Agnes i senga – Heidi Linde

av Ann-Sofi S. Emilsen

Singel, forsmådd kvinne i 30-årene som først bruker litt tid på å sørge over kjæresten som har dumpet henne, sittende apatisk og likegyldig i senga med fett hår og spiser pakke på pakke med søt kjeks mens smulehaugene sprer seg mellom laknene. Men vent! sakte våkner hun av sorgdvalen og merker en anelse livsgnist igjen, ansporet av et kjekt, nytt mannlig bekjentskap. Dette er den ytre rammen for Heidi Lindes nye roman «Agnes i senga». Det høres kjent ut, sier du?

Ja, det er ikke akkurat et tillegg til relativitetsteorien som ligger til grunn for fortellingen om nysingle Agnes. Akkurat som Heidi Lindes 10 år gamle romandebut «Under bordet», er historien om Agnes også historien om den umulige kjærligheten. Hun er en frustrert kvinne i stargropa av 30-årene som er singel, litt desperat, veldig forvirret, men også ganske tøff i trynet. Agnes har blitt brutalt dumpet av William, kjæresten gjennom mer enn fem år, og flykter til et sted hvor hun kan være alene med sorgen, nemlig senga. Den aktuelle senga står i en leilighet i en bygård som eies av faren til Agnes, og hvor leietakeren Åsa er ute av byen for noen uker. Slik kan Agnes låne krypinnet for å komme seg til hektene mens hun er sykemeldt fra jobben som flyvertinne (eller flight attendant, som hun selv påpeker).

Gjennom en rekke tilbakeblikk til både forholdet mellom Agnes og William samt Agnes´ oppvekst, forsøker Linde å tegne et bredere bilde av henne. Det fungerer veldig fint med kryssklipping av fortid og nåtid når det gjelder forholdet, mens de mer alvorstunge avsnittene om barndommen føles merkelig malplassert. Sier det egentlig så mye om en person at hun på første skoledag var veldig nervøs da navnet hennes ble ropt opp, eller at hun måtte ha med seg (og for all del skjule) et plastikklaken når hun var på overnattingsbesøk hos venninner fordi hun hadde for vane å tisse på seg om natten? Agnes´ «mørke» historie skal ikke røpes her, men den føles unødvendig. Det er som om Linde ikke riktig tør å hvile fullt på sine humoristiske evner alene, men føler seg tvunget til å slenge på skjellsettende opplevelser i hovedpersonens liv for å gi romanen tyngde.

Den som frembringer mest latter, er venninnen Jorun Helene som til stadighet slår på tråden for å uttrykke sin sympati – ved å fortelle saftig sladder om Williams nye liv. Uten med hensikt å såre, selvsagt, hun vil jo bare vise at hun bryr seg! En karakter som det derimot ikke er mye å smile av, er det nye, mannlige bekjentskapet som likner på en kopi av Ryan Gosling, i følge Agnes. Samuel er typen som lirer av seg naturlige ting som «What the fuck!«, «I don´t really get this!«, «Are you kidding me?» og «Don´t take my kindness for weakness!«. Han synger og spiller gitar i begravelser (og bryllup, skal det vise seg) og har et stort smilehull med ei grop som Agnes tror tuppen av lillefingeren hennes ville passe perfekt inn i. Forholdet deres utvikler seg langs en dørgende forutsigbar akse, og man vet hva som kommer rundt hver eneste neste sving. «Faen Agnes, jeg tror jeg digger deg!» er forresten et av hans minneverdige utsagn som går Wam og Vennerød en høy gang.

Hvorfor nevne den norske regiduoen? Jo, også fordi «Agnes i senga» oser av filmmanus. Linde, som jo er utdannet manusforfatter, skriver i store, fargesterke bilder og med kjappe replikkvekslinger gjør det enkelt å se for seg Agnes, William og de andre på lerretet. Romanen har til og med med den evindelige, norske karakteren som av en eller annen grunn har blitt obligatorisk i norske komedier, den litt «sprø», innpåslitne men velmenende kvinnelige naboen med flagrende, lilla Design Forum-klær som liker å ambushe folk i oppgangen med høy latter, kleine samtaleemner og påtrengende invitasjoner til (i dette tilfellet) vaffelselskap. I Lindes verden heter hun Gro Moe, er «bredbeint og blid» med tannkjøtt som nesten vokser utenpå fortennene. Kan noen vennligst drepe denne forslitte kjerringa, én gang for alle?

Heidi Linde er glad i karakterene sine, det er det ingen tvil om. Hun vil det beste for dem, og særlig for Agnes som hun ikke ønsker å portrettere som kun en selvmedlidende sutrehøne. For å veie opp for dette, lar hun heltinnen komme med kraftige banneord innimellom, hun lar Agnes og William ha for vane å ha sex stående som to bikkjer på badet og hun lar Agnes onanere. Ja, Agnes onanerer, og det til tippekampen (et gørrkjedelig oppgjør mellom Southampton og Fulham)! Og så ljuger hun. Agnes ljuger så det står etter. Før hun aner det, hører hun seg selv lire av seg den ene løgnen etter den andre; både til Gro Moe, faren, Samuel og den unge pakistaneren i butikken på hjørnet. Hun plumper ut i det, og for å komme seg ut av den første løgnen, vikler hun seg fort inn i neste.

Man føler seg som en humørløs surpomp som ikke lar seg sjarmere av Agnes og alle hennes pussigheter. Jovisst humrer man en gang i blant i løpet av de over 260 sidene, men alt for sjeldent. Heidi Linde skriver dog på en flytende og uanstrengt måte som gjør boka enkel å lese og vanskelig å legge fra seg, til tross for at man kjeder seg i blant og undrer seg over hvor hun vil hen.

Gyldendal forlag

ISBN: 978-8205-42932-1

Utgivelsesår: 2012

265 sider

Reklamer
Merket med , , , , , , , , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Reklamer
%d bloggere like this: