Stikkordarkiv: Trude Marstein

Stein saks papir – Naja Marie Aidt

av Ann-Sofi S. Emilsen

Å skulle gå fra kortformatet med noveller til romanformatet er ikke så enkelt som det kanskje høres ut. De to litterære sjangerne har strenge regler for oppbygging og struktur, og når danskenes novelledronning Naja Marie Aidt debuterer som romanforfatter med «Stein saks papir», klarer hun ikke å gjennomføre det store spranget.

«Stein saks papir» er først og fremst en historie om Thomas, en mann i slutten av trettiårene som ser ut til å ha det meste på stell med en pen og smart samboer, gode venner og eget firma. Han tror han har lagt bak seg den trøblete oppveksten med den alkoholiserte og småkriminelle faren Jacques, men når faren dør i fengsel, kommer alt galopperende tilbake. Sammen med søsteren Jenny må Thomas møte både indre og ytre demoner på nytt, og ikke overraskende takler de dødsfallet på hver sin måte.

Så langt, så vel. Videre herfra kunne Aidt ha dykket ned i dype familiehemmeligheter og tatt seg all verdens tid med å brodere ut Thomas’ og søsterens traumer, men hun velger en annen vei. I stedet for en inngående skildring av et mislykket barn-forelder-forhold, får leseren presentert en smørje av bipersoner, hvor den ene er mer sprø enn den andre, uten at det gjør dem mer interessante eller relevante for historien. Niesen Alice, tanten Kristin, kollega og bestevenn Maloney og farens gamle drikkevenner er bare noen av dem. Ja, og så Luc/Luke, som Thomas aldri blir helt klok på og derfor anlegger et elsk/hat-forhold til.

Søsteren Jenny er den mest interessante karakteren av dem alle, og et speilbilde av Janice Soprano, for den som husker mafiabossen Tony Sopranos slitsomme og følelsesmessig manipulerende storesøster som kunne kunsten å skifte fra gråtende og angrende til en hatefull hevner med ett knips. Slik er Jenny også, men Thomas gjennomskuer henne hver gang.

Omtalen sier at romanen er et «ømt og nådeløst portrett av en mann og den vestlige kulturs myter om fedre og sønner», og det er nok dette Aidt forsøker på, men uten å lykkes. Det blir simpelthen alt for mye – spørsmål om kjønnsroller, seksualitet, maskulinitet og søskenforhold sauses sammen og man ender opp med å ikke ane hvor Aidt vil hen. Ikke minst er «Stein saks papir» alt for lang. Den langtekkelige sekvensen hvor familien samles hos Kristin for en helg, med en gjettelek om dikt som liksom skal være hele romanens «clue» om «poesien som helende kraft», er patetisk. Særlig når den kombineres med at alle spenningene skal få utløp og de konfliktfylte forholdene skal få sitt endelige oppgjør – og romanens tittel skal forklares.

Aidt er sylskarp som novelist, for da har hun stålkontroll på sine litterære rammer. Hun er dog milelangt unna å treffe målet med sin første roman. Historien spriker i for mange retnninger uten at hun klarer å sy dem sammen på en tilfredsstillende måte, og 384 sider er 150 sider for mye. Det er som om Naidt har så mye hun ønsker å si, at hun har kastet sin egen stilistiske stramhet, som fortjent har blitt hennes varemerke, over båtripa med et «skitt au».

Gyldendal forlag

Utgivelsesår: 2013

Dansk utgave utgitt i 2012

384 sider

Oversatt av Trude Marstein

ISBN: 978 8205-43612-1

Stein saks papir

Reklamer
Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Hjem til meg – Trude Marstein

av Ann-Sofi S. Emilsen

Ove Haugli er kanskje en av de mest mangefasetterte karakterene i nyere norsk samtidslitteratur. Trude Marstein har skapt en karakter som det er umulig å ikke like, vanskelig å ikke sympatisere med, men også en du får lyst til å gripe hardt rundt skuldrene og rope høyt «neimen så ta deg sammen, da!» inn i øret til. Han er en moderne mann, med alt hva det innebærer av kvaler og krav.

I romanen «Hjem til meg» følger vi Ove gjennom ulike stadier av livet først som turnuskandidat og utro kjæreste, og deretter som far og utro ektemann. Vi følger ham fra historien starter i i 1978, med turnustjeneste på Lillehammer da han er utro for første gang, før vi får vi innblikk i livet hans i blokker gjennom årene 1983, 1991, 1994, 2004 og til sist 2010. Familieliv, barn, bikkje og hage med Wenche; utenfra ser det stabilt, trygt og harmonisk ut. Fra innsiden er det ikke fullt så glamorøst, for Ove savner å bli sett. Han ønsker å være en mann noen har behov for, en mann som har en rolle og funksjon å fylle i huset. En pappa som er tilstede, som har dyp kontakt med sine barn. I stedet glir hverdagen avgårde med bleieskift, oppussing av kjellerstua, pasienter på legekontoret, søndagskoteletter og frukttrær i hagen. Han beundrer Wenche som har orden, kontroll og styr på alt, mens han ser seg selv lullende rundt uten helt å finne en rolle han er komfortabel med.

Marstein skildrer det sammensatte mennesket på en nydelig og samtidig usentimental, nøktern måte. Hun lar leseren ta del i Oves tankeverden gjennom frustrasjon, sorg, tvil, anger, ømhet og kjærlighet. Med et kort, konsist språk uten staffasje og parfyme, reflekteres hovedpersonens tankelogikk og måte å resonnere på. Han vet jo hele tiden at det han gjør er galt, selv om det også er forbannet nødvendig og deilig – før det blir bare vondt og fælt. Så hvorfor gjør han det? Det passerer mange kvinner gjennom Oves liv i løpet av «Hjem til meg», og uten å røpe for mye, kan man si at han for det meste får lov til å holde på som han vil uten at det får konsekvenser. «Jeg skjønner» er Oves repeterende replikk til de mange kvinnene, bare for å få «nei, det gjør du virkelig ikke! Du skjønner jo ingenting!» i retur. Ove gir komplimenter, og han elsker dem alle like oppriktig, i hvertfall i starten, men det går galt stort sett hver gang. Konsekvensene bærer han alene på sine aldrende skuldre, og den dype, indre ensomheten blir stadig mer trykkende.

Mennesker som er utro og som bevisst innleder forhold til noen på si´, blir ofte avskrevet som egoistiske og samvittighetsløse, uten omtanke for andre. Ove Haugli er egentlig ingen av delene. Han vil jo bare alle så vel – egentlig. Han er jo bare full av ømhet – egentlig. Allikevel gjør han det gang etter gang etter gang. Han klarer ikke å styre seg, og forteller alle sine sidesprang hvor fantastisk vakre de er. Hvor unike de er. Og til slutt, at han elsker dem. Ove er ikke mannen som finner tilfredsstillelse i et engangsligg etter et par øl for mye på byen, han er en mann som jakter ærlig og oppriktig på den evige kjærligheten. Han er til tider naiv og dum som et brød, men under overflaten ligger et åpent, verkende sår: han vil bli sett og elsket for den han er. Akkurat som labradoren Solo er glad i ham, uten betingelser, vil Ove ha en kvinne som elsker ham, med alle hans utilstrekkeligheter. «Hjem til meg» er en roman som gjør en både glad og trist, fordi den ser både det beste, men også det verste i oss alle. Bunnlinjen er dog trøstende, for den gir oss en klem og sier at det er greit, for tross alt er vi da alle bare mennesker.

Gyldendal forlag

ISBN: 978-88205-4-28706

Utgivelsesår: 2012

385 sider

Merket med , , , , , , ,
Reklamer