Category Archives: Dokumentar

Alexander McQueen: Blood beneath the skin – Andrew Wilson

av Ann-Sofi S. Emilsen

Rebell, kompromissløs, uortodoks, dyster, stormannsgal, provokatør, visjonær, pompøs, kontroversiell, morbid, genial… det er ikke få karakteristikker som har blitt brukt til å beskrive Alexander McQueen. Den britiske klesdesigneren deisa inn i moteverdenen tidlig på 90-tallet, og tok den fullstendig på senga. I mekkaene Paris, New York og Milan klødde man seg etter hvert i hodene, og undret hvem er denne kvapsete, eplekjekke snørrvalpen?

Lee Alexander McQueen ble født i London i 1969, og vokste opp i en arbeiderklassefamilie som yngstemann av seks søsken. England på midten av 70-tallet bød på tøffe kår for mange, og McQueen-familien var intet unntak. Men trass i fattigdom, enkle levekår, mobbing på skolen og misbruk; Lee Alexander fikk med seg to fundamentale ting hjemmefra: kjærlighet fra moren, og etter hvert troen på at han burde vurdere en fremtid som skredder.

Blood beneath the skin er bygd opp kronologisk. Den er sparsom på opplysninger om barndommen og tenårene til Lee Alexander, men får et oppsving når han begynner i lære hos en skredder på berømte Savile Row i London på slutten av 80-tallet. Han var tilsynelatende antitesen til en moteinteressert ung mann, og så mer ut som en ølglad fotball-hooligan, men å klippe i og sy stoffer, det kunne han. Veien videre førte til designer-utdanning, og i salen under hans avsluttende show satt Isabelle Blow. Dessverre, er det lett å tenke i etterkant. Forholdet til Blow og McQueen utviklet seg til noe sykelig klamt og destruktivt i årene som fulgte, men var samtidig en indirekte årsak til at McQueen kom seg opp og frem.

Wilson er journalist, og har tidligere skrevet biografier om både Sylvia Plath og Patricia Highsmith. Problemet med fortellingen hans om McQueen, er at han virker å ha påbegynt prosjektet med ett eneste formål: å få bekreftet de mange allerede oppleste og vedtatte sannhetene om mannen han skal biografere. Det er dårlig journalistisk håndverk å stille kun de spørsmålene han vet vil gi de svarene han åpenbart er ute etter.

Alle visste at McQueen var rusmisbruker. Og de fleste visste at han elsket sex og levde et promiskuøst liv, at han hadde en tøff oppvekst og bar på mye mental bagasje. Å få dette repetert om og om igjen, gjennom hele biografien og av utallige kilder, er unødvendig. En god biograf må være mottakelig for overraskende vendinger når han/hun bedriver research, men det virker som om Wilson ikke har vært interessert i å utforske aspekter ved McQueens liv som ikke nødvendigvis nørte opp under hans egne forestillinger.

Det er tydelig at også mange av kildene Wilson har intervjuet; venner og bekjente, tidligere kolleger og samarbeidspartnere, familiemedlemmer og eks-kjærester, fortsatt er sterkt preget av McQueens selvmord. De har ikke den nødvendige distansen som kreves for å kunne se en sak – i dette tilfellet; en person – nyansert og fra flere sider. Som alle andre levende skapninger; McQueen var ikke bare god og kjærlig, eller bare en selvsentrert bråkmaker. Bak Sarah Burtons uttalelser kan man nesten høre gråten ligge på lur, og Daphne Guinness er motbydelig naiv når hun sier at selvmordet kom som et stort sjokk.

Uten å kanskje selv være klar over det, klarer Wilson å avkle kjendistilværelsen og den mye omtalte moteverdenen som en stygg, manipulerende og hard mekanisme som ikke blir fornøyd før du ligger på trynet i grusen. Lee Alexander McQueen hang seg i sitt eget hjem før han fylte 41 år, og er det noe denne biografien lykkes i, trass sine mangler, så er det å underbygge hvilket forferderlig tap dødsfallet hans var. Ikke bare for mote- og kunstverdenen, men for noe større. McQueen var til tider irriterende og barnslig i sin provokative trass, men hadde alltid en sterk og genuin visjon med arbeidet sitt. Sånne folk finnes det ikke mange av, og derfor svir det ekstra når de blir borte alt for tidlig.

Simon & Schuster

Utgitt i 2015

393 sider

ISBN:

alexander mcqueen

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Natt i Gaza – Mads Gilbert

av Lene Sulusnes

Mads Gilbert er den norske legen som gir vesten øyne i Gaza når bombene regner. Han har vært der flere ganger og sett likene, redselen, de desperate og sårede menneskene, ødeleggelsene. ”Natt i Gaza” er hans andre bok om Gaza, og beskriver Israels angrep på det Hamas-styrte landområdet sommeren 2014. Bombingen varte i 51 døgn. Den norske legen hjalp til på Al-Shifa sykehuset i 15 av dem. Han hadde alltid med seg kameraet på jobb, og flere av bildene er med i denne boka.

Gilbert introduserer oss for flere av de som blir beskutt og såret; 11 år gamle Motasem forteller: de skjøt på oss selv om de visste at vi var barn som spilte fotball på stranden. 11-åringen var heldig som overlevde, noe ikke kameratene hans gjorde. I løpet én natt på sykehuset kommer det inn en tre-åring med splintskader, en gravid kvinne med stygge skader i ansiktet etter granatsplinter og en ung mann livstruende skadet av eksplosjonskader.

Vi får treffe noen av ofrene som kom til sykehuset den 19. juli da israelerne angrep bydelen Sheiaiya. Natten mellom 19. og 20. juli mottok sykehuset flere hundre skadde og nær 50 døende. Byen er så ødelagt at ambulanse og hjelpemannskap har store vansker med å komme til og hjelpe og frakte de sårede. I tillegg er heller ikke disse fredet fra Israels bomber.

Vi møter ambulansepersonell som blir beskutt når de kjører ut for å hjelpe. I tillegg blir vi presentert for noen av Gilberts kolleger som bor på Gaza-stripen året rundt, og jobber fast ved sykehuset. De som ikke har noe annet hjem å reise til når de er utslitte etter flere døgn med intens jobbing. Legen tar oss også med til en familie hvor han reddet livet til ni måneder gamle Jumana etter det israelske angrepet i 2009.

«Natt i Gaza» er gripende. Det gjør sterkt inntrykk å lese dette, og ikke minst se bildene. Angrepene er brutale, og Gilbert dokumenterer det ved å gi det ikke bare ett ansikt, men flere. Og ansiktene er både gamle og unge. Dette er virkeligheten til menneskene i Gaza. Midt i all elendigheten klarer de samme menneskene å se håp og beholde troen på en bedre fremtid. Utrolig, men de har kanskje ikke noe valg?

Gilberts «Natt i Gaza» er en gripende og ærlig berettelse om det han så sommeren 2014. Og jeg kan nærmest høre hans rop om hjelp til verdenssamfunnet på vegne av de sårbare menneskene på Gaza. Historiene er sterke, og bildene taler for seg selv. Men såpass bør vi vel tåle, vi som tross alt kun opplever grusomhetene gjennom teksten og bildene? Les den.

Kagge forlag

Utgitt i 2014

186 sider

ISBN: 978-82-489-1606-2

Natt i Gaza

 

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Sommerlektyre: Dearie. The remarkable life of Julia Child – Bob Spitz

av Ann-Sofi S. Emilsen

Det var mange europeere som først hørte om Julia Child da Meryl Streep portretterte henne i filmen «Julie & Julia» i 2009. For amerikanere flest, derimot, er hun en levende legende. Uten Julia hadde verken Ingrid Espelid, Jamie Oliver eller Martha Stewart eksistert, for det var Child som første gang gjorde noe så outrert som å lage en omelett – på direktesendt TV!

I «Dearie» tar Bob Spitz med leseren på en kronologisk reise gjennom livet til Julia. Hun vokste opp som Julia McWilliams med to søsken i en velstående, republikansk familie i California på begynnelsen av 1900-tallet. Som jente markerte hun seg tidlig – hun var utadvendt, rebelsk, full av leken djevelskap og alltid midtpunktet. Og de fysiske attributtene hun 40 år senere skulle gjøre til et varemerke på TV, var tidlig på plass: den boblende, høyfrekvente stemmen og ikke minst høyden. Som voksen var Julia nesten 1,95 meter, og allerede i tenårene strakk hun seg et hode eller to over andre på samme alder.

Etter å ha virret retningsløst gjennom studieårene uten særlig mål og mening, flyttet hun til New York hvor hun i en periode jobbet som tekstforfatter – men det var ikke nok til å roe ned den rastløse ungjenta. Under andre verdenskrig meldte hun seg derfor til tjeneste for OSS, Office for Strategic Services, og steg kjapt i gradene som researcher. Så i 1944 ble hun utstasjonert på Sri Lanka, og det ble et opphold som skulle vise seg å forandre livet hennes på mer enn én måte. Aller viktigst var møtet med den sofistikerte og intellektuelle Paul Child.

Ikke bare ble Paul mannen hun skulle dele resten av livet med; det var han som fikk Julia interessert i mat. Etter to år som mann og kone, flyttet de i 1948 til Paris hvor Pauls oppgave var å fremme amerikansk kultur på vegne av myndighetene. Og det er her «Dearie» er på sitt beste, når Spitz beskriver de mange dekadente restaurantene paret besøkte og hvordan Julia sakte og virkelig får øynene (og smaksløkene) opp for det franske kjøkken. Man kan se det for seg; Paris på 50-tallet!

Og Julia, med sin barnslige iver, høylytte latter og utømmelige nysgjerrighet, sugde inn Paris for alt det var verdt. Hun begynte å ta kokketimer ved legendariske Le Cordon Bleu, hun ble en gjenganger på matmarkedene i den franske hovedstaden og hun tilbragte dager og uker hjemme på kjøkkenet – i full krig med ingredienser og redskaper for å lage den perfekte omeletten eller den perfekte bernaisesausen. Gjennom en matlagingsklubb møtte hun Louisette og Simone, og sammen utviklet de et nært forhold gjennom sin felles lidenskap for det franske kjøkken. Trioen lærte også amerikanere alt om fransk mat med bibelen «Mastering the art of French cooking»; ei kokebok som kom ut i 1961 og nesten tok 10 år å få ferdigstilt.

Det var ikke få ganger under det tidkrevende arbeidet med kokeboka at Julia sa til seg selv «aldri mer», men hun skulle fortsette matmisjoneringen sin i de neste 35 årene. Julia og Paul bodde i perioder både i Marseille, Tyskland og Norge (ikke overraskende ble hun aldri særlig glad i verken norsk eller tysk mat), og hvorenn de endte opp, fulgte de mest avanserte kokekar og redskaper med på flyttelasset. Kokkeleringen ble mer enn en fulltidsjobb for Julia; det ble en livsstil som opptok bokstavelig talt hver eneste våkne time av døgnet. Og etter TV-debuten i 1962 – hvor hun lagde en omelett (i svart-hvitt) på direkten – ble livet hennes snudd på hodet atter en gang.

Man trenger ikke engang å være middels interessert i mat for å kose seg med «Dearie». Selv om Bob Spitz helt åpenlyst var mer enn betatt av personen han skriver om, gjør han en veldig god jobb med å beskrive Julia Childs liv ikke bare bak grytene, men hele veien fra barndommen, gjennom voksenlivet og frem til hun døde som 91-åring i 2004. Child var ikke bare en reser til å lage mat; hun var så utrolig mye mer. Hun var et ikon som åpent og høylytt kjempet for abort (i en tid hvor det var mer enn kontroversielt), hun nektet i alle år å la seg kjøpe og utnytte av matprodusenter (men passet heller på å kritisere dem – ved navn – på direktesendt TV) og hun kjempet for å lære amerikanere at mat er mer enn det som kommer ferdig vakumpakket eller ligger i frysedisken. Hun ga blanke i konvensjoner, alt det som var opplest og vedtatt, og fulgte konsekvent sin egen vilje. Javisst var hun også ei sta og bortskjemt rikmannsdatter som nektet å ta nei for et nei, men så brøytet hun også vei for alle andre TV-kokker og kokebøker som fulgte i etterkant. Og ikke minst vekket hun «vanlige» folks interesse for mat og matlaging. Sånne liv blir det gode biografier av!

Knopf

Utgitt i 2012

557 sider

ISBN:  978-0307-4734-17

julia child

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Zentropia – Anne Mette Lundtofte

av Ann-Sofi S. Emilsen

Mytene og skrønene er mange – om ikke uendelige – når det kommer til danskenes filmbrøleape Lars von Trier. Han er både elsket og utskjelt av samarbeidspartnere, filmfolk og publikum verden over, men det er i hvertfall ikke mange som stiller seg likegyldig til den åpenlyst pilleknaskende regissøren. Det hele startet for 25 år siden da han møtte produsenten Peter Aalbæk Jensen, og de sammen bestemte seg for å revolusjonere den danske filmbransjen.

De to mennene hadde store vyer og en eplekjekk holdning til alt de foretok seg helt på starten av 90-tallet, men visst fanden fungerte det. De grunnla filmselskapet Zentropa i 1992, hvor de enkelt fordelte ansvaret seg i mellom: von Trier skulle lage filmene, og Jensen skulle sørge for å få dem finansiert. I årene som kom vokste Zentropa over ørene på både dem og den stadig vekslende staben, og det er selskapet og bedriften som arbeidsplass den danske journalisten Anne Mette Lundtofte satte seg som mål å analysere da hun på tampen av 2009 bestemte seg for å skrive boka Zentropia.

Under Jensen og von Triers ledelse var Zentropa ingen ordinær arbeidsplass. Den var veldig langt unna enhver form for ordinær arbeidsplass, for duoens radikale og revolusjonære syn på film og kunst gjenspeilet seg også i hvordan de drev selskapet. Gjennom en lang rekke kilder Lundtofte har snakket med av både tidligere og nåværende ansatte og ledere, ikke bare skrider, men dundrer det frem et bilde av et anarkistisk jobbfellesskap der målet var å snu alt på hodet. Ingenting skulle gjøres tradisjonelt, ingenting skulle være konformt og forutsigbart. Jensen og von Trier ble oppfattet som rape gale, men de var smarte og svært bevisste på hvordan de ønsket å fremstå, både overfor sine ansatte og bransjen. Alt som kunne smake av uortodokse metoder ble skjøvet opp og frem i lyset.

Lundtofte fulgte Zentropa i tre år i arbeidet med boka, og hun har gjort en grundig jobb ved innhenting av materiale og kilder. Litt usikker blir man derimot på hennes rolle i teksten. Hun er ofte usynlig, men samtidig skinner meninger og antydninger gjennom som viser at hun fra starten av har hatt en klar formening om hva bokas budskap skal være: Zentropa var, på det verste, et klin kokos-foretak, og vokste fra å være lite og radikalt til å bli det uhyret det selv ønsket å være en motsats til. Det bet altså seg selv i halen til slutt, med andre ord.

Men visst, reisen fra 1992 og frem til 2013 gjennom fiaskoer, suksess, krangler, høy sigarføring, bløtkakekasting, nervesammenbrudd, nakenbading og naziflørting er interessant lesning. Og ikke minst (til tider) veldig morsom. Alle som kjenner litt til Jensen, vet at han er en manipulerende spradebass av dimensjoner som elsker skrøner, bråk og ståk, men så blir det da i hvertfall aldri kedeligt, mand! Så lenge ingen kom på tanken om å koble inn det danske arbeidstilsynet, klarer man ikke å la være å la seg underholde av Jensens uvanlige lederstil og -metoder. Han var nok til tider en sadistisk jævel, men steike så mye bra film – og gode historier – det kom ut av det.

Gyldendal Danmark

Utgitt i 2013

205 sider

ISBN: 978-87-02-14731-5

zentropia

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Förortshat – Johanna Langhorst

av Ann-Sofi S. Emilsen

Den svenske journalisten Johanna Langhorst er ikke bare forbannet, hun er rasende i «Förortshat». I en personlig vinklet og følelsesladd tekst retter hun skytset mot alt fra politikere til institusjoner, politi og ikke minst, den vanlige svensken i gata. Hvorfor blir klasseskillet i rike Sverige stadig større? Hvorfor øker fattigdommen og forskjellene mellom fattige og rike? Og hvorfor er det ikke-vestlige innvandrere som taper alle kampene? Trass i tittelen, er boka en varm og rødglødende kjærlighetserklæring til den utskjelte forstaden.

Utgangspunktet for «Förortshat» var at at tenåringssønnen til Johanna Langhorst, Leslie, en dag var for redd til å gå ut døra. Langhorst har i mange år bodd med familien sin i Tensta, en forstad til Stockholm som er en del av myndighetenes «miljonprogram». Til tross for Tenstas frynsete rykte, har Langhorst, mannen hennes Daniel og deres tre barn alltid stortrivdes i forstaden og stilt seg helt utenforstående til all kritikken og den negative fokuseringen om stedet. Når Leslie blir ranet av en guttegjeng ikke bare én, men to ganger, er det dog stopp. Med tungt hjerte forstår Langhorst at hun ikke kan bli boende – sønnen hennes nekter å gå utenfor hjemmets fire vegger i ren redsel.

Å flytte fra alt det som har vært kjært og kjent siden barndommen, er vanskelig for Langhorst. En lang rekke refleksjoner rundt Tensta, vold, kriminalitet, ulikhet, uretferdighet og klasseskiller settes i gang, og det faktumet som hele tiden har ligget under overflaten i bevisstheten hennes, kommer opp i all sin kraft og stygghet: folk virkelig hater forstedene. Media og den vanlige svensken i gata legger all skyld på forstedene når noe går galt, og særlig fordi i forstedene bor det mange innvandrere.

«Förortshat» reiser mange spørsmål – så mange at både forfatteren selv og leseren til tider mister grepet. Langhorst gaper og gaper til kjeften sprekker, men bare fortsetter å gape. Det er som om hun nekter å gi seg før hun kan summere opp alt i denne ene sekken, nemlig at fra de fleste problemer i dagensk svenske samfunn, går det røde tråder tilbake til dette forstadshatet. Hun snakker med tilfeldige mennesker på gaten, hun snakker med innvandrere i Tensta, hun besøker Malmøs beryktede Rosengård, intervjuer en arkitekt, en ungdomsklubbleder og en politiker.

Til tross for sine mange kilder og intervjuobjekter, gir Langhorst en ganske ensidig fremstilling av sine synspunkter i «Förortshat». Hun argumenterer litt på samme måten som barn, i tonen «om du ikke skjønner hva jeg mener, kan du bare være så dum. Æsjen-bæsjen!«. Hun ser ikke at hennes egen retorikk minner mye om den som kommer fra hennes motstandere; nemlig rasistene, den rike overklassen og byforkjemperne. Hvorfor ødelegger hun sitt eget prosjekt på denne måten, når hun har så mye bra og viktig på hjertet?

Ordfront förlag

Utgivelsesår: 2013

288 sider

ISBN: 978-91-7037-715-0

Förortshat

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Not the Israel my parents promised me – Harvey Pekar & JT Waldman

av Ann-Sofi S. Emilsen

Harvey Pekar vokste opp i Ohio, USA på 40-tallet med foreldre som var selverklærte sionister, og ble tvunget til å gå på spesialskole for å lære hebraisk. Først som ung voksen, og gjennom sitt eget politiske engasjement, forstod han at verden var ganske annerledes enn foreldrenes fremstilling. Og særlig da kampen om Israel, konflikten mellom israelere og palestinere og jødenes historie.

Han måkte unna mye dritt som ryddet vei for tegneserier som medium, Harvey Pekar, og sammen med sluggeren Robert Crumb gjorde han etter hvert suksess med American splendor, en mangeårig selvbiografisk stripeserie om hverdagsliv i hjembyen Cleveland i Ohio. Han samarbeidet med en lang rekke prominente tegnere opp gjennom årene (Pekar tegner ikke selv, men skriver kun manus), før han fikk diagnosen prostatakreft tidlig på 90-tallet. Etter mange år med behandlinger, friskmeldinger og nye diagnoser, døde Pekar i 2010. Not the Israel my parents promised me er den siste tegneserieromanen på CV´en hans, et samarbeid med den amerikanske kunstneren og serieskaperen JT Waldman.

Hva vil det si å være jøde? Hvorfor er Israel så viktig for jødene? Og hvordan i heiteste kan ett folk kreve at de eier og har krav på et helt land bare fordi en gud en gang for mange hundre år siden har sagt at sånn er det? Pekar er forbannet, oppgitt og sjokkert i Not the Israel my parents promised me, og legger ikke lokk på noe av det. Han kaster seg med hodet først inn i en debatt som har pågått siden han var barn, og som aldri (?) ser ut til å få en løsning alle parter kan leve med. Der hvor mange av oss andre synser og mener ting basert på løs kunnskap hentet fra avisenes overskrifter, går Pekar metodisk og nøye til verks. Han har en enorm kunnskap om jødenes historie, og et dypt og bredt stetoskop som går ned og inn i kjernen til konflikten og kampen om Israel.

Illustrert med Waldmans fantastiske kunstverk av noen tegninger, veksler boka mellom Pekars oppvekst og historiske, faktabaserte skisser av jødenes historie. Det begynner med guds løfte til Abraham om at han og hans folk skal arve Kanaan, det som i dag utgjør Israel, Palestina, Libanon og deler av Syria. Og det begynner med lille Harvey som på kjøkkenet hjemme i Ohio stadig hører mamma si at det jødiske folkeslag aldri vil kunne leve i sikkerhet før de får sitt eget land. Leseren får tre parallelle handlingsforløp; jødenes historie, Harveys oppvekst og i tillegg følger vi dagens Harvey (anno 2010) som sammen med Waldman reiser rundt på jakt etter kilder til nettopp den boka man holder i hånden. De snakker seg i mellom og direkte til leseren, noe som gir boka en nær og personlig vinkling.

Deler av det historiske innholdet kunne fort blitt vanskelig og tørt å følge med på, men på grunn av Waldmans mange originale, kunstneriske krumspring, blir Not the Israel my parents promised me visuelt veldig vakker. Han veksler hele tiden på lengden, utformingen og størrelsen på panelene, og formidler Pekars sinne og frustrasjon på en herlig måte. Waldman er dyktig på å skape både brudd og luft på mange av sidene, noe som er viktig siden Pekar har mye på hjertet = mye tekst. Man tar seg i å tenke at det er veldig synd at hovedpersonen ikke lever lenger, for boka er et krasst, friskt og modig innspill i en debatt som på mange måter går på repetetiv tomgang.

Hill and Wang

ISBN: 978-0-8090-9482-0

172 sider

Utgivelsesår: 2012

Not the Israel my parents promised me - Pekar

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , ,