Stikkordarkiv: Ann-Sofi S. Emilsen

Bryllup og begravelser – Jens M. Johansson

av Ann-Sofi S. Emilsen

Slipp meg inn, slipp meg inn! Som leser blir man stående og banke hardt og med knyttet neve på døra til «Bryllup og begravelser», Jens M. Johanssons siste roman. Men når han etter nesten 500 sider fortsatt ikke har åpnet døra inn til teksten mer enn litt på gløtt, trekker man på skuldrene og gir opp. Utmattet, skuffet og lei. Det er synd, for tematikken bærer med seg så mange muligheter for mageknytende nerve og sterke skildringer.

Det er ikke første gang Jens M. Johansson skriver om personlige forhold, om farens dødsfall og sin egen dødsangst, men «Bryllup og begravelser» er den klart mest vidtfavnende og direkte teksten hans så langt. I markedsføringen gis det inntrykk av å være en sterkt personlig tekst som behandler de store spørsmålene; om liv og død, om familie og opphav, om redsel for å ikke strekke til, hverken som sønn, bror, far og ektefelle. Så hvorfor sitter man som leser igjen nesten helt uberørt?

Det er mange norske forfattere som de siste årene har beskrevet, i semi- eller rent ut selvbiografisk form, forholdet til sine avdøde eller levende foreldre. Det er kanskje gitt når man kommer i en viss alder at man reflekterer stadig mer over opphavet sitt. Når ens egne foreldre dør eller blir alvorlig syke, får man sin egen dødelighet kastet rett i ansiktet. Det er ingen vei tilbake, DU skal også dø. Johansson mistet faren sin i ung alder, han selv hadde såvidt fylt 20 år da Olof Johansson døde av et hjerteinfarkt. Angsten det fører til hos Johansson junior, hver eneste gang han føler seg litt uvel, enten det skyldes at han er bakfull eller bare har sovet litt for dårlig, er høyst reell og forståelig. Har han arvet farens svake hjerte? Kommer han også til å dø (relativt) ung, skal han dø fra sine egne barn?

Disse spørsmålene, og denne angsten som han må leve med til daglig, er det man som leser vil lære om. Hvordan det føles, hvor vondt, ekkelt, traumatisk og trist det er. Hva det gjør med en to-barnspappa å hele tiden være redd for at han kanskje ikke skal få se barna sine vokse opp. Der man hadde sett for seg mer nattsvette, mareritt, klamme hender, angstanfall og pusteproblemer, får man i stedet en tekst som vingler i litt for mange retninger.

«Bryllup og begravelser» er dels «Patrick Bateman møter Oslo-hipster» med all sin irriterende navnedropping av venner, semikjendiser (både utilslørt og liksom-tilslørt), merkeklær (!), gatenavn og utesteder på Grünerløkka i Oslo, hvor forfatteren bor med kona Tea og to barn. Hva er det han ønsker å si med dette? Den er også dels et mykt og fint portrett av et familiesammensurium av de sjeldne, med tanter, onkler, hel- og halvsøsken, samboere, eks-samboere, ektefeller og eks-ektefeller, reservepappaer, kjærester, besteforeldre og…. ja, rent ut hele schmæla. Jens M. Johansson holder seg til et nøkternt, usentimentalt språk, også der han med fordel kunne ha smurt på litt for å få det til å røske i hjerterøttene til leseren.

I stedet for en roman, skulle «Bryllup og begravelser» ha vært delt opp i en samling korttekster, for det er flere kapitler her som er gode. Som når han veldig motvillig gir etter for det klamme presset om å stille som dragehode for datterens sirksugruppe. Og minnene om farens sære musikksmak som han sørger for å videreføre til sønnen. Men disse kapitlene er gode alene, enkeltvis og hver for seg, og ikke som del av en roman.

Og når Johansson utgir seg for å skrive ærlig og rett fra lever’n, er det overraskende hvor polert han fremstiller familielivet som forfatter med hjemmekontor, en sykemeldt kone og to aktive unger. Der Linda og Karl Ove klorer ut øynene på hverandre, er Tea og Jens siviliserte, og litt for rene og pene i tøyet. Romanen bærer sterkt preg av en forfatter – og privatperson – som har behov for kontroll, men det er nettopp litt flere brødsmuler i sofaen, litt mer dårlig ånde og ekkel nattsvette som hadde hevet den opp på det nivået ett levd liv, i all sin gru og herlighet, fortjener.

Tiden Norsk forlag

487 sider

Utgitt i 2013

ISBN: 97882-1005-332-0

bryllup og begravelser

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Mors gaver – Cecilie Enger

av Ann-Sofi S. Emilsen

Mennesker blir født, mennesker lever og mennesker dør. Det er én av de få ubestridte faktumene i livet vi alle kan enes om, uansett tro eller livssyn. Fødsel, liv, død. Så naturlig, men allikevel så vanskelig å forsone seg med.  I «Mors gaver» skriver Cecilie Enger om de mange sidene ved det på én gang både umulige, deilige, kranglete og fantastiske livet, men mest om hvordan vi klorer og sliter for å prøve å holde fast i det.

Med en mor på sykehjem som sakte og skremmende mister hukommelsen, blir Cecilie Enger konfrontert med døden. Den stirrer uredd på henne når hun møter morens tomme blikk, og når angsten kryper opp i halsen om moren ikke svarer fort nok i telefonen. Noen reagerer med sinne, andre trekker seg unna eller viser en kvelende omsorg for sin aldrende og syke forelder, men Enger finner sin egen metode. Hun finner morens gamle julegavelister, skrevet og oppbevart gjennom en årrekke, og bruker dem som utgangspunkt til å tegne opp historien om sin egen familie. Som i et forsøk på å forstå de mange nyansene i morens liv før hun skal dø, før hun forsvinner for aldri mer å komme tilbake.

Gjennom tanter, onkler, besteforeldre, søsken og søskenbarn, fra utvandring til USA og tilbake til Halden og videre til Oslo og Asker. Gjennom hverdagsliv, skolegang, høytider, sommerferier, barnefødsler og død, skuffelser, gleder, kjærlighet og tenårsopprør; Cecile Enger bruker julegavelistene til å spore an sin egen hukommelse om familiehistorier og opplevelser. Der tingene skrevet med penn på et stykke papir bare gir skinn av å være «ting», ligger det bak hver enkelt av dem så mange historier og minner. En ting er ikke bare en fysisk ting; for oss mennesker representerer de så mye mer når vi ser på dem gjennom hukommelsen blikk, noe Enger fremhever ved å veksle mellom fortid og nåtid.

Det er noe nydelig hjelpeløst over «Mors gaver», og samtidig en følelse av desperasjon som resonnerer langt inn i hjertekammeret. Enger vil så inderlig gjerne forstå; ikke bare hvorfor det «ble som det ble», men for å kunne forsone seg med at et liv snart er over, at moren skal dø. Kontrasten mellom hennes egen skarpe hukommelse som vekkes av julegavelistene og morens sviktende minne, er sterk og skildres på en så myk, men allikevel vond måte at det setter seg en klump i halsen. Hva vil det si å gi, å få og hvor viktig er fysiske ting for oss mennesker når vi skal holde fast ved minner – og tiden som har gått? Og hva er hukommelsen vår uten faktiske ting? «Mors gaver» er skrevet med dyp innsikt og en finstemt evne til å se de mange synlige og usynlige trådene som binder mennesker sammen. Og når trådene brytes, har vi tingene som bærer minnene og hukommelsen videre.

Gyldendal forlag

Utgitt i 2013

258 sider

ISBN: 978-82-05-45560-3

Mors-gaver_productimage

Merket med , , , , , , , , , , , , , ,

Bergeners – Tomas Espedal

av Ann-Sofi S. Emilsen

Har Tomas Espedal blitt en aldrende forfatter, redusert til meditasjoner over skrekken for å ende opp som gammel og ensom? I tekstsamlingen «Bergeners» (for det er ingen roman), mediterer han over mange av livets underfundigheter, med temaer som strekker seg fra kjærlighetssorg og 22. juli til ensomhet, reising og nødvendigheten av dører, men det tunge sløret som ligger over dem alle, bærer preg av en mann som ser bakover med lengsel og fremover med frykt.

Han observerer også, venner, kolleger og bekjente, i hjembyen Bergen. På barer, hjemmefester og i de mange regntunge, brosteinsbelagte gatene og trange smugene. Karl Ove, Cecilie, Hildegunn, Frode; de er alle navngitt og viet plass i «Bergeners». Observasjonene er ikke utpreget originale, verken i sin opprinnelige form eller som litteratur. Det er først når Espedal graver innover og videre innover til han blottlegger funnene i all sin alminnelighet, at vi henger oss på. Til tider blir det for pjattete og spjåkete, særlig når han nærmer seg poesiens friere form, mens han i andre tekster glimrer til med dyp innsikt i den konsise, språklige signaturen som har vunnet ham så mange lesere.

På sitt ikke fullt så gode, er «Bergeners» en jattebok fra en aldrendre mann som kanskje (?) ikke finner inspirasjon lenger – han vurderer tross alt å slutte å reise utenfor sitt eget soverom, og er fornøyd med togturer tur-retur Oslo og Bergen. Og eksakt hvor mye kan han klare å tvære ut av faktumet at han har blitt forlatt? Hvor mange ganger skal vi høre om hans livs største Kjærlighet Janne, det var Janne (og før det Agnethe), som forlot ham, forlot ham hardt og brutalt, og lot han sitte igjen med et blødende hjerte hvis innhold renner ut, ut og ned, ned over den hvite, nystrøkne skjorten (i Bergen sier de «skjorten» og ikke «skjorta», må vite). Og om den traumatiske opplevelsen med datteren som selvfølgelig, men like fullt overraskende, flyttet, og flyttet ut, vekk fra Bergen, mot øst, og til Oslo, og lot ham sitte, lot ham sitte igjen i huset – alene, helt alene? Espedal har basert store deler av sitt forfatterskap på å skildre sitt livs mange brudd, på sin egen selvmedlidenhet som følge av dem og hva dette har gjort med ham som mann.

På sitt beste er «Bergeners» Espedal i god, og kanskje til og med i veldig god, form. Når han skriver om å bli jaget ut av barndomshjemmet som femtenåring, ut i den våte natten, og når han forteller om tiden som skrivekurslærer i Bergen Kretsfengsel. «Forfatteren som ikke skriver» og «Om nødvendigheten av en dør» er også stor skrivekunst, sammen med de avsluttende segmentene «Hun» og «Han». Han har vært kledelig beskjeden på egne vegne i mange år, men Tomas Espedal er egentlig like oppmerksomhetskåt som enhver gjennomsnittlig bergenser – og han oser av selvmedlidenhet. Han er norsk samtidslitteraturs største påfugl, forkledd som en unnselig, grå spurv, men det er helt greit når han skriver tekster som de aller beste i «Bergeners».

Gyldendal forlag

Utgitt i 2013

153 sider

ISBN: 978-82-05-44674-8

Bergeners

Merket med , , , , , , , , , , ,

I’m your man: Leonard Cohens liv – Sylvie Simmons

av Ann-Sofi S. Emilsen

I et språk like dannet og vekledd som personen hun biograferer, har den britiske musikkjournalisten Sylvie Simmons gått løs på livshistorien til populærkulturens kanskje største gentleman; Leonard Cohen. Mannen som fyller 80 neste år, har levd et liv fullt av kontraster og motsetninger, fullt av musikk, poesi, kvinnfolk og reising men også narkotikamisbruk, depresjoner og meditasjon. I «I’m your man» blir man godt kjent med mange av den kanadiske kunstnerens sider.

Født inn i en velstående og tradisjonsrik familie i Montreal på starten av 1930-tallet, var det nok ingen som innbilte seg at lille Leonard skulle bli en av århundrets største visesangere og poeter. Selv som barn og ungdom var han høflig, dannet og velkledd, og den merkelappen har blitt hengende ved ham til dags dato. Det er ikke overraskende at mange av kildene til Simmons forteller om en Cohen som alltid så ut som en outsider. Han skilte seg ut i de fleste miljøene han oppsøkte, enten det var på universitetet, på barene i Montreal, blant Beat-poetene eller hengende rundt Warhols The Factory i New York. Der Cohen på utsiden så ut som en universitetsprofessor, gjemte han en intellektuell rebell under dresskjorta som fikk komme til uttrykk i diktene og etter hvert romanene og låttekstene hans.

Det var ikke gitt at Leonard Cohen skulle bli mest kjent som musiker og visesanger, for det var lidenskapen for poesi og litteratur som først gjorde ham kjent, om ikke akkurat bejublet av kritikerne. Simmons tar leseren med på en detaljrik og lang reise fra Cohens barne- og studieår i Montreal, via kunstnerspireårene i New York og London til livet med norske Marianne Ihlen på den greske øya Hydra og årene med Suzanne i ei hytte i Tennessee.

Den ene røverhistorien biter den neste i halen, og det er særlig årene i New York og Cohens tid på legendariske Chelsea Hotel som er karamellen her. Hvor ellers kan man lese om møter med Janis Joplin i heisen, om Nico som serverer ørefiker og om Patti (Smith) og Robert (Mapplethorpe) som vakler rundt i gangene som underernærte fjærkre? For ikke å glemme Cohens møter med Jimi Hendrix, Bob Dylan, David Crosby og forhold til Joni «Beethoven» Mitchell. Er man ørlite grann over gjennomsnittet interessert i musikk og populærkultur, er disse kapitlene alene verdt de nesten 600 sidene. Fantastisk lesning!

Interessant er det også å få et innblikk i alle motsetningene som rev og nesten slet i stykker Cohen. Der poesien og litteraturen dro ham i én retning, hadde han vanskelig for å se seg selv som en utøvende musiker på en scene. Der de mange vakre kvinnene og musene han hadde et forhold til ga ham kjærlighet, klarte han allikevel ikke å slå seg til ro med noen av dem. Der han på utsiden var en sindig, underfundig intellektuell kjent for sin lune humor og klokskap, var han på innsiden et skjelvende bjørkeløv plaget av depresjoner og paranoia som han forsøkte dempe med alskens kjemikalier.

Skal man gå Sylvie Simmons litt etter sømmene som biograf, blander hun rollene som deltaker og observatør. I passasjer hvor hun hviler på førstehåndskilder, kan hun plutselig bryte gjennom teksten med en personlig kommentar eller ytring som at «Leonard har alltid vært kjent som en elsker, og ikke en fighter«. Det er ingen tvil om at Simmons selv beundrer Cohen, og kanskje litt for mye, i den forstand at hun ikke opererer med nok avstand til personen hun skal skildre. Det er kanskje vanskelig å oppdrive noen som har mindre gode ting å si om Leonard Cohen, men man mistenker at Simmons ikke engang har forsøkt. Skal man tro «I’m your man», elsker alle Leonard Cohen. Hovedpersonen selv vil nok rødme kledelig opp i det sølvgrå hårfestet av en slik påstand, men så lever han også opp til ryktet sitt som en evig, ekte gentleman.

Cappelen Damm

Utgitt i 2013

Oversatt fra engelsk av Håvard Rem

Original utgave utgitt i 2012

588 sider

ISBN: 978-82-02-41040-7

Sylvie Simmons

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , ,

Stiklingen – Audur Ava Olafsdóttir

av Ann-Sofi S. Emilsen

«Stiklingen» ble utgitt i islandske Audur Ava Olafsdóttirs hjemland i 2007, men er først nå kommet på norsk. I mellomtiden har den sveipet over Frankrike hvor den har solgt i mer enn 230 000 eksemplarer, og blitt kalt både «en åpenbaring» og «årets litterære funn» i panegyriske vendinger i franske medier. Hm, franskmenn er jo kjent for å være ganske så kulturelt kresne, er de ikke?

Arnljótur, med (det grusomt repeterende) kjælenavnet «Lobbi», er en blek 22-åring med rødt hår, han har en funksjonshemmet tvillingbror og bor sammen med sin nesten 80 år gamle far. Ingen av dem kan lage mat, men de prøver fortrøstningsfullt å vekke liv i oppskriftssamlingen til deres nå avdøde mor og kone. «Lobbi» elsker alt som gror opp av bakken, og særlig roser. Han har hatt sex én gang, det var i morens drivhus med Anna, og nå er Anna gravid. «Lobbi» bestemmer seg for å ta en jobb som rosegartner et sted i sør-Europa for å få det hele litt på avstand; morens dødsfall og faktumet at han skal bli pappa. Og for å kunne sniffe på og stelle med roser. Sånn. Der har du rammen rundt Audur Ava Olafsdóttirs siste roman.

På Island er Olafsdóttir lektor, kunsthistoriker og litterær superstjerne, men her til lands er det ikke mange som er kjent med forfatterskapet hennes. Til tross for at «Stiklingen» ble innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris, er ikke det nødvendigvis en opplagt grunn til at flere nordmenn må bli kjent med henne. Romanen er skrevet som en tvangsmessig sjarmbombe som gjør sitt ytterste for å være pussig, søt og kosefnise-fremkallende, og det er nettopp denne tvangsmessige følelsen som gjør at  «Lobbi» setter seg fast i halsen. MÅ faren si «Lobbi min» i annenhver setning? MÅ «Lobbi» si «datteren min» i tredjehver setning?

Hvorfor må «Lobbi» referere til Anna som elskerinnen min, venninnen min og moren til barnet mitt, i stedet for å bare kalle henne, som det naturlige ville vært, for Anna? Må «Lobbi» liksomgruble over livets store mysterier på en måte som absolutt ikke passer seg en 22-åring? Hvorfor gir han ikke etter for disse sterke, kroppslige lystene han hele tiden nevner når han flere ganger har sjansen? Og når han endelig begynner å faktisk ha seg som ei kanin, hvorfor snakker han om det som om det dreide seg om et parti bridge?

Den største innvendingen mot «Stiklingen» er allikevel språket. Ikke vet man hvor mye som skyldes oversettelsen, om noe, men ordene som kommer ut av munnen på (særlig) hovedpersonen, er ofte stive, oppstyltede og rent ut lite sannsynlige. Ingen ung mann snakker som «Lobbi», og ingen ung mann tenker så klinisk og snusfornuftig om livet som ham heller. Man tror rett og slett ikke på ham, for bak fortellerstemmen sitter en middelaldrende, kvinnelig forfatter som ikke klarer å sette seg inn i en ung, mannlig karakters hode.

Faktisk, når man tenker seg om, kunne «Stiklingen» vært manuset til nok en slapp, norsk film. Den inneholder jo alt hva en filmklassiker her på bjerget skal ha: en søt særing med en rar hobby som grubler over livets mange snurrepiperier, en funksjonshemmet bror med dårlig fargesans, en klumsete, godtroende far som bare vil det beste for sin sønn mens han sliter med å steke fisk, en spritdrikkende pastor med sans for Bergman, en vakker og uoppnåelig ung kvinne og litt sex i et klamt drivhus. Steike, hvor er telefonnummeret til NFI?

Pax Forlag

Original tittel: Afleggjarinn

Utgitt på islandsk i 2007

Norsk utgave utgitt i 2013

Oversatt av Silje Beite Løken

266 sider

ISBN: 978-82-530-3641-0

Stiklingen

Merket med , , , , , , , , , ,

Over det kinesiske hav – Gaute Heivoll

av Ann-Sofi S. Emilsen

Det føles ikke bra å bruke «kjedelig» som hovedargument for at en tekst ikke er særlig god, men etter å ha lest Gaute Heivolls siste roman «Over det kinesiske hav», er det nettopp kjedelig som beskriver leseropplevelsen best. Gjentatte ganger var det kjedelig, kjedelig, kjedelig. Etter å ha bladd om side etter side til man endelig (takk!) kom til slutten, fant man seg i å undre over hvordan denne ikke-historien endte opp mellom to stive permer.

Forsøk på å forklare hvorfor «Over det kinesiske hav» er en usedvanlig kjedelig roman:

1. SPRÅKET. Språket til Gaute Heivoll er flatere enn bestemors hjemmelagde flatbrød. Der en forfatter med litt fantasi kunne ha briljert med vakre beskrivelser av natur, lukter, de skjøre trådene i et familieforhold og ikke minst sinnsstemninger (som det er mange av i teksten), virker det som om Heivoll har gått til verket med en helt tom verktøykasse. Han har slengt oppi hammer og spiker i all hast, men utelatt både malerkost og malingsspann i prosessen. Slik kan han helt fint bygge en simpel utedo (les: skrive en enkel, deskriptiv tekst), men den blir stående der i landskapet som grå og fargeløs, uten at noen legger merke til den.

2. REPETISJONENE. Som en naturlig følge (?) av et flatt språk, er teksten overstrødd med repetisjoner. Man leser om og om og om igjen om Ingrids undertrykte uling, om Matiassen som rugger på stolen, om asketreet med alt lauvet/alternativt fravær av lauv, om Josef med uniformsjakka og om vedovnen med det inngraverte paret som danser under den svarte solen. For å nevne noen. Det ligger en forslitt symbolikk både i asketreet, den svarte solen og også nellikene som etter hvert symboliserer døden for jeg-personen. Den gjennomgående historien som romanens tittel er basert på, er heller intet kreativt valg fra forfatterens side.

3. KARAKTERENE. Den mannlige jeg-personen i «Over det kinesiske hav» betrakter og observerer omverdenen nøytralt fra utsiden. Han vokser opp i en familie på sørlandet på 1940-tallet, hvor foreldrene tar til seg en søskenflokk på fem «åndssvake», som det het dengang, for å pleie dem i sitt eget hjem. I tillegg bor tre herremenn ved navn Christian Jensen, Matiassen og Josef sammen med storfamilien, også disse anses som åndssvake. De bor i ei lita bygd hvor alle kjenner alle, og ikke mye skjer. Sammen med søsteren Tone og foreldrene går jeg-personen i kirken, de går alle turer, de sitter rundt kjøkkenbordet og spiser – de åndssvake i etasjen over. Og sånn går no dagan. Romanen har et bredt persongalleri med storfamilien, lærere, kirketjenere, prester og bygdefolk, men ingen av dem makter å engasjere særlig. Gaute Heivoll har glemt malerpenselen også her, og holder seg i stedet til en platt, traust og repetetiv fortellerteknikk for å beskrive dem. Det er et trist faktum at ingen av dem makter å engasjere, vekke interesse, sympati, glede eller irritasjon.

4. DRAMATURGIEN. I en tekst som omhandler hverdagsliv og noe av det mest dagligdagse som finnes – å spise, gå turer, gå på skolen – er det fristende å henge ei gulrot foran leseren som hele tiden skal lokke med at historiens toppunkt nærmer seg  – like rundt hjørnet nå, bare hold ut litt til! Et åndssvakt persongalleri holder ikke, for strengt tatt er disse karaktenene veldig normale, og verken spennende eller uoriginale. Forsøket på å løfte teksten og heve historiens spenningshakk gjøres ved at Heivoll gang etter gang benytter seg av følgende metode: en setning blir stående alene på én linje, som for å markere at dette er alvor, og med et definitivt standpunkt á lá «men det skullle ikke bli slik jeg hadde tenkt», «vi så ikke da hva som skulle komme senere» eller «hadde jeg bare visst den gang hvordan det kom til å bli». Hele tiden hinter han om at det skal skje noe skjellsettende, noe forløsende, men det skjer jo for svingende aldri. Og det vaskeseddelen kaller «tragedien som kommer til å forfølge dem alle, resten av livet» er egentlig ikke mer enn et pfffttt.

«Over det kinesiske hav» er ingen dårlig roman, bare uutsigelig kjedelig. Uinteressant. Traust. Alt for hverdagslig. Som i «Før jeg brenner ned» viser Gaute Heivoll at han er langt unna å være en språklig virtuos, men der denne romanen var suggerende, fandenivoldsk og umulig å legge fra seg, er «Over det kinesiske hav» nesten umulig å fullføre uten sovepauser.

Tiden Norsk Forlag

248 sider

Utgitt i 2013

ISBN: 978-82-10-05326-9

over det kinesiske hav

Merket med , , , , , , , , , , ,

Zentropia – Anne Mette Lundtofte

av Ann-Sofi S. Emilsen

Mytene og skrønene er mange – om ikke uendelige – når det kommer til danskenes filmbrøleape Lars von Trier. Han er både elsket og utskjelt av samarbeidspartnere, filmfolk og publikum verden over, men det er i hvertfall ikke mange som stiller seg likegyldig til den åpenlyst pilleknaskende regissøren. Det hele startet for 25 år siden da han møtte produsenten Peter Aalbæk Jensen, og de sammen bestemte seg for å revolusjonere den danske filmbransjen.

De to mennene hadde store vyer og en eplekjekk holdning til alt de foretok seg helt på starten av 90-tallet, men visst fanden fungerte det. De grunnla filmselskapet Zentropa i 1992, hvor de enkelt fordelte ansvaret seg i mellom: von Trier skulle lage filmene, og Jensen skulle sørge for å få dem finansiert. I årene som kom vokste Zentropa over ørene på både dem og den stadig vekslende staben, og det er selskapet og bedriften som arbeidsplass den danske journalisten Anne Mette Lundtofte satte seg som mål å analysere da hun på tampen av 2009 bestemte seg for å skrive boka Zentropia.

Under Jensen og von Triers ledelse var Zentropa ingen ordinær arbeidsplass. Den var veldig langt unna enhver form for ordinær arbeidsplass, for duoens radikale og revolusjonære syn på film og kunst gjenspeilet seg også i hvordan de drev selskapet. Gjennom en lang rekke kilder Lundtofte har snakket med av både tidligere og nåværende ansatte og ledere, ikke bare skrider, men dundrer det frem et bilde av et anarkistisk jobbfellesskap der målet var å snu alt på hodet. Ingenting skulle gjøres tradisjonelt, ingenting skulle være konformt og forutsigbart. Jensen og von Trier ble oppfattet som rape gale, men de var smarte og svært bevisste på hvordan de ønsket å fremstå, både overfor sine ansatte og bransjen. Alt som kunne smake av uortodokse metoder ble skjøvet opp og frem i lyset.

Lundtofte fulgte Zentropa i tre år i arbeidet med boka, og hun har gjort en grundig jobb ved innhenting av materiale og kilder. Litt usikker blir man derimot på hennes rolle i teksten. Hun er ofte usynlig, men samtidig skinner meninger og antydninger gjennom som viser at hun fra starten av har hatt en klar formening om hva bokas budskap skal være: Zentropa var, på det verste, et klin kokos-foretak, og vokste fra å være lite og radikalt til å bli det uhyret det selv ønsket å være en motsats til. Det bet altså seg selv i halen til slutt, med andre ord.

Men visst, reisen fra 1992 og frem til 2013 gjennom fiaskoer, suksess, krangler, høy sigarføring, bløtkakekasting, nervesammenbrudd, nakenbading og naziflørting er interessant lesning. Og ikke minst (til tider) veldig morsom. Alle som kjenner litt til Jensen, vet at han er en manipulerende spradebass av dimensjoner som elsker skrøner, bråk og ståk, men så blir det da i hvertfall aldri kedeligt, mand! Så lenge ingen kom på tanken om å koble inn det danske arbeidstilsynet, klarer man ikke å la være å la seg underholde av Jensens uvanlige lederstil og -metoder. Han var nok til tider en sadistisk jævel, men steike så mye bra film – og gode historier – det kom ut av det.

Gyldendal Danmark

Utgitt i 2013

205 sider

ISBN: 978-87-02-14731-5

zentropia

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , ,