Stikkordarkiv: Ann-Sofi S. Emilsen

Nattbarn – Hanna Gustavsson

av Ann-Sofi S. Emilsen

Med en skildring av de forvirrende og følsomme tenårene, føyer serieskaper og bokdebutant Hanna Gustavsson seg inn i en lang tradisjon med tegneserieromanen «Nattbarn». Det er lett å nikke gjenkjennende til fjortisen Ingrid som synes foreldrene er teite og aller helst bare vil sitte på rommet for seg selv.

Det har kommet mange talentfulle serieskapere ut av miljøet rundt svenske Ordfront og Galago de siste 15 årene, og overraskende mange av dem er kvinner. Ja, for enten man vil innrømme det eller ei, både det å lese og skape tegneserier er fortsatt en nisje hvor flertallet er gutter og menn. Suksessen som både Lene Ask, Inga Sætre og Mette Hellenes har hatt her til lands de siste årene er ikke alene nok til å endre på det. Over nabogrensa popper det derimot stadig opp nye talenter, og Hanna Gustavsson er én av dem.

I «Nattbarn» møter vi fjorten år gamle Ingrid som bor alene sammen med mamma´n sin og går på ungdomsskolen. Hun har fett hår og tannregulering, få venner og bruker store deler av fritida sittende på rommet med datamaskinen. Der opppsøker hun chatterom på jakt etter likesinnede, irriterer seg over mamma´n og den nye kjæresten hennes Bosse, sniktitter på pornofilmer med hånda i underbuksa og spiser godteri. En ganske så vanlig fjortis, med andre ord.

Ingrid føler seg utenfor og annerledes, og svever rundt i bobla av en oppfatning om at det er ingen der ute som tenker som henne, som liker det samme som henne eller forstår hva som foregår i hodet hennes. Typisk for tenårene, helt klart, og noe mange kan kjenne seg igjen i. «Spinnet» på historien kommer når Ingrid sammen med resten av klassen stiller opp til skolefotografering, og den unge, mannlige fotografen Stefan gir Ingrid litt mer oppmerksomhet enn han kanskje burde. Smilte han til meg? Liker han meg? tenker hun, og blir smigret – selvfølgelig. De oppdager en felles interesse for AC/DC og hardrock, og i Stefan finner Ingrid en kul voksenperson som ser henne for den hun er – tror hun i hverfall.

Hanna Gustavssons svart-hvite tegninger er ikke nybrottsarbe´ akkurat, men hun får til et brukbart resultat med «Nattbarn». Hun skifter stødig mellom forskjellige perspektiver, selv om det aldri er noen tvil om hvem som har fortellerstemmen og hvem hun vil at leseren skal sympatisere med. Fortellingen går i en rett kronologisk linje, bare avbrutt av enkelte drømmesekvenser som skal illustrere Ingrids tanker. Det skjer ikke så mye i handlingen, men det gjør det kanskje heller ikke et et helt runtinepreget fjortisliv? Hvorfor Gustavsson har tegnet hovedkarakteren sin med en gigantisk, uproporsjonal nese blir man aldri klok på, og det sier vel litt når det er nesa og ikke selve historien som sitter igjen i hukommelsen etter endt lesning. «Nattbarn» er ikke dårlig, neida, bare litt traust og lite engasjerende.

Galago förlag

Utgivelsesår: 2013

188 sider

ISBN: 9170-376-999

Nattbarn

Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,

Förortshat – Johanna Langhorst

av Ann-Sofi S. Emilsen

Den svenske journalisten Johanna Langhorst er ikke bare forbannet, hun er rasende i «Förortshat». I en personlig vinklet og følelsesladd tekst retter hun skytset mot alt fra politikere til institusjoner, politi og ikke minst, den vanlige svensken i gata. Hvorfor blir klasseskillet i rike Sverige stadig større? Hvorfor øker fattigdommen og forskjellene mellom fattige og rike? Og hvorfor er det ikke-vestlige innvandrere som taper alle kampene? Trass i tittelen, er boka en varm og rødglødende kjærlighetserklæring til den utskjelte forstaden.

Utgangspunktet for «Förortshat» var at at tenåringssønnen til Johanna Langhorst, Leslie, en dag var for redd til å gå ut døra. Langhorst har i mange år bodd med familien sin i Tensta, en forstad til Stockholm som er en del av myndighetenes «miljonprogram». Til tross for Tenstas frynsete rykte, har Langhorst, mannen hennes Daniel og deres tre barn alltid stortrivdes i forstaden og stilt seg helt utenforstående til all kritikken og den negative fokuseringen om stedet. Når Leslie blir ranet av en guttegjeng ikke bare én, men to ganger, er det dog stopp. Med tungt hjerte forstår Langhorst at hun ikke kan bli boende – sønnen hennes nekter å gå utenfor hjemmets fire vegger i ren redsel.

Å flytte fra alt det som har vært kjært og kjent siden barndommen, er vanskelig for Langhorst. En lang rekke refleksjoner rundt Tensta, vold, kriminalitet, ulikhet, uretferdighet og klasseskiller settes i gang, og det faktumet som hele tiden har ligget under overflaten i bevisstheten hennes, kommer opp i all sin kraft og stygghet: folk virkelig hater forstedene. Media og den vanlige svensken i gata legger all skyld på forstedene når noe går galt, og særlig fordi i forstedene bor det mange innvandrere.

«Förortshat» reiser mange spørsmål – så mange at både forfatteren selv og leseren til tider mister grepet. Langhorst gaper og gaper til kjeften sprekker, men bare fortsetter å gape. Det er som om hun nekter å gi seg før hun kan summere opp alt i denne ene sekken, nemlig at fra de fleste problemer i dagensk svenske samfunn, går det røde tråder tilbake til dette forstadshatet. Hun snakker med tilfeldige mennesker på gaten, hun snakker med innvandrere i Tensta, hun besøker Malmøs beryktede Rosengård, intervjuer en arkitekt, en ungdomsklubbleder og en politiker.

Til tross for sine mange kilder og intervjuobjekter, gir Langhorst en ganske ensidig fremstilling av sine synspunkter i «Förortshat». Hun argumenterer litt på samme måten som barn, i tonen «om du ikke skjønner hva jeg mener, kan du bare være så dum. Æsjen-bæsjen!«. Hun ser ikke at hennes egen retorikk minner mye om den som kommer fra hennes motstandere; nemlig rasistene, den rike overklassen og byforkjemperne. Hvorfor ødelegger hun sitt eget prosjekt på denne måten, når hun har så mye bra og viktig på hjertet?

Ordfront förlag

Utgivelsesår: 2013

288 sider

ISBN: 978-91-7037-715-0

Förortshat

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Jord – David Vann

av Ann-Sofi S. Emilsen

Det er ikke første gang David Vann utforsker det komplekse forholdet mellom barn og foreldre, men denne gangen tøyer han strikken langt og enda lenger. I romanen «Jord» forteller han en dyster og mørk historie om en familie som ikke bare allerede har gått i oppløsning, men hvor alle gjør alt de kan for å slite hverandre i stykker før de går under.

Hovedpersonen i «Jord» er Galen, en ung mann i begynnelsen av 20-årene som bor alene sammen med moren på den landsbygda i California. Man blir raskt inneforstått med at de to har et spesielt forhold, preget av sære vaner og måter å kommunisere på. Hver dag drar de på besøk til bestemoren til Galen som er plassert på gamlehjem, mot sin vilje. Galen tror det er fordi moren vil snylte på bestemorens penger, mens moren hevder at hun gjør det av kjærlighet, fordi den gamle viser tegn til senilitet og kan ende opp med å skade seg selv. En dag de kommer hjem etter et besøk på gamlehjemmet, har tanten Helen og tenåringsdatteren Jennifer dukket opp.

Omgangen mellom de fire utvikler seg snart til en bisarr og negativ spiral av spydigheter, trusler og krangel om penger, med den svarte familiehistorien som bakteppe. Alle de kvinnelige karakterene er dominerende og manipulerende på hver sin måte; og der Jennifer bruker sin seksualitet og erfaring til å snurre uerfarne Galen rundt lillefingeren, er det tydelig at både Helen og søsteren utøver makt over sine barn. Og bestemoren, er hun egentlig så glemsk som hun later som? Er det sant at hun ble slått og dratt etter håret av sin avdøde mann, Galens bestefar som alltid hadde alkoholånde og en manisk trang til å jobbe fremfor å ta vare på familien?

Mens vi følger de ytre konfliktene mellom den lille familien på ett plan, bygger det seg opp en minst like dramatisk konflikt inne i Galens hode. Han er jomfru, har ingen utdannelse og bor alene sammen med moren uten å en gang vite hvem faren er. Galen er i en evig drakamp med seg selv fordi han både elsker og hater moren; hun har gjort ham hjelpeløst avhengig av henne, og skapt et hjem som både holder ham fanget og samtidig gir ham trygghet. Han leter etter en rømningsvei som kan ta ham ut av hatet mot familien og det konforme, men det ene forsøket etter det andre mislykkes. Han dukker ned i det spirituelle, mediterer og leser «Siddartha». Han går barbeint på kull, legger seg naken på bakken for å omsluttes av naturen og forsøker å bli vektløs og gå på vannet, men klarer ikke å løsrive seg nok til å oppnå åndelig frihet. Den seige, uslitelige strengen som binder ham til jorda og nekter å gi slipp, er moren.

«Jord» er visuelt helt perfekt. Den er full av lukter, farger og stemninger, av forfall, råskap og uuttalte følelser så desperate at de ligger tjukt i lufta og dirrer. Som leser føler man nesten et fysisk ubehag, som en våt ullgenser rett mot huden som stikker, klør og gjør at man nesten ikke får puste.

David Vann bruker 130 sider på det endelige oppgjøret mellom mor og sønn. Han drar det hele sakte ut, med nitidige og detaljerte beskrivelser av hver setning som ytres og hver bevegelse Galen foretar seg. Det er et godt bilde på hva som foregår inne i hovedpersonen, for han vet ikke sitt eget beste, han er ikke sikker på om det han gjør er rett eller galt, og tvilen kommer til uttrykk i handlingene og bevegelsene. Han må hele tiden overtale seg selv til å fortsette, og undertrykke stemmene i hodet som ber ham om å stoppe. «Jord» skildrer den evige runddansen av kjærlighet og hat mellom barn og foreldre på flere plan, og stiller spørsmålet om hvorfor man aldri klarer å rive seg løs fra opphavet. Når Vann til slutt setter to streker under svaret, er det en ekkel og dyster likning han har fått til å gå opp.

Gyldendal forlag

287 sider

Utgivelsesår: 2013

Oversatt av Hilde Stubhaug

Original engelsk utgave utgitt i 2012.

ISBN: 978-82-05-42695-5

Jord - David Vann

Merket med , , , , , , , , , , ,

Det bästa barnet – Sofia Olsson

av Ann-Sofi S. Emilsen

Ufrivillig barnløshet har lenge vært en politisk sak i både Norge og Sverige, og den betente tematikken blir stadig debattert i medier og andre fora. Men hva skjer egentlig i hjemmene til folk, i hverdagen, hos de som prøver og prøver men aldri får det til? Den svenske serieskaperen Sofia Olsson skildrer situasjonen med både humor og dypt alvor.

I «Det bästa barnet» følger vi paret  fra «Hetero i Hägersten» som kom ut mellom samlede permer i 2010. Historiene er fortsatt basert på Olssons egne erfaringer, men denne gang er hun enda mer naken og ærlig – det krever mot å blottlegge sine private og personlige problemer på den måten hun gjør i «Det bästa barnet», for det er ingen tvil om at ufrivillig barnløshet fortsatt er et vanskelig tema. Og ikke bare det, åpningen kaster leseren rett inn vepsebolet når Han forteller Henne at «jeg tror ikke jeg elsker deg lenger». Hvor går man videre fra noe sånt?

Fortellingen går så tilbake i tid, og leseren får være med når paret bestemmer seg for at de vil prøve å få barn. Som sagt, så gjort. Men forsøk etter forsøk fører ikke frem, og måned etter måned går uten at de lykkes. Frustrasjon, sinne, og sorg blandes sammen med behandlinger med hormonsprøyter og kunstig inseminasjon. Det gjør vondt, det tar tid og det er dyrt. Og det fører ikke til noe som helst. Va fan….. Hvem sin skyld er det egentlig? Og hvorfor må alle andre strutte rundt med gravide mager, mens venner og familie gnåler om «er det ikke deres tur snart, da?«. Og så, som en brutal, rusten spiker i älende-kisten, kommer nyheten om at Han er forelsket i en annen. Han har til og med hatt sex med med denne «annen» – mens Han og Hun har prøvd å bli gravide.

I en naivistisk strek som minner om danske Jakob Martin Strid, helt uten staffasje, skaper Sofia Olsson sine ekspressive karakterer, høyst levende der de sitter fastlåst i ei vogn på følelsenes berg-og-dalbane. Det er lett å sympatisere med både Han og Henne, for de fleste vet hvor vanskelig og vond kjærligheten kan være. Selv om man er i trettiårene og liksom skal være voksen, griner man så snørra renner og øynene blir røde og hovne. Man blir usaklig, urimelig og føler fortsatt sjalusi, misunnelse og hevntanker. Etter at Han flytter ut, er det med et tjukt lag av skadefryd Hun forteller etter en fest at hun ble sjekket opp av en annen mann. Ha! «Det bästa barnet» er lett å relatere til, selv om man ikke har hverken lykkes og/eller mislyktes i å få barn. Det er tydelig at Olsson er glad i karaterene sine, og det smitter over på leseren.

Galago förlag

Utgivelsesår: 2013

171 sider

ISBN:  978-917037-7181

Det bästa barnet

Merket med , , , , , , , , , , ,

A hologram for the king – Dave Eggers

av Ann-Sofi S. Emilsen

Med en fin blanding av sentimentalitet og ironi, er Dave Eggers´ siste roman en slags «globalisering for dummies». I «A hologram for the king» forklarer han hvorfor amerikansk politikk har sunket sakte ned i hengemyra de siste tre tiårene, og hvordan Kina har blitt den enerådende herskeren. Alt sett gjennom øynene til hovedpersonen Alan Clay, en middelaldrende forretningsmann på hell, både når det gjelder karriere og familieliv.

Alan jobber for Reliant, et IT-selskap som har fått en gyllen mulighet til å «hit the big time» – Alan og et team på tre jyplingkolleger har fått i oppdrag å reise til King Abdullah Economic City (KAEC) i Saudi-Arabia og presentere et avansert holografisk telekonferansesystem for selveste kongen. Klarer de å imponere ham, kan Reliant dra i land en mangesifret kontrakt som gjør dem til IT-leverandør for hele KAEC. Ikke skal det bare føre til at Alan blir rik, det skal også hjelpe ham ut av alle problemene han står nedgravd i.

Dette er den ytre rammen for historien, som åpner med at hovedpersonen etter to dager i fly fra hjembyen Boston endelig kan sette sine bein i Jeddah. Deretter veksler «A hologram for a king» mellom nåtid og fortid i det Alan stadig ser seg tilbake og reflekterer over livet og hvorfor det gikk som det gikk. Han tenker tilbake på årene sine som vellykket gründer og salgsmann hvor han gikk i gradene og lærte den samfunnsøkonomiske verdien av å holde produksjonen lokalt, i hjemlandet og aller helst i nærmiljøet. Før det selvsagt gikk raskt nedover, all produksjon ble flyttet utenlands for å redusere konstnadene og prinsippene ble kastet over båtripen fortere enn noen klarte å si «globalisering».

Samtidig er eks-kona Ruby et gnagsår på hælen som aldri leges, og han bekymrer seg konstant over hvordan han skal få råd til å betale for datteren Kits utdannelse. Hjemme i Boston har han lagt ut huset for salg, og i mellomtiden håper han å dra i land IT-kontrakten for Reliant i KAEC. Gjør han ikke det, er det over. Sjefen puster varm ånde nedover nakken hans med krav om stadige oppdateringer via telefon, og Alan vet hva som må gjøres. Det er nå eller aldri.

Clay er en likandes karakter. Han vekker umiddelbart sympati når han reflekterer over hvordan alt var bedre før, og Eggers gjør ham veldig menneskelig når han bekymrer seg over alt fra familieliv til hvordan kidsa i jobbteamet ser på ham. For ikke å glemme farens formaninger og den rare utveksten han oppdager i nakken. Ja, og så var det denne kongen som aldri dukker opp, da. Der sitter Alan og kollegene i et stusselig telt i en saudi-arabisk by som ikke er mer enn halvveis planlagt og ferdigstilt, uten internettforbindelse og de tekniske hjelpemidlene de trenger for den fancy presentasjonen de skal gjøre for kongen – om han skulle finne på å dukke opp – og venter. Det er alt de kan gjøre – å vente.

«A hologram for the king» er på bunnen ei bok om et stort og komplekst tema, men Dave Eggers forteller historien i et enkelt språk uten kompliserte vendinger. Den er lett å like, og man både kjenner seg igjen i og sympatiserer med Alan. Man kan selv velge hvor mye vekt man vil legge på samfunnskritikken, men det er tydelig at Eggers ønsker å si noe om samtiden, på en helhjertet måte, og om hvordan store, politiske beslutninger påvirker den lille hverdagsmannen.

Boka utgis på norsk på Gyldendal forlag i mai.

 

McSweeney´s Books

Utgivelsesår: 2012

307 sider

ISBN:978-1-936365-74-6

a hologram for the king

Merket med , , , , , , , , , , , , , ,

Not the Israel my parents promised me – Harvey Pekar & JT Waldman

av Ann-Sofi S. Emilsen

Harvey Pekar vokste opp i Ohio, USA på 40-tallet med foreldre som var selverklærte sionister, og ble tvunget til å gå på spesialskole for å lære hebraisk. Først som ung voksen, og gjennom sitt eget politiske engasjement, forstod han at verden var ganske annerledes enn foreldrenes fremstilling. Og særlig da kampen om Israel, konflikten mellom israelere og palestinere og jødenes historie.

Han måkte unna mye dritt som ryddet vei for tegneserier som medium, Harvey Pekar, og sammen med sluggeren Robert Crumb gjorde han etter hvert suksess med American splendor, en mangeårig selvbiografisk stripeserie om hverdagsliv i hjembyen Cleveland i Ohio. Han samarbeidet med en lang rekke prominente tegnere opp gjennom årene (Pekar tegner ikke selv, men skriver kun manus), før han fikk diagnosen prostatakreft tidlig på 90-tallet. Etter mange år med behandlinger, friskmeldinger og nye diagnoser, døde Pekar i 2010. Not the Israel my parents promised me er den siste tegneserieromanen på CV´en hans, et samarbeid med den amerikanske kunstneren og serieskaperen JT Waldman.

Hva vil det si å være jøde? Hvorfor er Israel så viktig for jødene? Og hvordan i heiteste kan ett folk kreve at de eier og har krav på et helt land bare fordi en gud en gang for mange hundre år siden har sagt at sånn er det? Pekar er forbannet, oppgitt og sjokkert i Not the Israel my parents promised me, og legger ikke lokk på noe av det. Han kaster seg med hodet først inn i en debatt som har pågått siden han var barn, og som aldri (?) ser ut til å få en løsning alle parter kan leve med. Der hvor mange av oss andre synser og mener ting basert på løs kunnskap hentet fra avisenes overskrifter, går Pekar metodisk og nøye til verks. Han har en enorm kunnskap om jødenes historie, og et dypt og bredt stetoskop som går ned og inn i kjernen til konflikten og kampen om Israel.

Illustrert med Waldmans fantastiske kunstverk av noen tegninger, veksler boka mellom Pekars oppvekst og historiske, faktabaserte skisser av jødenes historie. Det begynner med guds løfte til Abraham om at han og hans folk skal arve Kanaan, det som i dag utgjør Israel, Palestina, Libanon og deler av Syria. Og det begynner med lille Harvey som på kjøkkenet hjemme i Ohio stadig hører mamma si at det jødiske folkeslag aldri vil kunne leve i sikkerhet før de får sitt eget land. Leseren får tre parallelle handlingsforløp; jødenes historie, Harveys oppvekst og i tillegg følger vi dagens Harvey (anno 2010) som sammen med Waldman reiser rundt på jakt etter kilder til nettopp den boka man holder i hånden. De snakker seg i mellom og direkte til leseren, noe som gir boka en nær og personlig vinkling.

Deler av det historiske innholdet kunne fort blitt vanskelig og tørt å følge med på, men på grunn av Waldmans mange originale, kunstneriske krumspring, blir Not the Israel my parents promised me visuelt veldig vakker. Han veksler hele tiden på lengden, utformingen og størrelsen på panelene, og formidler Pekars sinne og frustrasjon på en herlig måte. Waldman er dyktig på å skape både brudd og luft på mange av sidene, noe som er viktig siden Pekar har mye på hjertet = mye tekst. Man tar seg i å tenke at det er veldig synd at hovedpersonen ikke lever lenger, for boka er et krasst, friskt og modig innspill i en debatt som på mange måter går på repetetiv tomgang.

Hill and Wang

ISBN: 978-0-8090-9482-0

172 sider

Utgivelsesår: 2012

Not the Israel my parents promised me - Pekar

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Collini-saken – Ferdinand von Schirach

Fabrizio Collini vandrer en kveld inn på et hotell i Berlin og dreper en eldre mann ved navn Hans Meyer med flere skudd til hodet før han tråkker skohælen i liket – gang etter gang. Etterpå ringer han selv politiet og tilstår gjerningen. Han forteller alt – bortsett fra hva som er motivet bak den sjokkerende handlingen. Så hvorfor? Det er dette spørsmålet «Collini-saken» bygger på, en liten og konsis roman som ikke akkurat byr på store litterære opplevelser for leseren.

Boka er tyske Ferdinand von Schirachs romandebut; fra før er de to novellesamlingene hans oversatt til norsk, Forbrytelse og Skyld. Han er selv en profilert forsvarsadvokat i hjemlandet, og har valgt sitt eget fagområde som tema for både novellene og nå også sin første roman. Rammen for «Collini-saken» er interessant, og byr på mange muligheter til å utforske komplisert tematikk som straff, skyld og uskyld. Hva er en «ond» handling? Og går det egentlig an å forstå eller enda vanskeligere, å rettferdiggjøre en handling som overlagt drap?

Til tross for at Collini ikke ønsker noe forsvar, blir den nyutdannede advokaten Caspar Leinen satt på saken. Tidlig blir leseren gjort kjent med at Leinen var en god venn av familien til den drepte Meyer, noe som selvfølgelig reiser mange spørsmål og mye tvil i Leinen – kan han forsvare en mann som har drept noen som stod ham nær? Hoppet fra kvalene rundt denne problemstillingen og frem til Leinen endelig finner ut av drapsmannens motiv, er merkelig. Ja vel, så overbeviser den unge advokaten seg selv om at han må gjøre jobben sin, til tross for sitt vennskap med Meyer-familien, men når motivet kommer for en dag, redegjør ikke von Schirach godt nok for hvorfor dette er så viktig. Og Leinen stiller ikke mange nok spørsmål, hverken til familien han vokste opp med som barn eller seg selv.

Språket til von Schirach er tørt, konsist og overdrevent konservativt. Vel er jussen og rettsystemet en av de siste bastioner hvor man fortsatt tiltaler hverandre som man gjorde på 1500-tallet, men forfatteren lar det samme språket regjere også utenfor rettssalen. Det er rett og slett både farge- og pregløst, og resultatet er at man som leser ikke blir kjent med karakterenes tanker og sjelsliv fordi man ikke får lov til å komme under huden på dem. Tematikken i «Collini-saken» er som nevnt veldig fascinerende, men det hjelper ikke når forfatteren ikke makter helt å gripe leseren. Det er lite som setter menneskets aller sterkeste følelser mer i sving enn drap og spørsmål om skyld og uskyld, men Ferdinand von Schirachs karakterer er pappmennesker uten hverken temperament eller blodpumpe.

Gyldendal forlag

ISBN: 978-82-05-42545-3

140 sider

Oversatt fra tysk av Sverre Dahl

Original tittel: Der Fall Collini, utgitt i 2011

Norsk utgave: 2013

Collini-saken_productimage

Merket med , , , , , , , , , , , ,