Tag Archives: Amerikansk

Brevene fra øya – Jessica Brockmole

av  Lene Sulusnes

To verdenskriger, forbudt kjærlighet, en bunke med kjærlighetsbrev og en mors hemmelig livshistorie som datteren forsøker å finne ut av. Klisjé, sier du? Jo, kanskje, men…

Kjærlighetshistorien i Jessica Brockmoles romandebut «Brevene fra øya», fortelles gjennom brevene mellom forfatteren Elspeth Dunn, som er oppvokst på den skotske øya Skye, og amerikanske David Graham. Hun er forfatter, og har til tross for sin unge alder utgitt flere poesibøker. Det hele starter med ett uskyldig fanbrev fra David, rett før første verdenskrig bryter ut. Hun blir smigret, og besvarer det. Det blir starten på en langvarig brevveksling som etter hvert utvikler seg til voldsomme følelser og et kjærlighetsforhold. Men Elspeth er gift, noe hun ikke forteller i innledningen til brevvekslingen. Hun tenker ikke over at det har noen betydning, for brevene handler hovedsakelig om bøker, poesi og hverdagsliv. Men etter hvert som følelsene utvikler seg – i takt med at innholdet i brevene tar en annen retning – blir dette selvsagt ett dilemma for den gifte, unge forfatteren.

Så bryter første verdenskrig ut, og ektemannen hennes Iain verver seg. Det er harde kår for en kvinne å bo alene på et lite småbruk på en værbitt øy. Ektemannen er langt unna, og lar ikke høre fra seg. Det som er av nyheter om ham, får Elspeth vite gjennom broren som er sammen med ham og andre bekjente på øya. Iain fjerner seg mer og mer fra henne, samtidig som brevvekslingen med David fortsetter, selv etter at han også verver seg. Han reiser til Frankrike for å jobbe som ambulansesjafør, og kjører de skadde bort fra slagmarken. Elspeth og David møtes i London før han reiser til Frankrike, og de lever ut forholdet i noen dager. Brevvekslingen fortsetter, og de er ikke i tvil om at dette er ekte kjærlighet, trass i motstanden og hindringer som gjør forholdet ikke bare vanskelig, men rett og slett uakseptabelt. Når forholdet så blir kjent, får det fatale følger for hele familien til Elspeth. I tillegg slutter plutselig brevene fra hennes kjære David å komme. Hva har skjedd med ham? Har han omkommet i krigen?

I 1940 bryter en ny verdenskrig ut, og bombene faller over England. Elspeth får et brev fra datteren Margaret som forteller at barndomsvennen Paul har fridd til henne. Elspeths minner kommer tilbake med full kraft, og savnet etter hennes livs store kjærlighet fører henne tilbake til London i ett forsøk på å finne ham. Selv er Margaret er helt uvitende om brevvekslingen og morens kjærlighetshistorie. Dette er ett kapittel i livet som Elspeth har holdt skjult, og ungjenta vet ikke engang hvem faren hennes er. Helt til hun tilfeldigvis finner brevene gjemt i morens hus, som kort tid etter forsvinner.

Klisjé, sier du? Jo, historien er kanskje både klisjéaktig og litt forutsigbar. Men allikevel er «Brevene fra øya» godt skrevet, og med en svært rørende slutt blir den allikevel verdt å lese.

Bazar forlag

Utgitt i 2014

Oversatt fra engelsk av Gøril Eldøen

Originaltittel: Letters from Skye, utgitt i 2013

265 sider

ISBN: 978-82-8087-575-4

BrevnFaOy_tbokfsid_6642

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Sommerlektyre: Dearie. The remarkable life of Julia Child – Bob Spitz

av Ann-Sofi S. Emilsen

Det var mange europeere som først hørte om Julia Child da Meryl Streep portretterte henne i filmen «Julie & Julia» i 2009. For amerikanere flest, derimot, er hun en levende legende. Uten Julia hadde verken Ingrid Espelid, Jamie Oliver eller Martha Stewart eksistert, for det var Child som første gang gjorde noe så outrert som å lage en omelett – på direktesendt TV!

I «Dearie» tar Bob Spitz med leseren på en kronologisk reise gjennom livet til Julia. Hun vokste opp som Julia McWilliams med to søsken i en velstående, republikansk familie i California på begynnelsen av 1900-tallet. Som jente markerte hun seg tidlig – hun var utadvendt, rebelsk, full av leken djevelskap og alltid midtpunktet. Og de fysiske attributtene hun 40 år senere skulle gjøre til et varemerke på TV, var tidlig på plass: den boblende, høyfrekvente stemmen og ikke minst høyden. Som voksen var Julia nesten 1,95 meter, og allerede i tenårene strakk hun seg et hode eller to over andre på samme alder.

Etter å ha virret retningsløst gjennom studieårene uten særlig mål og mening, flyttet hun til New York hvor hun i en periode jobbet som tekstforfatter – men det var ikke nok til å roe ned den rastløse ungjenta. Under andre verdenskrig meldte hun seg derfor til tjeneste for OSS, Office for Strategic Services, og steg kjapt i gradene som researcher. Så i 1944 ble hun utstasjonert på Sri Lanka, og det ble et opphold som skulle vise seg å forandre livet hennes på mer enn én måte. Aller viktigst var møtet med den sofistikerte og intellektuelle Paul Child.

Ikke bare ble Paul mannen hun skulle dele resten av livet med; det var han som fikk Julia interessert i mat. Etter to år som mann og kone, flyttet de i 1948 til Paris hvor Pauls oppgave var å fremme amerikansk kultur på vegne av myndighetene. Og det er her «Dearie» er på sitt beste, når Spitz beskriver de mange dekadente restaurantene paret besøkte og hvordan Julia sakte og virkelig får øynene (og smaksløkene) opp for det franske kjøkken. Man kan se det for seg; Paris på 50-tallet!

Og Julia, med sin barnslige iver, høylytte latter og utømmelige nysgjerrighet, sugde inn Paris for alt det var verdt. Hun begynte å ta kokketimer ved legendariske Le Cordon Bleu, hun ble en gjenganger på matmarkedene i den franske hovedstaden og hun tilbragte dager og uker hjemme på kjøkkenet – i full krig med ingredienser og redskaper for å lage den perfekte omeletten eller den perfekte bernaisesausen. Gjennom en matlagingsklubb møtte hun Louisette og Simone, og sammen utviklet de et nært forhold gjennom sin felles lidenskap for det franske kjøkken. Trioen lærte også amerikanere alt om fransk mat med bibelen «Mastering the art of French cooking»; ei kokebok som kom ut i 1961 og nesten tok 10 år å få ferdigstilt.

Det var ikke få ganger under det tidkrevende arbeidet med kokeboka at Julia sa til seg selv «aldri mer», men hun skulle fortsette matmisjoneringen sin i de neste 35 årene. Julia og Paul bodde i perioder både i Marseille, Tyskland og Norge (ikke overraskende ble hun aldri særlig glad i verken norsk eller tysk mat), og hvorenn de endte opp, fulgte de mest avanserte kokekar og redskaper med på flyttelasset. Kokkeleringen ble mer enn en fulltidsjobb for Julia; det ble en livsstil som opptok bokstavelig talt hver eneste våkne time av døgnet. Og etter TV-debuten i 1962 – hvor hun lagde en omelett (i svart-hvitt) på direkten – ble livet hennes snudd på hodet atter en gang.

Man trenger ikke engang å være middels interessert i mat for å kose seg med «Dearie». Selv om Bob Spitz helt åpenlyst var mer enn betatt av personen han skriver om, gjør han en veldig god jobb med å beskrive Julia Childs liv ikke bare bak grytene, men hele veien fra barndommen, gjennom voksenlivet og frem til hun døde som 91-åring i 2004. Child var ikke bare en reser til å lage mat; hun var så utrolig mye mer. Hun var et ikon som åpent og høylytt kjempet for abort (i en tid hvor det var mer enn kontroversielt), hun nektet i alle år å la seg kjøpe og utnytte av matprodusenter (men passet heller på å kritisere dem – ved navn – på direktesendt TV) og hun kjempet for å lære amerikanere at mat er mer enn det som kommer ferdig vakumpakket eller ligger i frysedisken. Hun ga blanke i konvensjoner, alt det som var opplest og vedtatt, og fulgte konsekvent sin egen vilje. Javisst var hun også ei sta og bortskjemt rikmannsdatter som nektet å ta nei for et nei, men så brøytet hun også vei for alle andre TV-kokker og kokebøker som fulgte i etterkant. Og ikke minst vekket hun «vanlige» folks interesse for mat og matlaging. Sånne liv blir det gode biografier av!

Knopf

Utgitt i 2012

557 sider

ISBN:  978-0307-4734-17

julia child

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Så lenge det er stjerner på himmelen – Kristin Harmel

av Lene Sulusnes

Dette er boka som har alt, til og med fristende bakeoppskrifter!! Den forteller en familiehistorie gjennom flere generasjoner. Den inneholder hemmeligheter og løgner som har vært godt gjemt, men som til slutt tvinges frem i dagens lys. Og når de gjør det, får det uante konsekvenser for de involverte – men på mange måter positivt. Historien forteller om tre generasjoner kvinner: Rose, hennes datter Josephine og datterdatteren Hope.

Rose er født i Frankrike på 1920-tallet, og når hun får Alzheimer i sin alderdom, blir hun innhentet av en fortid hun ikke har fortalt noen om. På 1940-tallet under 2. verdenskrig kom hun til Amerika som flyktning, traff amerikaneren Ted og fødte kort tid etter datteren Josephine. Gjennom hele sitt voksne liv drev hun et bakeri som har gått i arv i familien, og som  nå drives av Hope. Hun er i midten av 30-årene, nyskilt og forsøker å etablere et nytt liv med datteren Annie.

En dag får Hope en liste med navn av bestemoren, som ber henne innstendig om å reise til Paris for å finne ut hva som hendte med dem. Navnene er helt ukjente for Hope. Hun tviler på hvorvidt det er bestemoren som snakker, eller om det er sykdommen som løper løpsk med den gamle damen. Men etter overtalelser fra tenåringsdatteren og med hjelp fra vennen Gavin, reiser hun til Paris. Der gjør hun overraskende oppdagelser og blir kjent med bestemorens fortid, som hun har hemmeligholdt hele livet. Oppdagelsene gjør også at Hope blir kjent med andre sider av seg selv, samt setter spørsmålstegn ved valgene hun har gjort i løpet av sitt 35-årige liv.

Dette er opptakten til en nydelig historie om kjærlighet og ærlighet, identitet og tilhørighet, samt behovet for å beskytte både seg selv og sine nærmeste for de valg man tar i livet. Samtidig minner boka om hvor viktig det er at verdenshistorien ikke blir glemt. Da siste side var lest, visste jeg at jeg vil huske denne historien svært lenge.

Cappelen Damm

Utgitt i 2013

Oversatt fra engelsk av Benedicta Windt-Val

Originaltittel: The Sweetness of Forgetting, utgitt 2012

381 sider

ISBN:978-82-02-38587-3 

8389b1205f951d54bcab0a129e8580a20d805b079955b6b44d2681f4
Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,

Jord – David Vann

av Ann-Sofi S. Emilsen

Det er ikke første gang David Vann utforsker det komplekse forholdet mellom barn og foreldre, men denne gangen tøyer han strikken langt og enda lenger. I romanen «Jord» forteller han en dyster og mørk historie om en familie som ikke bare allerede har gått i oppløsning, men hvor alle gjør alt de kan for å slite hverandre i stykker før de går under.

Hovedpersonen i «Jord» er Galen, en ung mann i begynnelsen av 20-årene som bor alene sammen med moren på den landsbygda i California. Man blir raskt inneforstått med at de to har et spesielt forhold, preget av sære vaner og måter å kommunisere på. Hver dag drar de på besøk til bestemoren til Galen som er plassert på gamlehjem, mot sin vilje. Galen tror det er fordi moren vil snylte på bestemorens penger, mens moren hevder at hun gjør det av kjærlighet, fordi den gamle viser tegn til senilitet og kan ende opp med å skade seg selv. En dag de kommer hjem etter et besøk på gamlehjemmet, har tanten Helen og tenåringsdatteren Jennifer dukket opp.

Omgangen mellom de fire utvikler seg snart til en bisarr og negativ spiral av spydigheter, trusler og krangel om penger, med den svarte familiehistorien som bakteppe. Alle de kvinnelige karakterene er dominerende og manipulerende på hver sin måte; og der Jennifer bruker sin seksualitet og erfaring til å snurre uerfarne Galen rundt lillefingeren, er det tydelig at både Helen og søsteren utøver makt over sine barn. Og bestemoren, er hun egentlig så glemsk som hun later som? Er det sant at hun ble slått og dratt etter håret av sin avdøde mann, Galens bestefar som alltid hadde alkoholånde og en manisk trang til å jobbe fremfor å ta vare på familien?

Mens vi følger de ytre konfliktene mellom den lille familien på ett plan, bygger det seg opp en minst like dramatisk konflikt inne i Galens hode. Han er jomfru, har ingen utdannelse og bor alene sammen med moren uten å en gang vite hvem faren er. Galen er i en evig drakamp med seg selv fordi han både elsker og hater moren; hun har gjort ham hjelpeløst avhengig av henne, og skapt et hjem som både holder ham fanget og samtidig gir ham trygghet. Han leter etter en rømningsvei som kan ta ham ut av hatet mot familien og det konforme, men det ene forsøket etter det andre mislykkes. Han dukker ned i det spirituelle, mediterer og leser «Siddartha». Han går barbeint på kull, legger seg naken på bakken for å omsluttes av naturen og forsøker å bli vektløs og gå på vannet, men klarer ikke å løsrive seg nok til å oppnå åndelig frihet. Den seige, uslitelige strengen som binder ham til jorda og nekter å gi slipp, er moren.

«Jord» er visuelt helt perfekt. Den er full av lukter, farger og stemninger, av forfall, råskap og uuttalte følelser så desperate at de ligger tjukt i lufta og dirrer. Som leser føler man nesten et fysisk ubehag, som en våt ullgenser rett mot huden som stikker, klør og gjør at man nesten ikke får puste.

David Vann bruker 130 sider på det endelige oppgjøret mellom mor og sønn. Han drar det hele sakte ut, med nitidige og detaljerte beskrivelser av hver setning som ytres og hver bevegelse Galen foretar seg. Det er et godt bilde på hva som foregår inne i hovedpersonen, for han vet ikke sitt eget beste, han er ikke sikker på om det han gjør er rett eller galt, og tvilen kommer til uttrykk i handlingene og bevegelsene. Han må hele tiden overtale seg selv til å fortsette, og undertrykke stemmene i hodet som ber ham om å stoppe. «Jord» skildrer den evige runddansen av kjærlighet og hat mellom barn og foreldre på flere plan, og stiller spørsmålet om hvorfor man aldri klarer å rive seg løs fra opphavet. Når Vann til slutt setter to streker under svaret, er det en ekkel og dyster likning han har fått til å gå opp.

Gyldendal forlag

287 sider

Utgivelsesår: 2013

Oversatt av Hilde Stubhaug

Original engelsk utgave utgitt i 2012.

ISBN: 978-82-05-42695-5

Jord - David Vann

Merket med , , , , , , , , , , ,

A hologram for the king – Dave Eggers

av Ann-Sofi S. Emilsen

Med en fin blanding av sentimentalitet og ironi, er Dave Eggers´ siste roman en slags «globalisering for dummies». I «A hologram for the king» forklarer han hvorfor amerikansk politikk har sunket sakte ned i hengemyra de siste tre tiårene, og hvordan Kina har blitt den enerådende herskeren. Alt sett gjennom øynene til hovedpersonen Alan Clay, en middelaldrende forretningsmann på hell, både når det gjelder karriere og familieliv.

Alan jobber for Reliant, et IT-selskap som har fått en gyllen mulighet til å «hit the big time» – Alan og et team på tre jyplingkolleger har fått i oppdrag å reise til King Abdullah Economic City (KAEC) i Saudi-Arabia og presentere et avansert holografisk telekonferansesystem for selveste kongen. Klarer de å imponere ham, kan Reliant dra i land en mangesifret kontrakt som gjør dem til IT-leverandør for hele KAEC. Ikke skal det bare føre til at Alan blir rik, det skal også hjelpe ham ut av alle problemene han står nedgravd i.

Dette er den ytre rammen for historien, som åpner med at hovedpersonen etter to dager i fly fra hjembyen Boston endelig kan sette sine bein i Jeddah. Deretter veksler «A hologram for a king» mellom nåtid og fortid i det Alan stadig ser seg tilbake og reflekterer over livet og hvorfor det gikk som det gikk. Han tenker tilbake på årene sine som vellykket gründer og salgsmann hvor han gikk i gradene og lærte den samfunnsøkonomiske verdien av å holde produksjonen lokalt, i hjemlandet og aller helst i nærmiljøet. Før det selvsagt gikk raskt nedover, all produksjon ble flyttet utenlands for å redusere konstnadene og prinsippene ble kastet over båtripen fortere enn noen klarte å si «globalisering».

Samtidig er eks-kona Ruby et gnagsår på hælen som aldri leges, og han bekymrer seg konstant over hvordan han skal få råd til å betale for datteren Kits utdannelse. Hjemme i Boston har han lagt ut huset for salg, og i mellomtiden håper han å dra i land IT-kontrakten for Reliant i KAEC. Gjør han ikke det, er det over. Sjefen puster varm ånde nedover nakken hans med krav om stadige oppdateringer via telefon, og Alan vet hva som må gjøres. Det er nå eller aldri.

Clay er en likandes karakter. Han vekker umiddelbart sympati når han reflekterer over hvordan alt var bedre før, og Eggers gjør ham veldig menneskelig når han bekymrer seg over alt fra familieliv til hvordan kidsa i jobbteamet ser på ham. For ikke å glemme farens formaninger og den rare utveksten han oppdager i nakken. Ja, og så var det denne kongen som aldri dukker opp, da. Der sitter Alan og kollegene i et stusselig telt i en saudi-arabisk by som ikke er mer enn halvveis planlagt og ferdigstilt, uten internettforbindelse og de tekniske hjelpemidlene de trenger for den fancy presentasjonen de skal gjøre for kongen – om han skulle finne på å dukke opp – og venter. Det er alt de kan gjøre – å vente.

«A hologram for the king» er på bunnen ei bok om et stort og komplekst tema, men Dave Eggers forteller historien i et enkelt språk uten kompliserte vendinger. Den er lett å like, og man både kjenner seg igjen i og sympatiserer med Alan. Man kan selv velge hvor mye vekt man vil legge på samfunnskritikken, men det er tydelig at Eggers ønsker å si noe om samtiden, på en helhjertet måte, og om hvordan store, politiske beslutninger påvirker den lille hverdagsmannen.

Boka utgis på norsk på Gyldendal forlag i mai.

 

McSweeney´s Books

Utgivelsesår: 2012

307 sider

ISBN:978-1-936365-74-6

a hologram for the king

Merket med , , , , , , , , , , , , , ,

Not the Israel my parents promised me – Harvey Pekar & JT Waldman

av Ann-Sofi S. Emilsen

Harvey Pekar vokste opp i Ohio, USA på 40-tallet med foreldre som var selverklærte sionister, og ble tvunget til å gå på spesialskole for å lære hebraisk. Først som ung voksen, og gjennom sitt eget politiske engasjement, forstod han at verden var ganske annerledes enn foreldrenes fremstilling. Og særlig da kampen om Israel, konflikten mellom israelere og palestinere og jødenes historie.

Han måkte unna mye dritt som ryddet vei for tegneserier som medium, Harvey Pekar, og sammen med sluggeren Robert Crumb gjorde han etter hvert suksess med American splendor, en mangeårig selvbiografisk stripeserie om hverdagsliv i hjembyen Cleveland i Ohio. Han samarbeidet med en lang rekke prominente tegnere opp gjennom årene (Pekar tegner ikke selv, men skriver kun manus), før han fikk diagnosen prostatakreft tidlig på 90-tallet. Etter mange år med behandlinger, friskmeldinger og nye diagnoser, døde Pekar i 2010. Not the Israel my parents promised me er den siste tegneserieromanen på CV´en hans, et samarbeid med den amerikanske kunstneren og serieskaperen JT Waldman.

Hva vil det si å være jøde? Hvorfor er Israel så viktig for jødene? Og hvordan i heiteste kan ett folk kreve at de eier og har krav på et helt land bare fordi en gud en gang for mange hundre år siden har sagt at sånn er det? Pekar er forbannet, oppgitt og sjokkert i Not the Israel my parents promised me, og legger ikke lokk på noe av det. Han kaster seg med hodet først inn i en debatt som har pågått siden han var barn, og som aldri (?) ser ut til å få en løsning alle parter kan leve med. Der hvor mange av oss andre synser og mener ting basert på løs kunnskap hentet fra avisenes overskrifter, går Pekar metodisk og nøye til verks. Han har en enorm kunnskap om jødenes historie, og et dypt og bredt stetoskop som går ned og inn i kjernen til konflikten og kampen om Israel.

Illustrert med Waldmans fantastiske kunstverk av noen tegninger, veksler boka mellom Pekars oppvekst og historiske, faktabaserte skisser av jødenes historie. Det begynner med guds løfte til Abraham om at han og hans folk skal arve Kanaan, det som i dag utgjør Israel, Palestina, Libanon og deler av Syria. Og det begynner med lille Harvey som på kjøkkenet hjemme i Ohio stadig hører mamma si at det jødiske folkeslag aldri vil kunne leve i sikkerhet før de får sitt eget land. Leseren får tre parallelle handlingsforløp; jødenes historie, Harveys oppvekst og i tillegg følger vi dagens Harvey (anno 2010) som sammen med Waldman reiser rundt på jakt etter kilder til nettopp den boka man holder i hånden. De snakker seg i mellom og direkte til leseren, noe som gir boka en nær og personlig vinkling.

Deler av det historiske innholdet kunne fort blitt vanskelig og tørt å følge med på, men på grunn av Waldmans mange originale, kunstneriske krumspring, blir Not the Israel my parents promised me visuelt veldig vakker. Han veksler hele tiden på lengden, utformingen og størrelsen på panelene, og formidler Pekars sinne og frustrasjon på en herlig måte. Waldman er dyktig på å skape både brudd og luft på mange av sidene, noe som er viktig siden Pekar har mye på hjertet = mye tekst. Man tar seg i å tenke at det er veldig synd at hovedpersonen ikke lever lenger, for boka er et krasst, friskt og modig innspill i en debatt som på mange måter går på repetetiv tomgang.

Hill and Wang

ISBN: 978-0-8090-9482-0

172 sider

Utgivelsesår: 2012

Not the Israel my parents promised me - Pekar

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Are you my mother? A comic drama – Alison Bechdel

av Ann-Sofi S. Emilsen

Alison Bechdel har mye på hjertet. Veldig mye på hjertet, i tillegg til et stort behov for å dele det. I sin andre selvbiografiske tegneserieroman er hun om mulig enda mer åpen og utleverende enn i debuten «Fun Home», uten at formidlingsevnen og fortellergleden holder samme nivå. Det er fortsatt familien og oppveksten som står i fokus, og det er fortsatt foreldrene hun retter sitt analytiske mikroskop mot. Forskjellen er at denne gang er hun mer opptatt av å snakke om psykoanalyse og Virginia Woolf enn å egentlig fortelle om moren sin.

Stripen Dykes to watch out for ble starten på den tegnede karrieren til amerikanske Bechdel på midten av 80-tallet , også den med selvbiografiske elementer. Stripen gikk i flere mindre amerikanske aviser i en årrekke før hun tok steget opp og debuterte med sin første grafiske roman, «Fun Home», i 2006. Historien tok hun fra sitt eget liv, fra oppveksten i en familie med en far som drev et begravelsesbyrå, og som stod frem som homofil før han tok livet av seg. Boka skildrer på en fin måte det vanskelige, men uslitelige forholdet mellom barn og foreldre.

Bechdel gikk så i flere år med tanken om å skrive en bok om forholdet til moren, men satte det lenge på vent – mye på grunn av frykt for hvordan nyheten ville bli mottatt. I mellomtiden gikk hun i terapi, og leste seg opp på psykoanalytikeren Donald Winnicott og den omstridte psykologen og sosiologen Alice Miller. Hun studerte memoarer og dagboken som litterær sjanger, og fordypet seg i Virginia Woolf. Dette, sammen med en ekstrem selvreflektiv metode, utgjør bunnmaterialet for «Are you my mother?», i motsetning til «Fun Home» hvor familien og faren alene var materialet. Og det er nettopp her bristen ligger, at Bechdel beveger seg vekk fra en allmenn tematikk som mange kan kjenne seg igjen i, til tross for at de fleste av oss nok ikke har en far som er skaphomofil og driver et begravelsesbyrå.

Alt for mange sider av «Are you my mother?» er fylt med sitater fra Winnicotts studier og Woolfs egne dagbøker. Etter hver opprivende telefonsamtale med moren, og etter hver morgen hun våkner av en ladet drøm, tar Bechdel på seg analysehatten og dykker ned i Winnicotts teorier for å finne svar. Det var utvilsomt et viktig personlig prosjekt som ble påbegynt i disse årene, men å skrive og illustrere det i en grafisk roman? Man ser ikke poenget, og interessen daler fort når Bechdel vender hele historien innover, med pinsomt kjedelige, selvkritiske refleksjoner og utallige spørsmål om hva som gikk galt. Det samme med de mange rutene som gjengir stillestående samtaler mellom pasient Alison og de to terapeutene hun går til. Det makter ikke å vekke engasjement hos en utenforstående leser, og man ender opp med å gjespe likegyldig og lure på hvorfor ikke bekjennelsene bare kunne blitt værende i terapirommet eller mellom to private dagbokpermer. Det har ingenting i en (tegneserie)roman å gjøre.

I likhet med debuten, har «Are you my mother?» en begrenset fargepalett; forskjellen er at her er variasjoner av grønt (fra «Fun Home») byttet ut med rosa. Svart, hvitt og rosa skaper sterke kontraster, og Bechdel er god på å variere vinkler og virkemidler gjennom de mer enn 280 sidene. Noen tegninger er helsider, andre er rammet inn av svart eller delt opp i alt fra to til seks paneler. Både gamle fotografier, minner fra morens tid som skuespiller, drømmer, samt forestilte scener med Winnicott og Woolf er gjenskapt i Bechdels strek, på en levende og sterk måte. Hadde bare manuset og historien stått i stil.

Houghton Mifflin Harcourt

ISBN: 978-0-618-98250-9

Utgivelsesår: 2012

289 sider

Merket med , , , , , , , , , , , , ,