Tag Archives: Sverige

Rocky facer demonene – Martin Kellerman

av Ann-Sofi S. Emilsen

Det har vært litt av en reise å få være med på, utviklingen til Martin Kellermans Rocky som gjennom 15 år har gått fra å være en kåt og eplekjekk valp til å bli en rutinert, avslepen kjøter som står på dørterskelen til midtlivskrise og utsikter til et evig liv som barnløs og singel. Kvaliteten har blitt bevist ved at Kellerman hele veien har klart å bevare brodden med provokasjoner, saftig humor og utallige spark som gang på gang treffer svensk korrekthet rett under navlen. Og de biter på, hver bidige gang!

Det har gått med Rocky som det går med de fleste av oss. Vi starter opp som overmodige jyplinger i begynnelsen av tjueårene; vi tror vi eier verden, at alt er mulig og at ingenting kan stoppe oss. Stappfulle av overmot og dumdristighet, store i kjeften og med en følelse av å være uovervinnelige, drikker vi oss sanseløse hver helg, har sex uten beskyttelse, hopper fra jobb til jobb for moro skyld og skyr unna alt som lukter av «voksenliv» – gjør vi ikke?

Men så plutselig er slutten av tjueårene over, man har for lengst bikket over i trettiårene og finner plutselig seg selv i et fast forhold (i Rockys tilfelle med Edith), man flytter fra storbyen til «roligere» strøk (Rocky og Edith befinner seg plutselig i Fredrikstad*) (* = i den norske oversettelsen, vel og merke), man skaffer seg feriested (Rocky får seg hytte og eget landssted) og jaggu en voksenbil også (Rocky kjøper en alt for stor og bensinslukende firehjulstrekker). Og da var vel alt klart for å «slå seg til ro» for godt?

Som leser fikk man faktisk inntrykk av dette var «it» for Rocky – han virket klar for et rolig og stabilt liv, selv om Edith hadde sine åpenbare mentalt utstabile perioder. Men nei – det skulle ikke vare denne gangen heller. Så Rocky er tilbake til ungkarslivet, men denne gang ikke som «ung & sprek», men som tilårskommen snart-førtiåring. Og det er da man må stå ansikt til ansikt med demonene, som tittelen på denne stripesamlingen så fint (ironi) forklarer det. Det betyr å bli beskyldt for å komme med gamlispåskudd for å sjekke opp ungrips på byen, det betyr å ha vondt i leveren og frykte at det skyldes alkoholen, det betyr å bli allergisk mot grapefrukt, å prøve å bevise seg som fortsatt mandig og sprek ved å bestige fjelltopper og det betyr at man foretrekker en stille og rolig strandferie i Thailand fremfor de sedvanlige festeturene.

Den drøye, kvasse og høye latterkvekkfremkallende humoren, ironien og kynismen er allikevel fortsatt til stede, og det er heller ingen panikk å spore hos den aldrende kjøteren. Han tar faktisk livet med ganske så stor ro, trass i alle «demonene» som kommer med alderen, og det uten å bli slappere i observasjonsevnen. Og det er derfor Kellerman fortsatt er relevant og interessant som samfunnssatiriker.

Pelikanen forlag

391 sider

Oversatt fra svensk av Dag F. Gravem

Utgitt i 2013

ISBN: 978-82-93237-17-4

Rocky face demonene

Advertisements
Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,

Før flommen tar oss – Helena Thorfinn

av Lene Sulusnes

Tv-aksjoner med innsamling til fattige mennesker i den tredje verden avholdes noen ganger i løpet av året. Vi sitter foran tv-skjermen, gjerne med noe godt å spise og ”uffer og ojjer” oss over hvor forferdelig det er å se bildene av sultne barn som leter etter mat på søppeldynga. Vi letter på samvittigheten ved å ta fram den nye mobiltelefonen og sende en sms for å gi en symbolsk sum til organisasjonene som hjelper disse stakkars menneskene. Så er tv-sendingen over for denne gang. Dagen derpå er det salg på kjøpesenteret, og vi styrter til for å fylle opp de allerede overfylte klesskapene våre med billige klær som vi kanskje får bruk for en vakker dag.

Men stopp en halv: hvem syr den billige buksa vi kjøper med rød prislapp, og hvem setter trykket på den kule t-skjorta som bare måtte kjøpes? Mest sannsynlig moren eller søsteren til den lille gutten eller jenta på søppeldynga. Og hvor mye av bistandspengene er det egentlig som går til de som skal hjelpes? Hvem er menneskene som drar dit for å hjelpe og forhåpentligvis utgjøre en forskjell?

Dette beskrives veldig godt av Helena Thorfinn gjennom denne historien fra Bangladesh. I «Før flommen tar oss» skaper den svenske forfatteren et godt bilde av samfunnet i det fattige og flomutsatte landet ved å skildre livet til søskenparet Mina og Nazrin, deres familie og naboer. De to jentene flykter fra landsbyen etter at deres eldste søster blir myrdet av sin muslimske svigerfamilie.

Fra Sverige drar en familie på fire, Janne og Sofia og deres to små barn, til Bangladesh hvor Sofia har fått en stilling ved den svenske ambassaden i Dhaka. De opplever det som et kultursjokk å leve et liv i luksus som ambassade-ansatte, og samtidig må de lære det nye samfunnet å kjenne og forholde seg til sine egne personlige problemer.

Forfatteren beskriver tekstilindustrien blant annet gjennom den suksessrike, danske fabrikkeieren Bjarne som ved hjelp av danske bistandspenger har fått muligheten til å starte opp sin forretning. Videre fortelles det om Kadija Anam, som leder en veldedig organisasjon som har gjennomført mange vellykkede operasjoner på landsbygda. Hun må forholde seg til presset fra giverlandenes revisorer og korrupsjonen som er så vanlig i landet hun skal yte bistand i.

Thorfinn klarer på en elegant måte å beskrive problematikken fra flere sider. Alle personlighetene berører hverandres liv på forskjellige måter, noe som gir et nyansert bilde av både samfunnet og hverdagen deres. Sammenhengen skildres på en enkel og forståelig måte, og man blir godt kjent med de forskjellige personene og deres liv. «Før flommen tar oss» er en god historie, samtidig som den er realistisk og gir mange inntrykk til ettertanke. Rett og slett verdt å lese!

Silke forlag

Utgitt i 2013

Oversatt fra svensk av Børge Lund

495 sider 

ISBN: 978-82-8270-062-7

før flommen tar oss
Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Bryllup og begravelser – Jens M. Johansson

av Ann-Sofi S. Emilsen

Slipp meg inn, slipp meg inn! Som leser blir man stående og banke hardt og med knyttet neve på døra til «Bryllup og begravelser», Jens M. Johanssons siste roman. Men når han etter nesten 500 sider fortsatt ikke har åpnet døra inn til teksten mer enn litt på gløtt, trekker man på skuldrene og gir opp. Utmattet, skuffet og lei. Det er synd, for tematikken bærer med seg så mange muligheter for mageknytende nerve og sterke skildringer.

Det er ikke første gang Jens M. Johansson skriver om personlige forhold, om farens dødsfall og sin egen dødsangst, men «Bryllup og begravelser» er den klart mest vidtfavnende og direkte teksten hans så langt. I markedsføringen gis det inntrykk av å være en sterkt personlig tekst som behandler de store spørsmålene; om liv og død, om familie og opphav, om redsel for å ikke strekke til, hverken som sønn, bror, far og ektefelle. Så hvorfor sitter man som leser igjen nesten helt uberørt?

Det er mange norske forfattere som de siste årene har beskrevet, i semi- eller rent ut selvbiografisk form, forholdet til sine avdøde eller levende foreldre. Det er kanskje gitt når man kommer i en viss alder at man reflekterer stadig mer over opphavet sitt. Når ens egne foreldre dør eller blir alvorlig syke, får man sin egen dødelighet kastet rett i ansiktet. Det er ingen vei tilbake, DU skal også dø. Johansson mistet faren sin i ung alder, han selv hadde såvidt fylt 20 år da Olof Johansson døde av et hjerteinfarkt. Angsten det fører til hos Johansson junior, hver eneste gang han føler seg litt uvel, enten det skyldes at han er bakfull eller bare har sovet litt for dårlig, er høyst reell og forståelig. Har han arvet farens svake hjerte? Kommer han også til å dø (relativt) ung, skal han dø fra sine egne barn?

Disse spørsmålene, og denne angsten som han må leve med til daglig, er det man som leser vil lære om. Hvordan det føles, hvor vondt, ekkelt, traumatisk og trist det er. Hva det gjør med en to-barnspappa å hele tiden være redd for at han kanskje ikke skal få se barna sine vokse opp. Der man hadde sett for seg mer nattsvette, mareritt, klamme hender, angstanfall og pusteproblemer, får man i stedet en tekst som vingler i litt for mange retninger.

«Bryllup og begravelser» er dels «Patrick Bateman møter Oslo-hipster» med all sin irriterende navnedropping av venner, semikjendiser (både utilslørt og liksom-tilslørt), merkeklær (!), gatenavn og utesteder på Grünerløkka i Oslo, hvor forfatteren bor med kona Tea og to barn. Hva er det han ønsker å si med dette? Den er også dels et mykt og fint portrett av et familiesammensurium av de sjeldne, med tanter, onkler, hel- og halvsøsken, samboere, eks-samboere, ektefeller og eks-ektefeller, reservepappaer, kjærester, besteforeldre og…. ja, rent ut hele schmæla. Jens M. Johansson holder seg til et nøkternt, usentimentalt språk, også der han med fordel kunne ha smurt på litt for å få det til å røske i hjerterøttene til leseren.

I stedet for en roman, skulle «Bryllup og begravelser» ha vært delt opp i en samling korttekster, for det er flere kapitler her som er gode. Som når han veldig motvillig gir etter for det klamme presset om å stille som dragehode for datterens sirksugruppe. Og minnene om farens sære musikksmak som han sørger for å videreføre til sønnen. Men disse kapitlene er gode alene, enkeltvis og hver for seg, og ikke som del av en roman.

Og når Johansson utgir seg for å skrive ærlig og rett fra lever’n, er det overraskende hvor polert han fremstiller familielivet som forfatter med hjemmekontor, en sykemeldt kone og to aktive unger. Der Linda og Karl Ove klorer ut øynene på hverandre, er Tea og Jens siviliserte, og litt for rene og pene i tøyet. Romanen bærer sterkt preg av en forfatter – og privatperson – som har behov for kontroll, men det er nettopp litt flere brødsmuler i sofaen, litt mer dårlig ånde og ekkel nattsvette som hadde hevet den opp på det nivået ett levd liv, i all sin gru og herlighet, fortjener.

Tiden Norsk forlag

487 sider

Utgitt i 2013

ISBN: 97882-1005-332-0

bryllup og begravelser

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Förortshat – Johanna Langhorst

av Ann-Sofi S. Emilsen

Den svenske journalisten Johanna Langhorst er ikke bare forbannet, hun er rasende i «Förortshat». I en personlig vinklet og følelsesladd tekst retter hun skytset mot alt fra politikere til institusjoner, politi og ikke minst, den vanlige svensken i gata. Hvorfor blir klasseskillet i rike Sverige stadig større? Hvorfor øker fattigdommen og forskjellene mellom fattige og rike? Og hvorfor er det ikke-vestlige innvandrere som taper alle kampene? Trass i tittelen, er boka en varm og rødglødende kjærlighetserklæring til den utskjelte forstaden.

Utgangspunktet for «Förortshat» var at at tenåringssønnen til Johanna Langhorst, Leslie, en dag var for redd til å gå ut døra. Langhorst har i mange år bodd med familien sin i Tensta, en forstad til Stockholm som er en del av myndighetenes «miljonprogram». Til tross for Tenstas frynsete rykte, har Langhorst, mannen hennes Daniel og deres tre barn alltid stortrivdes i forstaden og stilt seg helt utenforstående til all kritikken og den negative fokuseringen om stedet. Når Leslie blir ranet av en guttegjeng ikke bare én, men to ganger, er det dog stopp. Med tungt hjerte forstår Langhorst at hun ikke kan bli boende – sønnen hennes nekter å gå utenfor hjemmets fire vegger i ren redsel.

Å flytte fra alt det som har vært kjært og kjent siden barndommen, er vanskelig for Langhorst. En lang rekke refleksjoner rundt Tensta, vold, kriminalitet, ulikhet, uretferdighet og klasseskiller settes i gang, og det faktumet som hele tiden har ligget under overflaten i bevisstheten hennes, kommer opp i all sin kraft og stygghet: folk virkelig hater forstedene. Media og den vanlige svensken i gata legger all skyld på forstedene når noe går galt, og særlig fordi i forstedene bor det mange innvandrere.

«Förortshat» reiser mange spørsmål – så mange at både forfatteren selv og leseren til tider mister grepet. Langhorst gaper og gaper til kjeften sprekker, men bare fortsetter å gape. Det er som om hun nekter å gi seg før hun kan summere opp alt i denne ene sekken, nemlig at fra de fleste problemer i dagensk svenske samfunn, går det røde tråder tilbake til dette forstadshatet. Hun snakker med tilfeldige mennesker på gaten, hun snakker med innvandrere i Tensta, hun besøker Malmøs beryktede Rosengård, intervjuer en arkitekt, en ungdomsklubbleder og en politiker.

Til tross for sine mange kilder og intervjuobjekter, gir Langhorst en ganske ensidig fremstilling av sine synspunkter i «Förortshat». Hun argumenterer litt på samme måten som barn, i tonen «om du ikke skjønner hva jeg mener, kan du bare være så dum. Æsjen-bæsjen!«. Hun ser ikke at hennes egen retorikk minner mye om den som kommer fra hennes motstandere; nemlig rasistene, den rike overklassen og byforkjemperne. Hvorfor ødelegger hun sitt eget prosjekt på denne måten, når hun har så mye bra og viktig på hjertet?

Ordfront förlag

Utgivelsesår: 2013

288 sider

ISBN: 978-91-7037-715-0

Förortshat

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Vita kränkta män – Kawa Zolfagary

av Ann-Sofi S. Emilsen

Om du en gang i blant drister deg til å entre et debattforum på nettet, eller om du bare kaster blikket på kommentarfeltet under en artikkel, går det ikke lang tid før du oppdager dem. De usaklige, skrikende og ofte lite intelligente kommentarene som ikke har noe som helst med den opprinnelige tematikken å gjøre. En artikkel om lav vekst i latvisk gulrotproduksjon, kan plutselig måtte se kommentarfeltet bli nedsablet med hatske kommentarer om alt fra innvandring til kvinnesyn. Hvem er det som ser seg nødt til å brøle så høyt – og hvorfor? Svenske Kawa Zolfagary spurte seg selv det samme spørsmålet, og fant kjapt svaret: frustrerte, indignerte menn.

Zolfagary er skribent og nettaktivist, og etablerte siden «Vita kränkta männ» på Facebook for litt over ett år siden. I dag har siden 66 000 følgere, og det som begynte som harselering og moro, har faktisk blitt til et viktig innlegg i den svenske samfunnsdebatten. I Sverige som i Norge, er det et faktum at offentlige debatter og ordskifter veldig ofte skifter fokus, blir usaklige og fort havner utenfor konteksten på grunn av sinte, frustrerte debattanter som roper (tilsynelatende) bare for å rope. De føler seg oversett, og hevder at de har blitt fratatt sin stemme og grunnleggende rett til å bli hørt. Mange ser ut til å lete høyt og lavt etter syndebukker de kan klandre for…. ja, for hva? Sine egne, miserable liv?

Det er ingen fasit her, men i «Vita kränkta män» prøver man å stikke fingeren inn i såret. Over 100 sider har Zolfagary samlet utklipp, kommentarer og bilder fra Twitter, Facebook, diverse nettaviser, kommentarfelt og debattfora. «Vi har hittat det roliga i det hämska och upptäctk att humor är bästa försvar» sier han i innledningen til boka. Den kanskje heteste poteten i Sverige det siste året, har vært genusforskere og debatten om innføringen av den kjønnsnøytrale betegnelsen «hen» i stedet for «han» eller hun». Vi hadde debatten i Norge også, men her til lands fikk den ikke på langt nær så my oppmerksomhet som over grensen.  I tillegg til «hen», er det to andre stikkord som får svenske menn til å se blodtrødt; nemlig feminisme og innvandring. Og aller best er det når to eller alle disse tre temaene sauses sammen til én grøt, da er «kränkta vita männ» virkelig på sitt «vasseste». Spe på med litt homofobi, skattepolitikk og debatt om alkoholreguleringer, og du kommer til kjernen av det som gjør moderne, svenske (og norske) menn sinte.

Skal man bare le høyt og rått av stupiditeten, eller blir det så klamt til tider at latteren setter seg fast i halsen? Når man leser kommentarer som at svenske kvinner som innleder forhold til menn av en annen etnisk bakgrunn bør skytes, og at en kvinne i burka som kjører rundt i en ny Volvo S60 er et bevis på at innvandrere bare kommer til Sverige for å skumme fløten av frynsegodene –  skal man le av uvitenheten og naiviteten, eller bli redd fordi det er garantert mange andre som deler de samme synspunktene? Hvor farlige er disse debattantene?

På den annen side, «Vita kränkta män» inneholder også mange utklipp og kommentarer av nettopp den typen man bare må le på seg pustevansker av. Som den 71 år gamle mannen som blir stoppet på gaten og spurt «hva synes du om Lidl?». Og svarer «Det er et kjerringspørsmål. I 90% av tilfellene er det jo kjerringene som handler, mens vi menn må betale«. Og ikke minst 28-åringen fra Uppsala (med sladdet ansikt) som forteller at han prøver å unngå gatekjøkkenmat og at han «gjerne skulle ha spist mer frukt og grønt, men det er så vanskelig siden jeg er mann«.

Galago förlag

ISBN: 978-91-7037-711-2

Utgivelsesår: 2012

Språk: svensk

101 sider

Vita kränkta män

Merket med , , , , , , , , , , , , ,