Tag Archives: Cappelen Damm

Søndager med The Supremes – Edward Kelsey Moore

av Lene Sulusnes

Venninnegjengen ”The Supremes” består av tre damer som har hengt sammen i tykt og tynt siden skoledagene på 60-tallet. Den tøffe og fryktløse Odette, pianisten Clarice som holder fasaden og later som om ektemannens utroskap ikke skjer og Barbara Jean som drukner sorgene i alkohol. De har delt hverdagslivets utfordringer; sorger og gleder, barnefødsler, bryllup og begravelser. Helt siden skoletiden har de møttes hver søndag på stamstedet, ”Spis så mye du orker”, og tradisjonen har de holdt ved like også etter at de har blitt gift og fått barn. Vi blir kjent med venninnegjengen i voksen alder, barna har flyttet ut og flere barnebarn har kommet til.

Odette ble født i ett platantre, noe som forklarer den selvstendige og egenrådige personligheten hennes. Hun er lykkelig gift med politimannen James, og sammen har de tre barn, som også har gitt dem barnebarn. Utad har Odette levd opp til sitt rykte som fryktløs, og hun har på mange måter vært tryggheten i trioen. Odette er fortsatt den sterke og reale dama, men når hun blir alvorlig syk, trenger hun styrke og omsorg fra venninnene.

Clarice har vokst opp med en dypt religiøs mor som er svært opptatt av det ytre. Dette preger også Clarices eget ekteskap med Richmond, en notorisk utro storsjarmør. Hver gang Clarice konfronterer ham, overrasker han med gaver og eksklusive reiser. Trøsten hennes er pianoet. Før hun giftet seg, var hun nemlig en lovende og begavet pianist. Men karrieren la hun på hylla til fordel for mann og barn, og hun begynte i stedet å undervise. Når så Odette blir alvorlig syk, er det noe som våkner i Clarice. Hun gjør oppdagelser om sitt eget liv som ender med at hun flytter fra Richmond, som sitter lamslått og angrende tilbake.

Barbara Jean på sin side, bærer på mange sorger som ofte døyves med alkohol. Som ung giftet hun seg med den langt eldre Lester. Han har fra første stund forgudet henne, noe hun aldri har klart å gjengjelde til fulle. Tapet av den unge sønnen Adam har satt sine spor, og når Barbara Jean plutselig blir enke, forsterkes minnene av tapene hun har lidd. Og det skal vise seg at det ikke bare er tapet av sønnen og ektemannen hun sørger over.

Edward Kelsey Moore forteller en historie om vennskap, der man godtar de dårlige egenskapene ved hverandre like godt som de gode. Et vennskap hvor man hjelper og støtter hverandre i motgang og medgang. ”Søndager med The Supremes” er en fortelling på det jevne, men allikevel såpass god at jeg tok meg i å lure på om forfatteren selv har mange venninner. Fortellingen hans om ”The Supremes” er ukomplisert, lett underholdende og hjertevarm.

Cappelen Damm

Utgitt i 2015

Oversatt fra engelsk av Benedicta Windt-Val

Original tittel: The Supremes at Earl’s All-You-Can-Eat

365 sider

ISBN: 978-82-02-44739-7

9788202447397

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Historiefortelleren – Jodi Picoult

av Lene Sulusnes

Historier om Holocaust kan det ikke bli nok av, og den brutale historien kan ikke fortelles nok ganger. Tatiana de Rosnays ”Saras nøkkel” og Kristin Harmels ”Så lenge det fins stjerner på himmelen” er bare to av mange gode romaner som beskriver grusomhetene som skjedde for kun noen tiår siden.

Jodi Picoult forteller historien om det brutale folkemordet under 2. verdenskrig på sin måte i ”Historiefortelleren”. Og den fortjener en plass i rekken av bra bøker om denne viktige delen av verdenshistorien. Det er utrolig at det er mulig å overleve noe sånt. Hvordan blir livet etter å ha gjennomlevd noe slikt?

Hovedpersonen i ”Historiefortelleren” er Sage, en ung dame i 20-åra som jobber som baker. Yrkesvalget er ikke bare begrunnet med at hun er glad i å bake, men handler vel så mye om å unngå konfrontasjonen med den sosiale angsten. Etter en dramatisk bilulykke tre år tidligere, har hun fått et arr i ansiktet som hun skjuler så godt hun kan bak langt hår – og ved å unngå nye mennesker. I den samme ulykken mistet hun moren. For å komme gjennom sorgen, deltar hun i en sorggruppe hvor hun blir kjent med Josef – en gammel mann som har mistet kona etter mange års ekteskap. Josef er kjent i det lille amerikanske samfunnet som en snill mann og god samfunnsborger. Han har vært lærer, aktiv i det lokale idrettslaget og engasjert i ungdommen.

Bakgrunnen hans som tysk SS-offiser er det ingen som vet om, og ingen som heller kan forestille seg. Den snille mannen kan da umulig ha vært et uhyre av en drapsmaskin? Sage kan heller ikke forestille seg det. Men da han spør henne om hun kan hjelpe ham med å dø, må han fortelle sin egen livshistorie. Og med det får Sage ett annet bilde av den aldrende, gode samfunnsborgeren. Er det mulig å være så ond, og likevel snill? Det er vanskelig å forestille seg at offiserene som jobbet i konsentrasjonsleirene kan være snille og gode mennesker. Hvor er samvittigheten deres, om de har noen i det hele tatt?

At forfatteren tar opp dette temaet er dristig, og det gir historien dybde. Sage blir satt i kontakt med etterforskeren Leo som jobber med saker som omhandler krigsforbryteri, folkemord og tortur. For hvor riktig er det egentlig at mannen som har stått bak folkemord og tortur ikke skal straffes for det? Å få hjelp til å dø etter å ha gjort noe slikt, er det rettferdighet? Sage tenker at det eneste riktige er å få Josef utlevert og stilt for en domstol for sine handlinger. Men da trengs det bevis, så sammen avdekker Sage og Leo den tidligere SS-offiserens historie, i tillegg til at Sage endelig blir kjent med opprinnelige bakgrunnen til bestemoren. Sage vet at besteforeldrene flyktet fra Tyskland, men bestemoren har aldri villet snakke om fortiden. Ettersom historiene blir fortalt, er sammenhengen mellom dem påfallende. Er det Sages bestemor som til slutt kan bevise at Josef er den tyske offiseren han hevder å være?

I denne romanen om jødeforfølgelsen får vi ikke bare historien gjennom offerets øyne, men også beskrivelsen av det fra hennes torturist. Vi får vite historien til offiseren; vi blir kjent med familien og vennene hans, og får vite hvordan det hele startet. Vi får beskrivelsen fra den jødiske jenta som opplevde å miste friheten og identiteten sin, og som blir jaget ut av hjemmet sitt for så å bli sendt til konsentrasjonsleir. Vi får gjennom henne beskrevet redselen, sulten, lukten og nedverdigelsen som blir hverdagen i konsentrasjonsleiren. For hver side man leser, kjenner man frykten til de som flykter, samtidig som man følger den som jager de. Dette gjør historien spesiell, og derfor skiller den seg ut fra andre bøker om samme tema. Jodi Picoult fortjener all den gode kritikken hun har fått for romanen, og jeg føyer meg inn i rekken av de som opplever å ha historien i hodet lenge etter at den var ferdig lest.

Cappelen Damm

Utgitt 2015

Oversatt fra engelsk av Sissel Busk

Original tittel: The Storyteller, 2013

476 sider

ISBN: 978-82-02-42428-2

9788202424282

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

De syv søstre – Lucinda Riley

av Lene Sulusnes

Lucinda Riley er tidligere kjent for romaner som ”Orkideens hemmelighet”, ”Jenta på klippen” og ”Lavendelhagen” som alle har høstet gode kritikker. Irske Riley er kjent for å skrive om familiehemmeligheter, og det gjør hun svært godt. ”De syv søstre” er første bok i en serie som skal bli totalt syv bøker, og er oppkalt etter det berømte stjernebildet med samme navn.

Historien forteller om en søskenflokk på seks voksne adoptivsøstre, alle adoptert fra forskjellige land. De har vokst opp hos adoptivfaren Pa Salt på den store eiendommen Atlantis i Sveits, med hushjelpen Marina som adoptivmor. Pa Salt er en rik forretningsmann som reiser mye. Denne første boka i serien starter med at den eldste av søstrene, Maia, får beskjed om at deres kjære Pa Salt er død. På besøk hos ei venninne i London, får hun den triste beskjeden via telefon fra søsteren Marina. Maia varsler de andre, og haster hjem til Atlantis hvor hun fortsatt bor i et eget hus. Så venter den ene overraskelsen etter den andre, og de blir klar over hvor lite de egentlig kjente adoptivfaren. Hvem var han egentlig? Og hvem var han sammen med?

Han etterlater seg et personlig brev til hver av døtrene, og en armillarsfære i hagen, en slags globus som grekerne brukte for å bestemme stjernenes posisjon og tidspunkt på dagen. Pa Salt har skrevet inn en spesiell beskjed til hver av søstrene, samt personlige koordinater til dem på armillarsfæren. Beskjeden til Maia er «la aldri frykten bestemme din skjebne», og koordinatene hennes viser en adresse i Rio Brasil. På impuls bestemmer hun seg for å følge oppfordringen til den avdøde adoptivfaren, og reiser til Brasil. Lite aner hun om at dette blir starten på historien om hennes opprinnelse, og begynnelsen på hennes fremtid.

Adressen leder henne til det gamle herskapshuset A Casa das Orquideas i Rio. Huset som i sin tid utviste rikdom og høy sosial status, er nå et bilde på elde og forfall. Det huser en gammel dame og hennes tjenestepike som hun har vokst opp sammen med. Da Maia kommer til den en gang så staselige eiendommen, blir hun avvist av de to damene uten å finne svar på hvilken forbindelse hun kan ha til huset og adressen. Skuffet og rådvill undrer Maia seg over hva hun har å gjøre i dette landet, men så dukker hjelpen opp i form av en lokal forfatter og historiker. Han blir like nysgjerrig som henne, og sammen begynner de å nøste opp ledetrådene og grave i gamle historiske dokumenter.

Og ja, de peker alle i retning av A Casa das Orquideas. Igjen oppsøker Maia de to gamle damene, og denne gangen drar hun ikke tomhendt tilbake. Tjenestepiken igjenkjenner Maia på hennes utseende og det spesielle smykket hun bærer. Smykket er en liten steinbit hun har fått av Pa Salt.  Bak ryggen på sin arbeidsgiver gir hun Maia en bunke med gamle brev, sier at det er alt hun vet og at Maia må holde brevene for seg selv.

Brevene forteller en sterk og vakker historie om den unge, brasilianske jenta Izabela Bonifacio og hennes forbindelse til den franske skulptøren Laurent Brouilly. I takt med at Maia blir kjent med deres historie, forstår hun forbindelsen til den gamle staselige eiendommen og hennes egen opprinnelse. Samtidig blir hun blir konfrontert med følelser og opplevelser som hun har begravd dypt inni seg selv i lang tid, og hun forstår at hennes kjære Pa Salt kjente henne bedre enn hun kjenner seg selv.

Denne første boka av syv er engasjerende og spennende fra første til siste side. Det er en reise i tid og mellom to kontinenter. Vi blir tatt med til både Paris og Rio på tidlig 1900-tall. I den europeiske storbyen får vi et innblikk i den kulturelle verden, hvor kunstnerne lever sine frie liv på Montparnasse, stikk i strid med hvordan overklassen i Rio lever. I den brasilianske hovedstaden blir vi kjent med overklassen som opparbeider sin formue på store plantasjer med kaffebønner. I denne kulturen er det skikk & bruk og god etikette som rår fremfor friheten og individualismen i Paris’ gater.

Lucinda Riley innfrir alle forventninger, og leverer nok en historie med gode skildringer og troverdige personligheter. Avsløringene kommer litt etter litt, men ikke uten at nye spørsmål og gåter oppstår. Til og med i bokas siste side kommer en ny gåte. Jeg kan nesten ikke vente til neste bok utgis! Forfatteren har et beskrivende språk som gjør historien levende og engasjerende, hvor familiehemmelighetene står i kø. Gled deg til å lese den.

Cappelen Damm

Utgitt i 2015

Oversatt fra engelsk av Benedicta Windt-Val

Original tittel: The seven sisters

536 sider 

ISBN: 978-82-02-44496-9

de syv søstre

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Lykkelige mennesker leser og drikker kaffe – Agnès Martin-Lugand

av Lene Sulusnes

Dette er historien er om Diane. En ung kvinne som altfor tidlig mister mannen sin Collin i en ulykke. Og han tar med seg den lille datteren deres, Sarah. I sin beste alder blir Diane enke. Hele fremtiden blir revet bort, og hun faller ned i ett svart hull.

Ett år har gått siden ulykken, men hun klarer ikke å vende tilbake til livet. Hun skulle bare ønske at hun hadde reist sammen med dem, og vært der hvor de er nå. Før ulykken gledet hun seg til å gå på jobb i bokkaféen hun driver sammen med den eksentriske kameraten Felix. Men nå klarer ikke å jobbe, og hun bryr seg ikke om noenting lenger. Felix er hennes kompanjong og eneste venn i sorgen. Alle andre stenger hun ute, ingen forstår henne, bortsett fra Felix, vinflaska og sigarettene.

Felix prøver å få Diane ut, men det er nytteløst. Helt til hun bestemmer seg for å reise til Irland. Dit hadde Collin ønsket å dra, og hun føler at hun på den måten kan komme nærmere ham igjen. Samtidig kan hun få være alene, slik hun ønsker, og komme seg vekk fra alle som maser om at hun må komme seg videre.

Diane leier en liten leilighet langs stranden i en landsby i det forblåste Irland. I starten går hun nesten ikke ut, men holder seg for seg selv og går kun noen turer på den folketomme stranden. Men beboerne i landsbyen er nysgjerrige, og inviterer henne inn i varmen. Huseierne inviterer henne stadig på kaffe, og Diane blir venner med datteren deres. Alle er vennlige, bortsett fra den nærmeste naboen Edward, som er en svært usympatisk type. Det irske oppholdet blir ganske så annerledes enn hun hadde tenkt seg, på godt og vondt.

Agnès Martin-Lugand er forfatteren bak denne historien om et menneskes tap og endeløse sorg. Samtidig forteller historien om menneskets indre kraft til å leve videre og komme seg igjen, selv om det ser aldri så mørkt ut. Dette beskriver hun så bra at det ikke overrasker en når det viser seg at hun er utdannet psykolog. Men det som derimot overrasker, er at «Lykkelige mennesker leser og drikker kaffe» er hennes debutroman. Historien er ikke lang, kun 172 sider, men allikevel klarer Martin-Lugand å formidle en god og troverdig fortelling. Godt gjort!

Cappelen Damm

Utgitt i 2014

Oversatt fra fransk av Maya Veel Westberg

Originaltittel: Les gens heureux lisent et boivent du cafè, utgitt i 2013

172 sider

ISBN: 978-82-02-42556-2

9788202425562
Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Hatties tolv stammer – Ayana Mathis

av Lene Sulusnes

Etter å ha lest omtalen på baksiden av Ayana Mathis’ «Hatties tolv stammer», ble jeg raskt interessert i å lese boka. Omtalen beskriver hovedinnholdet i romanen som strekker seg fra 1920-årene til 1980-årene. Den handler om ungjenta Hattie som blir tidlig mor, og gifter seg inn i et kjærlighetsløst ekteskap. To av ekteparets barn dør allerede som spedbarn, og kjernen i historien handler om hvordan dette preger Hattie både som menneske og som mor til de gjenlevende barna. Jeg var ivrig etter å komme i gang med lesingen!

I første kapittel møter vi Hattie som desperat prøver å hjelpe de små tvillingbabyene sine som er feberhete og tunge i pusten av lungebetennelse. Året er 1925, og det er natt i Philadelphia. Hun sitter med de små babyene på badet i dampen i håp om at slimet i brystet deres skal løsne, og gir dem medisinen som legen har foreskrevet. Man kan føle den unge jentas redsel denne natten, og det er ikke hennes første redselsfulle natt uten søvn. Hun er utslitt etter flere dager med barnas sykdom, men den unge moren prøver tappert å beholde roen og holde motet oppe. Hattie er 17 år, men har ingen å støtte seg til. Mannen hennes, August er på jobb for å forsørge den lille familien, og moren døde da Hattie var gravid. Til slutt vekker hun nabokona og spør om hjelp. Nå er Hattie desperat, men det er for sent. Det er hjerteskjærende. Og det vil prege den unge jentas liv for alltid, naturlig nok.

I andre kapittel er året 1948, og vi blir presentert for en ung mann ved navn Floyd, en av Hatties sønner. Han er musiker og reiser fra by til by med trompeten sin for å spille på puber og utesteder. Han er pen, fri og frank og litt av en Don Juan. Så i neste kapittel treffer vi en av de andre sønnene til Hattie, Six. Som 15-åring har han blitt med byens pastor til et vekkelsesmøte i sørstatene for å holde en preken. Den unge gutten er usikker på sin egen tro, men ender opp med å holde en preken som både forsamlingen, og han selv, sent vil glemme.

De to neste kapitlene handler om lille Ruthie og lille Ella, to av døtrene til Hattie.  Og slik fortsetter de neste seks kapitlene. Hattie fikk elleve barn og ett barnebarn, og Mathis beskriver gjennom hver og én av dem hvordan den traumatiske hendelsen preget livet til Hattie. De har alle sin egen opplevelse av moren, og den sørgelige historien har formet livene deres i stor grad, om enn på forskjellige måter. Man får høre historien når barna har blitt voksne, og de beskriver hvordan barndommen har formet dem. Felles for dem alle er at de husker moren som sint og innesluttet, og kjærlighet og ømhet fra henne har vært ett savn. Faren August, huskes som en person som var i bakgrunnen, ofte mer opptatt av puben og andre kvinner.

Som leser var jeg ikke forberedt på måten romanen fortelles på. Da jeg var ferdig med å lese den, var den umiddelbare reaksjonen at det var for mange mennesker og skjebner å forholde seg til. På forhånd forventet jeg at tankene og følelsene til Hattie selv skulle få mye større plass, og for hvert kapittel ventet jeg på at teksten skulle vende tilbake til hovedpersonen. Jeg måtte derfor bruke litt tid på å fordøye historien før jeg kunne bestemme meg for hva jeg syntes, men konklusjonen er at forventningene mine til hvordan historien skulle være, farget leseropplevelse min mer enn jeg kan si at det var en dårlig måte å fortelle historien på. For «Hatties tolv stammer» er ei god bok som er verdt å lese, den er bare fortalt fra ett annet perspektiv enn det jeg hadde forestilt meg. Har du dette på minnet mens du leser, vil du absolutt like den.

Cappelen Damm

Utgitt i 2014

Oversatt fra engelsk av Bente Klinge

Originaltittel: The twelve tribes of Hattie

269 sider

ISBN: 978-82-02-42213-4

Mathies_HattiesTolvStammer

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Når sypressene hvisker – Yvette Manessis Corporon

av Lene Sulusnes

«Når sypressene hvisker» er amerikanske Yvette Manessis Corporons første roman, og jeg håper hun kommer med flere. Når siste side er lest, får man svar på de mange spørsmålene som dukker opp gjennom historien – men svarene er kanskje ikke helt som forventet? Disse overraskelsesmomentene gjør historien enda bedre.

Hovedpersonen er den unge enken og alenemoren Daphne. Daphne har stor suksess som kokk i New York, og har klart å skape ett liv for seg selv og datteren Evie etter at ektemannen og hennes store kjærlighet døde. Daphne er den greske slektens «amerikanida», som bestemoren kaller henne. Amerikanidaen er nemlig av gresk herkomst, og foreldrene forlot Hellas og øya Erikousa til fordel for Amerika da Daphne var liten for å kunne gi henne en bedre oppvekst. Allikevel husker Daphne godt livet på den eksotiske øya etter alle sommerferiene hun tilbrakte der hos bestemoren, sin yia-yia, som barn.

I tiden som enke og alenemor for Evie, har ikke Daphne hatt mulighet til å reise fra den amerikanske storbyen, men nå er hun tilbake på Erikousa etter flere års fravær. Hun har funnet kjærligheten på nytt med forretningsmannen Stephen, noe som skal feires med bryllup på den greske øya. Den vordende bruden drar i forveien for de siste forberedelsene, og gjensynsgleden med Erikousa og familien er stor. Gjennom bestemoren og den muntre kusinen Popi kommer minnene om øyas hverdagsliv sterkere tilbake. Glemte tradisjoner, skikker, normer og regler som tidligere gjorde henne flau og skamfull, får en ny betydning for Daphne. Endelig føler hun at hun lever igjen, og ikke bare eksisterer.

Yia-yia er en aldrende, klok kvinne som lenge har ventet på sitt kjære barnebarn og oldebarn, men mener at amerikanidaen har mistet seg selv. Hun har hørt øya hviske til henne om at alt ikke er som det skal med datterdatteren. I tiden hun har ventet på at Daphne skal komme på besøk, har hun funnet en venn i den unge fiskeren Yianni. Daphne finner vennskapet merkelig, og reagerer på at bestemoren deler hemmelighetene deres med den arrogante mannen. Men hun oppdager etter hvert at ting ikke er slik hun tror, og kanskje øyas hvisken til yia-yia har rett i at livet hennes ikke er slik det skal være? Under oppholdet på øya lærer Daphne at det ikke er mulig skape en fremtid uten å ta med seg fortiden.

«Når sypressene hvisker» er en feelgood-historie om det å finne tilbake til seg selv. Det er ei god bok som skildrer det greske øysamfunnets tradisjon, mat og kultur, og som passer utmerket til å lese på stranden i sommer.

Cappelen Damm

Utgitt i 2014

Oversatt fra engelsk Kaja Rindal Bakkejord

Original tittel: When the cypress whispers

328 sider

ISBN: 978-82-02-43668-1

Når-sypressene-hvisker

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Midnattsrosen – Lucinda Riley

av Lene Sulusnes

Man blir fylt med vemod når man har lest siste side av Lucinda Rileys «Midnattsrosen». Det føles som om man har tatt farvel med en god venn man ikke skal se igjen, men som har gjort ett uslettelig inntrykk. Den gode vennen er ikke bare hovedpersonene, men hele historien.

Riley har skrevet en historie som strekker seg over et århundre, og man møter to generasjoner av en indisk og en britisk slekt. Reisen starter i India i år 2000 med dødsfallet til Anahita, en gammel dame av indisk opprinnelse som etterlater seg en stor familie, deriblant oldebarnet Ari. På dødsleiet overlater hun Ari en brevbunke som inneholder historien om deler av et liv hun har holdt hemmelig for familien. Hun ber ham om å gå i hennes fotspor, og finne sønnen hennes som angivelig skal ha dødd som spedbarn i England. Til tross for dødsattesten, er Anahita overbevist om at han ikke døde som liten. Det skal gå 10 år før Ari leser brevene og blir kjent med oldemorens fascinerende historie.

Vi blir tatt med hundre år tilbake i tid, til Anahitas oppvekst i India hvor hun og foreldrene jobber som tjenere ved ett stort palass, og hvor hun som elleveåring treffer den bortskjemte prinsessen Indira. Anahita blir hennes selskapsvenninne, og får bli med på reiser og opplevelser hun ellers ikke ville hatt muligheten til.

Reisen til England hvor jentene skal gå på kostskole vil prege Anahita, som nå kalles Anni, for alltid. Hun og Indira er uadskillelige, og vennskapet mellom dem visker ut klasseforskjellene. For sosieteten rundt dem, derimot, er Anni Indiras tjenestepike. Anni jobber hardt på skolen for å få sin uavhengighet, for uten den kommer hun til å ende opp som tjenestepike sammen med de andre tjenestefolkene den dagen Indira blir giftet bort.

Så bryter andre verdenskrig, og det blir vanskelig å reise hjem til India i skolens sommerferie. Anni og Indira tilbringer sommeren på godset Astbury på den engelske landsbygda, og den flotte eiendommen eies av en rik adelsfamilie som er venner av prinsessens familie. Her blir hun kjent med de to jevnaldrende barna Selina og Donald, og deres utspekulerte mor.

Disse personene skal senere vise seg å bli svært betydningsfulle i Annis liv. Ari reiser til Astbury for å forske i oldemorens historie. På godset foregår det en filminnspilling, og han treffer den vakre, amerikanske skuespillerinnen Rebecca. Filmens handling er lagt til tidlig 1900-tallet, og likheten mellom Rebecca og Violet, en av godsets tidligere kvinner, er slående. Hva er forbindelsen? Og hva er egentlig tilknytningen mellom Aris oldemor og Astbury?

Historien veksler mellom nåtid og Annis fortid. Spenningen holdes gjennom hele boka, og helt til siste side. Personskildringene er solide, og forfatterens beskrivelser av både India og det engelske samfunnet i forrige århundre er en fryd å lese. Det er så godt beskrevet at man nærmest kan kjenne lukten av de indiske elefantene som de rike red på. Man ser for seg gullet og rikdommen i palasset som om man har sett det tidligere. Og man kan føle stemningen i den britiske sosieteten med alle de strenge sosiale reglene og normene. Anbefales!

Cappelen Damm

Utgitt på norsk i 2014

Originaltittel: «The midnight rose», utgitt i 2013

Oversatt fra engelsk av Benedicta Windt-Val

593 sider

ISBN: 978-82-02-43189-1

Riley - Midnattsrosen

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,