How should a person be? – Sheila Heti

 av Ann-Sofi S. Emilsen

En av litteraturkritikkens yppersteprester, The New Yorkers James Wood, har hyllet Sheila Hetis «How should a person be?» som noe av det mest originale innen semibiografisk og bekjennende samtidslitteratur. Javel, så finnes det fortsatt noen som ikke er luta lei av ironisering over kjønnsroller og «finne seg sjæl»-problematikk. For de fleste av oss gikk dette av moten i 1999.

Kanadiske Sheila Hetis siste roman «How should a person be?» ble utgitt i hjemlandet i 2010, men først to år senere plukket opp av det amerikanske forlaget Henry Holt and Company. På omslaget står det «a novel from life», og boka er en blanding av fiksjon og selvbiografisk materiale. Hun bruker de faktiske navnene på sine faktiske venner, og deler av teksten skal (visstnok) være ordrette samtaler og e-poster som har blitt utvekslet dem i mellom. Javel, men gjør det romanen mer potent, provoserende og autentisk? Nei, overhodet ikke.

Man kjeder seg når man leser «How should a person be?». Man spør seg om hvorfor enkelte avsnitt og ofte også hele kapitler har blitt funnet gode nok når de kun består av småplaprende karakterer, for det meste Sheila (hovedperson og jeg-forteller)) og kunstmalerinnen og bestevenninnen Margaux, enten rundt et kafébord, på en krakk på pøbben eller i sine studioer. Plaprende, forvirrede noen-og-trettiåringer som så gjerne vil «gjøre en karriere innen kunst». I tillegg kommer klisjémetaforer som at Sheila begynner (og like kjapt slutter) på klovneskole (!), at hun har en deltidsjobb i en frisørsalong som hun forguder fordi hun «elsker å omgi seg med skjønnhet» og at hun måned ut og måned inn forsøker (og mislykkes i) å skrive på et teaterstykke som visstnok er et bestillingsverk fra en feministisk organisasjon. Legg til et helt kapittel om fortreffeligheten ved å være kvinne og kunne gi en mann oralsex til man får blåmerker bakerst i ganen, og du har Bibelen i hvordan ironisere over din egen generasjon.

Avsnittet som fremkalte den høyeste og mest indignerte øyenbrynhevingen, er det om Sheilas teatervenner Ben og Andrew. Duoen drar på ferie til Johannesburg og Cape Town, og kommer hjem igjen i en dyp og tjukk selvrealiseringståke etter å ha opplevd og sett på nært hold hvordan fattige afrikanere lever. «(…) I started  to realize the extent to which I objectify poor people, and the ways we objectify poverty in order to tolerate the incredible disparity and lack of justice in the world – and what I experienced there was like, Oh my God! These are all people! These are a million people that live in shacks that are awesome people, that are smart and, you know, are people». Det har blitt sagt om Heti at hun ikke er en satiriker, men om ikke dette er satire og ironisering over hennes egen blaserte generasjon, levner det ingen andre alternativer enn ren dumskap.

«How should a person be?» kunne like gjerne vært manuset til Miranda Julys neste film. Heti og July har det til felles at de gjennom sine overdrevent «quirky» og originale kvinneskikkelser prøver å sparke ned gamle stereotyper om kjønnsroller, og samtidig ta sin forvirrede generasjon på kornet. Det fungerer ikke så godt for Heti, selv om man som leser får seg et par gode latterkuler. Karakterene/vennene hennes er ikke interessante nok der de anstrenger seg så blodsmaken står i munnen nettopp for å være interessante. Eller vent! det er kanskje ment å skulle være ironisk?

Henry Holt and company

ISBN: 978-0-8050-9472-5

Utgivelsesår: 2012

Språk: Engelsk

306 sider

Reklamer
Merket med , , , , , , , , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

Reklamer
%d bloggere like this: