Monthly Archives: august 2013

Og fjellene ga gjenlyd – Khaled Hosseini

av Lene Sulusnes

Det har gått fem år siden jeg leste siste side av Khaled Hosseinis ”Tusen strålende soler”, og siden den gang har jeg ventet spent på en ny roman fra den afghansk-amerikanske forfatteren. Det er svært få bøker som har gjort et større inntrykk på meg enn «Tusen strålende..» og forgjengeren ”Drageløperen”, og endelig er bok nummer tre klar. Jeg må innrømme at mine forventninger til ”Og fjellene ga gjenlyd” er skyhøye.

I denne historien blir vi kjent med Pari og storebroren hennes Abdullah som vokser opp på landsbygda i 1950-tallets Afghanistan sammen med faren Saboor og sin stemor. Moren døde da Pari ble født, og Abdullah har siden påtatt seg ansvaret for lillesøsteren, noe som gjør at de får et helt spesielt søskenforhold. Den lille familien lever ett fattig liv hvor faren påtar seg tilfeldige jobber for å forsørge dem. Svogeren Nabi jobber som sjåfør i Kabul hos en rik forretningsmann, besøker Pari og familien en gang i måneden og hjelper til med små, økonomiske bidrag.

En dag forteller faren at onkel Nabi har skaffet ham en jobb i Kabul, og sammen med de to barna legger Saboor ut på den lange reisen til fots. Det skal etter hvert vise seg at formålet med turen ikke er som forespeilet, for søskenparet blir adskilt i desperasjon fra en far som har blitt tilbudt sin datter ett liv han selv ikke kan gi henne. Pari blir adoptert av Nabis arbeidsgiver, og sakte, men sikkert, glemmer hun sitt tidligere liv med Abdullah – men Abdullah glemmer ikke henne. Dette blir opptakten til historien om søskenparets adskilte liv, og deres forbindelser som tilfeldigvis omgås hverandre.

I sine to foregående romaner skildrer Hosseini det afghanske samfunnet og kulturen, og leseren følger historien gjennom hovedpersonene. I denne romanen, derimot, har han valgt en annen vinkling, og vi møter flere karakterer som underveis forbindes med hverandre – først gjennom Pari og Abdullah, men også gjennom onkelen Nabi. I tillegg skildrer Hosseini historien gjennom Paris adoptivforeldre, og senere andre personer som får en rolle i den familiens liv. Dette gjennomføres på mesterlig vis av forfatteren, og han beskriver også relasjonene mellom karakterene svært godt. «Og fjellene ga gjenlyd» er en historie om mellommenneskelige relasjoner, om en bror og søsters spesielle bånd, om hendelser som for alltid vil prege dem som mennesker og om å søke etter sin opprinnelse. Endelig, nok en roman fra Khaled Hosseini som må leses!

Schibsted forlag

Utgitt i 2013

Oversatt av Elisabeth W. Middelthon

Originalspråk: engelsk

398 sider

ISBN: 978-82-516-8086-8

og fjellene ga gjenlyd

Advertisements
Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,

Over det kinesiske hav – Gaute Heivoll

av Ann-Sofi S. Emilsen

Det føles ikke bra å bruke «kjedelig» som hovedargument for at en tekst ikke er særlig god, men etter å ha lest Gaute Heivolls siste roman «Over det kinesiske hav», er det nettopp kjedelig som beskriver leseropplevelsen best. Gjentatte ganger var det kjedelig, kjedelig, kjedelig. Etter å ha bladd om side etter side til man endelig (takk!) kom til slutten, fant man seg i å undre over hvordan denne ikke-historien endte opp mellom to stive permer.

Forsøk på å forklare hvorfor «Over det kinesiske hav» er en usedvanlig kjedelig roman:

1. SPRÅKET. Språket til Gaute Heivoll er flatere enn bestemors hjemmelagde flatbrød. Der en forfatter med litt fantasi kunne ha briljert med vakre beskrivelser av natur, lukter, de skjøre trådene i et familieforhold og ikke minst sinnsstemninger (som det er mange av i teksten), virker det som om Heivoll har gått til verket med en helt tom verktøykasse. Han har slengt oppi hammer og spiker i all hast, men utelatt både malerkost og malingsspann i prosessen. Slik kan han helt fint bygge en simpel utedo (les: skrive en enkel, deskriptiv tekst), men den blir stående der i landskapet som grå og fargeløs, uten at noen legger merke til den.

2. REPETISJONENE. Som en naturlig følge (?) av et flatt språk, er teksten overstrødd med repetisjoner. Man leser om og om og om igjen om Ingrids undertrykte uling, om Matiassen som rugger på stolen, om asketreet med alt lauvet/alternativt fravær av lauv, om Josef med uniformsjakka og om vedovnen med det inngraverte paret som danser under den svarte solen. For å nevne noen. Det ligger en forslitt symbolikk både i asketreet, den svarte solen og også nellikene som etter hvert symboliserer døden for jeg-personen. Den gjennomgående historien som romanens tittel er basert på, er heller intet kreativt valg fra forfatterens side.

3. KARAKTERENE. Den mannlige jeg-personen i «Over det kinesiske hav» betrakter og observerer omverdenen nøytralt fra utsiden. Han vokser opp i en familie på sørlandet på 1940-tallet, hvor foreldrene tar til seg en søskenflokk på fem «åndssvake», som det het dengang, for å pleie dem i sitt eget hjem. I tillegg bor tre herremenn ved navn Christian Jensen, Matiassen og Josef sammen med storfamilien, også disse anses som åndssvake. De bor i ei lita bygd hvor alle kjenner alle, og ikke mye skjer. Sammen med søsteren Tone og foreldrene går jeg-personen i kirken, de går alle turer, de sitter rundt kjøkkenbordet og spiser – de åndssvake i etasjen over. Og sånn går no dagan. Romanen har et bredt persongalleri med storfamilien, lærere, kirketjenere, prester og bygdefolk, men ingen av dem makter å engasjere særlig. Gaute Heivoll har glemt malerpenselen også her, og holder seg i stedet til en platt, traust og repetetiv fortellerteknikk for å beskrive dem. Det er et trist faktum at ingen av dem makter å engasjere, vekke interesse, sympati, glede eller irritasjon.

4. DRAMATURGIEN. I en tekst som omhandler hverdagsliv og noe av det mest dagligdagse som finnes – å spise, gå turer, gå på skolen – er det fristende å henge ei gulrot foran leseren som hele tiden skal lokke med at historiens toppunkt nærmer seg  – like rundt hjørnet nå, bare hold ut litt til! Et åndssvakt persongalleri holder ikke, for strengt tatt er disse karaktenene veldig normale, og verken spennende eller uoriginale. Forsøket på å løfte teksten og heve historiens spenningshakk gjøres ved at Heivoll gang etter gang benytter seg av følgende metode: en setning blir stående alene på én linje, som for å markere at dette er alvor, og med et definitivt standpunkt á lá «men det skullle ikke bli slik jeg hadde tenkt», «vi så ikke da hva som skulle komme senere» eller «hadde jeg bare visst den gang hvordan det kom til å bli». Hele tiden hinter han om at det skal skje noe skjellsettende, noe forløsende, men det skjer jo for svingende aldri. Og det vaskeseddelen kaller «tragedien som kommer til å forfølge dem alle, resten av livet» er egentlig ikke mer enn et pfffttt.

«Over det kinesiske hav» er ingen dårlig roman, bare uutsigelig kjedelig. Uinteressant. Traust. Alt for hverdagslig. Som i «Før jeg brenner ned» viser Gaute Heivoll at han er langt unna å være en språklig virtuos, men der denne romanen var suggerende, fandenivoldsk og umulig å legge fra seg, er «Over det kinesiske hav» nesten umulig å fullføre uten sovepauser.

Tiden Norsk Forlag

248 sider

Utgitt i 2013

ISBN: 978-82-10-05326-9

over det kinesiske hav

Merket med , , , , , , , , , , ,

Sommerlektyre: Livet tilbake – Lori Lansens

av Lene Sulusnes

”Livet tilbake” er Lori Lansens tredje roman på norsk, og mitt andre møte med denne kanadiske forfatteren. Alle hennes utgivelser har fått gode kritikker, og etter å ha lest ”Reisen hjem”, som jeg synes var en god historie, ble appetitten på å lese mer vekket.

I ”Livet tilbake” tar Lansens hovedsakelig for seg temaet overvekt, og beskriver gjennom hovedpersonen Mary Gooch hva det gjør med henne. I tillegg handler romanen om hvor lett det er å bli passiv i eget liv, og at man ubevisst bare flyter med. Dette uavhengig av årsak, det være seg overvekt, personlige problemer, rusmisbruk, dårlige samlivsforhold eller rett og slett en stressende hverdag. I perioder i livet kjenner vel alle på den følelsen?

43 år gamle Mary Gooch har hele livet hatt et spesielt forhold til mat, og har lidd av overvekt siden hun var en liten jente. Vi kommer inn i hennes liv på et tidspunkt hvor hun har vært gift med Jimmy i 25 år. De giftet seg unge, men samlivet har i stor grad vært preget av Marys overvekt som har ført til sosial isolasjon med en hverdag som består av det å spise. Etter hvert som hun blir større, blir hun latere og spiser enda mer – og slik fortsetter det. Det blir en ond sirkel som er vanskelig å bryte. Dette i seg selv høres kjent ut, men her blir vi kjent med og kommer på innsiden av denne onde sirkelen. Lansens skildrer godt Marys tanker og følelser rundt dette på en god og troverdig måte.

Mary legger ufrivillig ut på en reise, både fysisk og mentalt, når Jimmy ikke kommer hjem fra jobb på sølvbryllupsdagen. Han etterlater en lapp som forteller at han trenger tid og har reist bort for å tenke, uten å fortelle hvor. Mary følger de få sporene hun har i letingen etter ektemannen, og ender opp hos svigermoren i California i håp om at han skal komme dit. På sin vei blir hun kjent med nye mennesker, og gjør seg erfaringer som gradvis endrer kursen i hennes liv. Hun får kontakt med svigermoren og hennes samboer på nytt, og får venner i den meksikanske arbeideren Jesus Garcia og i Ronni etter å ha sittet barnevakt for hennes tre gutter.

Historien om Marys liv som overvektig blir troverdig ved hjelp av gode beskrivelser og skildringer av hovedpersonens tanker og føleleser. Det er nettopp dette som er bærebjelken i romanen, og jeg velger å tro at det også er meningen med denne boka. Forøvrig blir handlingen litt tynn og den mangler høydepunkt, som jeg mener ei bok bør ha. I tillegg savner jeg intensitet og driv i historien, noe som absolutt var til stede i ”Reisen hjem” .

Juritzen forlag

Utgitt i 2012

401 sider

Oversatt av Jorunn Leite

Original språk: Engelsk

ISBN: 978-82-8205-215-3

Livet-tilbake

Merket med , , , , , , , , , ,