Tag Archives: Aschehoug

Joseph Anton – Salman Rushdie

av Ann-Sofi S. Emilsen

Salman Rushdies memoarer «Joseph Anton» er en over 600 sider lang tekst med store variasjoner. På sitt beste er det en sterk fortelling om hva et menneske er i stand til å utholde og overleve på tross av ekstremt vanskelige levekår og forhold. Å leve med frykt og angst, i uvitenhet og med en sterk tvil gjennom så mange år som Rushdie gjorde, er en forsiktig sagt beundringsverdig bragd. I den andre enden av skalaen, derimot, er «Joseph Anton» en alt for lang tekst med mye overflødig, litterært kjøtt. Den hadde hatt godt av et par ekstra runder i redigeringskverna før den ble sluppet på markedet.

Utgangspunktet for memoarene er godt: endelig skulle verden få den uredigerte versjonen av hva som ledet opp til at Rushdie om morgenen den 14. februar 1989 ble vekket av en telefon. Stemmen i den andre enden tilhørte en journalist fra BBC som fortalte ham at Irans ayatolla Khomeini nettopp hadde utlyst en fatwa over den britisk-indiske forfatteren. Han hadde med viten og vilje krenket profeten Muhammed i boken «Sataniske vers», en utilgivelig handling i følge det iranske prestestyret.

Jeg var ikke mer enn 11 år, men husker godt tv-bildene av en mann med turban, langt skjegg og hatefullt blikk kryssklippet med bilder av horder med rasende menn som løp rundt i gatene og ropte slagord som «død over Salman». Mannen med turbanen hadde nettopp fortalt verden at det var satt en fatwa på hodet til forfatteren Salman Rushdie, et ord jeg aldri hadde hørt før. Fatwa hvaforno?

Det er her den sterke fascinasjonen for boka ligger, for hele historien rundt Rushdies liv de siste 25 årene. Det er dette man vil høre om; hvordan det føltes å få den absurde dødsdommen, hvordan det føltes å få (nesten) en hel muslimsk verden mot seg, hvordan han tok denne virkeligheten inn over seg, og hvordan han etter hvert bestemte seg for å leve med det. Rushdie graver dypt i «Joseph Anton». Han forteller om barndommen, om oppveksten og familien i Bombay. Han forteller om koner, kjærester, ekskoner, sønnen, søsken og venner. Han forteller også om sin spede start som forfatter, og hvordan noen av romanene hans tok form. Over side etter side forteller han om seg selv, men man får allikevel en rar følelse av å ikke kjenne mannen særlig godt når man ender opp på side 646. Det er kanskje fordi han vier så stor plass til karakteristikker (både vennlige og tåpelige) av Harold Pinter, Doris Lessing, Edward Said, Carlos Fuentes, Nadime Gordimer, Bill Buford, Bruce Chatwin, Bono og Nigella Lawson, for å nevne noen (!)? Et viktigere moment som skaper avstand mellom teksten og leseren, er at Salman Rushdie – av en eller annem dustete grunn – har valgt å skrive sitt livs mest personlige tekst i tredjeperson.

Kampen for Den Ukrenkelige Ytringsfriheten er selvfølgelig kjernen i den britisk-indiske forfatterens memoarer, og det er ekkelt å bli minnet på hvor mange som fikk kalde føtter og trakk seg unna da fatwaen var et faktum, blant dem en lang rekke bokhandlere, forlag, journalister, politikere og forfatterkolleger. Med skarpe klør strever dog hovedpersonen for å rettferdiggjøre sine egne valg, i alt fra privatlivet til karrieren, og stille dem i et skinnende lys, mens han henviser kritikerne til de svarteste avkroker. Slik fremstiller han seg selv som en litt naiv og forfengelig allviter som konsekvent lukket ørene for andres kritikk. Han tar også med mye sladder som ikke lar seg hverken bekrefte eller avkrefte – som at prinsen av Wales hadde sagt til Martin Amis under en middag at «denne Rushdie får klare seg på egenhånd etter hva han har gjort«.  Resultatet er at forfatteren virker både furten og forsmådd, og ikke minst tåpelig som bryr seg om slikt.

«Joseph Anton» er klart best og mest interessant når den skildrer hverdagslivet og hverdagsdramaet til en mann som har en dødsdom hengende over seg. Det er både humoristisk og absurd, skremmende og ekkelt på én og samme gang. Det er en fortelling om uredde vennskap og urokkelig kjærlighet, men også om mennesker som svikter fordi de er redde og usikre. Rushdie er nådeløs mot alle de sistnevnte, og nøler ikke med å nevne forræderne i spydige ordelag. På den annen side er det også mye kjærlighet her, til alle som støttet ham, til livvaktene, vennene og ikke minst sønnen Zafar.

Etter endt lesning spør man seg om Rushdie egentlig forstod den fulle og hele kraften i hvilket udyr han vekket med «Sataniske vers». Selv ikke synet av tusenvis av muslimske demonstranter i hjembyen London så ut til å feste seg til fatteevnen hans. Men så var det også kanskje helt ufattelig. Kanskje bygget han seg opp et mentalt skjold som beskyttelse, for hadde han latt motstanderne stramme taket, hadde han tapt. En sladrebass og kjendisoman som elsker å baske seg i rampelyset til tross; Salman Rushdie er et bevis av kjøtt og blod på at det skrevne ord og troen på det er det sterkeste våpen som finnes. Det skrevne ord kan vekke troll og uhyrer, og det kan antenne bokbål og sterkt hat. Viktigst av alt er at det også har evnen til å temme og slukke.

Aschehoug forlag

ISBN: 978-82-03-21642-8

Utgivelsesår: 2012 

Original tittel: Joseph Anton

Oversatt av Kari Risvik

646 sider

Merket med , , , , , , , , , , , ,

Indignasjon – Philip Roth

av Ann-Sofi S. Emilsen

Marcus Messner er en intelligent, ung mann full av sterke følelser. Han vokser opp i New Jersey på 40-tallet, som sønn av en respektert slakter. Han har et godt og nært forhold til foreldrene i barndommen, men når det nærmer seg tiden for løsrivelse, blir livets plutselig komplisert. Marcus frykter etter hvert både faren og sitt eget sinne så mye at han velger å forlate det trygge og begynner på college i Ohio, lengst mulig unna sitt jødiske opphav. Som mørke uværsskyer på himmelen, henger trusselen om Koreakrigen over Marcus, en krig som Messner-familien allerede har mistet to medlemmer i.

Rammen rundt «Indignasjon» er en på mange måter klassisk fortelling om et ungt menneske som skal lære seg å stå på egne bein. Hovedpersonen Marcus er 19 år, og står i startgropa til å bli mann. I alle år har han blitt sett på som en pålitelig, hyggelig og hjelpsom sønn som har blitt godt oppdratt ved å jobbe i foreldrenes slakteri. Her har han lært mye om mange av livets nødvendigheter, som å «å dra innvollene ut av ræva på døde kyllinger» til tross for at han hater det. Han er en pliktoppfyllende sønn som får toppkarakterer på skolen og sjarmerer de gamle, jødiske damene som kommer til kosherslakteren for å kjøpe kjøtt.

Når det så blir dags for college, velger Marcus ett som ligger i hjemstaten slik at han kan fortsette å bo hos foreldrene. Det er et valg han fort angrer på, for faren slår seg vrang og ender opp med å låse sønnen sin ute en kveld han kommer for sent hjem. Oppgjøret som følger, blir avgjørende for at han velger å reise langt vekk, vekk fordi han er redd for at hans eget sinne skal ta livet av faren. På det lille colleget Winesburg i Ohio skal han fullføre advokatstudiene i fred og ro. Virkeligheten slår han i fjeset når han ikke klarer å tilpasse seg studielivet og de strenge kodeksene. Som én av veldig få jødiske studenter, er Marcus allerede fra starten av annerledes, og verre skal det bli.

Gjennom vonde oppgjør med både foreldre, studiekamerater og autoriteter, er Marcus en sta, intelligent og selvsikker enstøing som tar uvanlige valg – og står for dem med rak rygg. Han ber skolens dekan om å kysse seg bak, han nekter å delta på de obligatoriske andaktene og han forelsker seg i Olivia, ei jente synonymt med trøbbel og med synlige arr på håndleddet. Samtidig kjemper han en indre kamp med redselen for å bli kalt inn til krig, og med sinnet over å hele tiden bli plassert i bås – som jøde, ateist, asosial og som den perfekte sønn.

«Indignasjon» er en roman som freser over det meningsløse ved religionstvang og det meningsløse med krig, sett gjennom øynene til en ung mann. Philip Roth har skrevet en god, «enkel» og likefram fortelling om det mennesker må gå gjennom for å ta skrittet fra ungdom til voksenlivet. Vi skal frigjøre oss, og lære å ta egne valg og de mange konsekvensene som følger med det. Alene skal vi vakle avgårde på livets minebelagte veier på ustødige bein, som nyfødte rådyrkalver. Handlingen er lagt til USA og starten på 50-tallet, men kunne ha funnet sted i en hvilken som helst tid og verdensdel, for krig, fordommer og mangel på religionsfrihet er like aktuelle temaer i dag. Roth kunne gjerne ha brukt mer plass på å skildre det vaklende forholdet mellom far og sønn, men klarer allikevel med et konsist språk å legge mye mellom linjene. Helt fri for staffasje og overflødig daukjøtt, er «Indignasjon» en direkte, ærlig fortelling om hvor vanskelig det er å bli voksen.

Aschehoug forlag

ISBN: 978-8-203-21157-7

Utgivelsesår: 2012 (først utgitt på engelsk i 2008).

Original tittel: Indignation

Oversatt av Tone Formo

199 sider

Merket med , , , , , , , , , ,