Stikkordarkiv: Satire

Rocky facer demonene – Martin Kellerman

av Ann-Sofi S. Emilsen

Det har vært litt av en reise å få være med på, utviklingen til Martin Kellermans Rocky som gjennom 15 år har gått fra å være en kåt og eplekjekk valp til å bli en rutinert, avslepen kjøter som står på dørterskelen til midtlivskrise og utsikter til et evig liv som barnløs og singel. Kvaliteten har blitt bevist ved at Kellerman hele veien har klart å bevare brodden med provokasjoner, saftig humor og utallige spark som gang på gang treffer svensk korrekthet rett under navlen. Og de biter på, hver bidige gang!

Det har gått med Rocky som det går med de fleste av oss. Vi starter opp som overmodige jyplinger i begynnelsen av tjueårene; vi tror vi eier verden, at alt er mulig og at ingenting kan stoppe oss. Stappfulle av overmot og dumdristighet, store i kjeften og med en følelse av å være uovervinnelige, drikker vi oss sanseløse hver helg, har sex uten beskyttelse, hopper fra jobb til jobb for moro skyld og skyr unna alt som lukter av «voksenliv» – gjør vi ikke?

Men så plutselig er slutten av tjueårene over, man har for lengst bikket over i trettiårene og finner plutselig seg selv i et fast forhold (i Rockys tilfelle med Edith), man flytter fra storbyen til «roligere» strøk (Rocky og Edith befinner seg plutselig i Fredrikstad*) (* = i den norske oversettelsen, vel og merke), man skaffer seg feriested (Rocky får seg hytte og eget landssted) og jaggu en voksenbil også (Rocky kjøper en alt for stor og bensinslukende firehjulstrekker). Og da var vel alt klart for å «slå seg til ro» for godt?

Som leser fikk man faktisk inntrykk av dette var «it» for Rocky – han virket klar for et rolig og stabilt liv, selv om Edith hadde sine åpenbare mentalt utstabile perioder. Men nei – det skulle ikke vare denne gangen heller. Så Rocky er tilbake til ungkarslivet, men denne gang ikke som «ung & sprek», men som tilårskommen snart-førtiåring. Og det er da man må stå ansikt til ansikt med demonene, som tittelen på denne stripesamlingen så fint (ironi) forklarer det. Det betyr å bli beskyldt for å komme med gamlispåskudd for å sjekke opp ungrips på byen, det betyr å ha vondt i leveren og frykte at det skyldes alkoholen, det betyr å bli allergisk mot grapefrukt, å prøve å bevise seg som fortsatt mandig og sprek ved å bestige fjelltopper og det betyr at man foretrekker en stille og rolig strandferie i Thailand fremfor de sedvanlige festeturene.

Den drøye, kvasse og høye latterkvekkfremkallende humoren, ironien og kynismen er allikevel fortsatt til stede, og det er heller ingen panikk å spore hos den aldrende kjøteren. Han tar faktisk livet med ganske så stor ro, trass i alle «demonene» som kommer med alderen, og det uten å bli slappere i observasjonsevnen. Og det er derfor Kellerman fortsatt er relevant og interessant som samfunnssatiriker.

Pelikanen forlag

391 sider

Oversatt fra svensk av Dag F. Gravem

Utgitt i 2013

ISBN: 978-82-93237-17-4

Rocky face demonene

Reklamer
Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,

Far och jag: fortsättningen – Jan & Maria Berglin

 av Ann-Sofi S. Emilsen

Det er syv år siden «Far och jag» kom ut, en samling striper som ble til etter at Jan Berglin hadde lest og fundert over Pär Lagerkvists novelle ved samme navn. Det handler om den evigvarende generasjonskløften mellom foreldre og avkom, med alt det innebærer av frustrasjoner, men også pinlige, ironiske og ikke minst morsomme situasjoner. Nå er Jan og kona Maria Berglin klar med en ny stripesamling, og livet har ikke akkurat blitt enklere siden sist, hverken for den forvirrede faren eller for sønnen, som nå har blitt tenåring.

Svenske Jan Berglin har i mer enn 20 år skapt tegneserier av verdensklasse, og det har skjedd rett under nesa på norske serielesere, utrolig nok. Er det noen som rekker opp hånda i en norsk forsamling for å svare på «hvem er Jan Berglin?«. Nei. På den annen side har svenskene alltid vært vilt glad i sin sjefssatiriker, og stripene hans trykkes daglig i aviser som Arbetarbladet og Lärarnas tidning. «Far och jag – fortsättningen» er akkurat det tittelen gir den ut for å være; en oppfølger til «Far och jag» som startet med å skildre hverdagssituasjoner mellom en ung sønn og hans velmenende, men ikke alltid like skarpe far. Nå har naturlig nok både faren og sønnen blitt eldre, men konfrontasjonene deres er likefullt til stede – bare av en litt annen art.

Der hvor den helt unge sønnen spurte en rødmende far «Vad betyder motherfucker egentligen?«, nøler ikke den eldre utgaven med å svare «Whiskey!» når faren spør hva han ønsker seg som eksamensgave. Det er ikke enkelt å være forelder, men det å være forelder til en tenåring tar kaka. Skal man være kompis eller formynder? er det neverending dilemma, og foreldre flest ender opp med noe midt i mellom. Jan Berglin skildrer forholdet med sin sedvanlige lett naive og enkle strek (som til en viss grad kan minne om Fredrik Skavlan), men med en fantastisk timing og observasjonsevne.

Det er mange klassiske scener/striper her, som når faren og sønnen ser sexscener på tv (og faren er den som blir flau), når  avkommet ber faren om å beskytte seg når han skal ut på date (fordi han ikke vil ha noen «plastsøsken») og når sønnen forteller at han vil skaffe seg en tatovering, og faren repliserer «ja, så bra, det har jeg lyst til også, da kan vi gå sammen!«. Ellers er det faren som ikke skjønner bæret av sønnens mattelekser, faren som må prøve å motivere/true det late kreket til å stå opp når klokka viser ettermiddag og faren som må innse at femtenåringen ikke engang vet hvordan man skreller gulrøtter. Jan Berglin er ikke suverén bare som tegner og vitsemaker, men klarer også å si noe om samtiden vår, på en sylkvass og morsom måte.  Jeg sier det med en liten vri på gode, gamle Kennedy: «Ich bin ein Bergliner!».

Galago förlag

ISBN: 978-91-7037-655-9

Utgivelsesår: 2012

Språk: svensk

150 sider

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , ,
Reklamer