Stikkordarkiv: Islandsk

Stiklingen – Audur Ava Olafsdóttir

av Ann-Sofi S. Emilsen

«Stiklingen» ble utgitt i islandske Audur Ava Olafsdóttirs hjemland i 2007, men er først nå kommet på norsk. I mellomtiden har den sveipet over Frankrike hvor den har solgt i mer enn 230 000 eksemplarer, og blitt kalt både «en åpenbaring» og «årets litterære funn» i panegyriske vendinger i franske medier. Hm, franskmenn er jo kjent for å være ganske så kulturelt kresne, er de ikke?

Arnljótur, med (det grusomt repeterende) kjælenavnet «Lobbi», er en blek 22-åring med rødt hår, han har en funksjonshemmet tvillingbror og bor sammen med sin nesten 80 år gamle far. Ingen av dem kan lage mat, men de prøver fortrøstningsfullt å vekke liv i oppskriftssamlingen til deres nå avdøde mor og kone. «Lobbi» elsker alt som gror opp av bakken, og særlig roser. Han har hatt sex én gang, det var i morens drivhus med Anna, og nå er Anna gravid. «Lobbi» bestemmer seg for å ta en jobb som rosegartner et sted i sør-Europa for å få det hele litt på avstand; morens dødsfall og faktumet at han skal bli pappa. Og for å kunne sniffe på og stelle med roser. Sånn. Der har du rammen rundt Audur Ava Olafsdóttirs siste roman.

På Island er Olafsdóttir lektor, kunsthistoriker og litterær superstjerne, men her til lands er det ikke mange som er kjent med forfatterskapet hennes. Til tross for at «Stiklingen» ble innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris, er ikke det nødvendigvis en opplagt grunn til at flere nordmenn må bli kjent med henne. Romanen er skrevet som en tvangsmessig sjarmbombe som gjør sitt ytterste for å være pussig, søt og kosefnise-fremkallende, og det er nettopp denne tvangsmessige følelsen som gjør at  «Lobbi» setter seg fast i halsen. MÅ faren si «Lobbi min» i annenhver setning? MÅ «Lobbi» si «datteren min» i tredjehver setning?

Hvorfor må «Lobbi» referere til Anna som elskerinnen min, venninnen min og moren til barnet mitt, i stedet for å bare kalle henne, som det naturlige ville vært, for Anna? Må «Lobbi» liksomgruble over livets store mysterier på en måte som absolutt ikke passer seg en 22-åring? Hvorfor gir han ikke etter for disse sterke, kroppslige lystene han hele tiden nevner når han flere ganger har sjansen? Og når han endelig begynner å faktisk ha seg som ei kanin, hvorfor snakker han om det som om det dreide seg om et parti bridge?

Den største innvendingen mot «Stiklingen» er allikevel språket. Ikke vet man hvor mye som skyldes oversettelsen, om noe, men ordene som kommer ut av munnen på (særlig) hovedpersonen, er ofte stive, oppstyltede og rent ut lite sannsynlige. Ingen ung mann snakker som «Lobbi», og ingen ung mann tenker så klinisk og snusfornuftig om livet som ham heller. Man tror rett og slett ikke på ham, for bak fortellerstemmen sitter en middelaldrende, kvinnelig forfatter som ikke klarer å sette seg inn i en ung, mannlig karakters hode.

Faktisk, når man tenker seg om, kunne «Stiklingen» vært manuset til nok en slapp, norsk film. Den inneholder jo alt hva en filmklassiker her på bjerget skal ha: en søt særing med en rar hobby som grubler over livets mange snurrepiperier, en funksjonshemmet bror med dårlig fargesans, en klumsete, godtroende far som bare vil det beste for sin sønn mens han sliter med å steke fisk, en spritdrikkende pastor med sans for Bergman, en vakker og uoppnåelig ung kvinne og litt sex i et klamt drivhus. Steike, hvor er telefonnummeret til NFI?

Pax Forlag

Original tittel: Afleggjarinn

Utgitt på islandsk i 2007

Norsk utgave utgitt i 2013

Oversatt av Silje Beite Løken

266 sider

ISBN: 978-82-530-3641-0

Stiklingen

Reklamer
Merket med , , , , , , , , , ,

Svar på brev frå Helga – Bergsveinn Birgisson

av Ann-Sofi S. Emilsen

Når man hører den ytre rammen for romanen «Svar på brev frå Helga» – en islandsk sauebonde ved navn Bjarne sitter som olding og ser tilbake på sitt liv og skriver endelig et svar på brev fra sitt livs store kjærlighet Helga – er det lett å tenke romantiske blødmer, søtladen mimring og lett klønete bonderomantikk. Så feil går det an å ta.

Islendingen Bergsveinn Birgisson startet som poet med sin første utgivelse i 1992, og hans tredje roman «Svar við bréfi Helgu» utkom i 2010. Den lille romanen har virkelig gjort vei i vellinga for Birgissons forfatterskap, og sikret ham både en nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris og den gjeve, hjemlige bokhandlerprisen. I tillegg er kjærlighetshistorien om Bjarne og Helga oversatt til flere språk, etter å ha gjort stor suksess på Island. Så hva er det som gjør at denne lille, store fortellingen fascinerer den litterære verden sånn?

Der Torgny Lindgren skriver om mannlige enstøinger på de svenske bygdene i Västerbotten, skriver Birgisson om bonde- og bygdefolk på den islandske landsbygda utenfor Reykjavik etter andre verdenskrig. Bjarne og Helga er naboer, gårdseiere og ulykkelig gift på hver sin kant. Kjærligheten mellom dem starter med ren kåtskap (bokstavelig talt) i halmen, og bygger seg sakte opp til kjærlighet og et forslag fra Helga om å stikke av sammen, til storbyen hvor de kan leve fritt, uten naboenes sladder og mistenksomme blikk. Bjarne trenger tid. Og mens tiden går, forsures forholdet gradvis inntil Helga ikke lenger vil vente. Hun skiller seg fra mannen sin, tar med seg barna og flytter til Reykjavik.

Ganske tidlig i lesningen får man inntrykk av at Bjarne er en litt naiv mann med en nesegrus beundring for og lengsel etter fortiden. Etter hvert blir bildet dog mer nyansert, og poesien, nerven og aller mest kjærligheten, ikke bare til Helga, men til naturen, det ekte og det autentiske reiser seg opp fra sidene. Og man oppdager styrken til en karakter som på tross av alt tar et bevisst valg, selv om han vet det vil føre med seg år med lidelse og savn. Samtidig finner han en indre ro i overbevisningen om at han simpelthen ikke kunne ha valgt annerledes. Han er på sett og vis beundringsverdig sterk og tro mot sine idealer, denne sauebonden, selv når kjærligheten, villskapen og lysten sliter i ham.

«Svar på brev frå Helga» er Bjarnes forklaring på de valgene han tok. Han sitter og ser tilbake, mimrer og tenker på tiden som har gått. Han forteller Helga alt, om hverdagslivet på gården med ei kone han ikke elsker og om hvordan Helga vekket en sterk lengsel og lidenskap i ham. Bergsveinn Birgisson skildrer dette på en frisk og likefram måte, for bonden Bjarne er ikke en mann med sans for rosa sukkerspinn og bomullsdrømmer. Han er allikevel en mann som savner noen å være glad i, noen å få barn og dele fremtiden med. Kan Helga gi ham det? Som leser tar man etter hvert et forsiktig hint om at dette ikke kommer til å ende godt, de to elskende kommer ikke til å få hverandre. Det er denne skjelvende, sårbare anelsen som bærer teksten frem. Ulykkelig og umulig kjærlighet har alltid hatt en stor plass i litteraturhistorien, og en sterk dragning på oss lesere. Det er noe med håpet, ønsket og mulighetene for at det kanskje kan ende bra, men å samtidig vite at dypt under alle lagene med håp, er en lykkelig slutt uoppnåelig.

Pelikanen forlag

ISBN: 978-82-93237-01-3

Utgivelsesår norsk utgave: 2012

Oversatt fra islandsk av Johannes Gjerdåker

111 sider

Merket med , , , , , , , , , , , ,
Reklamer