Kategoriarkiv: Biografisk

Mors gaver – Cecilie Enger

av Ann-Sofi S. Emilsen

Mennesker blir født, mennesker lever og mennesker dør. Det er én av de få ubestridte faktumene i livet vi alle kan enes om, uansett tro eller livssyn. Fødsel, liv, død. Så naturlig, men allikevel så vanskelig å forsone seg med.  I «Mors gaver» skriver Cecilie Enger om de mange sidene ved det på én gang både umulige, deilige, kranglete og fantastiske livet, men mest om hvordan vi klorer og sliter for å prøve å holde fast i det.

Med en mor på sykehjem som sakte og skremmende mister hukommelsen, blir Cecilie Enger konfrontert med døden. Den stirrer uredd på henne når hun møter morens tomme blikk, og når angsten kryper opp i halsen om moren ikke svarer fort nok i telefonen. Noen reagerer med sinne, andre trekker seg unna eller viser en kvelende omsorg for sin aldrende og syke forelder, men Enger finner sin egen metode. Hun finner morens gamle julegavelister, skrevet og oppbevart gjennom en årrekke, og bruker dem som utgangspunkt til å tegne opp historien om sin egen familie. Som i et forsøk på å forstå de mange nyansene i morens liv før hun skal dø, før hun forsvinner for aldri mer å komme tilbake.

Gjennom tanter, onkler, besteforeldre, søsken og søskenbarn, fra utvandring til USA og tilbake til Halden og videre til Oslo og Asker. Gjennom hverdagsliv, skolegang, høytider, sommerferier, barnefødsler og død, skuffelser, gleder, kjærlighet og tenårsopprør; Cecile Enger bruker julegavelistene til å spore an sin egen hukommelse om familiehistorier og opplevelser. Der tingene skrevet med penn på et stykke papir bare gir skinn av å være «ting», ligger det bak hver enkelt av dem så mange historier og minner. En ting er ikke bare en fysisk ting; for oss mennesker representerer de så mye mer når vi ser på dem gjennom hukommelsen blikk, noe Enger fremhever ved å veksle mellom fortid og nåtid.

Det er noe nydelig hjelpeløst over «Mors gaver», og samtidig en følelse av desperasjon som resonnerer langt inn i hjertekammeret. Enger vil så inderlig gjerne forstå; ikke bare hvorfor det «ble som det ble», men for å kunne forsone seg med at et liv snart er over, at moren skal dø. Kontrasten mellom hennes egen skarpe hukommelse som vekkes av julegavelistene og morens sviktende minne, er sterk og skildres på en så myk, men allikevel vond måte at det setter seg en klump i halsen. Hva vil det si å gi, å få og hvor viktig er fysiske ting for oss mennesker når vi skal holde fast ved minner – og tiden som har gått? Og hva er hukommelsen vår uten faktiske ting? «Mors gaver» er skrevet med dyp innsikt og en finstemt evne til å se de mange synlige og usynlige trådene som binder mennesker sammen. Og når trådene brytes, har vi tingene som bærer minnene og hukommelsen videre.

Gyldendal forlag

Utgitt i 2013

258 sider

ISBN: 978-82-05-45560-3

Mors-gaver_productimage

Merket med , , , , , , , , , , , , , ,

I’m your man: Leonard Cohens liv – Sylvie Simmons

av Ann-Sofi S. Emilsen

I et språk like dannet og vekledd som personen hun biograferer, har den britiske musikkjournalisten Sylvie Simmons gått løs på livshistorien til populærkulturens kanskje største gentleman; Leonard Cohen. Mannen som fyller 80 neste år, har levd et liv fullt av kontraster og motsetninger, fullt av musikk, poesi, kvinnfolk og reising men også narkotikamisbruk, depresjoner og meditasjon. I «I’m your man» blir man godt kjent med mange av den kanadiske kunstnerens sider.

Født inn i en velstående og tradisjonsrik familie i Montreal på starten av 1930-tallet, var det nok ingen som innbilte seg at lille Leonard skulle bli en av århundrets største visesangere og poeter. Selv som barn og ungdom var han høflig, dannet og velkledd, og den merkelappen har blitt hengende ved ham til dags dato. Det er ikke overraskende at mange av kildene til Simmons forteller om en Cohen som alltid så ut som en outsider. Han skilte seg ut i de fleste miljøene han oppsøkte, enten det var på universitetet, på barene i Montreal, blant Beat-poetene eller hengende rundt Warhols The Factory i New York. Der Cohen på utsiden så ut som en universitetsprofessor, gjemte han en intellektuell rebell under dresskjorta som fikk komme til uttrykk i diktene og etter hvert romanene og låttekstene hans.

Det var ikke gitt at Leonard Cohen skulle bli mest kjent som musiker og visesanger, for det var lidenskapen for poesi og litteratur som først gjorde ham kjent, om ikke akkurat bejublet av kritikerne. Simmons tar leseren med på en detaljrik og lang reise fra Cohens barne- og studieår i Montreal, via kunstnerspireårene i New York og London til livet med norske Marianne Ihlen på den greske øya Hydra og årene med Suzanne i ei hytte i Tennessee.

Den ene røverhistorien biter den neste i halen, og det er særlig årene i New York og Cohens tid på legendariske Chelsea Hotel som er karamellen her. Hvor ellers kan man lese om møter med Janis Joplin i heisen, om Nico som serverer ørefiker og om Patti (Smith) og Robert (Mapplethorpe) som vakler rundt i gangene som underernærte fjærkre? For ikke å glemme Cohens møter med Jimi Hendrix, Bob Dylan, David Crosby og forhold til Joni «Beethoven» Mitchell. Er man ørlite grann over gjennomsnittet interessert i musikk og populærkultur, er disse kapitlene alene verdt de nesten 600 sidene. Fantastisk lesning!

Interessant er det også å få et innblikk i alle motsetningene som rev og nesten slet i stykker Cohen. Der poesien og litteraturen dro ham i én retning, hadde han vanskelig for å se seg selv som en utøvende musiker på en scene. Der de mange vakre kvinnene og musene han hadde et forhold til ga ham kjærlighet, klarte han allikevel ikke å slå seg til ro med noen av dem. Der han på utsiden var en sindig, underfundig intellektuell kjent for sin lune humor og klokskap, var han på innsiden et skjelvende bjørkeløv plaget av depresjoner og paranoia som han forsøkte dempe med alskens kjemikalier.

Skal man gå Sylvie Simmons litt etter sømmene som biograf, blander hun rollene som deltaker og observatør. I passasjer hvor hun hviler på førstehåndskilder, kan hun plutselig bryte gjennom teksten med en personlig kommentar eller ytring som at «Leonard har alltid vært kjent som en elsker, og ikke en fighter«. Det er ingen tvil om at Simmons selv beundrer Cohen, og kanskje litt for mye, i den forstand at hun ikke opererer med nok avstand til personen hun skal skildre. Det er kanskje vanskelig å oppdrive noen som har mindre gode ting å si om Leonard Cohen, men man mistenker at Simmons ikke engang har forsøkt. Skal man tro «I’m your man», elsker alle Leonard Cohen. Hovedpersonen selv vil nok rødme kledelig opp i det sølvgrå hårfestet av en slik påstand, men så lever han også opp til ryktet sitt som en evig, ekte gentleman.

Cappelen Damm

Utgitt i 2013

Oversatt fra engelsk av Håvard Rem

Original utgave utgitt i 2012

588 sider

ISBN: 978-82-02-41040-7

Sylvie Simmons

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , ,

Det bästa barnet – Sofia Olsson

av Ann-Sofi S. Emilsen

Ufrivillig barnløshet har lenge vært en politisk sak i både Norge og Sverige, og den betente tematikken blir stadig debattert i medier og andre fora. Men hva skjer egentlig i hjemmene til folk, i hverdagen, hos de som prøver og prøver men aldri får det til? Den svenske serieskaperen Sofia Olsson skildrer situasjonen med både humor og dypt alvor.

I «Det bästa barnet» følger vi paret  fra «Hetero i Hägersten» som kom ut mellom samlede permer i 2010. Historiene er fortsatt basert på Olssons egne erfaringer, men denne gang er hun enda mer naken og ærlig – det krever mot å blottlegge sine private og personlige problemer på den måten hun gjør i «Det bästa barnet», for det er ingen tvil om at ufrivillig barnløshet fortsatt er et vanskelig tema. Og ikke bare det, åpningen kaster leseren rett inn vepsebolet når Han forteller Henne at «jeg tror ikke jeg elsker deg lenger». Hvor går man videre fra noe sånt?

Fortellingen går så tilbake i tid, og leseren får være med når paret bestemmer seg for at de vil prøve å få barn. Som sagt, så gjort. Men forsøk etter forsøk fører ikke frem, og måned etter måned går uten at de lykkes. Frustrasjon, sinne, og sorg blandes sammen med behandlinger med hormonsprøyter og kunstig inseminasjon. Det gjør vondt, det tar tid og det er dyrt. Og det fører ikke til noe som helst. Va fan….. Hvem sin skyld er det egentlig? Og hvorfor må alle andre strutte rundt med gravide mager, mens venner og familie gnåler om «er det ikke deres tur snart, da?«. Og så, som en brutal, rusten spiker i älende-kisten, kommer nyheten om at Han er forelsket i en annen. Han har til og med hatt sex med med denne «annen» – mens Han og Hun har prøvd å bli gravide.

I en naivistisk strek som minner om danske Jakob Martin Strid, helt uten staffasje, skaper Sofia Olsson sine ekspressive karakterer, høyst levende der de sitter fastlåst i ei vogn på følelsenes berg-og-dalbane. Det er lett å sympatisere med både Han og Henne, for de fleste vet hvor vanskelig og vond kjærligheten kan være. Selv om man er i trettiårene og liksom skal være voksen, griner man så snørra renner og øynene blir røde og hovne. Man blir usaklig, urimelig og føler fortsatt sjalusi, misunnelse og hevntanker. Etter at Han flytter ut, er det med et tjukt lag av skadefryd Hun forteller etter en fest at hun ble sjekket opp av en annen mann. Ha! «Det bästa barnet» er lett å relatere til, selv om man ikke har hverken lykkes og/eller mislyktes i å få barn. Det er tydelig at Olsson er glad i karaterene sine, og det smitter over på leseren.

Galago förlag

Utgivelsesår: 2013

171 sider

ISBN:  978-917037-7181

Det bästa barnet

Merket med , , , , , , , , , , ,

Not the Israel my parents promised me – Harvey Pekar & JT Waldman

av Ann-Sofi S. Emilsen

Harvey Pekar vokste opp i Ohio, USA på 40-tallet med foreldre som var selverklærte sionister, og ble tvunget til å gå på spesialskole for å lære hebraisk. Først som ung voksen, og gjennom sitt eget politiske engasjement, forstod han at verden var ganske annerledes enn foreldrenes fremstilling. Og særlig da kampen om Israel, konflikten mellom israelere og palestinere og jødenes historie.

Han måkte unna mye dritt som ryddet vei for tegneserier som medium, Harvey Pekar, og sammen med sluggeren Robert Crumb gjorde han etter hvert suksess med American splendor, en mangeårig selvbiografisk stripeserie om hverdagsliv i hjembyen Cleveland i Ohio. Han samarbeidet med en lang rekke prominente tegnere opp gjennom årene (Pekar tegner ikke selv, men skriver kun manus), før han fikk diagnosen prostatakreft tidlig på 90-tallet. Etter mange år med behandlinger, friskmeldinger og nye diagnoser, døde Pekar i 2010. Not the Israel my parents promised me er den siste tegneserieromanen på CV´en hans, et samarbeid med den amerikanske kunstneren og serieskaperen JT Waldman.

Hva vil det si å være jøde? Hvorfor er Israel så viktig for jødene? Og hvordan i heiteste kan ett folk kreve at de eier og har krav på et helt land bare fordi en gud en gang for mange hundre år siden har sagt at sånn er det? Pekar er forbannet, oppgitt og sjokkert i Not the Israel my parents promised me, og legger ikke lokk på noe av det. Han kaster seg med hodet først inn i en debatt som har pågått siden han var barn, og som aldri (?) ser ut til å få en løsning alle parter kan leve med. Der hvor mange av oss andre synser og mener ting basert på løs kunnskap hentet fra avisenes overskrifter, går Pekar metodisk og nøye til verks. Han har en enorm kunnskap om jødenes historie, og et dypt og bredt stetoskop som går ned og inn i kjernen til konflikten og kampen om Israel.

Illustrert med Waldmans fantastiske kunstverk av noen tegninger, veksler boka mellom Pekars oppvekst og historiske, faktabaserte skisser av jødenes historie. Det begynner med guds løfte til Abraham om at han og hans folk skal arve Kanaan, det som i dag utgjør Israel, Palestina, Libanon og deler av Syria. Og det begynner med lille Harvey som på kjøkkenet hjemme i Ohio stadig hører mamma si at det jødiske folkeslag aldri vil kunne leve i sikkerhet før de får sitt eget land. Leseren får tre parallelle handlingsforløp; jødenes historie, Harveys oppvekst og i tillegg følger vi dagens Harvey (anno 2010) som sammen med Waldman reiser rundt på jakt etter kilder til nettopp den boka man holder i hånden. De snakker seg i mellom og direkte til leseren, noe som gir boka en nær og personlig vinkling.

Deler av det historiske innholdet kunne fort blitt vanskelig og tørt å følge med på, men på grunn av Waldmans mange originale, kunstneriske krumspring, blir Not the Israel my parents promised me visuelt veldig vakker. Han veksler hele tiden på lengden, utformingen og størrelsen på panelene, og formidler Pekars sinne og frustrasjon på en herlig måte. Waldman er dyktig på å skape både brudd og luft på mange av sidene, noe som er viktig siden Pekar har mye på hjertet = mye tekst. Man tar seg i å tenke at det er veldig synd at hovedpersonen ikke lever lenger, for boka er et krasst, friskt og modig innspill i en debatt som på mange måter går på repetetiv tomgang.

Hill and Wang

ISBN: 978-0-8090-9482-0

172 sider

Utgivelsesår: 2012

Not the Israel my parents promised me - Pekar

Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Syngja – Lars Amund Vaage

av Ann-Sofi S. Emilsen

Å reflektere over sitt eget liv som et forsøk på å forstå, som et forsøk på å få innsikt i og overblikk over egne valg og påvirkninger, er en nødvendighet for de fleste av oss. Behovet melder seg kanskje sterkest når man har kommet midtveis i livet. Det er tid for å gjøre opp midtveis i livet-regnskapet, det er tid for introspeksjon og ransakelse. Lars Amund Vaage er 60 år, og skriver til sin voksne, autistiske datter i «Syngja». Like mye som en frustrasjons- og kjærlighetserklæring til et uvanlig og høyt elsket barn, er teksten et ærlig og veldig menneskelig forsøk på å forstå seg selv.

Å gi liv til et funksjonshemmet barn er fortsatt problematisk og belagt med en rekke tabuer. Utfordringene kommer haglende fra alle sider; familie, venner, det offentlige, medisinsk personell og institusjoner. Hvem skal bestemme hva som er best for barnet ditt? Hvem vet best? Du, som forelder, eller kvinner og menn i hvite frakker som har studert medisin, pedagogikk og psykologi? I «Syngja» setter Lars Amund Vaage ord på hvordan det har vært å gi liv til og å oppdra og leve med en sterkt funksjonshemmet datter. Med en skjønnlitterær forfatters blikk, blir det mer enn en dokumentarisk skildring av hverdagsliv, behandlinger og innsiden av institusjoner, men det er alikevel en ærlig og til tider nådeløs skildring han gir.

Dattera, som bare kalles «G», er født autist og kan ikke snakke. Hun kan heller ikke lese, og vil mest sannsynlig aldri kunne lese det faren skriver om henne. Gjør det boka til et overgrep? Til en utlevering? Gjør han sin egen datter til latter i offentlighetens øyne? Spørsmålene er mange, og Vaage reflekterer over og stiller seg selv dem alle underveis i skriveprosessen. I et sobert, enkelt språk forteller han om glede, håp og kjærlighet, men også skuffelse, tvil og sinne. De øyeblikkene hvor G ser ut til å kommunisere, hvor hun virker å være funksjonsfrisk og tydelig, slår veksel på venner som slutter å ringe, natt etter natt uten søvn og det å nesten grue seg til å høre datteren hver dag komme hjem. Nå må jeg slippe alt i hendene, for G er hjemme.

Rekkehusleligheten den lille familien bor i, fungerer som et lysende symbol på alt som er galt. Den alt for dyre leiligheten med de alt for store rommene og med det totale fravær av følelsen av et hjem, blir symptomatisk for en familie som slutter å leve mens den bare fortsetter å eksistere. Vaage er allikevel lite interessert i og ytterst forsiktig med å plassere skyld; i stedet er han forståelsesfull og kjærlig mot Gs mor selv når de skiller lag, etter langvarig utroskap fra begges side. «Syngja» hopper uanstrengt frem og tilbake i tid, og får en ekstra litterær dimensjon når Vaage skildrer hverdagsliv og en vanskelig unge som nekter å slutte å løpe rundt med sprang tilbake i tid til sitt eget, ungdommelige overmot og lengselen etter ei varm kvinnefavn.

«Syngja» er 232 sider nydelig fortellerkunst. Hvorfor dikte opp imaginære univers når man har Livet, i all sin prakt og herlighet, i all sin skrekk og gru? I all sin hverdagslighet og gråhet, men også i all dets hjertebankende ekthet og sprakende fargeskala? Knausgård kjempet seg gjennom hundrevis av sider for å tvinge gjennom at litteratur også skal kunne romme bleieskift og trilleturer, og Vaage gjør det samme. Det er det lille, ynkelige mennesket i oss alle som beskrives, det som er fullt av tvil, håp og lengsel og som aldri helt vet om han har gjort det han burde her i livet. Han vil så gjerne gjøre godt, men er aldri helt sikker på i hvor stor grad han lykkes. Det er noe dypt menneskelig over det, og nettopp det at vi alle kan kjenne oss igjen, skaper den store resonnanskassen som bare den aller beste litteraturen klarer å skape.

Forlaget Oktober

ISBN: 978-82-495-0577-7

Utgivelsesår: 2012

232 sider

Syngja - Vaage

Merket med , , , , , , , , , , , ,

Alt må vike for natten – Delphine de Vigan

av Ann-Sofi S. Emilsen

Familie. Et lite ord, men allikevel så stort, altoppslukende og betydningsfullt. Hvem er jeg? Hva og hvem er jeg et resultat av? Hvor mye er arv, og hvor mye er miljø? Og viderefører familier sine tradisjoner og levesett til neste generasjon? Delphine de Vigan stiller seg selv mange spørsmål i etterkant av morens selvmord. Resultatet er en dyptgående søken i familiens mørke historie i «Alt må vike for natten».

Den franske forfatteren Delphine de Vigans tredje roman åpner og avslutter med den samme scenen, at hun i voksen alder finner sin mor død i sin egen seng, med blå og blodige pulsårer. Der har hun ligget i fem dager; i hårfestet er det flekker av mugg. Opplevelsen er så sterk, så fordømt vond at hun begynner å lete etter svar. Svar på de mange spørsmålene som barndom og oppveksten rundt moren, besteforeldrene, tantene og onklene har presset frem. I jakten på en form for sannhet, stikker hun kniven rett inn i det blødende hjertet av en storfamilie som fra utsiden er sprudlende, høylytt, småsprø og ukonvensjonell, men som på innsiden er full av gørr.

Hun går først tilbake til moren Luciles barndom, og pusler sammen et bilde av oppveksten hennes i en familie på ni barn satt til verden av det uortodokse foreldreparet Georges og Liane. De bor i Paris fra 1940-årene, i et hus som alltid er fullt av lyd og leven. Disse skildringene er ofte rent vakre; så fulle av farger, følelser og liv. Den etter hvert så store søskenflokken består av sterke individer som alle prøver å finne sin plass, enten ved middagsbordet eller innenfor synsfeltet til faren Georges. Lucile er det vakre barnet som jobber som fotomodell, og får beundrende blikk og foreldrehjerter til å smelte. Hjemme er hun innesluttet, sur og med et stort behov for å være alene. Lucile finner ikke plassen sin i den utadvendte, sosiale storfamilien, og viser tidlig tendenser til det som senere utvikler seg til dype, psykotiske problemer.

de Vigan gjør et fortellerteknisk lurt og interessant grep når hun stopper opp innimellom for å kommentere sin egen rolle, sine metoder, tanker og valgte fremgangsmåter. Hun reflekterer over sin egen tilnærming til både kilder og teksten hun jobber frem, og stiller hele tiden spørsmål ved om hun har valgt den beste løsningen. Som forfatter som skal forsøke å gjenskape morens oppvekst, sitter hun på enorme mengder materiale; både i form av skrevne brev og tekster fra den avdøde moren, men også fotografier, film- og lydopptak av tantene, onklene og besteforeldrene. I tillegg er mange av Luciles søsken fortsatt i live, og lar seg intervjue en rekke ganger.

Det har dukket opp flere selvbiografiske romaner i europeisk samtidslitteratur de siste årene, og mange av dem har fått mye oppmerksomhet og skapt kontroverser. Svenske Felicia Feldts oppgjør med moren Anna Wahlgren i «Felicia försvann» og Karl Ove Knausgårds personlige kamp spredt over seks bind er noen av dem. De gjør ikke noe radikalt nytt, men i stedet noe dypt menneskelig: de forsøker å forstå seg selv, sitt opphav og hvorfor ting ble som de ble. Det er høyst personlig og utleverende ransaking av det som står oss aller nærmest, nemlig oss selv, våre foreldre, vår nærmeste familie. Og det er derfor det gjør så vondtgodt å lese disse bøkene, for det gir gjenklang til tross for at man aldri har hatt en alkoholisert far eller en mor som slår. «Alt må vike for natten» er som et skingrende rop i en nattsvart furuskog, som et rødt, gapende sår som aldri helt vil slutte å blø. Delphine de Vigan har kanskje skrevet av seg noen demoner i prosessen, men som alle oss andre kommer hun aldri til å finne en plasterlapp som er stor nok til å stoppe blødningen.

CappelenDamm

ISBN: 978-82-02-37901-0

Oversatt fra fransk av Agnete Øye

Utgitt første gang i 2011

Norsk utgave: 2012

320 sider

Merket med , , , , , , , , , , , , ,

Are you my mother? A comic drama – Alison Bechdel

av Ann-Sofi S. Emilsen

Alison Bechdel har mye på hjertet. Veldig mye på hjertet, i tillegg til et stort behov for å dele det. I sin andre selvbiografiske tegneserieroman er hun om mulig enda mer åpen og utleverende enn i debuten «Fun Home», uten at formidlingsevnen og fortellergleden holder samme nivå. Det er fortsatt familien og oppveksten som står i fokus, og det er fortsatt foreldrene hun retter sitt analytiske mikroskop mot. Forskjellen er at denne gang er hun mer opptatt av å snakke om psykoanalyse og Virginia Woolf enn å egentlig fortelle om moren sin.

Stripen Dykes to watch out for ble starten på den tegnede karrieren til amerikanske Bechdel på midten av 80-tallet , også den med selvbiografiske elementer. Stripen gikk i flere mindre amerikanske aviser i en årrekke før hun tok steget opp og debuterte med sin første grafiske roman, «Fun Home», i 2006. Historien tok hun fra sitt eget liv, fra oppveksten i en familie med en far som drev et begravelsesbyrå, og som stod frem som homofil før han tok livet av seg. Boka skildrer på en fin måte det vanskelige, men uslitelige forholdet mellom barn og foreldre.

Bechdel gikk så i flere år med tanken om å skrive en bok om forholdet til moren, men satte det lenge på vent – mye på grunn av frykt for hvordan nyheten ville bli mottatt. I mellomtiden gikk hun i terapi, og leste seg opp på psykoanalytikeren Donald Winnicott og den omstridte psykologen og sosiologen Alice Miller. Hun studerte memoarer og dagboken som litterær sjanger, og fordypet seg i Virginia Woolf. Dette, sammen med en ekstrem selvreflektiv metode, utgjør bunnmaterialet for «Are you my mother?», i motsetning til «Fun Home» hvor familien og faren alene var materialet. Og det er nettopp her bristen ligger, at Bechdel beveger seg vekk fra en allmenn tematikk som mange kan kjenne seg igjen i, til tross for at de fleste av oss nok ikke har en far som er skaphomofil og driver et begravelsesbyrå.

Alt for mange sider av «Are you my mother?» er fylt med sitater fra Winnicotts studier og Woolfs egne dagbøker. Etter hver opprivende telefonsamtale med moren, og etter hver morgen hun våkner av en ladet drøm, tar Bechdel på seg analysehatten og dykker ned i Winnicotts teorier for å finne svar. Det var utvilsomt et viktig personlig prosjekt som ble påbegynt i disse årene, men å skrive og illustrere det i en grafisk roman? Man ser ikke poenget, og interessen daler fort når Bechdel vender hele historien innover, med pinsomt kjedelige, selvkritiske refleksjoner og utallige spørsmål om hva som gikk galt. Det samme med de mange rutene som gjengir stillestående samtaler mellom pasient Alison og de to terapeutene hun går til. Det makter ikke å vekke engasjement hos en utenforstående leser, og man ender opp med å gjespe likegyldig og lure på hvorfor ikke bekjennelsene bare kunne blitt værende i terapirommet eller mellom to private dagbokpermer. Det har ingenting i en (tegneserie)roman å gjøre.

I likhet med debuten, har «Are you my mother?» en begrenset fargepalett; forskjellen er at her er variasjoner av grønt (fra «Fun Home») byttet ut med rosa. Svart, hvitt og rosa skaper sterke kontraster, og Bechdel er god på å variere vinkler og virkemidler gjennom de mer enn 280 sidene. Noen tegninger er helsider, andre er rammet inn av svart eller delt opp i alt fra to til seks paneler. Både gamle fotografier, minner fra morens tid som skuespiller, drømmer, samt forestilte scener med Winnicott og Woolf er gjenskapt i Bechdels strek, på en levende og sterk måte. Hadde bare manuset og historien stått i stil.

Houghton Mifflin Harcourt

ISBN: 978-0-618-98250-9

Utgivelsesår: 2012

289 sider

Merket med , , , , , , , , , , , , ,