De gule fuglene – Kevin Powers

av Ann-Sofi S. Emilsen

«De gule fuglene» er en roman om krig. Om unge soldater som lærer seg å drepe andre mennesker før de egentlig kjenner seg selv som mennesker, før de vet hva de vil bli når de «blir store». Historien tar utgangspunkt i den knapt 20 år gamle amerikanske soldaten John Bartle som har vervet seg for å tjenestegjøre ett år i Irak. Det er langt fra hjemstaten Virginia til Irak, og historien hopper mellom livet før, under og etter krigen. Forfatter Kevin Powers er selv eks-soldat, og den semi-selvbiografiske romanen hviler i stor del på hans egne erfaringer fra frontlinjen.

Det finnes et eget sett med stereotypier, kan man nesten si, om livet som soldat i krig. De har blitt overlevert fra både filmer og litteratur, og har en del typiske karakterer og/eller handlingsmønstre: den venneløse, usikre soldaten som blir hele kompaniets mobbeoffer. Den sadistiske, snørrspyttende sersjanten som elsker å gjøre livet surt for alt og alle, og ikke minst den intellektuelle soldaten som er modig nok til å stå utenfor fellesskapet. I tillegg kommer de ofte overraskende og snåle vennskapsbåndene som knyttes, de tomme løftene som blir gitt til familiene der hjemme, om at «jeg lover at jeg skal komme tilbake, uskadd og i live» og brevene hjemmefra med bilder av soldatenes søte kjærester. «De gule fuglene» viderefører flere av disse stereotypiene, så når hovedpersonen John blir bestevenn med den litt rare Daniel «Murph» Murphy, blir man ikke overrasket. Heller ikke når sersjant Sterling viser sitt bøllete, mandige jeg.

Kevin Powers er poet, og man tenker at kanskje det er grunnen til det litt stive, formsatte språket. Mer enn å brutalt og ærlig skildre krigshandlinger og visuelle opplevelser, bruker han mye plass på å la John gruble, meditere og filosofere over sin egen situasjon. Og det med til tider tung bruk av adjektiver og beskrivelser som føles påtatte og oppstyltet. Eller er det oversetter Vibeke Saugestad som ikke har maktet å overføre et billedlig, metafortungt engelsk til godt norsk? Teksten er i hvertfall veldig stiv og formell, og har et flinkispreg over seg som ikke passer når handlingene som skildres er de mest naturgitte og banale i menneskers liv – nemlig kampen for å overleve.

Man skulle ønske at Powers tok det «ned» på nivået til soldatene som faktisk ligger med trynet i søla, det hadde kledd romanen mye bedre enn de anstrengte forsøkene på å beskrive krigshandlingene på en var og poetisk måte. «De gule fuglene» er klart best når leseren følger Bartle og Murph ute i kamp. Når det ligger døde kropper foran dem med invollene på bakken, når det lukter av kulebrent hud og soldatene og sersjantene snakker om øl og puling. Når de viser hvilket banalt nivå mennesker ofte senker seg ned på som en beskyttelsesmekanisme for å kunne takle det som egentlig ikke kan takles, det er denne psykologien som er mest interessant i Powers´ roman, men vi får alt for lite av den. Allikevel er det en viktig bok; viktig fordi den skildrer opplevelser av krig som ikke kan beskrives i media, for man kommer ikke nærmere frontlinjene enn gjennom øynene på de som har vært der selv. De som har holdt i geværene, de som har kjent lukten av råtne lik rive i nesa, de som har slitt seg søvnløst gjennom utallige netter.

Gyldendal forlag

Utgivelsesår: 2013

232 sider

Oversatt av Vibeke Saugestad

Original utgave utgitt på engelsk i 2012

Original tittel: The yellow birds

ISBN: 978-82-05-42554-5

De gule fuglene

Reklamer
Merket med , , , , , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Reklamer
%d bloggere like this: