015

393 sider

ISBN:

alexander mcqueen

Advertisements
Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Sommerlektyre: Dearie. The remarkable life of Julia Child – Bob Spitz

av Ann-Sofi S. Emilsen

Det var mange europeere som først hørte om Julia Child da Meryl Streep portretterte henne i filmen «Julie & Julia» i 2009. For amerikanere flest, derimot, er hun en levende legende. Uten Julia hadde verken Ingrid Espelid, Jamie Oliver eller Martha Stewart eksistert, for det var Child som første gang gjorde noe så outrert som å lage en omelett – på direktesendt TV!

I «Dearie» tar Bob Spitz med leseren på en kronologisk reise gjennom livet til Julia. Hun vokste opp som Julia McWilliams med to søsken i en velstående, republikansk familie i California på begynnelsen av 1900-tallet. Som jente markerte hun seg tidlig – hun var utadvendt, rebelsk, full av leken djevelskap og alltid midtpunktet. Og de fysiske attributtene hun 40 år senere skulle gjøre til et varemerke på TV, var tidlig på plass: den boblende, høyfrekvente stemmen og ikke minst høyden. Som voksen var Julia nesten 1,95 meter, og allerede i tenårene strakk hun seg et hode eller to over andre på samme alder.

Etter å ha virret retningsløst gjennom studieårene uten særlig mål og mening, flyttet hun til New York hvor hun i en periode jobbet som tekstforfatter – men det var ikke nok til å roe ned den rastløse ungjenta. Under andre verdenskrig meldte hun seg derfor til tjeneste for OSS, Office for Strategic Services, og steg kjapt i gradene som researcher. Så i 1944 ble hun utstasjonert på Sri Lanka, og det ble et opphold som skulle vise seg å forandre livet hennes på mer enn én måte. Aller viktigst var møtet med den sofistikerte og intellektuelle Paul Child.

Ikke bare ble Paul mannen hun skulle dele resten av livet med; det var han som fikk Julia interessert i mat. Etter to år som mann og kone, flyttet de i 1948 til Paris hvor Pauls oppgave var å fremme amerikansk kultur på vegne av myndighetene. Og det er her «Dearie» er på sitt beste, når Spitz beskriver de mange dekadente restaurantene paret besøkte og hvordan Julia sakte og virkelig får øynene (og smaksløkene) opp for det franske kjøkken. Man kan se det for seg; Paris på 50-tallet!

Og Julia, med sin barnslige iver, høylytte latter og utømmelige nysgjerrighet, sugde inn Paris for alt det var verdt. Hun begynte å ta kokketimer ved legendariske Le Cordon Bleu, hun ble en gjenganger på matmarkedene i den franske hovedstaden og hun tilbragte dager og uker hjemme på kjøkkenet – i full krig med ingredienser og redskaper for å lage den perfekte omeletten eller den perfekte bernaisesausen. Gjennom en matlagingsklubb møtte hun Louisette og Simone, og sammen utviklet de et nært forhold gjennom sin felles lidenskap for det franske kjøkken. Trioen lærte også amerikanere alt om fransk mat med bibelen «Mastering the art of French cooking»; ei kokebok som kom ut i 1961 og nesten tok 10 år å få ferdigstilt.

Det var ikke få ganger under det tidkrevende arbeidet med kokeboka at Julia sa til seg selv «aldri mer», men hun skulle fortsette matmisjoneringen sin i de neste 35 årene. Julia og Paul bodde i perioder både i Marseille, Tyskland og Norge (ikke overraskende ble hun aldri særlig glad i verken norsk eller tysk mat), og hvorenn de endte opp, fulgte de mest avanserte kokekar og redskaper med på flyttelasset. Kokkeleringen ble mer enn en fulltidsjobb for Julia; det ble en livsstil som opptok bokstavelig talt hver eneste våkne time av døgnet. Og etter TV-debuten i 1962 – hvor hun lagde en omelett (i svart-hvitt) på direkten – ble livet hennes snudd på hodet atter en gang.

Man trenger ikke engang å være middels interessert i mat for å kose seg med «Dearie». Selv om Bob Spitz helt åpenlyst var mer enn betatt av personen han skriver om, gjør han en veldig god jobb med å beskrive Julia Childs liv ikke bare bak grytene, men hele veien fra barndommen, gjennom voksenlivet og frem til hun døde som 91-åring i 2004. Child var ikke bare en reser til å lage mat; hun var så utrolig mye mer. Hun var et ikon som åpent og høylytt kjempet for abort (i en tid hvor det var mer enn kontroversielt), hun nektet i alle år å la seg kjøpe og utnytte av matprodusenter (men passet heller på å kritisere dem – ved navn – på direktesendt TV) og hun kjempet for å lære amerikanere at mat er mer enn det som kommer ferdig vakumpakket eller ligger i frysedisken. Hun ga blanke i konvensjoner, alt det som var opplest og vedtatt, og fulgte konsekvent sin egen vilje. Javisst var hun også ei sta og bortskjemt rikmannsdatter som nektet å ta nei for et nei, men så brøytet hun også vei for alle andre TV-kokker og kokebøker som fulgte i etterkant. Og ikke minst vekket hun «vanlige» folks interesse for mat og matlaging. Sånne liv blir det gode biografier av!

Knopf

Utgitt i 2012

557 sider

ISBN:  978-0307-4734-17

julia child

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

I’m your man: Leonard Cohens liv – Sylvie Simmons

av Ann-Sofi S. Emilsen

I et språk like dannet og vekledd som personen hun biograferer, har den britiske musikkjournalisten Sylvie Simmons gått løs på livshistorien til populærkulturens kanskje største gentleman; Leonard Cohen. Mannen som fyller 80 neste år, har levd et liv fullt av kontraster og motsetninger, fullt av musikk, poesi, kvinnfolk og reising men også narkotikamisbruk, depresjoner og meditasjon. I «I’m your man» blir man godt kjent med mange av den kanadiske kunstnerens sider.

Født inn i en velstående og tradisjonsrik familie i Montreal på starten av 1930-tallet, var det nok ingen som innbilte seg at lille Leonard skulle bli en av århundrets største visesangere og poeter. Selv som barn og ungdom var han høflig, dannet og velkledd, og den merkelappen har blitt hengende ved ham til dags dato. Det er ikke overraskende at mange av kildene til Simmons forteller om en Cohen som alltid så ut som en outsider. Han skilte seg ut i de fleste miljøene han oppsøkte, enten det var på universitetet, på barene i Montreal, blant Beat-poetene eller hengende rundt Warhols The Factory i New York. Der Cohen på utsiden så ut som en universitetsprofessor, gjemte han en intellektuell rebell under dresskjorta som fikk komme til uttrykk i diktene og etter hvert romanene og låttekstene hans.

Det var ikke gitt at Leonard Cohen skulle bli mest kjent som musiker og visesanger, for det var lidenskapen for poesi og litteratur som først gjorde ham kjent, om ikke akkurat bejublet av kritikerne. Simmons tar leseren med på en detaljrik og lang reise fra Cohens barne- og studieår i Montreal, via kunstnerspireårene i New York og London til livet med norske Marianne Ihlen på den greske øya Hydra og årene med Suzanne i ei hytte i Tennessee.

Den ene røverhistorien biter den neste i halen, og det er særlig årene i New York og Cohens tid på legendariske Chelsea Hotel som er karamellen her. Hvor ellers kan man lese om møter med Janis Joplin i heisen, om Nico som serverer ørefiker og om Patti (Smith) og Robert (Mapplethorpe) som vakler rundt i gangene som underernærte fjærkre? For ikke å glemme Cohens møter med Jimi Hendrix, Bob Dylan, David Crosby og forhold til Joni «Beethoven» Mitchell. Er man ørlite grann over gjennomsnittet interessert i musikk og populærkultur, er disse kapitlene alene verdt de nesten 600 sidene. Fantastisk lesning!

Interessant er det også å få et innblikk i alle motsetningene som rev og nesten slet i stykker Cohen. Der poesien og litteraturen dro ham i én retning, hadde han vanskelig for å se seg selv som en utøvende musiker på en scene. Der de mange vakre kvinnene og musene han hadde et forhold til ga ham kjærlighet, klarte han allikevel ikke å slå seg til ro med noen av dem. Der han på utsiden var en sindig, underfundig intellektuell kjent for sin lune humor og klokskap, var han på innsiden et skjelvende bjørkeløv plaget av depresjoner og paranoia som han forsøkte dempe med alskens kjemikalier.

Skal man gå Sylvie Simmons litt etter sømmene som biograf, blander hun rollene som deltaker og observatør. I passasjer hvor hun hviler på førstehåndskilder, kan hun plutselig bryte gjennom teksten med en personlig kommentar eller ytring som at «Leonard har alltid vært kjent som en elsker, og ikke en fighter«. Det er ingen tvil om at Simmons selv beundrer Cohen, og kanskje litt for mye, i den forstand at hun ikke opererer med nok avstand til personen hun skal skildre. Det er kanskje vanskelig å oppdrive noen som har mindre gode ting å si om Leonard Cohen, men man mistenker at Simmons ikke engang har forsøkt. Skal man tro «I’m your man», elsker alle Leonard Cohen. Hovedpersonen selv vil nok rødme kledelig opp i det sølvgrå hårfestet av en slik påstand, men så lever han også opp til ryktet sitt som en evig, ekte gentleman.

Cappelen Damm

Utgitt i 2013

Oversatt fra engelsk av Håvard Rem

Original utgave utgitt i 2012

588 sider

ISBN: 978-82-02-41040-7

Sylvie Simmons

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , ,