Joseph Anton – Salman Rushdie

av Ann-Sofi S. Emilsen

Salman Rushdies memoarer «Joseph Anton» er en over 600 sider lang tekst med store variasjoner. På sitt beste er det en sterk fortelling om hva et menneske er i stand til å utholde og overleve på tross av ekstremt vanskelige levekår og forhold. Å leve med frykt og angst, i uvitenhet og med en sterk tvil gjennom så mange år som Rushdie gjorde, er en forsiktig sagt beundringsverdig bragd. I den andre enden av skalaen, derimot, er «Joseph Anton» en alt for lang tekst med mye overflødig, litterært kjøtt. Den hadde hatt godt av et par ekstra runder i redigeringskverna før den ble sluppet på markedet.

Utgangspunktet for memoarene er godt: endelig skulle verden få den uredigerte versjonen av hva som ledet opp til at Rushdie om morgenen den 14. februar 1989 ble vekket av en telefon. Stemmen i den andre enden tilhørte en journalist fra BBC som fortalte ham at Irans ayatolla Khomeini nettopp hadde utlyst en fatwa over den britisk-indiske forfatteren. Han hadde med viten og vilje krenket profeten Muhammed i boken «Sataniske vers», en utilgivelig handling i følge det iranske prestestyret.

Jeg var ikke mer enn 11 år, men husker godt tv-bildene av en mann med turban, langt skjegg og hatefullt blikk kryssklippet med bilder av horder med rasende menn som løp rundt i gatene og ropte slagord som «død over Salman». Mannen med turbanen hadde nettopp fortalt verden at det var satt en fatwa på hodet til forfatteren Salman Rushdie, et ord jeg aldri hadde hørt før. Fatwa hvaforno?

Det er her den sterke fascinasjonen for boka ligger, for hele historien rundt Rushdies liv de siste 25 årene. Det er dette man vil høre om; hvordan det føltes å få den absurde dødsdommen, hvordan det føltes å få (nesten) en hel muslimsk verden mot seg, hvordan han tok denne virkeligheten inn over seg, og hvordan han etter hvert bestemte seg for å leve med det. Rushdie graver dypt i «Joseph Anton». Han forteller om barndommen, om oppveksten og familien i Bombay. Han forteller om koner, kjærester, ekskoner, sønnen, søsken og venner. Han forteller også om sin spede start som forfatter, og hvordan noen av romanene hans tok form. Over side etter side forteller han om seg selv, men man får allikevel en rar følelse av å ikke kjenne mannen særlig godt når man ender opp på side 646. Det er kanskje fordi han vier så stor plass til karakteristikker (både vennlige og tåpelige) av Harold Pinter, Doris Lessing, Edward Said, Carlos Fuentes, Nadime Gordimer, Bill Buford, Bruce Chatwin, Bono og Nigella Lawson, for å nevne noen (!)? Et viktigere moment som skaper avstand mellom teksten og leseren, er at Salman Rushdie – av en eller annem dustete grunn – har valgt å skrive sitt livs mest personlige tekst i tredjeperson.

Kampen for Den Ukrenkelige Ytringsfriheten er selvfølgelig kjernen i den britisk-indiske forfatterens memoarer, og det er ekkelt å bli minnet på hvor mange som fikk kalde føtter og trakk seg unna da fatwaen var et faktum, blant dem en lang rekke bokhandlere, forlag, journalister, politikere og forfatterkolleger. Med skarpe klør strever dog hovedpersonen for å rettferdiggjøre sine egne valg, i alt fra privatlivet til karrieren, og stille dem i et skinnende lys, mens han henviser kritikerne til de svarteste avkroker. Slik fremstiller han seg selv som en litt naiv og forfengelig allviter som konsekvent lukket ørene for andres kritikk. Han tar også med mye sladder som ikke lar seg hverken bekrefte eller avkrefte – som at prinsen av Wales hadde sagt til Martin Amis under en middag at «denne Rushdie får klare seg på egenhånd etter hva han har gjort«.  Resultatet er at forfatteren virker både furten og forsmådd, og ikke minst tåpelig som bryr seg om slikt.

«Joseph Anton» er klart best og mest interessant når den skildrer hverdagslivet og hverdagsdramaet til en mann som har en dødsdom hengende over seg. Det er både humoristisk og absurd, skremmende og ekkelt på én og samme gang. Det er en fortelling om uredde vennskap og urokkelig kjærlighet, men også om mennesker som svikter fordi de er redde og usikre. Rushdie er nådeløs mot alle de sistnevnte, og nøler ikke med å nevne forræderne i spydige ordelag. På den annen side er det også mye kjærlighet her, til alle som støttet ham, til livvaktene, vennene og ikke minst sønnen Zafar.

Etter endt lesning spør man seg om Rushdie egentlig forstod den fulle og hele kraften i hvilket udyr han vekket med «Sataniske vers». Selv ikke synet av tusenvis av muslimske demonstranter i hjembyen London så ut til å feste seg til fatteevnen hans. Men så var det også kanskje helt ufattelig. Kanskje bygget han seg opp et mentalt skjold som beskyttelse, for hadde han latt motstanderne stramme taket, hadde han tapt. En sladrebass og kjendisoman som elsker å baske seg i rampelyset til tross; Salman Rushdie er et bevis av kjøtt og blod på at det skrevne ord og troen på det er det sterkeste våpen som finnes. Det skrevne ord kan vekke troll og uhyrer, og det kan antenne bokbål og sterkt hat. Viktigst av alt er at det også har evnen til å temme og slukke.

Aschehoug forlag

ISBN: 978-82-03-21642-8

Utgivelsesår: 2012 

Original tittel: Joseph Anton

Oversatt av Kari Risvik

646 sider

Reklamer
Merket med , , , , , , , , , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Reklamer
%d bloggere like this: