Stikkordarkiv: 2013

Americanah – Chimamanda Ngozi Adichie

av Lene Sulusnes

I vårt kalde nord har vi gjennom flere år blitt kjent med at mennesker fra andre verdenshjørner bryter opp fra sitt hjemland og kjente kultur i håp om et bedre liv på vårt kontinent. Det er fattige mennesker som lever et liv i krig og nød, og som ofte ikke kan verken lese eller skrive på grunn av manglende skolegang. De selger alt de eier og har, og forlater gråtende den kjære landsbyen og øvrig familie i håp om å komme ut av fattigdommen. Det er lett å få dette inntrykket av våre nye landsmenn, men stemmer det?

Adichies ”Americanah”  forteller at det ikke er tilfelle. Man får en annen beskrivelse av nigerianere som velger å reise utenlands. De er vanlige mennesker fra middelklassen som kan både lese og skrive, har jobb og egne hus, men som et resultat av vanskelige arbeidsforhold, demonstrasjoner og politisk uro i landet, ønsker seg noe annet.

Dette beskrives gjennom Ifemelu og kjæresten Obinze. De vokser opp i samme by; han tilhører en rik og ressursterk familie mens hun kommer fra middelklassen. Begge er studenter og opptatt av utdanning, de tilhører skolens studentmiljø og lever livet slik studenter flest gjør. Politiske uroligheter i landet fører til at skoler og universiteter stenges i perioder, noe som gjør at undervisningen blir uforutsigbar og eksamen uteblir.  Flere tilsvarende episoder fører til ønsket om å reise utenlands for å studere.

Ifemelu reiser  til Amerika, hvor en av tantene hennes bor, og Obinze skal etter planen reise etter. Gjennom Ifemelu får vi oppleve hvordan det er å være afrikaner i Amerika, om hvordan det er å bli opplevd som ”annerledes”. Hun gjør opplevelser og erfaringer som man som leser kan være glad for å ikke måtte oppleve. Det er ikke lett å komme til et annet land hvor man blir sett på som annerledes. Den nigerianske studenten erfarer blant annet hvordan det føles å ikke bli sett for den man er med sine egenskaper og ferdigheter. Det er vanskelig å få jobb, vanskelig å lære seg de sosiale kodene i det nye samfunnet og å bli akseptert. I takt med disse erfaringene, glir hun mer og mer bort fra sin kjære Obinze, som ikke får kommet allikevel på grunn av terrorangrepet i New York. I tillegg gjør en spesiell hendelse i ungjentas liv at hun taust bryter med ungdomskjæresten.

Hun starter etter hvert en blogg hvor hun forteller om sine opplevelser som innvandrer i Amerika. Gjennom hele boka følger vi disse to som lever hvert sitt liv, men som aldri slutter å tenke på hverandre, ei heller slutter å savne hverandre. Og etter flere år som ”americhana”, vender Ifemelu hjem igjen, spent på hvordan det blir å møte ungdomskjæresten igjen.

”Americanah” er Adichies tredje bok, og min andre leseropplevelse fra den nigerianske forfatteren. Fra tidligere har jeg lest romanen ”En halv gul sol”, som handler om Biafra-krigen. Igjen beskriver hun landet, Nigeria, og folket på en personlig måte, og skildrer karakterene godt. Det er en historie sett gjennom en ”innvandrers” øyne. Hun forteller om problematikken rundt det å være annerledes og innvandrer fra et annet ståsted enn det jeg tidligere har lest.

Hverdagslige episoder som Ifemelu opplever er ikke ondsinnet ment fra amerikanerne, men understreker en forskjell mellom dem som allikevel eksisterer. Dette gjør den unge forfatteren uten at karakterene blir ofre for hendelsene, men Adichie kunne med fordel kuttet ned historien noe da den til tider blir litt kjedelig og noe av innholdet blir overflødig.

Gyldendal forlag

Utgitt i 2013

Oversatt fra engelsk av Hilde Stubhaug

549 sider

ISBN: 978-82-05-45310-4

americanah
Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Rocky facer demonene – Martin Kellerman

av Ann-Sofi S. Emilsen

Det har vært litt av en reise å få være med på, utviklingen til Martin Kellermans Rocky som gjennom 15 år har gått fra å være en kåt og eplekjekk valp til å bli en rutinert, avslepen kjøter som står på dørterskelen til midtlivskrise og utsikter til et evig liv som barnløs og singel. Kvaliteten har blitt bevist ved at Kellerman hele veien har klart å bevare brodden med provokasjoner, saftig humor og utallige spark som gang på gang treffer svensk korrekthet rett under navlen. Og de biter på, hver bidige gang!

Det har gått med Rocky som det går med de fleste av oss. Vi starter opp som overmodige jyplinger i begynnelsen av tjueårene; vi tror vi eier verden, at alt er mulig og at ingenting kan stoppe oss. Stappfulle av overmot og dumdristighet, store i kjeften og med en følelse av å være uovervinnelige, drikker vi oss sanseløse hver helg, har sex uten beskyttelse, hopper fra jobb til jobb for moro skyld og skyr unna alt som lukter av «voksenliv» – gjør vi ikke?

Men så plutselig er slutten av tjueårene over, man har for lengst bikket over i trettiårene og finner plutselig seg selv i et fast forhold (i Rockys tilfelle med Edith), man flytter fra storbyen til «roligere» strøk (Rocky og Edith befinner seg plutselig i Fredrikstad*) (* = i den norske oversettelsen, vel og merke), man skaffer seg feriested (Rocky får seg hytte og eget landssted) og jaggu en voksenbil også (Rocky kjøper en alt for stor og bensinslukende firehjulstrekker). Og da var vel alt klart for å «slå seg til ro» for godt?

Som leser fikk man faktisk inntrykk av dette var «it» for Rocky – han virket klar for et rolig og stabilt liv, selv om Edith hadde sine åpenbare mentalt utstabile perioder. Men nei – det skulle ikke vare denne gangen heller. Så Rocky er tilbake til ungkarslivet, men denne gang ikke som «ung & sprek», men som tilårskommen snart-førtiåring. Og det er da man må stå ansikt til ansikt med demonene, som tittelen på denne stripesamlingen så fint (ironi) forklarer det. Det betyr å bli beskyldt for å komme med gamlispåskudd for å sjekke opp ungrips på byen, det betyr å ha vondt i leveren og frykte at det skyldes alkoholen, det betyr å bli allergisk mot grapefrukt, å prøve å bevise seg som fortsatt mandig og sprek ved å bestige fjelltopper og det betyr at man foretrekker en stille og rolig strandferie i Thailand fremfor de sedvanlige festeturene.

Den drøye, kvasse og høye latterkvekkfremkallende humoren, ironien og kynismen er allikevel fortsatt til stede, og det er heller ingen panikk å spore hos den aldrende kjøteren. Han tar faktisk livet med ganske så stor ro, trass i alle «demonene» som kommer med alderen, og det uten å bli slappere i observasjonsevnen. Og det er derfor Kellerman fortsatt er relevant og interessant som samfunnssatiriker.

Pelikanen forlag

391 sider

Oversatt fra svensk av Dag F. Gravem

Utgitt i 2013

ISBN: 978-82-93237-17-4

Rocky face demonene

Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,

Før flommen tar oss – Helena Thorfinn

av Lene Sulusnes

Tv-aksjoner med innsamling til fattige mennesker i den tredje verden avholdes noen ganger i løpet av året. Vi sitter foran tv-skjermen, gjerne med noe godt å spise og ”uffer og ojjer” oss over hvor forferdelig det er å se bildene av sultne barn som leter etter mat på søppeldynga. Vi letter på samvittigheten ved å ta fram den nye mobiltelefonen og sende en sms for å gi en symbolsk sum til organisasjonene som hjelper disse stakkars menneskene. Så er tv-sendingen over for denne gang. Dagen derpå er det salg på kjøpesenteret, og vi styrter til for å fylle opp de allerede overfylte klesskapene våre med billige klær som vi kanskje får bruk for en vakker dag.

Men stopp en halv: hvem syr den billige buksa vi kjøper med rød prislapp, og hvem setter trykket på den kule t-skjorta som bare måtte kjøpes? Mest sannsynlig moren eller søsteren til den lille gutten eller jenta på søppeldynga. Og hvor mye av bistandspengene er det egentlig som går til de som skal hjelpes? Hvem er menneskene som drar dit for å hjelpe og forhåpentligvis utgjøre en forskjell?

Dette beskrives veldig godt av Helena Thorfinn gjennom denne historien fra Bangladesh. I «Før flommen tar oss» skaper den svenske forfatteren et godt bilde av samfunnet i det fattige og flomutsatte landet ved å skildre livet til søskenparet Mina og Nazrin, deres familie og naboer. De to jentene flykter fra landsbyen etter at deres eldste søster blir myrdet av sin muslimske svigerfamilie.

Fra Sverige drar en familie på fire, Janne og Sofia og deres to små barn, til Bangladesh hvor Sofia har fått en stilling ved den svenske ambassaden i Dhaka. De opplever det som et kultursjokk å leve et liv i luksus som ambassade-ansatte, og samtidig må de lære det nye samfunnet å kjenne og forholde seg til sine egne personlige problemer.

Forfatteren beskriver tekstilindustrien blant annet gjennom den suksessrike, danske fabrikkeieren Bjarne som ved hjelp av danske bistandspenger har fått muligheten til å starte opp sin forretning. Videre fortelles det om Kadija Anam, som leder en veldedig organisasjon som har gjennomført mange vellykkede operasjoner på landsbygda. Hun må forholde seg til presset fra giverlandenes revisorer og korrupsjonen som er så vanlig i landet hun skal yte bistand i.

Thorfinn klarer på en elegant måte å beskrive problematikken fra flere sider. Alle personlighetene berører hverandres liv på forskjellige måter, noe som gir et nyansert bilde av både samfunnet og hverdagen deres. Sammenhengen skildres på en enkel og forståelig måte, og man blir godt kjent med de forskjellige personene og deres liv. «Før flommen tar oss» er en god historie, samtidig som den er realistisk og gir mange inntrykk til ettertanke. Rett og slett verdt å lese!

Silke forlag

Utgitt i 2013

Oversatt fra svensk av Børge Lund

495 sider 

ISBN: 978-82-8270-062-7

før flommen tar oss
Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Yahya Hassan – Yahya Hassan

av Ann-Sofi S. Emilsen

Å pisse piggtråd. Å tråkke barbeint på glasskår. Å skjære seg i fingertuppen med en sløv kjøkkenkniv. Å stikke hull på en svulmende vannblemme. Slik føles det å lese Yahya Hassan, den unge mannen og debutanten som har sprengt seg gjennom den tjukke mursteinveggen av vedtatte regler innen litteraturverdenen med sin diktsamling; stappfull av mentalt sprengstoff, frustrasjon og sinne fra oppveksten som statsløs palestiner i velfødde og striglede Skandinavia.

Yahya Hassans foreldre kom til Danmark på slutten av 1980-tallet som palestinske flyktninger fra Libanon. Selv vokste Hassan opp i Århus, i det som etter hvert ble mer og mer som en ghetto, og han levde ut rollen som en kriminell, sint og frustrert ung gutt som ble arrestert første gang som 13-åring, og deretter fulgte opp med flere institusjonsopphold før en lærer oppdaget at han kunne skrive. Nå er Hassan student ved forfatterskolen i København, og har med debuten satt ord på oppveksten sin og det han kaller den foreldreløse generasjon.

For å i stedet for å gå den åpenbare og forutsigbare veien med å rakke ned på det danske velferdssystemet, i stedet for å tråkke på enhver dansk sosialarbeider og påberope seg å være misforstått og misbrukt, er Hassans diktsamling aller mest et knallhardt ballespark – ordbruken føles helt på sin plass – til sitt eget folk, til sin egen familie og til alle innvandrere som lever opp til høyrevridde stereotypier á lá Frp om snylting, latskap og utnyttelse av det demokratiske velferdssystemet.

Hassan nøler tilsynelatende ikke ett sekund med å beskrive nære familiemedlemmer i mildt sagt lite ærefulle vendinger, og han snur flomlyset rett mot det han ser på som mange konservative muslimers hyklerske livsstil. Likestilling, tvangsekteskap, kriminalitet, trygdesnylting, narkotikamisbruk, flerkoneri og Israels overgrep i Palestina er bare noen av temaene han berører i tekstene, men aller mest er han forbannet på sine egne foreldre som han føler forlot ham og søsknene. Faren er voldelig, brutal og hyklersk, og forteller barna at moren deres er et ludder og at han skulle ønske de aldri var født. Samtidig snur moren troskyldigst ryggen til, før hun forlater familien og blir erstattet av ei ny kone. Alt kan vel rettferdiggjøres ved å gå i moskeen og be, Insha’Allah?

Yahya Hassan er ingen språklig virtuos, men det er nettopp det nakne, ujålete språket som skaper nærvær, som hogger tak og gjør diktene så sterke. Som i «En radius af 100 meter», som åpner med linjen «For nylig slog far mine søstre ned på åben gade» og i «Februaruforudsigelighed» med linjene «Jeg er det svævende det bevidstløse, kønsløs i nøgen luft«. Det er ikke lenge igjen av 2013, så det er lett å våge påstanden om at dette er et av årets aller beste og viktigste litterære utgivelser.

Cappelen Damm har kjøpt rettighetene til Hassans diktsamling, og den norske oversettelsen forventes utgitt våren 2014.

Gyldendal Danmark

Utgitt i 2013

169 sider

ISBN: 978-87-02-15352-1

Yahya Hassan

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Schroder – Amity Gaige

av Lene Sulusnes

Dessverre er det et faktum at mange barn vokser opp som skilsmissebarn, og dette er intet unntak i USA. En skilsmisse gjør noe med de voksne også, selv om barna alltid blir de skadelidende. Amity Gaige beskriver dette temaet i romanen «Schroder» gjennom pappaen Eric.

Han føler seg vraket og opprørt over skilsmissen, og håper lenge at han og Laura kan finne sammen igjen. Det var hun som ønsket å av slutte ekteskapet, og han håper lenge at hun skal ombestemme seg. Eks-kona derimot, er sikker i sin avgjørelse. Samlivsbruddet skjer samtidig som finanskrisen rammer USA, noe som fører til at Eric blir arbeidsledig. Etter hvert tilspisser konflikten seg mellom det tidligere kjæresteparet, i tråd med med samarbeidet om deres seks år gamle datter Meadow. Eric føler at han mister fotfestet samtidig som han savner Meadow og opplever at Laura saboterer samværet med hans kjære datter.

Som leser tenker man at Eric må ta opp kampen og kjempe for datteren – men han har en hemmelighet som gjør ham maktesløs i denne situasjonen. Hemmeligheten strekker seg tilbake til den dagen han var en 14 år gammel tenåring som ved påmelding til en sommerleir bytter ut sitt tyske navn med det amerikanske navnet Kennedy. Dette for å skjule sin tyske identitet. Han føler seg dermed godtatt, og at han får bedre innpass i det amerikanske samfunnet etter navnebyttet.

Hemmeligheten om sitt opphav og egentlige navn har han siden klart å holde skjult, og han lever på en løgn som nå innhenter ham. Skal han møte eks-kona i retten i en barnefordelingssak, vil han bli avslørt. Løgnen som tidligere opplevdes som en befrielse, gjør ham nå til fange og som et resultat av dette, tar Eric noen valg som får fatale konsekvenser. Han bryter samværsavtalen uten å levere Meadow tilbake til moren til avtalt tid, og tar datteren med på en liten reise hvor han selv blir konfrontert med fortiden og barndommen, og de gamle og gjemte minnene kommer tilbake. Gaige beskriver den fortvilte pappaens følelser svært godt, og enda man vet at det han gjør er galt, får man medfølelse for ham.

Gyldendal forlag

Utgitt i 2013

Oversatt fra engelsk av Johanne Fronth-Nygren

298 sider

ISBN: 978-82-05-44359-4

Schroder

Merket med , , , , , , , , , , , , ,

Bryllup og begravelser – Jens M. Johansson

av Ann-Sofi S. Emilsen

Slipp meg inn, slipp meg inn! Som leser blir man stående og banke hardt og med knyttet neve på døra til «Bryllup og begravelser», Jens M. Johanssons siste roman. Men når han etter nesten 500 sider fortsatt ikke har åpnet døra inn til teksten mer enn litt på gløtt, trekker man på skuldrene og gir opp. Utmattet, skuffet og lei. Det er synd, for tematikken bærer med seg så mange muligheter for mageknytende nerve og sterke skildringer.

Det er ikke første gang Jens M. Johansson skriver om personlige forhold, om farens dødsfall og sin egen dødsangst, men «Bryllup og begravelser» er den klart mest vidtfavnende og direkte teksten hans så langt. I markedsføringen gis det inntrykk av å være en sterkt personlig tekst som behandler de store spørsmålene; om liv og død, om familie og opphav, om redsel for å ikke strekke til, hverken som sønn, bror, far og ektefelle. Så hvorfor sitter man som leser igjen nesten helt uberørt?

Det er mange norske forfattere som de siste årene har beskrevet, i semi- eller rent ut selvbiografisk form, forholdet til sine avdøde eller levende foreldre. Det er kanskje gitt når man kommer i en viss alder at man reflekterer stadig mer over opphavet sitt. Når ens egne foreldre dør eller blir alvorlig syke, får man sin egen dødelighet kastet rett i ansiktet. Det er ingen vei tilbake, DU skal også dø. Johansson mistet faren sin i ung alder, han selv hadde såvidt fylt 20 år da Olof Johansson døde av et hjerteinfarkt. Angsten det fører til hos Johansson junior, hver eneste gang han føler seg litt uvel, enten det skyldes at han er bakfull eller bare har sovet litt for dårlig, er høyst reell og forståelig. Har han arvet farens svake hjerte? Kommer han også til å dø (relativt) ung, skal han dø fra sine egne barn?

Disse spørsmålene, og denne angsten som han må leve med til daglig, er det man som leser vil lære om. Hvordan det føles, hvor vondt, ekkelt, traumatisk og trist det er. Hva det gjør med en to-barnspappa å hele tiden være redd for at han kanskje ikke skal få se barna sine vokse opp. Der man hadde sett for seg mer nattsvette, mareritt, klamme hender, angstanfall og pusteproblemer, får man i stedet en tekst som vingler i litt for mange retninger.

«Bryllup og begravelser» er dels «Patrick Bateman møter Oslo-hipster» med all sin irriterende navnedropping av venner, semikjendiser (både utilslørt og liksom-tilslørt), merkeklær (!), gatenavn og utesteder på Grünerløkka i Oslo, hvor forfatteren bor med kona Tea og to barn. Hva er det han ønsker å si med dette? Den er også dels et mykt og fint portrett av et familiesammensurium av de sjeldne, med tanter, onkler, hel- og halvsøsken, samboere, eks-samboere, ektefeller og eks-ektefeller, reservepappaer, kjærester, besteforeldre og…. ja, rent ut hele schmæla. Jens M. Johansson holder seg til et nøkternt, usentimentalt språk, også der han med fordel kunne ha smurt på litt for å få det til å røske i hjerterøttene til leseren.

I stedet for en roman, skulle «Bryllup og begravelser» ha vært delt opp i en samling korttekster, for det er flere kapitler her som er gode. Som når han veldig motvillig gir etter for det klamme presset om å stille som dragehode for datterens sirksugruppe. Og minnene om farens sære musikksmak som han sørger for å videreføre til sønnen. Men disse kapitlene er gode alene, enkeltvis og hver for seg, og ikke som del av en roman.

Og når Johansson utgir seg for å skrive ærlig og rett fra lever’n, er det overraskende hvor polert han fremstiller familielivet som forfatter med hjemmekontor, en sykemeldt kone og to aktive unger. Der Linda og Karl Ove klorer ut øynene på hverandre, er Tea og Jens siviliserte, og litt for rene og pene i tøyet. Romanen bærer sterkt preg av en forfatter – og privatperson – som har behov for kontroll, men det er nettopp litt flere brødsmuler i sofaen, litt mer dårlig ånde og ekkel nattsvette som hadde hevet den opp på det nivået ett levd liv, i all sin gru og herlighet, fortjener.

Tiden Norsk forlag

487 sider

Utgitt i 2013

ISBN: 97882-1005-332-0

bryllup og begravelser

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Så lenge det er stjerner på himmelen – Kristin Harmel

av Lene Sulusnes

Dette er boka som har alt, til og med fristende bakeoppskrifter!! Den forteller en familiehistorie gjennom flere generasjoner. Den inneholder hemmeligheter og løgner som har vært godt gjemt, men som til slutt tvinges frem i dagens lys. Og når de gjør det, får det uante konsekvenser for de involverte – men på mange måter positivt. Historien forteller om tre generasjoner kvinner: Rose, hennes datter Josephine og datterdatteren Hope.

Rose er født i Frankrike på 1920-tallet, og når hun får Alzheimer i sin alderdom, blir hun innhentet av en fortid hun ikke har fortalt noen om. På 1940-tallet under 2. verdenskrig kom hun til Amerika som flyktning, traff amerikaneren Ted og fødte kort tid etter datteren Josephine. Gjennom hele sitt voksne liv drev hun et bakeri som har gått i arv i familien, og som  nå drives av Hope. Hun er i midten av 30-årene, nyskilt og forsøker å etablere et nytt liv med datteren Annie.

En dag får Hope en liste med navn av bestemoren, som ber henne innstendig om å reise til Paris for å finne ut hva som hendte med dem. Navnene er helt ukjente for Hope. Hun tviler på hvorvidt det er bestemoren som snakker, eller om det er sykdommen som løper løpsk med den gamle damen. Men etter overtalelser fra tenåringsdatteren og med hjelp fra vennen Gavin, reiser hun til Paris. Der gjør hun overraskende oppdagelser og blir kjent med bestemorens fortid, som hun har hemmeligholdt hele livet. Oppdagelsene gjør også at Hope blir kjent med andre sider av seg selv, samt setter spørsmålstegn ved valgene hun har gjort i løpet av sitt 35-årige liv.

Dette er opptakten til en nydelig historie om kjærlighet og ærlighet, identitet og tilhørighet, samt behovet for å beskytte både seg selv og sine nærmeste for de valg man tar i livet. Samtidig minner boka om hvor viktig det er at verdenshistorien ikke blir glemt. Da siste side var lest, visste jeg at jeg vil huske denne historien svært lenge.

Cappelen Damm

Utgitt i 2013

Oversatt fra engelsk av Benedicta Windt-Val

Originaltittel: The Sweetness of Forgetting, utgitt 2012

381 sider

ISBN:978-82-02-38587-3 

8389b1205f951d54bcab0a129e8580a20d805b079955b6b44d2681f4
Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,