Stiklingen – Audur Ava Olafsdóttir

av Ann-Sofi S. Emilsen

«Stiklingen» ble utgitt i islandske Audur Ava Olafsdóttirs hjemland i 2007, men er først nå kommet på norsk. I mellomtiden har den sveipet over Frankrike hvor den har solgt i mer enn 230 000 eksemplarer, og blitt kalt både «en åpenbaring» og «årets litterære funn» i panegyriske vendinger i franske medier. Hm, franskmenn er jo kjent for å være ganske så kulturelt kresne, er de ikke?

Arnljótur, med (det grusomt repeterende) kjælenavnet «Lobbi», er en blek 22-åring med rødt hår, han har en funksjonshemmet tvillingbror og bor sammen med sin nesten 80 år gamle far. Ingen av dem kan lage mat, men de prøver fortrøstningsfullt å vekke liv i oppskriftssamlingen til deres nå avdøde mor og kone. «Lobbi» elsker alt som gror opp av bakken, og særlig roser. Han har hatt sex én gang, det var i morens drivhus med Anna, og nå er Anna gravid. «Lobbi» bestemmer seg for å ta en jobb som rosegartner et sted i sør-Europa for å få det hele litt på avstand; morens dødsfall og faktumet at han skal bli pappa. Og for å kunne sniffe på og stelle med roser. Sånn. Der har du rammen rundt Audur Ava Olafsdóttirs siste roman.

På Island er Olafsdóttir lektor, kunsthistoriker og litterær superstjerne, men her til lands er det ikke mange som er kjent med forfatterskapet hennes. Til tross for at «Stiklingen» ble innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris, er ikke det nødvendigvis en opplagt grunn til at flere nordmenn må bli kjent med henne. Romanen er skrevet som en tvangsmessig sjarmbombe som gjør sitt ytterste for å være pussig, søt og kosefnise-fremkallende, og det er nettopp denne tvangsmessige følelsen som gjør at  «Lobbi» setter seg fast i halsen. MÅ faren si «Lobbi min» i annenhver setning? MÅ «Lobbi» si «datteren min» i tredjehver setning?

Hvorfor må «Lobbi» referere til Anna som elskerinnen min, venninnen min og moren til barnet mitt, i stedet for å bare kalle henne, som det naturlige ville vært, for Anna? Må «Lobbi» liksomgruble over livets store mysterier på en måte som absolutt ikke passer seg en 22-åring? Hvorfor gir han ikke etter for disse sterke, kroppslige lystene han hele tiden nevner når han flere ganger har sjansen? Og når han endelig begynner å faktisk ha seg som ei kanin, hvorfor snakker han om det som om det dreide seg om et parti bridge?

Den største innvendingen mot «Stiklingen» er allikevel språket. Ikke vet man hvor mye som skyldes oversettelsen, om noe, men ordene som kommer ut av munnen på (særlig) hovedpersonen, er ofte stive, oppstyltede og rent ut lite sannsynlige. Ingen ung mann snakker som «Lobbi», og ingen ung mann tenker så klinisk og snusfornuftig om livet som ham heller. Man tror rett og slett ikke på ham, for bak fortellerstemmen sitter en middelaldrende, kvinnelig forfatter som ikke klarer å sette seg inn i en ung, mannlig karakters hode.

Faktisk, når man tenker seg om, kunne «Stiklingen» vært manuset til nok en slapp, norsk film. Den inneholder jo alt hva en filmklassiker her på bjerget skal ha: en søt særing med en rar hobby som grubler over livets mange snurrepiperier, en funksjonshemmet bror med dårlig fargesans, en klumsete, godtroende far som bare vil det beste for sin sønn mens han sliter med å steke fisk, en spritdrikkende pastor med sans for Bergman, en vakker og uoppnåelig ung kvinne og litt sex i et klamt drivhus. Steike, hvor er telefonnummeret til NFI?

Pax Forlag

Original tittel: Afleggjarinn

Utgitt på islandsk i 2007

Norsk utgave utgitt i 2013

Oversatt av Silje Beite Løken

266 sider

ISBN: 978-82-530-3641-0

Stiklingen

Reklamer
Merket med , , , , , , , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Reklamer
%d bloggere like this: