Tag Archives: Tegneserie

Rocky facer demonene – Martin Kellerman

av Ann-Sofi S. Emilsen

Det har vært litt av en reise å få være med på, utviklingen til Martin Kellermans Rocky som gjennom 15 år har gått fra å være en kåt og eplekjekk valp til å bli en rutinert, avslepen kjøter som står på dørterskelen til midtlivskrise og utsikter til et evig liv som barnløs og singel. Kvaliteten har blitt bevist ved at Kellerman hele veien har klart å bevare brodden med provokasjoner, saftig humor og utallige spark som gang på gang treffer svensk korrekthet rett under navlen. Og de biter på, hver bidige gang!

Det har gått med Rocky som det går med de fleste av oss. Vi starter opp som overmodige jyplinger i begynnelsen av tjueårene; vi tror vi eier verden, at alt er mulig og at ingenting kan stoppe oss. Stappfulle av overmot og dumdristighet, store i kjeften og med en følelse av å være uovervinnelige, drikker vi oss sanseløse hver helg, har sex uten beskyttelse, hopper fra jobb til jobb for moro skyld og skyr unna alt som lukter av «voksenliv» – gjør vi ikke?

Men så plutselig er slutten av tjueårene over, man har for lengst bikket over i trettiårene og finner plutselig seg selv i et fast forhold (i Rockys tilfelle med Edith), man flytter fra storbyen til «roligere» strøk (Rocky og Edith befinner seg plutselig i Fredrikstad*) (* = i den norske oversettelsen, vel og merke), man skaffer seg feriested (Rocky får seg hytte og eget landssted) og jaggu en voksenbil også (Rocky kjøper en alt for stor og bensinslukende firehjulstrekker). Og da var vel alt klart for å «slå seg til ro» for godt?

Som leser fikk man faktisk inntrykk av dette var «it» for Rocky – han virket klar for et rolig og stabilt liv, selv om Edith hadde sine åpenbare mentalt utstabile perioder. Men nei – det skulle ikke vare denne gangen heller. Så Rocky er tilbake til ungkarslivet, men denne gang ikke som «ung & sprek», men som tilårskommen snart-førtiåring. Og det er da man må stå ansikt til ansikt med demonene, som tittelen på denne stripesamlingen så fint (ironi) forklarer det. Det betyr å bli beskyldt for å komme med gamlispåskudd for å sjekke opp ungrips på byen, det betyr å ha vondt i leveren og frykte at det skyldes alkoholen, det betyr å bli allergisk mot grapefrukt, å prøve å bevise seg som fortsatt mandig og sprek ved å bestige fjelltopper og det betyr at man foretrekker en stille og rolig strandferie i Thailand fremfor de sedvanlige festeturene.

Den drøye, kvasse og høye latterkvekkfremkallende humoren, ironien og kynismen er allikevel fortsatt til stede, og det er heller ingen panikk å spore hos den aldrende kjøteren. Han tar faktisk livet med ganske så stor ro, trass i alle «demonene» som kommer med alderen, og det uten å bli slappere i observasjonsevnen. Og det er derfor Kellerman fortsatt er relevant og interessant som samfunnssatiriker.

Pelikanen forlag

391 sider

Oversatt fra svensk av Dag F. Gravem

Utgitt i 2013

ISBN: 978-82-93237-17-4

Rocky face demonene

Advertisements
Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,

Nattbarn – Hanna Gustavsson

av Ann-Sofi S. Emilsen

Med en skildring av de forvirrende og følsomme tenårene, føyer serieskaper og bokdebutant Hanna Gustavsson seg inn i en lang tradisjon med tegneserieromanen «Nattbarn». Det er lett å nikke gjenkjennende til fjortisen Ingrid som synes foreldrene er teite og aller helst bare vil sitte på rommet for seg selv.

Det har kommet mange talentfulle serieskapere ut av miljøet rundt svenske Ordfront og Galago de siste 15 årene, og overraskende mange av dem er kvinner. Ja, for enten man vil innrømme det eller ei, både det å lese og skape tegneserier er fortsatt en nisje hvor flertallet er gutter og menn. Suksessen som både Lene Ask, Inga Sætre og Mette Hellenes har hatt her til lands de siste årene er ikke alene nok til å endre på det. Over nabogrensa popper det derimot stadig opp nye talenter, og Hanna Gustavsson er én av dem.

I «Nattbarn» møter vi fjorten år gamle Ingrid som bor alene sammen med mamma´n sin og går på ungdomsskolen. Hun har fett hår og tannregulering, få venner og bruker store deler av fritida sittende på rommet med datamaskinen. Der opppsøker hun chatterom på jakt etter likesinnede, irriterer seg over mamma´n og den nye kjæresten hennes Bosse, sniktitter på pornofilmer med hånda i underbuksa og spiser godteri. En ganske så vanlig fjortis, med andre ord.

Ingrid føler seg utenfor og annerledes, og svever rundt i bobla av en oppfatning om at det er ingen der ute som tenker som henne, som liker det samme som henne eller forstår hva som foregår i hodet hennes. Typisk for tenårene, helt klart, og noe mange kan kjenne seg igjen i. «Spinnet» på historien kommer når Ingrid sammen med resten av klassen stiller opp til skolefotografering, og den unge, mannlige fotografen Stefan gir Ingrid litt mer oppmerksomhet enn han kanskje burde. Smilte han til meg? Liker han meg? tenker hun, og blir smigret – selvfølgelig. De oppdager en felles interesse for AC/DC og hardrock, og i Stefan finner Ingrid en kul voksenperson som ser henne for den hun er – tror hun i hverfall.

Hanna Gustavssons svart-hvite tegninger er ikke nybrottsarbe´ akkurat, men hun får til et brukbart resultat med «Nattbarn». Hun skifter stødig mellom forskjellige perspektiver, selv om det aldri er noen tvil om hvem som har fortellerstemmen og hvem hun vil at leseren skal sympatisere med. Fortellingen går i en rett kronologisk linje, bare avbrutt av enkelte drømmesekvenser som skal illustrere Ingrids tanker. Det skjer ikke så mye i handlingen, men det gjør det kanskje heller ikke et et helt runtinepreget fjortisliv? Hvorfor Gustavsson har tegnet hovedkarakteren sin med en gigantisk, uproporsjonal nese blir man aldri klok på, og det sier vel litt når det er nesa og ikke selve historien som sitter igjen i hukommelsen etter endt lesning. «Nattbarn» er ikke dårlig, neida, bare litt traust og lite engasjerende.

Galago förlag

Utgivelsesår: 2013

188 sider

ISBN: 9170-376-999

Nattbarn

Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,

Det bästa barnet – Sofia Olsson

av Ann-Sofi S. Emilsen

Ufrivillig barnløshet har lenge vært en politisk sak i både Norge og Sverige, og den betente tematikken blir stadig debattert i medier og andre fora. Men hva skjer egentlig i hjemmene til folk, i hverdagen, hos de som prøver og prøver men aldri får det til? Den svenske serieskaperen Sofia Olsson skildrer situasjonen med både humor og dypt alvor.

I «Det bästa barnet» følger vi paret  fra «Hetero i Hägersten» som kom ut mellom samlede permer i 2010. Historiene er fortsatt basert på Olssons egne erfaringer, men denne gang er hun enda mer naken og ærlig – det krever mot å blottlegge sine private og personlige problemer på den måten hun gjør i «Det bästa barnet», for det er ingen tvil om at ufrivillig barnløshet fortsatt er et vanskelig tema. Og ikke bare det, åpningen kaster leseren rett inn vepsebolet når Han forteller Henne at «jeg tror ikke jeg elsker deg lenger». Hvor går man videre fra noe sånt?

Fortellingen går så tilbake i tid, og leseren får være med når paret bestemmer seg for at de vil prøve å få barn. Som sagt, så gjort. Men forsøk etter forsøk fører ikke frem, og måned etter måned går uten at de lykkes. Frustrasjon, sinne, og sorg blandes sammen med behandlinger med hormonsprøyter og kunstig inseminasjon. Det gjør vondt, det tar tid og det er dyrt. Og det fører ikke til noe som helst. Va fan….. Hvem sin skyld er det egentlig? Og hvorfor må alle andre strutte rundt med gravide mager, mens venner og familie gnåler om «er det ikke deres tur snart, da?«. Og så, som en brutal, rusten spiker i älende-kisten, kommer nyheten om at Han er forelsket i en annen. Han har til og med hatt sex med med denne «annen» – mens Han og Hun har prøvd å bli gravide.

I en naivistisk strek som minner om danske Jakob Martin Strid, helt uten staffasje, skaper Sofia Olsson sine ekspressive karakterer, høyst levende der de sitter fastlåst i ei vogn på følelsenes berg-og-dalbane. Det er lett å sympatisere med både Han og Henne, for de fleste vet hvor vanskelig og vond kjærligheten kan være. Selv om man er i trettiårene og liksom skal være voksen, griner man så snørra renner og øynene blir røde og hovne. Man blir usaklig, urimelig og føler fortsatt sjalusi, misunnelse og hevntanker. Etter at Han flytter ut, er det med et tjukt lag av skadefryd Hun forteller etter en fest at hun ble sjekket opp av en annen mann. Ha! «Det bästa barnet» er lett å relatere til, selv om man ikke har hverken lykkes og/eller mislyktes i å få barn. Det er tydelig at Olsson er glad i karaterene sine, og det smitter over på leseren.

Galago förlag

Utgivelsesår: 2013

171 sider

ISBN:  978-917037-7181

Det bästa barnet

Merket med , , , , , , , , , , ,

Not the Israel my parents promised me – Harvey Pekar & JT Waldman

av Ann-Sofi S. Emilsen

Harvey Pekar vokste opp i Ohio, USA på 40-tallet med foreldre som var selverklærte sionister, og ble tvunget til å gå på spesialskole for å lære hebraisk. Først som ung voksen, og gjennom sitt eget politiske engasjement, forstod han at verden var ganske annerledes enn foreldrenes fremstilling. Og særlig da kampen om Israel, konflikten mellom israelere og palestinere og jødenes historie.

Han måkte unna mye dritt som ryddet vei for tegneserier som medium, Harvey Pekar, og sammen med sluggeren Robert Crumb gjorde han etter hvert suksess med American splendor, en mangeårig selvbiografisk stripeserie om hverdagsliv i hjembyen Cleveland i Ohio. Han samarbeidet med en lang rekke prominente tegnere opp gjennom årene (Pekar tegner ikke selv, men skriver kun manus), før han fikk diagnosen prostatakreft tidlig på 90-tallet. Etter mange år med behandlinger, friskmeldinger og nye diagnoser, døde Pekar i 2010. Not the Israel my parents promised me er den siste tegneserieromanen på CV´en hans, et samarbeid med den amerikanske kunstneren og serieskaperen JT Waldman.

Hva vil det si å være jøde? Hvorfor er Israel så viktig for jødene? Og hvordan i heiteste kan ett folk kreve at de eier og har krav på et helt land bare fordi en gud en gang for mange hundre år siden har sagt at sånn er det? Pekar er forbannet, oppgitt og sjokkert i Not the Israel my parents promised me, og legger ikke lokk på noe av det. Han kaster seg med hodet først inn i en debatt som har pågått siden han var barn, og som aldri (?) ser ut til å få en løsning alle parter kan leve med. Der hvor mange av oss andre synser og mener ting basert på løs kunnskap hentet fra avisenes overskrifter, går Pekar metodisk og nøye til verks. Han har en enorm kunnskap om jødenes historie, og et dypt og bredt stetoskop som går ned og inn i kjernen til konflikten og kampen om Israel.

Illustrert med Waldmans fantastiske kunstverk av noen tegninger, veksler boka mellom Pekars oppvekst og historiske, faktabaserte skisser av jødenes historie. Det begynner med guds løfte til Abraham om at han og hans folk skal arve Kanaan, det som i dag utgjør Israel, Palestina, Libanon og deler av Syria. Og det begynner med lille Harvey som på kjøkkenet hjemme i Ohio stadig hører mamma si at det jødiske folkeslag aldri vil kunne leve i sikkerhet før de får sitt eget land. Leseren får tre parallelle handlingsforløp; jødenes historie, Harveys oppvekst og i tillegg følger vi dagens Harvey (anno 2010) som sammen med Waldman reiser rundt på jakt etter kilder til nettopp den boka man holder i hånden. De snakker seg i mellom og direkte til leseren, noe som gir boka en nær og personlig vinkling.

Deler av det historiske innholdet kunne fort blitt vanskelig og tørt å følge med på, men på grunn av Waldmans mange originale, kunstneriske krumspring, blir Not the Israel my parents promised me visuelt veldig vakker. Han veksler hele tiden på lengden, utformingen og størrelsen på panelene, og formidler Pekars sinne og frustrasjon på en herlig måte. Waldman er dyktig på å skape både brudd og luft på mange av sidene, noe som er viktig siden Pekar har mye på hjertet = mye tekst. Man tar seg i å tenke at det er veldig synd at hovedpersonen ikke lever lenger, for boka er et krasst, friskt og modig innspill i en debatt som på mange måter går på repetetiv tomgang.

Hill and Wang

ISBN: 978-0-8090-9482-0

172 sider

Utgivelsesår: 2012

Not the Israel my parents promised me - Pekar

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Are you my mother? A comic drama – Alison Bechdel

av Ann-Sofi S. Emilsen

Alison Bechdel har mye på hjertet. Veldig mye på hjertet, i tillegg til et stort behov for å dele det. I sin andre selvbiografiske tegneserieroman er hun om mulig enda mer åpen og utleverende enn i debuten «Fun Home», uten at formidlingsevnen og fortellergleden holder samme nivå. Det er fortsatt familien og oppveksten som står i fokus, og det er fortsatt foreldrene hun retter sitt analytiske mikroskop mot. Forskjellen er at denne gang er hun mer opptatt av å snakke om psykoanalyse og Virginia Woolf enn å egentlig fortelle om moren sin.

Stripen Dykes to watch out for ble starten på den tegnede karrieren til amerikanske Bechdel på midten av 80-tallet , også den med selvbiografiske elementer. Stripen gikk i flere mindre amerikanske aviser i en årrekke før hun tok steget opp og debuterte med sin første grafiske roman, «Fun Home», i 2006. Historien tok hun fra sitt eget liv, fra oppveksten i en familie med en far som drev et begravelsesbyrå, og som stod frem som homofil før han tok livet av seg. Boka skildrer på en fin måte det vanskelige, men uslitelige forholdet mellom barn og foreldre.

Bechdel gikk så i flere år med tanken om å skrive en bok om forholdet til moren, men satte det lenge på vent – mye på grunn av frykt for hvordan nyheten ville bli mottatt. I mellomtiden gikk hun i terapi, og leste seg opp på psykoanalytikeren Donald Winnicott og den omstridte psykologen og sosiologen Alice Miller. Hun studerte memoarer og dagboken som litterær sjanger, og fordypet seg i Virginia Woolf. Dette, sammen med en ekstrem selvreflektiv metode, utgjør bunnmaterialet for «Are you my mother?», i motsetning til «Fun Home» hvor familien og faren alene var materialet. Og det er nettopp her bristen ligger, at Bechdel beveger seg vekk fra en allmenn tematikk som mange kan kjenne seg igjen i, til tross for at de fleste av oss nok ikke har en far som er skaphomofil og driver et begravelsesbyrå.

Alt for mange sider av «Are you my mother?» er fylt med sitater fra Winnicotts studier og Woolfs egne dagbøker. Etter hver opprivende telefonsamtale med moren, og etter hver morgen hun våkner av en ladet drøm, tar Bechdel på seg analysehatten og dykker ned i Winnicotts teorier for å finne svar. Det var utvilsomt et viktig personlig prosjekt som ble påbegynt i disse årene, men å skrive og illustrere det i en grafisk roman? Man ser ikke poenget, og interessen daler fort når Bechdel vender hele historien innover, med pinsomt kjedelige, selvkritiske refleksjoner og utallige spørsmål om hva som gikk galt. Det samme med de mange rutene som gjengir stillestående samtaler mellom pasient Alison og de to terapeutene hun går til. Det makter ikke å vekke engasjement hos en utenforstående leser, og man ender opp med å gjespe likegyldig og lure på hvorfor ikke bekjennelsene bare kunne blitt værende i terapirommet eller mellom to private dagbokpermer. Det har ingenting i en (tegneserie)roman å gjøre.

I likhet med debuten, har «Are you my mother?» en begrenset fargepalett; forskjellen er at her er variasjoner av grønt (fra «Fun Home») byttet ut med rosa. Svart, hvitt og rosa skaper sterke kontraster, og Bechdel er god på å variere vinkler og virkemidler gjennom de mer enn 280 sidene. Noen tegninger er helsider, andre er rammet inn av svart eller delt opp i alt fra to til seks paneler. Både gamle fotografier, minner fra morens tid som skuespiller, drømmer, samt forestilte scener med Winnicott og Woolf er gjenskapt i Bechdels strek, på en levende og sterk måte. Hadde bare manuset og historien stått i stil.

Houghton Mifflin Harcourt

ISBN: 978-0-618-98250-9

Utgivelsesår: 2012

289 sider

Merket med , , , , , , , , , , , , ,

Far och jag: fortsättningen – Jan & Maria Berglin

 av Ann-Sofi S. Emilsen

Det er syv år siden «Far och jag» kom ut, en samling striper som ble til etter at Jan Berglin hadde lest og fundert over Pär Lagerkvists novelle ved samme navn. Det handler om den evigvarende generasjonskløften mellom foreldre og avkom, med alt det innebærer av frustrasjoner, men også pinlige, ironiske og ikke minst morsomme situasjoner. Nå er Jan og kona Maria Berglin klar med en ny stripesamling, og livet har ikke akkurat blitt enklere siden sist, hverken for den forvirrede faren eller for sønnen, som nå har blitt tenåring.

Svenske Jan Berglin har i mer enn 20 år skapt tegneserier av verdensklasse, og det har skjedd rett under nesa på norske serielesere, utrolig nok. Er det noen som rekker opp hånda i en norsk forsamling for å svare på «hvem er Jan Berglin?«. Nei. På den annen side har svenskene alltid vært vilt glad i sin sjefssatiriker, og stripene hans trykkes daglig i aviser som Arbetarbladet og Lärarnas tidning. «Far och jag – fortsättningen» er akkurat det tittelen gir den ut for å være; en oppfølger til «Far och jag» som startet med å skildre hverdagssituasjoner mellom en ung sønn og hans velmenende, men ikke alltid like skarpe far. Nå har naturlig nok både faren og sønnen blitt eldre, men konfrontasjonene deres er likefullt til stede – bare av en litt annen art.

Der hvor den helt unge sønnen spurte en rødmende far «Vad betyder motherfucker egentligen?«, nøler ikke den eldre utgaven med å svare «Whiskey!» når faren spør hva han ønsker seg som eksamensgave. Det er ikke enkelt å være forelder, men det å være forelder til en tenåring tar kaka. Skal man være kompis eller formynder? er det neverending dilemma, og foreldre flest ender opp med noe midt i mellom. Jan Berglin skildrer forholdet med sin sedvanlige lett naive og enkle strek (som til en viss grad kan minne om Fredrik Skavlan), men med en fantastisk timing og observasjonsevne.

Det er mange klassiske scener/striper her, som når faren og sønnen ser sexscener på tv (og faren er den som blir flau), når  avkommet ber faren om å beskytte seg når han skal ut på date (fordi han ikke vil ha noen «plastsøsken») og når sønnen forteller at han vil skaffe seg en tatovering, og faren repliserer «ja, så bra, det har jeg lyst til også, da kan vi gå sammen!«. Ellers er det faren som ikke skjønner bæret av sønnens mattelekser, faren som må prøve å motivere/true det late kreket til å stå opp når klokka viser ettermiddag og faren som må innse at femtenåringen ikke engang vet hvordan man skreller gulrøtter. Jan Berglin er ikke suverén bare som tegner og vitsemaker, men klarer også å si noe om samtiden vår, på en sylkvass og morsom måte.  Jeg sier det med en liten vri på gode, gamle Kennedy: «Ich bin ein Bergliner!».

Galago förlag

ISBN: 978-91-7037-655-9

Utgivelsesår: 2012

Språk: svensk

150 sider

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , ,

Rocky & Edith – Martin Kellerman

av Ann-Sofi S. Emilsen

For alle som fulgte forholdet mellom kjøteren Rocky og kjæresten Edith gjennom den norske bladutgaven, var det i blant en plage å måtte vente i flere uker på neste nummer. Det passer derfor perfekt at alle stripene nå er samlet mellom to stive permer, og kan leses som en mer helhetlig historie. En historie om oppturer, nedturer, tvil, sjalusi, utroskap og andre vanlige ingredienser som settes frem på bordet når to mennesker skal prøve å koke kjærlighet- og samlivssuppe. Har du et forhold til Rocky fra før, kommer det ikke som et stort sjokk at det hele går skikkelig på snørra.

Oppsummert er «Rocky & Edith» en illustrert bibel om hvorfor man ikke bør gå inn i et forhold og prøve å stole på et annet menneske. Martin Kellerman har i snart 20 år blottlagt det meste i sine selvbiografiske striper; fra sex og fyllekuler til venner og bekjentes privatliv, men mest av alt henger han ut seg selv. Når Rocky blir overfalt av den da ukjente Edith på en festival, hvor begge er fulle og ender i sengehalmen, er det ingen som vet at de har mer enn to år foran seg med følelsesmessig karusellkjøring av mørkeste sort. Som vanlig bringer damer frem det verste i Rocky, og han blir sjalu, mistenksom, overbeskyttende og selvrettferdig. Han blir også mjuk og ettergivende som enhver forelsket fjott, og ender faktisk opp med å gå til psykolog for første gang i sitt liv – fordi Edith mener han trenger det – og han slutter i en periode å drikke – fordi Edith mener han har et alkoholproblem. «Du har å gjøre med en tøffel av bibelske proporsjoner!» sier han selv.

Tror du at «Rocky & Edith» er en sentimental, tegnet roman om ulykkelig kjærliget, tar du mer enn feil. Du kan i stedet droppe å gå på Elixia den uka, for magemusklene får kjørt seg kraftigere gjennom de 350 sidene enn noen hard treningsøkt kan få til. Kellerman er så sarkastisk og sjølvironisk at det er bare å rydde gulvet så du får plass til å rulle rundt i spastiske latteranfall.

Dag F. Gravem har vært fast Rocky-oversetter siden serien begynte å gå i norske blader, og har alltid gjort en glimrende jobb. Mange svenske poenger går naturlig nok tapt, men Gravem har et genialt talent for å finne gode norske versjoner og alternativer. Dette kommer særlig frem når man leser en samling av striper (som til vanlig publiseres individuelt), og hvor flyten og koordineringen er så god at man rent glemmer at originalspråket er svensk.

Fra første tilfeldige møte, gjennom tvil og utroskap, lengsel og desperasjon, til flytting fra Oslo og samboerskap i utkantstrøket Fredrikstad (i den norske utgaven), til returen til Oslo og enighet om at de passer bedre som venner. Som leser blir man med på hele  heisaturen fra start til slutt. Så ligger han der alene igjen, da, på sofaen. Javisst kan Rocky slippe så mange brakere han bare vil som singel, men den gleden varer ikke lenge når du er 36 år og har klart å ødelegge enda et forhold.

Pelikanen forlag

ISBN: 978-8-2932-3705-1

Utgivelsesår: 2012 

Oversatt av Dag F. Gravem

350 sider

Merket med , , , , , , , , , ,