Monthly Archives: januar 2013

Vita kränkta män – Kawa Zolfagary

av Ann-Sofi S. Emilsen

Om du en gang i blant drister deg til å entre et debattforum på nettet, eller om du bare kaster blikket på kommentarfeltet under en artikkel, går det ikke lang tid før du oppdager dem. De usaklige, skrikende og ofte lite intelligente kommentarene som ikke har noe som helst med den opprinnelige tematikken å gjøre. En artikkel om lav vekst i latvisk gulrotproduksjon, kan plutselig måtte se kommentarfeltet bli nedsablet med hatske kommentarer om alt fra innvandring til kvinnesyn. Hvem er det som ser seg nødt til å brøle så høyt – og hvorfor? Svenske Kawa Zolfagary spurte seg selv det samme spørsmålet, og fant kjapt svaret: frustrerte, indignerte menn.

Zolfagary er skribent og nettaktivist, og etablerte siden «Vita kränkta männ» på Facebook for litt over ett år siden. I dag har siden 66 000 følgere, og det som begynte som harselering og moro, har faktisk blitt til et viktig innlegg i den svenske samfunnsdebatten. I Sverige som i Norge, er det et faktum at offentlige debatter og ordskifter veldig ofte skifter fokus, blir usaklige og fort havner utenfor konteksten på grunn av sinte, frustrerte debattanter som roper (tilsynelatende) bare for å rope. De føler seg oversett, og hevder at de har blitt fratatt sin stemme og grunnleggende rett til å bli hørt. Mange ser ut til å lete høyt og lavt etter syndebukker de kan klandre for…. ja, for hva? Sine egne, miserable liv?

Det er ingen fasit her, men i «Vita kränkta män» prøver man å stikke fingeren inn i såret. Over 100 sider har Zolfagary samlet utklipp, kommentarer og bilder fra Twitter, Facebook, diverse nettaviser, kommentarfelt og debattfora. «Vi har hittat det roliga i det hämska och upptäctk att humor är bästa försvar» sier han i innledningen til boka. Den kanskje heteste poteten i Sverige det siste året, har vært genusforskere og debatten om innføringen av den kjønnsnøytrale betegnelsen «hen» i stedet for «han» eller hun». Vi hadde debatten i Norge også, men her til lands fikk den ikke på langt nær så my oppmerksomhet som over grensen.  I tillegg til «hen», er det to andre stikkord som får svenske menn til å se blodtrødt; nemlig feminisme og innvandring. Og aller best er det når to eller alle disse tre temaene sauses sammen til én grøt, da er «kränkta vita männ» virkelig på sitt «vasseste». Spe på med litt homofobi, skattepolitikk og debatt om alkoholreguleringer, og du kommer til kjernen av det som gjør moderne, svenske (og norske) menn sinte.

Skal man bare le høyt og rått av stupiditeten, eller blir det så klamt til tider at latteren setter seg fast i halsen? Når man leser kommentarer som at svenske kvinner som innleder forhold til menn av en annen etnisk bakgrunn bør skytes, og at en kvinne i burka som kjører rundt i en ny Volvo S60 er et bevis på at innvandrere bare kommer til Sverige for å skumme fløten av frynsegodene –  skal man le av uvitenheten og naiviteten, eller bli redd fordi det er garantert mange andre som deler de samme synspunktene? Hvor farlige er disse debattantene?

På den annen side, «Vita kränkta män» inneholder også mange utklipp og kommentarer av nettopp den typen man bare må le på seg pustevansker av. Som den 71 år gamle mannen som blir stoppet på gaten og spurt «hva synes du om Lidl?». Og svarer «Det er et kjerringspørsmål. I 90% av tilfellene er det jo kjerringene som handler, mens vi menn må betale«. Og ikke minst 28-åringen fra Uppsala (med sladdet ansikt) som forteller at han prøver å unngå gatekjøkkenmat og at han «gjerne skulle ha spist mer frukt og grønt, men det er så vanskelig siden jeg er mann«.

Galago förlag

ISBN: 978-91-7037-711-2

Utgivelsesår: 2012

Språk: svensk

101 sider

Vita kränkta män

Advertisements
Merket med , , , , , , , , , , , , ,

Syngja – Lars Amund Vaage

av Ann-Sofi S. Emilsen

Å reflektere over sitt eget liv som et forsøk på å forstå, som et forsøk på å få innsikt i og overblikk over egne valg og påvirkninger, er en nødvendighet for de fleste av oss. Behovet melder seg kanskje sterkest når man har kommet midtveis i livet. Det er tid for å gjøre opp midtveis i livet-regnskapet, det er tid for introspeksjon og ransakelse. Lars Amund Vaage er 60 år, og skriver til sin voksne, autistiske datter i «Syngja». Like mye som en frustrasjons- og kjærlighetserklæring til et uvanlig og høyt elsket barn, er teksten et ærlig og veldig menneskelig forsøk på å forstå seg selv.

Å gi liv til et funksjonshemmet barn er fortsatt problematisk og belagt med en rekke tabuer. Utfordringene kommer haglende fra alle sider; familie, venner, det offentlige, medisinsk personell og institusjoner. Hvem skal bestemme hva som er best for barnet ditt? Hvem vet best? Du, som forelder, eller kvinner og menn i hvite frakker som har studert medisin, pedagogikk og psykologi? I «Syngja» setter Lars Amund Vaage ord på hvordan det har vært å gi liv til og å oppdra og leve med en sterkt funksjonshemmet datter. Med en skjønnlitterær forfatters blikk, blir det mer enn en dokumentarisk skildring av hverdagsliv, behandlinger og innsiden av institusjoner, men det er alikevel en ærlig og til tider nådeløs skildring han gir.

Dattera, som bare kalles «G», er født autist og kan ikke snakke. Hun kan heller ikke lese, og vil mest sannsynlig aldri kunne lese det faren skriver om henne. Gjør det boka til et overgrep? Til en utlevering? Gjør han sin egen datter til latter i offentlighetens øyne? Spørsmålene er mange, og Vaage reflekterer over og stiller seg selv dem alle underveis i skriveprosessen. I et sobert, enkelt språk forteller han om glede, håp og kjærlighet, men også skuffelse, tvil og sinne. De øyeblikkene hvor G ser ut til å kommunisere, hvor hun virker å være funksjonsfrisk og tydelig, slår veksel på venner som slutter å ringe, natt etter natt uten søvn og det å nesten grue seg til å høre datteren hver dag komme hjem. Nå må jeg slippe alt i hendene, for G er hjemme.

Rekkehusleligheten den lille familien bor i, fungerer som et lysende symbol på alt som er galt. Den alt for dyre leiligheten med de alt for store rommene og med det totale fravær av følelsen av et hjem, blir symptomatisk for en familie som slutter å leve mens den bare fortsetter å eksistere. Vaage er allikevel lite interessert i og ytterst forsiktig med å plassere skyld; i stedet er han forståelsesfull og kjærlig mot Gs mor selv når de skiller lag, etter langvarig utroskap fra begges side. «Syngja» hopper uanstrengt frem og tilbake i tid, og får en ekstra litterær dimensjon når Vaage skildrer hverdagsliv og en vanskelig unge som nekter å slutte å løpe rundt med sprang tilbake i tid til sitt eget, ungdommelige overmot og lengselen etter ei varm kvinnefavn.

«Syngja» er 232 sider nydelig fortellerkunst. Hvorfor dikte opp imaginære univers når man har Livet, i all sin prakt og herlighet, i all sin skrekk og gru? I all sin hverdagslighet og gråhet, men også i all dets hjertebankende ekthet og sprakende fargeskala? Knausgård kjempet seg gjennom hundrevis av sider for å tvinge gjennom at litteratur også skal kunne romme bleieskift og trilleturer, og Vaage gjør det samme. Det er det lille, ynkelige mennesket i oss alle som beskrives, det som er fullt av tvil, håp og lengsel og som aldri helt vet om han har gjort det han burde her i livet. Han vil så gjerne gjøre godt, men er aldri helt sikker på i hvor stor grad han lykkes. Det er noe dypt menneskelig over det, og nettopp det at vi alle kan kjenne oss igjen, skaper den store resonnanskassen som bare den aller beste litteraturen klarer å skape.

Forlaget Oktober

ISBN: 978-82-495-0577-7

Utgivelsesår: 2012

232 sider

Syngja - Vaage

Merket med , , , , , , , , , , , ,