Category Archives: Engelsk

Alexander McQueen: Blood beneath the skin – Andrew Wilson

av Ann-Sofi S. Emilsen

Rebell, kompromissløs, uortodoks, dyster, stormannsgal, provokatør, visjonær, pompøs, kontroversiell, morbid, genial… det er ikke få karakteristikker som har blitt brukt til å beskrive Alexander McQueen. Den britiske klesdesigneren deisa inn i moteverdenen tidlig på 90-tallet, og tok den fullstendig på senga. I mekkaene Paris, New York og Milan klødde man seg etter hvert i hodene, og undret hvem er denne kvapsete, eplekjekke snørrvalpen?

Lee Alexander McQueen ble født i London i 1969, og vokste opp i en arbeiderklassefamilie som yngstemann av seks søsken. England på midten av 70-tallet bød på tøffe kår for mange, og McQueen-familien var intet unntak. Men trass i fattigdom, enkle levekår, mobbing på skolen og misbruk; Lee Alexander fikk med seg to fundamentale ting hjemmefra: kjærlighet fra moren, og etter hvert troen på at han burde vurdere en fremtid som skredder.

Blood beneath the skin er bygd opp kronologisk. Den er sparsom på opplysninger om barndommen og tenårene til Lee Alexander, men får et oppsving når han begynner i lære hos en skredder på berømte Savile Row i London på slutten av 80-tallet. Han var tilsynelatende antitesen til en moteinteressert ung mann, og så mer ut som en ølglad fotball-hooligan, men å klippe i og sy stoffer, det kunne han. Veien videre førte til designer-utdanning, og i salen under hans avsluttende show satt Isabelle Blow. Dessverre, er det lett å tenke i etterkant. Forholdet til Blow og McQueen utviklet seg til noe sykelig klamt og destruktivt i årene som fulgte, men var samtidig en indirekte årsak til at McQueen kom seg opp og frem.

Wilson er journalist, og har tidligere skrevet biografier om både Sylvia Plath og Patricia Highsmith. Problemet med fortellingen hans om McQueen, er at han virker å ha påbegynt prosjektet med ett eneste formål: å få bekreftet de mange allerede oppleste og vedtatte sannhetene om mannen han skal biografere. Det er dårlig journalistisk håndverk å stille kun de spørsmålene han vet vil gi de svarene han åpenbart er ute etter.

Alle visste at McQueen var rusmisbruker. Og de fleste visste at han elsket sex og levde et promiskuøst liv, at han hadde en tøff oppvekst og bar på mye mental bagasje. Å få dette repetert om og om igjen, gjennom hele biografien og av utallige kilder, er unødvendig. En god biograf må være mottakelig for overraskende vendinger når han/hun bedriver research, men det virker som om Wilson ikke har vært interessert i å utforske aspekter ved McQueens liv som ikke nødvendigvis nørte opp under hans egne forestillinger.

Det er tydelig at også mange av kildene Wilson har intervjuet; venner og bekjente, tidligere kolleger og samarbeidspartnere, familiemedlemmer og eks-kjærester, fortsatt er sterkt preget av McQueens selvmord. De har ikke den nødvendige distansen som kreves for å kunne se en sak – i dette tilfellet; en person – nyansert og fra flere sider. Som alle andre levende skapninger; McQueen var ikke bare god og kjærlig, eller bare en selvsentrert bråkmaker. Bak Sarah Burtons uttalelser kan man nesten høre gråten ligge på lur, og Daphne Guinness er motbydelig naiv når hun sier at selvmordet kom som et stort sjokk.

Uten å kanskje selv være klar over det, klarer Wilson å avkle kjendistilværelsen og den mye omtalte moteverdenen som en stygg, manipulerende og hard mekanisme som ikke blir fornøyd før du ligger på trynet i grusen. Lee Alexander McQueen hang seg i sitt eget hjem før han fylte 41 år, og er det noe denne biografien lykkes i, trass sine mangler, så er det å underbygge hvilket forferderlig tap dødsfallet hans var. Ikke bare for mote- og kunstverdenen, men for noe større. McQueen var til tider irriterende og barnslig i sin provokative trass, men hadde alltid en sterk og genuin visjon med arbeidet sitt. Sånne folk finnes det ikke mange av, og derfor svir det ekstra når de blir borte alt for tidlig.

Simon & Schuster

Utgitt i 2015

393 sider

ISBN:

alexander mcqueen

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

The Revenant – Michael Punke

av Ann-Sofi S. Emilsen

Livet til den amerikanske pelsjegeren og eventyreren Hugh Glass var fullt av fantastiske opplevelser, skrøner og myter. I en blanding av historiske fakta og fiksjon, har Michael Punke forsøkt å gjenskape Glass’ skjebnesvangre opplevelser med Rocky Mountain Fur Company i «The Revenant». Det er ingen stor roman på grunn av sine litterære kvaliteter, men simpelthen på grunn av Glass – en mann hvis liv fortjent har gitt ham legendestatus i amerikanske historiebøker.

Det var hårda bud i den amerikanske midtvesten på starten av 1800-tallet. En rekke indianerstammer og hvite amerikanere lå i konstant krig om landområder, mat og naturressurser. Hugh Glass var midt oppi dramaet da han i 1823 ble en del av pelsjegerlaget Rocky Mountain Fur Company. Han var en av de mest erfarne av det 11 mann store laget, og høyt respektert for sine evner som jeger og speider. Under ledelse av den hardt prøvede Captain Andrew Henry, var laget på vei opp elva Missouri i slutten av september i 1823.

En ettermiddag ble Glass sendt i forkant for å speide etter fiender og samtidig finne en egnet rasteplass for natten. Den ellers så drevne jegeren ble tatt fullstendig på senga da han plutselig snublet gjennom et buskas og rett inn i to lekende bjørnunger. Før han i det hele tatt rakk å plassere hånda på sin kjære Anstadt, ble han angrepet av en aggressiv grizzlybjørn ute etter å beskytte ungene sine. Den ga seg ikke før Glass var maltraktert; med hodeskallen hengende løst, et stort hull i halsen og ryggen revet opp som om den var kjøttdeig.

Alle visste at han kom til å dø. Det var bare et spørsmål om når; samme kveld eller neste morgen? Tre dager senere kommer det fortsatt hvesende lyder ut av hullet i halsen til den bevisstløse Glass, som Henry har lappet sammen så godt han kan. Men pelsjegerlaget mister dyrebar tid; for hver time de venter ved elva på at Glass skal dø, jo større er sjansen for å bli angrepet av indianere. Henry bestemmer seg for å betale to menn for å bli igjen hos Glass, og den sleske John Fitzgerald og unge Jim Berger melder seg frivillig. De skal vente til Glass er død, og deretter gi mannen en respektabel begravelse. Sånn skal det ikke gå.

Etter to dagers venting, er tålmodigheten til Fitzgerald slutt. Fanken, den halvdaue gubben puster jo fortsatt! Når en gruppe indianere så plutselig nærmer seg, avgjør Fitzgerald at de skal ribbe Glass for alt han har av våpen og proviant. Han kommer jo til å dø når som helst allikevel. Berger svelger samvittigheten med tårer i øynene, hardt truet av den eldre kompanjongen, før de forsvinner til skogs. Tilbake sitter en maltraktert og forsvarsløs Glass lent opp mot ett tre; med ingen andre eiendeler igjen enn klærne han har på kroppen. Og opp elva kommer bevæpnede Arikara-indianerne på jakt etter fiender.

Historien om Hugh Glass er makeløs. Det er den uslitelige og gjennomtrengende tanken på hevn som gjør at han, trass i at han er nesten lam i flere kroppsdeler, er fysisk helt immobil og ikke har et eneste våpen å forsvare seg med, overlever. Og ikke bare overlever; han kravler – på alle fire – en distanse på flere hundre kilometer (!) for å sørge for at de to svikerne skal få sin rettmessige straff. Man finner seg selv flere ganger sittende med munnen halvåpen in awe (som det heter) over Glass når man leser «The Revenant». Punke innrømmer at han har tatt seg store friheter med historien; men flere amerikanske historikere har også stadfestet at mange av opplysningene om Glass er korrekte.

Den meksikanske filmregissøren Alejandro González Iñárritu kjøpte rettighetene til Punkes roman for mange år siden, og er endelig i gang med å lage film av materialet – etter mange prøvelser og forsinkelser. Filmen spilles for tiden inn i Vancouver, Canada, med Leondardo DiCaprio i hovedrollen som Glass og Tom Hardy som Fitzgerald. Den skal etter planen ha premiere i desember 2015, og i den anledning kommer den litterære versjonen av «The Revenant» – ikke overraskende – ut i flere nyutgaver (først ut er Picador i januar). Hva annet kan man si enn at selv om romanen alene ikke er noen litterær klassiker, er Glass’ hevntokt alene nok til å fylle både 250 sider i ei bok og en stor Hollywood-produksjon i filmformat. Om det er grunn til å glede seg? Vel, hva tror du?

Carroll & Graf Publishers, New York

Ugitt i 2002

Nyutgave utgis på Picador, januar 2015

258 sider

ISBN: 9-780-786-7102-70

the revenant

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Sommerlektyre: The trip to Echo Spring. On writers and drinking – Olivia Laing

av Ann-Sofi S. Emilsen

Hvorfor drikker Jeppe? Og hvorfor drakk flere av storhetene innen amerikansk litteratur seg halvt, og noen ganger helt, i hjel? Det er et vidtfavnende og komplekst spørsmål Olivia Laing prøver å finne svar på i «The trip to Echo Spring. On writers and drinking», men måten hun behandler det på, gjør boka til en stor leseropplevelse.

John Cheever. Tennessee Williams. John Berryman. Raymond Carver. F. Scott Fitzgerald. Ernest Hemingway. Stopp opp og les navnene om igjen noen ganger, og tenk på alle de fantastiske romanene, diktene, skuespillene og novellene disse seks forfatterne har etterlatt seg i litteraturhistorien. Men faen som det kostet. Ingen av dem hadde orden på noe som helst bortsett fra forholdet til skrivemaskinen. Alt gikk i dass, både familieliv, ekteskap, vanlige jobber, hus og eiendom og ikke minst deres egen fysiske og mentale helse. Og den på overflaten innlysende hovedgrunnen til det, var alkohol. Alkohol. Gin, whiskey, vermouth, brandy, øl, sjampanje, rom; hva som helst.

Britiske Olivia Laing har fordypet seg i et enormt kildemateriale før hun skrev denne boka. Selv om dét alene er imponerende, er det andre ting som gjør den så særegen, så… human og varm. Det er måten hun nærmer seg temaet på, hvor hun er ytterst følsom men samtidig helt uredd. Laing bestemmer seg for å reise i forfatternes fotspor, og drar på tvers av USA for å besøke noen av byene, miljøene og husene de levde – og drakk seg til grunne – i. Turen går med tog, fly og bil fra Seattle til Port Angeles, New Orleans og New York. I bagasjen har hun ikke bare «Falconer», «Tender is the night», «A streetcar named desire» og «Dream songs», men også en egen historie om en oppvekst preget av alkoholmisbruk.

Så hva er det som får voksne mennesker til å bli slaver av alkohol? Og kanskje kunstnere og forfattere spesielt, er det noe som gjør dem, mer enn andre, disponert for misbruk? På veien gjennom USA snakker Laing med både fagfolk og AA-medlemmer, hun trekker inn personlige opplevelser med misbruk og leser (om igjen) de seks forfatternes egne opplevelser med alkoholen. Måten hun fletter det sammen på, mens hun hele tiden klarer å bevare en tråd og en sammenheng, gjør «The trip to Echo Spring» både tankevekkende, morsom og grotesk.

Når Berryman etter uker med hard avvenning går rett ut klinikkdøra og inn på en bar, er det grotesk. Når Cheever og Carver lager bremsespor på parkeringsplassen utenfor ei spritsjappe i tjukkeste Iowa klokka 08.58 om morra’n (den åpner klokka 09.00), er det morsomt. Og når man leser gang etter gang hvordan forfatterne selv reflekterer over hvor destruktivt viktig alkoholen er i livene deres, er det tankevekkende. Williams døde alene; deprimert og full av piller og alkohol i New York. Berryman og Hemingway, akkurat som fedrene sine, begikk selvmord. Cheever levde de siste årene som rusfri, mens Carver døde som femtiåring. Fitzgerald ble bare 44 år. Som Cheever selv sa; om det var drikkingen som var opphavet til problemene hans, eller problemene som var opphavet til drikkingen, ble han og legene aldri enige om.

Det er fort gjort å romantisere kunstnere som lever  tilsynelatende frie, «utsvevende bohemliv», og som nekter å ha andre forpliktelser enn virket sitt. Men det er forferdelig naivt, for det er snakk om vanlige folk av kjøtt og blod som må skaffe mat på bordet, betale regninger og ta klesvasken, i likhet med oss andre. Er det greit å drikke seg snydens og sanseløs ti dager i strekk fordi de svetter over skrivemaskinen med å klemme ut ei ny linje i sin neste briljante roman eller novelle? Det beste med «The trip to Echo Spring», er at Laing beskriver mange og vanskelige sider ved denne måten å leve på. Når man vet at en sørpe full og sjalu Carver dengte hodet til kona mot fortauet om og om igjen, eller at en dritings Berryman trynet på gulvet og slo livstruende sprekker i skallen, gir svaret seg selv: nei, det er ikke greit.

Picador

Utgitt i 2013

352  sider

ISBN: 978-1250-03956-9

51G5YQW2r7L

 

Merket med , , , , , , , , , , , , , , ,

Schroder – Amity Gaige

av Lene Sulusnes

Dessverre er det et faktum at mange barn vokser opp som skilsmissebarn, og dette er intet unntak i USA. En skilsmisse gjør noe med de voksne også, selv om barna alltid blir de skadelidende. Amity Gaige beskriver dette temaet i romanen «Schroder» gjennom pappaen Eric.

Han føler seg vraket og opprørt over skilsmissen, og håper lenge at han og Laura kan finne sammen igjen. Det var hun som ønsket å av slutte ekteskapet, og han håper lenge at hun skal ombestemme seg. Eks-kona derimot, er sikker i sin avgjørelse. Samlivsbruddet skjer samtidig som finanskrisen rammer USA, noe som fører til at Eric blir arbeidsledig. Etter hvert tilspisser konflikten seg mellom det tidligere kjæresteparet, i tråd med med samarbeidet om deres seks år gamle datter Meadow. Eric føler at han mister fotfestet samtidig som han savner Meadow og opplever at Laura saboterer samværet med hans kjære datter.

Som leser tenker man at Eric må ta opp kampen og kjempe for datteren – men han har en hemmelighet som gjør ham maktesløs i denne situasjonen. Hemmeligheten strekker seg tilbake til den dagen han var en 14 år gammel tenåring som ved påmelding til en sommerleir bytter ut sitt tyske navn med det amerikanske navnet Kennedy. Dette for å skjule sin tyske identitet. Han føler seg dermed godtatt, og at han får bedre innpass i det amerikanske samfunnet etter navnebyttet.

Hemmeligheten om sitt opphav og egentlige navn har han siden klart å holde skjult, og han lever på en løgn som nå innhenter ham. Skal han møte eks-kona i retten i en barnefordelingssak, vil han bli avslørt. Løgnen som tidligere opplevdes som en befrielse, gjør ham nå til fange og som et resultat av dette, tar Eric noen valg som får fatale konsekvenser. Han bryter samværsavtalen uten å levere Meadow tilbake til moren til avtalt tid, og tar datteren med på en liten reise hvor han selv blir konfrontert med fortiden og barndommen, og de gamle og gjemte minnene kommer tilbake. Gaige beskriver den fortvilte pappaens følelser svært godt, og enda man vet at det han gjør er galt, får man medfølelse for ham.

Gyldendal forlag

Utgitt i 2013

Oversatt fra engelsk av Johanne Fronth-Nygren

298 sider

ISBN: 978-82-05-44359-4

Schroder

Merket med , , , , , , , , , , , , ,

How should a person be? – Sheila Heti

 av Ann-Sofi S. Emilsen

En av litteraturkritikkens yppersteprester, The New Yorkers James Wood, har hyllet Sheila Hetis «How should a person be?» som noe av det mest originale innen semibiografisk og bekjennende samtidslitteratur. Javel, så finnes det fortsatt noen som ikke er luta lei av ironisering over kjønnsroller og «finne seg sjæl»-problematikk. For de fleste av oss gikk dette av moten i 1999.

Kanadiske Sheila Hetis siste roman «How should a person be?» ble utgitt i hjemlandet i 2010, men først to år senere plukket opp av det amerikanske forlaget Henry Holt and Company. På omslaget står det «a novel from life», og boka er en blanding av fiksjon og selvbiografisk materiale. Hun bruker de faktiske navnene på sine faktiske venner, og deler av teksten skal (visstnok) være ordrette samtaler og e-poster som har blitt utvekslet dem i mellom. Javel, men gjør det romanen mer potent, provoserende og autentisk? Nei, overhodet ikke.

Man kjeder seg når man leser «How should a person be?». Man spør seg om hvorfor enkelte avsnitt og ofte også hele kapitler har blitt funnet gode nok når de kun består av småplaprende karakterer, for det meste Sheila (hovedperson og jeg-forteller)) og kunstmalerinnen og bestevenninnen Margaux, enten rundt et kafébord, på en krakk på pøbben eller i sine studioer. Plaprende, forvirrede noen-og-trettiåringer som så gjerne vil «gjøre en karriere innen kunst». I tillegg kommer klisjémetaforer som at Sheila begynner (og like kjapt slutter) på klovneskole (!), at hun har en deltidsjobb i en frisørsalong som hun forguder fordi hun «elsker å omgi seg med skjønnhet» og at hun måned ut og måned inn forsøker (og mislykkes i) å skrive på et teaterstykke som visstnok er et bestillingsverk fra en feministisk organisasjon. Legg til et helt kapittel om fortreffeligheten ved å være kvinne og kunne gi en mann oralsex til man får blåmerker bakerst i ganen, og du har Bibelen i hvordan ironisere over din egen generasjon.

Avsnittet som fremkalte den høyeste og mest indignerte øyenbrynhevingen, er det om Sheilas teatervenner Ben og Andrew. Duoen drar på ferie til Johannesburg og Cape Town, og kommer hjem igjen i en dyp og tjukk selvrealiseringståke etter å ha opplevd og sett på nært hold hvordan fattige afrikanere lever. «(…) I started  to realize the extent to which I objectify poor people, and the ways we objectify poverty in order to tolerate the incredible disparity and lack of justice in the world – and what I experienced there was like, Oh my God! These are all people! These are a million people that live in shacks that are awesome people, that are smart and, you know, are people». Det har blitt sagt om Heti at hun ikke er en satiriker, men om ikke dette er satire og ironisering over hennes egen blaserte generasjon, levner det ingen andre alternativer enn ren dumskap.

«How should a person be?» kunne like gjerne vært manuset til Miranda Julys neste film. Heti og July har det til felles at de gjennom sine overdrevent «quirky» og originale kvinneskikkelser prøver å sparke ned gamle stereotyper om kjønnsroller, og samtidig ta sin forvirrede generasjon på kornet. Det fungerer ikke så godt for Heti, selv om man som leser får seg et par gode latterkuler. Karakterene/vennene hennes er ikke interessante nok der de anstrenger seg så blodsmaken står i munnen nettopp for å være interessante. Eller vent! det er kanskje ment å skulle være ironisk?

Henry Holt and company

ISBN: 978-0-8050-9472-5

Utgivelsesår: 2012

Språk: Engelsk

306 sider

Merket med , , , , , , , , , , ,

The red house – Mark Haddon

av Ann-Sofi S. Emilsen

Han har virket som barnebokforfatter siden slutten av 1980-tallet, men det var først med voksendebuten «The curious incident with the dog in the night-time» i 2003, at Mark Haddon ble kjent for et større publikum. Nå er han ute med sine tredje roman for det litt eldre publikum, en fortettet fortelling om et søskenpar som i løpet av én uke skal forsøke å tette igjen alle hullene i den sprukne familiehistorien. Med sine respektive familier drar de på hyttetur; åtte mennesker som knapt kjenner hverandre klemt sammen i en hytte i syv lange dager. Det er duket for hverdagsdrama og konflikter.

Søskenparet Richard og Angela har aldri stått hverandre nært, en sannhet som med gru går opp for Richard da moren deres dør. Kan han klare å reparere noen av sårene som har fått vokse seg dype gjennom de siste 15 årene? Han gjør et siste forsøk, og inviterer søsteren og hennes familie med på hyttetur i nærheten av Wales. Angela har ikke lyst, men klarer ikke å si nei til det som virker å være et oppriktig ønske fra broren om å si unnskyld. Haddon kaster oss rett i handlingen ved at Angela, en uke etter morens begravelse, legger på telefonrøret og ser beklemt på ektemannen Dominic. Uten å konsultere andre enn sin dårlige samvittiget, har hun takket ja til brorens invitasjon, og nyheten blir ikke spesielt godt mottatt.

Leseren får etter bare få sider god innsikt i de ytre rammene for de to familiene. Angela og Dominics tre barn har alle sitt å stri med. Den 16 år gamle Daisy søker til religion for å tvinge bort tanker om at hun kanskje er lesbisk, Alex er testosteronbomben som hvert øyeblikk truer med å detonere og Benjy er den nerdete, sårbare ungen som lurer på om han overhode er mulig å elske. Selv har Angela aldri klart å komme over tapet av den døfødte datteren Karen, og Dominic har for lengst gått lei av konas depresjoner. Med det resultat at han i hemmelighet trøster seg med en elskerinne. Richard på sin side har giftet seg på nytt med Louisa, og fått den opprørske datteren hennes Melissa med på lasset.

Som leser får man mange karakterer å forholde seg til, for Haddon gir dem alle vekselvis fortellerstemmen og lar oss få bli med inn i deres tankeverden når de når de tvinges til samarbeid og overbærenhet, når de knekker sammen i gråt over en spydig kommentar over middagen eller når de forbanner familien og skulle ønske de kunne brenne i helvete. Beklemte, halvhjertede forsøk på å lappe på gamle sår mislykkes gang på gang, særlig for Richard. Stemningen mellom de fire hytteveggene beskrives med nerve og et skarpt øye for detaljer, og man kan føle ubehaget på kroppen. «The red house» er en tikkende bombe av en fortelling, og som alle som noensinne har hatt en familie kan kjenne seg igjen i. Innerst inne er vi jo glad i dem, disse menneskene som kalles familie, så hvorfor i huleste skal det alltid være så vanskelig? Mark Haddon stikker fingeren rett inn i det åpne såret, og forklarer hvorfor.

Jonathan Cape
ISBN: 978-0-224-09641-6
Utgivelsesår: 2012
Språk: Engelsk
264 sider

Merket med , , , , , , , , , ,

What we talk about when we talk about Anne Frank – Nathan Englander

av Ann-Sofi S. Emilsen

Det er ikke bare som Haruki Murakami som nikker til Raymond Carver med valg av tittel på «What I talk about when I talk about running». Amerikansk litteraturs nye, store håp Nathan Englander gjør det selv, med sin siste novellesamling «What we talk about when we talk about Anne Frank». Gjør han seg selv en bjørnetjeneste, ved å knytte navnet sitt til kortformatets mester Carver?

Brooklyn i New York er som en klekningsanstalt for alt som er ungt, fräscht og hipt. Det handler først og fremst om musikk, men har de senere årene også begynt å gjøre seg gjeldende innen litteratur. Lederstjernene Dave Eggers og Jonathan Safran Foer må nå ta et skritt til venstre, for det er et nytt navn som har festet seg på New York Times´ lepper; nemlig Nathan Englander. Bak seg har han én novellesamling og én roman, og med sin siste utgivelse er han igjen tilbake til det kortere formatet. Og hovedtemaet er fortsatt det samme, nemlig den moderne amerikaner i kræsj med sin tradisjonsbundne, jødiske bakgrunn.

Kan du med strak rygg og på stående fot forklare begrepene yeshiva, kosher, shabbos, hassidic, sukkot, pesach, galusmonger, peyes, heder og chabad? Ikke? Da får også du problemer allerede åtte sider inn i den første novellen. Forfatteren skriver innenfor kulturelle rammer som delvis utelukker mange lesere, og gjør det til tider vanskelig for lesere uten jødisk kulturhistorisk bakgrunn å relatere til karakterene . Man kan selvfølgelig ikke henge seg opp i hvert minste lille ord man ikke forstår i en tekst, men når dette minste lille ord dukker opp i annenhver setning, innser du fort at det er mye «insider info» du går glipp av. Spørsmålet er hvor mye dette har å si for leseropplevelsen, forståelsen av karakterene og sammenhengen. Der hvor israeleren Etgar Keret gjør dette på en finurlig måte, er ikke Englander like god – bevisst eller ubevisst.

Språket hos Englander, derimot, flyter tilsynelatende uanstrengt over sidene, spesielt i de mange gode dialogene mellom karakterene hans. «How we avenged the Blums», for eksempel, er en herlig fortelling hvor du enkelt glir hen til barndommen og ser for deg gatas gjeng med pøbelfrø som alltid var ute etter bråk. Og tittelnovellen kunne like gjerne ha vært tatt ut av et manus av Woody Allen – replikkvekslingene mellom de to venneparene er kjappe, morsomme og fulle av underliggende sarkasme og ironi. Med høyt tempo, kvasst språk og knakende gode historier, blir man som leser kjapt småforelsket i Englanders fortellinger. Så får man heller prøve å glemme faktumet at man ikke forstår alle begrepene og kulturreferansene, selv om man aner at de er av stor betydning for den litterære rammen.

Weidenfeld & Nicolson
ISBN: 978-0-297-86769-2
Utgivelsesår: 2012
Språk: Engelsk
207 sider

Omslag What we talk about when we talk about Anne Frank

Merket med , , , , , , , , , , , ,