Category Archives: Skjønnlitteratur

Slik skal vi velge våre ofre – Bjørn Vatne

av Ann-Sofi S. Emilsen

Bjørn Vatne klarer mye på én gang med debutromanen Slik skal vi velge våre ofre. På en direkte og smart måte sier han noe fornuftig om dagens kjønnsroller, om å være aleneforelder, om å stå på sidelinjen av det politisk korrekte og om det moderne samfunnets trang til å kontrollere og overvåke. Ja, det er mye på én gang, men han beholder styringen med alle trådene gjennom store deler av de drøyt 350 sidene. Det er imponerende.

Hovedpersonen og alenefaren Kjetil kunne fort ha blitt redusert til en usaklig karakter uten troverdighet. Hans elskede Aina dør da hun føder datteren deres. Han har en bemidlet og hovmodig svigerfamilie som gjør alt de kan for å knuse ham. Han sliter med å være aleneforelder. Jobben i det lille reklamebyrået er platt og traust. Og han er lei av alle rundt ham som later som at livene deres er perfekte. Kjetil har mye å være frustrert over, og gjør som mange andre i dagens digitale verden: han finner utløp for dette ved å skrive og publisere tekster på internett.

Og så, da? kan man kanskje spørre seg. Her kunne romanen fort ha blitt redusert til et forsvar for nok en frustrert og mannlig furte-Guri som ikke vet hvor han skal gjøre av seg i «den moderne verden». Men det er her Vatne demonstrerer sitt litterære talent med overlegg, for Kjetil er en karakter man føler stor sympati for. Han er lett å kjenne seg igjen i, og Vatne lar ham skli sømløst frem og tilbake i partier om ungdomsårene og partier om historiens nåtid. Det fungerer veldig fint, og danner et bredt bilde av hovedpersonen. Ikke faller forfatteren i fellen med å gi Kjetil en vond barndom som brukes som en mulig forklaringsmodell heller.

Forholdet mellom den fire år gamle datteren Ingrid og Kjetil er bærebjelken i teksten. Naturlig som det skildres, er det et barn-forelder-forhold som de fleste andre; preget av noe usikkerhet, frustrasjon og sinne, men aller mest kjærlighet. Man forstår dog ikke alltid helt hva forfatteren ønsker å si med blogginnleggene til Kjetil, for de pumpes ofte litt for mye opp, for så å dø ut i nesten ingenting. På den annen side er det veldig deilig å møte andre som hater HOME-trenden og alt hva det representerer av et overflatisk dustesamfunn. Je suis Kjetil.

Gyldendal forlag

Utgitt i 2015

343 sider

ISBN: 9-788205-474550

slik skal vi velge våre ofre

Advertisements
Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,

Historiefortelleren – Jodi Picoult

av Lene Sulusnes

Historier om Holocaust kan det ikke bli nok av, og den brutale historien kan ikke fortelles nok ganger. Tatiana de Rosnays ”Saras nøkkel” og Kristin Harmels ”Så lenge det fins stjerner på himmelen” er bare to av mange gode romaner som beskriver grusomhetene som skjedde for kun noen tiår siden.

Jodi Picoult forteller historien om det brutale folkemordet under 2. verdenskrig på sin måte i ”Historiefortelleren”. Og den fortjener en plass i rekken av bra bøker om denne viktige delen av verdenshistorien. Det er utrolig at det er mulig å overleve noe sånt. Hvordan blir livet etter å ha gjennomlevd noe slikt?

Hovedpersonen i ”Historiefortelleren” er Sage, en ung dame i 20-åra som jobber som baker. Yrkesvalget er ikke bare begrunnet med at hun er glad i å bake, men handler vel så mye om å unngå konfrontasjonen med den sosiale angsten. Etter en dramatisk bilulykke tre år tidligere, har hun fått et arr i ansiktet som hun skjuler så godt hun kan bak langt hår – og ved å unngå nye mennesker. I den samme ulykken mistet hun moren. For å komme gjennom sorgen, deltar hun i en sorggruppe hvor hun blir kjent med Josef – en gammel mann som har mistet kona etter mange års ekteskap. Josef er kjent i det lille amerikanske samfunnet som en snill mann og god samfunnsborger. Han har vært lærer, aktiv i det lokale idrettslaget og engasjert i ungdommen.

Bakgrunnen hans som tysk SS-offiser er det ingen som vet om, og ingen som heller kan forestille seg. Den snille mannen kan da umulig ha vært et uhyre av en drapsmaskin? Sage kan heller ikke forestille seg det. Men da han spør henne om hun kan hjelpe ham med å dø, må han fortelle sin egen livshistorie. Og med det får Sage ett annet bilde av den aldrende, gode samfunnsborgeren. Er det mulig å være så ond, og likevel snill? Det er vanskelig å forestille seg at offiserene som jobbet i konsentrasjonsleirene kan være snille og gode mennesker. Hvor er samvittigheten deres, om de har noen i det hele tatt?

At forfatteren tar opp dette temaet er dristig, og det gir historien dybde. Sage blir satt i kontakt med etterforskeren Leo som jobber med saker som omhandler krigsforbryteri, folkemord og tortur. For hvor riktig er det egentlig at mannen som har stått bak folkemord og tortur ikke skal straffes for det? Å få hjelp til å dø etter å ha gjort noe slikt, er det rettferdighet? Sage tenker at det eneste riktige er å få Josef utlevert og stilt for en domstol for sine handlinger. Men da trengs det bevis, så sammen avdekker Sage og Leo den tidligere SS-offiserens historie, i tillegg til at Sage endelig blir kjent med opprinnelige bakgrunnen til bestemoren. Sage vet at besteforeldrene flyktet fra Tyskland, men bestemoren har aldri villet snakke om fortiden. Ettersom historiene blir fortalt, er sammenhengen mellom dem påfallende. Er det Sages bestemor som til slutt kan bevise at Josef er den tyske offiseren han hevder å være?

I denne romanen om jødeforfølgelsen får vi ikke bare historien gjennom offerets øyne, men også beskrivelsen av det fra hennes torturist. Vi får vite historien til offiseren; vi blir kjent med familien og vennene hans, og får vite hvordan det hele startet. Vi får beskrivelsen fra den jødiske jenta som opplevde å miste friheten og identiteten sin, og som blir jaget ut av hjemmet sitt for så å bli sendt til konsentrasjonsleir. Vi får gjennom henne beskrevet redselen, sulten, lukten og nedverdigelsen som blir hverdagen i konsentrasjonsleiren. For hver side man leser, kjenner man frykten til de som flykter, samtidig som man følger den som jager de. Dette gjør historien spesiell, og derfor skiller den seg ut fra andre bøker om samme tema. Jodi Picoult fortjener all den gode kritikken hun har fått for romanen, og jeg føyer meg inn i rekken av de som opplever å ha historien i hodet lenge etter at den var ferdig lest.

Cappelen Damm

Utgitt 2015

Oversatt fra engelsk av Sissel Busk

Original tittel: The Storyteller, 2013

476 sider

ISBN: 978-82-02-42428-2

9788202424282

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

De syv søstre – Lucinda Riley

av Lene Sulusnes

Lucinda Riley er tidligere kjent for romaner som ”Orkideens hemmelighet”, ”Jenta på klippen” og ”Lavendelhagen” som alle har høstet gode kritikker. Irske Riley er kjent for å skrive om familiehemmeligheter, og det gjør hun svært godt. ”De syv søstre” er første bok i en serie som skal bli totalt syv bøker, og er oppkalt etter det berømte stjernebildet med samme navn.

Historien forteller om en søskenflokk på seks voksne adoptivsøstre, alle adoptert fra forskjellige land. De har vokst opp hos adoptivfaren Pa Salt på den store eiendommen Atlantis i Sveits, med hushjelpen Marina som adoptivmor. Pa Salt er en rik forretningsmann som reiser mye. Denne første boka i serien starter med at den eldste av søstrene, Maia, får beskjed om at deres kjære Pa Salt er død. På besøk hos ei venninne i London, får hun den triste beskjeden via telefon fra søsteren Marina. Maia varsler de andre, og haster hjem til Atlantis hvor hun fortsatt bor i et eget hus. Så venter den ene overraskelsen etter den andre, og de blir klar over hvor lite de egentlig kjente adoptivfaren. Hvem var han egentlig? Og hvem var han sammen med?

Han etterlater seg et personlig brev til hver av døtrene, og en armillarsfære i hagen, en slags globus som grekerne brukte for å bestemme stjernenes posisjon og tidspunkt på dagen. Pa Salt har skrevet inn en spesiell beskjed til hver av søstrene, samt personlige koordinater til dem på armillarsfæren. Beskjeden til Maia er «la aldri frykten bestemme din skjebne», og koordinatene hennes viser en adresse i Rio Brasil. På impuls bestemmer hun seg for å følge oppfordringen til den avdøde adoptivfaren, og reiser til Brasil. Lite aner hun om at dette blir starten på historien om hennes opprinnelse, og begynnelsen på hennes fremtid.

Adressen leder henne til det gamle herskapshuset A Casa das Orquideas i Rio. Huset som i sin tid utviste rikdom og høy sosial status, er nå et bilde på elde og forfall. Det huser en gammel dame og hennes tjenestepike som hun har vokst opp sammen med. Da Maia kommer til den en gang så staselige eiendommen, blir hun avvist av de to damene uten å finne svar på hvilken forbindelse hun kan ha til huset og adressen. Skuffet og rådvill undrer Maia seg over hva hun har å gjøre i dette landet, men så dukker hjelpen opp i form av en lokal forfatter og historiker. Han blir like nysgjerrig som henne, og sammen begynner de å nøste opp ledetrådene og grave i gamle historiske dokumenter.

Og ja, de peker alle i retning av A Casa das Orquideas. Igjen oppsøker Maia de to gamle damene, og denne gangen drar hun ikke tomhendt tilbake. Tjenestepiken igjenkjenner Maia på hennes utseende og det spesielle smykket hun bærer. Smykket er en liten steinbit hun har fått av Pa Salt.  Bak ryggen på sin arbeidsgiver gir hun Maia en bunke med gamle brev, sier at det er alt hun vet og at Maia må holde brevene for seg selv.

Brevene forteller en sterk og vakker historie om den unge, brasilianske jenta Izabela Bonifacio og hennes forbindelse til den franske skulptøren Laurent Brouilly. I takt med at Maia blir kjent med deres historie, forstår hun forbindelsen til den gamle staselige eiendommen og hennes egen opprinnelse. Samtidig blir hun blir konfrontert med følelser og opplevelser som hun har begravd dypt inni seg selv i lang tid, og hun forstår at hennes kjære Pa Salt kjente henne bedre enn hun kjenner seg selv.

Denne første boka av syv er engasjerende og spennende fra første til siste side. Det er en reise i tid og mellom to kontinenter. Vi blir tatt med til både Paris og Rio på tidlig 1900-tall. I den europeiske storbyen får vi et innblikk i den kulturelle verden, hvor kunstnerne lever sine frie liv på Montparnasse, stikk i strid med hvordan overklassen i Rio lever. I den brasilianske hovedstaden blir vi kjent med overklassen som opparbeider sin formue på store plantasjer med kaffebønner. I denne kulturen er det skikk & bruk og god etikette som rår fremfor friheten og individualismen i Paris’ gater.

Lucinda Riley innfrir alle forventninger, og leverer nok en historie med gode skildringer og troverdige personligheter. Avsløringene kommer litt etter litt, men ikke uten at nye spørsmål og gåter oppstår. Til og med i bokas siste side kommer en ny gåte. Jeg kan nesten ikke vente til neste bok utgis! Forfatteren har et beskrivende språk som gjør historien levende og engasjerende, hvor familiehemmelighetene står i kø. Gled deg til å lese den.

Cappelen Damm

Utgitt i 2015

Oversatt fra engelsk av Benedicta Windt-Val

Original tittel: The seven sisters

536 sider 

ISBN: 978-82-02-44496-9

de syv søstre

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Maorienes sang – Sarah Lark

av Lene Sulusnes

Dette er oppfølgeren til Sarah Larks «Den lange hvite skyens land». Igjen er vi tilbake på New Zealand på 1800-tallet, til de britiske nybyggerne og de lokale maoriene. Vi er tilbake på Kiward Station hvor Gwyneira bor med sin kjære James. Hun driver fortsatt på med collier, hesteoppdrett og er like driftig som før. Helen driver pensjonatet sitt godt i Queenstown. Fleurette og Ruben har lykkes med varehuset sitt. Siden sist har barnebarna til venninnene Gwyneira og Helen blitt tenåringer. Gwyneiras sønnedatter Kura-Maro-Tini vokser opp på Kiward-station hos farmoren, men til hennes store fortvilelse er barnebarnet overhode ikke interessert i dyr eller gårdsdrift. Hun er bortskjemt og sær, og  kun interessert i sang og musikk. Hennes store drøm i livet er å bli operasangerinne. Hun er kjent for sin voldsomme skjønnhet, men også for sin kjølige og egoistiske personlighet.

Kuras rake motsetning er kusinen Elaine som vokser opp i Queenstown, en liten by langt unna Kiward Station. Men Elaine har arvet Gwynerias lidenskap for gjeterhunder og hesteoppdrett. Hun er stadig å finne på ridetur med collien Callie som selskap, når hun ikke hjelper til på farmorens pensjonat. En dag kommer iren William til Queenstown. Han har nylig kommet til New Zealand i håp om ett bedre liv, og treffer Elaine på pensjonatet da han skal leie seg ett rom for natten. De to blir betatt av hverandre, og snart er de å regne som ett par. William blir etter hvert akseptert av Elaines far, mens moren Fleurette stoler ikke på ham. Hva har han å skjule?

Will er fornøyd med sitt parti, helt til han treffer kjærestens vakre kusine Kura. Det begynner med at Kura er mye sammen med de to. Etter hvert sitter Elaine med en følelse av at det er hun som er sammen med dem. Det ender med at Kura og Will blir tatt på fersken i het omfavnelse, og med det blir Will bortvist fra byen. Elaine er helt knust, mens Will reiser etter sin store kjærlighet Kura og det går ikke lang tiden før det er bryllup på Kiward Station. Will får sin Kura, hun får mannen hun følte en voldsom lidenskap for og Gwyneira en svigersønn med gårdserfaring. Men det går ikke lang tid før idyllen sprekker. Kura klarer ikke å glemme drømmen om å bli operasangerinne, og verken ekteskap eller gårdsdrift kan stoppe henne. Hun er villig til å ofre mye for at drømmen skal gå i oppfyllelse. Og hvor stor erfaring har egentlig Will med sauer og gårdsdrift?

Elaine strever med å finne tilbake til seg selv etter sviket. Tilliten til andre er borte. Dyrene blir hennes beste venn og terapi sammen med New Zealands fantastiske landskap. Etter en stund er det igjen farmorens pensjonat som er stedet hvor hun blir introdusert for mannen hun senere gifter seg med. Ett ekteskap som får fatale følger for ungjentas liv, for mannen viser seg å være en tyrann. Elaine blir sperret inne i hjemmet deres, ydmyket og trakassert på verst tenkelig vis. Hun blir mer og mer desperat for å finne en utvei. Den ender dramatisk, og plutselig er Elaine på flukt i sitt eget land. Ved en tilfeldighet ender hun opp i den lille byen Greymouth hvor hun blir til Lainie og skaper seg ett nytt liv. Hun får seg jobb som pianist i byens noe tvilsomme hotell, hun skaffer seg sitt eget husvære og finner seg til rette i gruvebyen. Men tilliten til det motsatte kjønn er fullstendig ødelagt – helt hun møter Timothy, sønn og arving til en av byens gruveeiere.

Helt siden jeg lukket boka «Den lange hvite skyens land», har jeg ventet på «Maorienes sang». Den er et gledelig gjensyn med landet, de to damene og deres familiebånd. Ikke minst er det fint å bli kjent med barnebarna Kura og Elaine, og deres relasjon. Begge blir preget av livets hendelser, og i løpet av livet er det deres forandringer som fører dem sammen igjen. Historien strekker seg over 698 sider, men med Larks troverdige skildringer av personene og overbevisende fortellerevne, er det ikke en side som er overflødig i denne fantastiske romanen. Jeg er klar hvis det skulle komme en historie om Gwyneira og Helens oldebarn også!

Bazar forlag

Utgitt i 2014

Oversatt fra tysk av Ute Neumann

Original tittel: Das Lied der Maori

698 sider

ISBN: 978-82-8087-600-3

maorienes sang

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , ,

Den andre historien – Tatiana de Rosnay

av Lene Sulusnes

Tatiana de Rosnay er i forfatteren bak suksessen ”Saras nøkkel” som har solgt ni millioner eksemplarer i 42 forskjellige land. Romanen ble filmatisert, og også filmversjonen ble godt mottatt av publikum. Etter denne braksuksessen har hun utgitt ”Bumerang”, ”Huset du elsket” og ”Mokka”. Fellesnevneren for alle, er at de har sterke historier og gode personskildringer. Det som dog gjør de ekstra spesielle, er at de rett og slett har sjel. Nå har endelig hennes siste utgivelse kommet på norsk, «Den andre historien».

I denne romanen forteller hun franskmannen Nicolas Duhamels historie. Han er i slutten av tjueårene, og har de siste årene levd ett liv i sus og dus etter den svært suksessfulle romandebuten ”Konvolutten”. ”Konvolutten” er egentlig hans egen livshistorie kamuflert gjennom hovedpersonen i boka og noen andre omgjorte omstendigheter. I forbindelse med fornyelse av passet sitt, oppdager han til sin store overraskelse at faren hans er russisk. Faren døde i en ulykke da Niolas var 12 år gammel. Liket ble aldri funnet, og svaret på hva som skjedde den skjebnesvangre dagen har han og moren aldri fått. Ei heller har han blitt fortalt at han har russiske forfedre. Han blir naturligvis sjokkert over oppdagelsen, og følger de få spor han har for å finne ut mer om bakgrunnen sin. Ved utgivelsen av boka tar han det russiske familienavnet Kolt som sitt eget etternavn.

Boka blir en fabelaktig bestselger, oversatt til flere språk og filmatisert. Og med det forandrer både ham og hele hans tilværelse seg. Den ellers så smått traurige hverdagen med vikarundervisning på skolen, blir byttet ut med reising, boklanseringer, TV-intervjuer, fotoshoots, reklamekampanjer og fasjonable fester rundt omkring i verden. Alle vet hvem den unge, kjekke forfatteren Nicolas Kolt er. Alle vil ha en bit av ham, og han gir dem mye. Det har sin pris. Samboeren forlater ham, han mister kontakten med gamle venner og moren ser han nesten aldri lenger. De oppfatter ham som arrogant og selvopptatt, og kjenner ham ikke igjen.

Nå har det gått noen år siden utgivelsen. Kontrakt med forlaget om en ny roman er signert for lenge siden. Romanen skal snart være ferdig. Problemet er bare at det er ingen ny roman på gang. Nicolas har ikke klart å skrive ett eneste ord. Han har ingen historie å skrive. På notatblokka finnes bare kruseduller og meningsløse setninger for å gi et inntrykk av at han jobber. Folk spør om den nye romanen, og forlagsredaktøren vil vite hvordan det går med skrivingen. Hva handler historien om? Hvor langt har han kommet? Når blir den ferdig? Presset øker, og Nicolas føler at han snart blir avslørt. Hva skal han gjøre? Han reiser bort en langhelg med sin nye kjæreste Malvina, dels for å feire hennes bursdag, men óg som en unnskyldning for å komme seg bort for å ”skrive”. De reiser til eksklusive Gallo Nero i Italia. Det blir en langhelg med uante opplevelser og overraskelser som må få konsekvenser for fremtiden hans. Men får det ham ut av skrivesperren?

Som nevnt har Tatiana de Rosnay flere litterære suksesser bak seg, og historien om Nicolas Kolt har også høstet gode kritikker. Sammenliknet med de nevnte titlene over, synes jeg ikke denne historien kommer opp på samme nivå. Jeg undret meg flere ganger over om det er realistisk at man blir så kjent og betydningsfull av én eneste roman? de Rosnay beskriver debutforfatteren som en verdenskjendis med ett stort navn, som har vart over en lang periode. Jeg kjenner ikke forlagsbransjen, men kan forestille meg at det er mulig å bli kjendis for en periode når man skriver en boksuksess som blir allemannseie. Men at det varer over så lang tid, uten at forfatteren har gitt ut noe mer? Det virker rett og slett ikke troverdig.

Og når det kommer til historiens sjel, slik som de andre romanene til de Rosnay har,  mangler den her. Riktignok kan ingen av dem måle seg med «Saras nøkkel», men den gripende følelsen man sitter igjen med når de Rosnays historier er ferdig fortalt, uteblir når siste side av ”Den andre historien” er lest. Det som er bra i denne boka, er personskildringene. De er gode og gjenkjennelige. Temaet er i utgangspunktet også godt; hva suksess kan gjøre med en og hvordan man kan forandre seg i kjølvannet av en slik opplevelse. Men altså ikke helt troverdig. Oppsummert er det en grei historie, men ingen stor leseropplevelse slik jeg kjenner Tatiana de Rosnay.

Bazar forlag

Utgitt i 2014

Oversatt av Gøril Eldøen

Originaltittel: A l’encre russe, utgitt i 2013

287 sider

ISBN: 978-82-8087-642-3

den andre historien

 

Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,

The Revenant – Michael Punke

av Ann-Sofi S. Emilsen

Livet til den amerikanske pelsjegeren og eventyreren Hugh Glass var fullt av fantastiske opplevelser, skrøner og myter. I en blanding av historiske fakta og fiksjon, har Michael Punke forsøkt å gjenskape Glass’ skjebnesvangre opplevelser med Rocky Mountain Fur Company i «The Revenant». Det er ingen stor roman på grunn av sine litterære kvaliteter, men simpelthen på grunn av Glass – en mann hvis liv fortjent har gitt ham legendestatus i amerikanske historiebøker.

Det var hårda bud i den amerikanske midtvesten på starten av 1800-tallet. En rekke indianerstammer og hvite amerikanere lå i konstant krig om landområder, mat og naturressurser. Hugh Glass var midt oppi dramaet da han i 1823 ble en del av pelsjegerlaget Rocky Mountain Fur Company. Han var en av de mest erfarne av det 11 mann store laget, og høyt respektert for sine evner som jeger og speider. Under ledelse av den hardt prøvede Captain Andrew Henry, var laget på vei opp elva Missouri i slutten av september i 1823.

En ettermiddag ble Glass sendt i forkant for å speide etter fiender og samtidig finne en egnet rasteplass for natten. Den ellers så drevne jegeren ble tatt fullstendig på senga da han plutselig snublet gjennom et buskas og rett inn i to lekende bjørnunger. Før han i det hele tatt rakk å plassere hånda på sin kjære Anstadt, ble han angrepet av en aggressiv grizzlybjørn ute etter å beskytte ungene sine. Den ga seg ikke før Glass var maltraktert; med hodeskallen hengende løst, et stort hull i halsen og ryggen revet opp som om den var kjøttdeig.

Alle visste at han kom til å dø. Det var bare et spørsmål om når; samme kveld eller neste morgen? Tre dager senere kommer det fortsatt hvesende lyder ut av hullet i halsen til den bevisstløse Glass, som Henry har lappet sammen så godt han kan. Men pelsjegerlaget mister dyrebar tid; for hver time de venter ved elva på at Glass skal dø, jo større er sjansen for å bli angrepet av indianere. Henry bestemmer seg for å betale to menn for å bli igjen hos Glass, og den sleske John Fitzgerald og unge Jim Berger melder seg frivillig. De skal vente til Glass er død, og deretter gi mannen en respektabel begravelse. Sånn skal det ikke gå.

Etter to dagers venting, er tålmodigheten til Fitzgerald slutt. Fanken, den halvdaue gubben puster jo fortsatt! Når en gruppe indianere så plutselig nærmer seg, avgjør Fitzgerald at de skal ribbe Glass for alt han har av våpen og proviant. Han kommer jo til å dø når som helst allikevel. Berger svelger samvittigheten med tårer i øynene, hardt truet av den eldre kompanjongen, før de forsvinner til skogs. Tilbake sitter en maltraktert og forsvarsløs Glass lent opp mot ett tre; med ingen andre eiendeler igjen enn klærne han har på kroppen. Og opp elva kommer bevæpnede Arikara-indianerne på jakt etter fiender.

Historien om Hugh Glass er makeløs. Det er den uslitelige og gjennomtrengende tanken på hevn som gjør at han, trass i at han er nesten lam i flere kroppsdeler, er fysisk helt immobil og ikke har et eneste våpen å forsvare seg med, overlever. Og ikke bare overlever; han kravler – på alle fire – en distanse på flere hundre kilometer (!) for å sørge for at de to svikerne skal få sin rettmessige straff. Man finner seg selv flere ganger sittende med munnen halvåpen in awe (som det heter) over Glass når man leser «The Revenant». Punke innrømmer at han har tatt seg store friheter med historien; men flere amerikanske historikere har også stadfestet at mange av opplysningene om Glass er korrekte.

Den meksikanske filmregissøren Alejandro González Iñárritu kjøpte rettighetene til Punkes roman for mange år siden, og er endelig i gang med å lage film av materialet – etter mange prøvelser og forsinkelser. Filmen spilles for tiden inn i Vancouver, Canada, med Leondardo DiCaprio i hovedrollen som Glass og Tom Hardy som Fitzgerald. Den skal etter planen ha premiere i desember 2015, og i den anledning kommer den litterære versjonen av «The Revenant» – ikke overraskende – ut i flere nyutgaver (først ut er Picador i januar). Hva annet kan man si enn at selv om romanen alene ikke er noen litterær klassiker, er Glass’ hevntokt alene nok til å fylle både 250 sider i ei bok og en stor Hollywood-produksjon i filmformat. Om det er grunn til å glede seg? Vel, hva tror du?

Carroll & Graf Publishers, New York

Ugitt i 2002

Nyutgave utgis på Picador, januar 2015

258 sider

ISBN: 9-780-786-7102-70

the revenant

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Det forbudte barnet – Katherine Webb

av Lene Sulusnes

Katherine Webb har flere kritikerroste romaner bak seg, og ”Det forbudte barnet” er min tredje leseropplevelse fra denne forfatteren, etter ”En sang fra fortiden” og ”Arven”. I mine øyne er britiske Webb god til å lage familiehistorier med hemmeligheter hvor hovedpersonenes skjebner og valg flettes i hverandre og påvirker mange flere enn dem selv – gjerne over flere generasjoner. Dette er ingen enkel oppgave å gi seg i kast med, men igjen har hun klart nettopp det. Så vel som i ”Arven” og en ”Sang fra fortiden” blir vi også denne gang tatt med tilbake i tid, nærmere bestemt til 1800-tallets England.

Historiens hovedpersoner er de tre kvinnene Rachel, Stær og avdøde Alice. Alice var en ung jente som vokste opp uten å vite verken hvem foreldrene var eller hvor hun kom fra. Hun ble tatt vare på av den velstående Lord Faukes, som fortalte henne at han var en god venn av foreldrene som døde da Alice var ung. Han ansatte Bridget som hennes guvernante og leide et eget hus til dem.

Stær er en liten, forslått og utmagret jentunge som plutselig en dag kommer traskende inn på tunet til Alice og Bridget. Den omstreifende jenta er møkkete og utsultet, og Alice som alltid drømte om å ha en stor søskenflokk, tar henne til seg, noe som på mirakuløst vis blir godtatt av Lord Faukes. I savnet av en egen familie, blir Alice og Stær svært knyttet til hverandre tross aldersforskjellen. De blir som søstre. Så en dag forsvinner Alice sporløst. Tilbake sitter Stær med mange ubesvarte spørsmål om søsterens mystiske forsvinning.

20 år senere møter vi Rachel, som helt uvitende er Alice sin ”dobbeltgjenger”. Rachel kommer fra en fin familie med et godt rennomé, men mistet foreldrene i en ulykke som ung. Hun har jobbet som guvernante i mange år før hun gifter seg med vinhandleren Richard Weeks. Weeks virker som en anstendig gentleman, og hun tør ikke la denne sjansen til giftermål gå fra seg. Hun flytter fra hjembyen til ektemannens leilighet i byen Bath, og forsøker så godt hun kan å skape seg en tilværelse. Gjennom Richard blir hun introdusert for den rike og mektige familien Alleyn. Fru Alleyn er en god kunde av Richard, og takket være henne har han fått en stor kundekrets. Men familien har sine hemmeligheter. Sønnen Jonathan har blitt gal og ødelagt etter å ha vært soldat i krigen, og lever innelukket i husets andre etasje. Moren har uten hell forsøkt å hjelpe ham, men sønnen isolerer seg fra omverdenen; aggressiv og paranoid. Han skremmer bort både tjenestefolk og gamle bekjente, bortsett fra én – Stær.

Når Rachel besøker Alleyn-familien for første gang, forundrer hun seg over reaksjonene deres. Fru Alleyn forklarer at hun likner veldig på ei jente som het Alice, som betydde mye for sønnen hennes, men som plutselig forsvant for mange år siden. Fru Alleyn tenker at likheten mellom Rachel og Alice  kan ha en god innvirkning på den isolerte sønnen,  og spør Rachel om hun ikke kan besøke ham og kanskje lese litt for ham? Det første møtet mellom Rachel og Jonathan blir skrekkelig, men Rachel gir ikke opp. Etter hvert som hun blir kjent med denne skadede og bitre mannen, dukker mange spørsmål opp. Hva hendte egentlig med Alice? Hvorfor er Jonathan så sint på moren? Hva var det han opplevde i krigen? Og er det krigen som er den egentlige årsaken til at han har blitt den han har blitt?

Stær jobber som tjenestepike hos familien Alleyn, og blir nysgjerrig på denne Rachel – kvinnen som visstnok likner så veldig på hennes kjære Alice. Stær har sin egen teori om hva som skjedde med Alice, og vet ting om både Alice og Jonathan som svært få gjør. Hun er overbevist om at stesøsteren ble drept, og blir besatt av at drapsmannen skal avsløre seg. Kan Rachel hjelpe henne? Nysgjerrigheten er gjensidig, i det Stær stadig «tilfeldig» dukker opp når Rachel besøker Alleyn-godset. Rachel føler seg iakttatt, og tar Stær på fersken i å spionere på henne og Jonathan. Etter hvert blir de to kjent med hverandre, og Rachel blir stadig mer nysgjerrig på å finne ut hva som hendte med den unge jenta alle likte så godt. For det viser seg at det er en sammenheng mellom Jonathan psykiske problemer og Alice sin forsvinning. Men hva er sammenhengen og hva hendte? Jo nærmere sannheten hun kommer, jo mer går det opp for henne at de menneskene hun omgås ikke er slik hun tror de er. Og når familien Alleyns grusomme historie kommer for en dag, hva vil da skje med de det angår? Plutselig befinner Rachel seg i en verden hvor hun ikke vet hvem hun kan stole på, ikke en gang ektemannen som viser seg å være langt fra den han utga seg for.

Igjen har Katherine Webb laget en god historie om en familie med en mørk fortid. ”Det forbudte barnet” er en historie om sårbare mennesker hvis skjebne ligger i andres hender.H vis det skal nevnes noe som trekker ned på den ellers så gode romanen, er det lengden. Webb kunne klart å gjøre historien vel så god om hun hadde kortet den ned litt, for mot slutten føles det som om ting ble gjentatt. Samtidig stopper ”drivet” litt opp i den ellers så spennende historien, så da slutten kom, satt jeg med en følelse av at den kunne ha kommet litt før. Bortsett fra det: les den!

Gyldendal forlag

Utgitt i 2014

Oversatt fra engelsk av Jan Chr. Næss

Originaltittel: The Misbegotten, utgitt i 2013

527 sider

ISBN: 978-82-05-46082-9

det forbudte barnet webb

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,