What we talk about when we talk about Anne Frank – Nathan Englander

av Ann-Sofi S. Emilsen

Det er ikke bare som Haruki Murakami som nikker til Raymond Carver med valg av tittel på «What I talk about when I talk about running». Amerikansk litteraturs nye, store håp Nathan Englander gjør det selv, med sin siste novellesamling «What we talk about when we talk about Anne Frank». Gjør han seg selv en bjørnetjeneste, ved å knytte navnet sitt til kortformatets mester Carver?

Brooklyn i New York er som en klekningsanstalt for alt som er ungt, fräscht og hipt. Det handler først og fremst om musikk, men har de senere årene også begynt å gjøre seg gjeldende innen litteratur. Lederstjernene Dave Eggers og Jonathan Safran Foer må nå ta et skritt til venstre, for det er et nytt navn som har festet seg på New York Times´ lepper; nemlig Nathan Englander. Bak seg har han én novellesamling og én roman, og med sin siste utgivelse er han igjen tilbake til det kortere formatet. Og hovedtemaet er fortsatt det samme, nemlig den moderne amerikaner i kræsj med sin tradisjonsbundne, jødiske bakgrunn.

Kan du med strak rygg og på stående fot forklare begrepene yeshiva, kosher, shabbos, hassidic, sukkot, pesach, galusmonger, peyes, heder og chabad? Ikke? Da får også du problemer allerede åtte sider inn i den første novellen. Forfatteren skriver innenfor kulturelle rammer som delvis utelukker mange lesere, og gjør det til tider vanskelig for lesere uten jødisk kulturhistorisk bakgrunn å relatere til karakterene . Man kan selvfølgelig ikke henge seg opp i hvert minste lille ord man ikke forstår i en tekst, men når dette minste lille ord dukker opp i annenhver setning, innser du fort at det er mye «insider info» du går glipp av. Spørsmålet er hvor mye dette har å si for leseropplevelsen, forståelsen av karakterene og sammenhengen. Der hvor israeleren Etgar Keret gjør dette på en finurlig måte, er ikke Englander like god – bevisst eller ubevisst.

Språket hos Englander, derimot, flyter tilsynelatende uanstrengt over sidene, spesielt i de mange gode dialogene mellom karakterene hans. «How we avenged the Blums», for eksempel, er en herlig fortelling hvor du enkelt glir hen til barndommen og ser for deg gatas gjeng med pøbelfrø som alltid var ute etter bråk. Og tittelnovellen kunne like gjerne ha vært tatt ut av et manus av Woody Allen – replikkvekslingene mellom de to venneparene er kjappe, morsomme og fulle av underliggende sarkasme og ironi. Med høyt tempo, kvasst språk og knakende gode historier, blir man som leser kjapt småforelsket i Englanders fortellinger. Så får man heller prøve å glemme faktumet at man ikke forstår alle begrepene og kulturreferansene, selv om man aner at de er av stor betydning for den litterære rammen.

Weidenfeld & Nicolson
ISBN: 978-0-297-86769-2
Utgivelsesår: 2012
Språk: Engelsk
207 sider

Omslag What we talk about when we talk about Anne Frank

Reklamer
Merket med , , , , , , , , , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Reklamer
%d bloggere like this: